mandag 22. juni 2020

Fem oppdagelser i Koronatida

I skrivende stund åpnes samfunnet mer og mer opp, og i mange tilfeller er vi nesten tilbake til det vi før kalte normalt.

For min egen del har uroen og stresset jeg følte i hele kroppen i midten av mars gitt seg. En ting skal den Koronaen ha, den tima det nokså godt med tanke på årstida her i Norge. Om nedstenginga hadde skjedd i for eksempel dystre november og vi hadde måttet avlyse jula, hadde det vært enda tyngre å bære, tror jeg.

Koronatida har vært tung på mange måter, men også lærerik. Underveis har jeg gjort meg følgende  refleksjoner, oppdagelser, lærdommer:

1. Vi er tilpasningsdyktige
Når vi tror sterkt på en sak og er nok motiverte, kan vi tilpasse oss og følge nye regler. Selv når vi mister mange privilegier og får en kjipere hverdag. Vi gjør det for fellesskapet.
Det er kanskje å trekke det litt langt å vise til denne tekstlinja fra nasjonalsangen, men disse ordene har surra rundt i mitt hode.

Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir, 
også vi når det blir krevet, 
for dets fred slår leir.

Også vi når det blir krevet, kan avstå fra både shopping, bursdagsfester og helsestudioer. Vi slo leir i eget hjem og bekjempet virset. Det har blitt veldig poppis å slå leir i en hengekøye i skauen også, men det er en annen side av saken.

2. Hjemmekontor 
Jeg er av de som har jobba fra kjøkkenbordet hele perioden. Min største lærdom er at jeg har bevist for meg selv (og forhåpentligvis sjefen også?) at jeg kan jobbe vel så effektivt hjemmefra. Tidligere har jeg trodd at jeg ville la meg distrahere av klesvask, oppvask, innholdet i kjøleskapet, rot osv. Nå vet jeg at det ikke stemmer. I tillegg har hjemmekontoret den fordelen at man sparer et par timer hver dag i reisevei. De første ukene førte dette til en times mer søvn om morgenen, men så sklei det visst ut og jeg la meg en time seinere bare....
Dessuten er det gull å ha lang ledning på headsettet slik at du kan vandre litt mens du lytter i et skype-møte. Jeg vaska til og med kjøkkenvinduet under et møte - snakk om effektiv, multitaskende husmor, a! Dessuten er det bedre kaffe på hjemmekontoret.


3. Mindre klesvask
Mens oppvasken økte mens alle hadde hjemmekontor og hjemmeskole, så ble behovet for klesvask tilsvarende mindre. Når du bare suller rundt din egen, lille krets er det ingen som bryr seg om at du har samme genser på deg både to og tre dager på rad. Når det er sagt, så måtte jeg slutte med kosebukser. Både fordi det var skummelt å ikke merke om du tillegna deg litt for mange Korona-kalorier på kroppen, men også fordi kosebuksa førte til både maskarafrie dager og til slutt dager hvor jeg knapt gadd gre håret. Så etter en liten dump skjerpa jeg meg og gjeninnførte tilnærma normal fiks-tilstand for å bevare den mentale styrken som trengtes for å komme gjennom den kjipe tida vi levde i. Man trenger ikke gå helt til grunne, liksom.

4. Tid
Ja, tid hadde vi mye av. Vi hadde tid til å se og høre på nyheter sånn cirka tolv timer i døgnet, men vi hadde også bedre tid til hverandre, spill og tv-serier for hele familien. Jeg var litt spent på harmoni-nivået her innerst i veien, men vi har klart oss overraskende bra. Litt gniss må man selvfølgelig regne med når man deler fengselscelle.  Ekstra deilig var det at vi ikke trengte forholde oss til klokka (bortsett fra klokka 16 og den daglige pressekonferansen), vi kunne lage middag når vi ville og var sultne, ikke akkurat NÅ fordi noen måtte rekke å spise før kjøring til trening.

5. Økonomisk støtte til trengende
Ok, trengende og trengende, men jeg har gjort mitt for å holde næringslivet i gang. Mange butikker har gjort en kjempejobb for å holde inntektene oppe, og jeg har vært en god borger og benytta disse tilbudene, kremt. I tillegg har jeg støtta lokal bedrift som starta opp levering av lunsjmat. Jeg har også støtta lokal butikk og kjøpt el-sykkel, selv om den langt i fra var på billigsalg, men å støtte lokalt næringsliv er jo bra, eller hva?



Nå skinner sola og livet ser bedre ut, men vi skal ikke slippe helt opp på smittetiltakene. Jeg håper det kommer minst én god ting ut av dette, at flere har sett nytten av god håndhygiene og at butikker og offentlige steder vil fortsette med noen av sine nye rengjøringstiltak også etter at pandemien er bekjempa. Jeg har nemlig en greie med betalingsterminaler, serru, veldig mange av dem er synlig besudla med smuss, fett og urin fra tusenvis av brukeres fingre. Ok, du kan ikke se urinen, men den er der!


Har du lært noe i Koronatida?


Elisabeth, dugnadsforkjemper


tirsdag 11. februar 2020

Dagens oppdagelse #85

Du skjønner du drar på åra når du febrilsk leter etter skohorn på hotellrommet ...






Elisabeth (48), uten skohorn

fredag 3. januar 2020

Nytt år, nye oppskrifter - krydderkake

Godt nytt år, folkens.

Et nytt år byr på nye muligheter bla bla bla.

Denne bloggen har blitt et smart sted for meg å lagre matoppskrifter, veiledninger for kreative krumspring og så videre. Så da er det kanskje ikke så rart at årets første innlegg handler om kake.

Denne krydderkaka fikk jeg servert like før jul, og den var bare helt fantastisk saftig og god på smak. Nå skal det sies at mitt første forsøk ikke ble fullt så fantastisk, men den var absolutt helt innafor. Det er noe med den måleenheten "kopper" som kan bli litt ymse, men forholdet mellom ingrediensene skal jo bli noenlunde likt, da... Så nå lagrer jeg oppskriften her, for meg selv og kanskje for andre som vil teste den ut.




Toves krydderkake

2 kopper rosiner
2 kopper vann
1,5 ss smør
1,5 kopp sukker

Kokes i fem minutter

1 pakke sukat (kan droppes, jeg hadde ikke det denne gangen)

1 ts kanel
1/3 ts revet muskat
1/2 ts nellik
1 ts natron
1,5 ts bakepulver
3 kopper hvetemel

Alt blandes (jeg brukte kun håndkraft) og puttes i en smurt brødform.
Stekes 45-60 minutter på 200 grader.




Elsker at det bare er å blande alt i én operasjon, ikke sånne visp i en bolle, bland i en annen, rør i en tredje osv.

Neste gang skal jeg bruke en litt mindre kopp og ha i litt mer krydder. Kanskje jeg slår til med sukat også, selv om det ikke blir så godt mottatt av resten av familien. Og er jeg skikkelig i siget og strutter av energi, så drar jeg fram elektrisk verktøy framfor å bruke håndkraft til røringa også.




Lunka krydderkake med et glass iskald melk - mmmm, himmelsk. Det burde du unne deg.



Elisabeth, krydderkakebaker



tirsdag 10. desember 2019

Rehab-julekule


De som følger meg på Instagram har antagelig fått med seg at jeg brakk håndleddet i oktober. Ja, jeg sutra over min enarma tilværelse i over fem uker. Å klare seg med kun én hånd er ganske utfordrende når du er vant til å ha to. De første ukene trengte jeg hjelp til å vaske håret og greier. Kontaktlinser orka jeg ikke knote med, det ble briller i stedet. Og jeg hadde sånn cirka to gensere som gikk over gipsen, det var to mer enn antall jakker som kunne brukes da gradestokken sneik seg mot null. Om ikke annet så fikk jeg en forsmak på en eventuell framtidig tilværelse som sykehjem-beboer, der jeg satt småkald på sengekanten og venta på at 16-åringen kunne hjelpe meg. Stakkars barn, hun fikk muligens en forsmak på framtida hu også, enebarnet med eneansvar.

Men jeg bør jo ikke klage, jeg ville jo bli kvitt gipsen og etter hvert ha to fungerende armer igjen. Tanken gikk til de som er permanent uten en eller to hender.

Gipsen er endelig fjerna, men hånden er selvfølgelig ikke helt restituert. Den er stiv og småvond og jeg skal jo da liksom trene med sånn myk ball, strekke og gjøre øvelser.

Sånt er jo ærlig talt veldig kjedelige greier.

Så jeg har utvikla mitt eget treningsprogram.

Å klippe, brette og lime sammen en julekule føles mye mer meningsfylt og produktivt enn å trille ball mens man stirrer tomt ut i lufta.

Så i medfølelse med de som ikke kun er midlertidig enarma, laga jeg en julekule av gratiskortene fra Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag. Det syntes jeg passa så bra. Ikke minst at de fine kunstverkene kan "skinne" i vinduet mitt når jeg ikke har behov for å bruke dem på tradisjonelt vis.




Tre julekort ble supplert med sort og blå papp. Det krevde massiv bruk av sterkt lim, så rehab-øvelsen førte til at jeg klistra meg selv fast til det meste og måtte til slutt bruke stålull for å bli kvitt limet på fingrene. Men det var verdt det.





Om du ble inspirert og har lyst til å prøve deg på samme øvelse (med eller uten rehab-behov), finner du fremgangsmåte via denne linken. Julekort av denne typen er ypperlige til formålet, eller litt tykkere papir/papp da det kreves at det er litt hold i det for å unngå en slapp og slunken kule - litt som denne rehab-armen min.

Slapp hånd, men struttende julekule i vinduet her.


Elisabeth, rehab-julekuleutøver

lørdag 30. november 2019

Tiårstanker

I disse dager er det ti år siden jeg fikk en nokså spontan idé om å opprette en blogg, og handla deretter.

Ti år!

Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle fylle denne bloggen med, ingen aning hva den ville føre med seg, at jeg i flere år ville få så mange gode stunder, ved å både skrive og lese, hvor sosialt det skulle bli og at jeg ville oppnå varige vennskap gjennom denne nye hobbyen.

Mye er skjedd på ti år. Trollet, som da akkurat hadde begynt på skolen, går nå på videregående. De typiske barne-innleggene og mammarolle-innleggene ble etter hvert færre. Kake-innleggene flere. Bloggen har vist seg å være et praktisk arkiv for oppskrifter, både innen mat og kreative krumspring.

Nylig fikk jeg en melding fra en venninne. Hun hadde googlet etter idéer til hjemmelaga kalendere i filt og havna på min blogg. Artig.

Jeg har skrevet om mye forskjellig, både morsomme betraktninger og mer alvorlige ting. Det hender jeg leser litt her og der - om mimrer. Flere innlegg kan jeg ikke en gang huske å ha skrevet. Jeg skylder på mengden (i perioder postet jeg gjennomsnittlig 1,5 innlegg per dag), ikke begynnende aldersdement. Jeg har også blitt ti år eldre underveis, men SÅ gammel er jeg ikke.

Ja, i mange år var blogginga en kjær hobby. Så kom Instagram, livet, senebetennelsen og manglende skrivelyst i veien. Men jeg har ikke fått meg til å legge ned min egen plattform for ytring, det kan jo hende jeg får noe viktig på hjertet en gang i framtida.

Je ne regrette rien. 

Jeg angrer i alle fall ikke at jeg har holdt meg (nesten helt) anonym her. Hadde ikke orka å føle (innbilte) blikk i ryggen i kassakøen på nærbutikken. "Der står hun som ikke kan legge på bokbind, hun som nekta dattera si å selge vafler, hun som snakker åpent om rumpehull".

Akkurat det der synes jeg har endra seg mye på ti år. Jeg har aldri fått en surmaga spyklatt i kommentarfeltet. De som ikke hadde noe positivt å si, holdt kjeft. Bloggene var en arena for oppmuntring og heiing. Vi var blant venner. Nå er mitt inntrykk at mange bloggere er offentige skyteskiver og netttrollene boltrer seg i kommentarfeltene deres.

Så jeg er vel blitt en veteran, en pensjonist, som ser tilbake på storhetstida og gamle dager da alt var så mye bedre. Eller "en tidlig influencer", som en medblogger kalte oss her for en stund sida da hun skulle gjøre rede for hvordan vi to kjente hverandre. Det var kanskje å ta i, men sannheten var at vi var med på starten av den bloggbølgen som ga rom for helt vanlige folk - sånn jeg ser det.

Ti år.

Jeg er blitt eldre, katten er skiftet ut, men ikke Mannen. Huset er det samme, det ligger fortsatt innerst i veien.

Og de oransje crocsa er de samme.



Gratulerer med 10-årsdagen, Bloggen.

Elisabeth, jubileumsblogger


onsdag 19. juni 2019

- Her får du ikke bo!

Hva om du bodde på et sted hvor det var sure naboer, knotten irriterte vettet av deg eller det alltid var skygge på terrassen - rett og slett et litt kjipt sted?

Hva om du visste at på andre siden av sjøen var det helt andre forhold? Der levde folk i harmoni, sola skinte, gresset var grønnere.

Hadde du ikke hatt lyst til å flytte til det andre stedet?
Hadde du ikke hatt lyst til å skape en litt bedre tilværelse for deg og din familie?

Klart det - la oss bestille flyttebil!

Men så hadde du ikke LOV til å flytte dit. Dette området var forbeholdt de som hadde blitt født akkurat der, på den andre siden av sjøen. Og disse hadde bestemt at ingen andre skulle få varme seg under sola deres eller ligge i det grønne gresset deres.

Du hadde ikke lov til bo der. Selv om du lovte at du skulle oppføre deg, være grei mot naboene og klippe gresset. Du kunne ikke selv bestemme hvor du ville bo.

Hadde du blitt lei deg? Skuffa? Sint? Frustrert?

Det tror jeg at jeg ville blitt.

Verden, ass .....



Elisabeth, medmenneske








lørdag 8. desember 2018

Dagens oppdagelse #84


H&M selger klær til folk med amputert overkropp........

Skjørt med HETTE!







Merkelig nok var det ingen bilder av et menneske ikledd skjørtet.


Elisabeth, som ikke klarer henge med i moteverdenen

tirsdag 10. juli 2018

Dagens oppdagelse #83

Om du lar være å klippe plena en stund, dukker det opp overraskelser i form av blå blomster. 


God sommer!


Elisabeth, lat gartner

onsdag 6. juni 2018

Dagens oppdagelse #82


Sånn cirka tre uker inn i hete-perioden, oppdager jeg at jeg har glemt å bytte ut vinterdyna .....




Nå er den bytta til den lettere sommerdyna, så da tipper jeg været blir kjøligere nå, ja. Typisk.

God sommer!

Elisabeth, værprofet

fredag 18. mai 2018

Konfirmasjon - en mental påkjenning


Når du halvannet år før antatt konfirmasjonsdato undersøker potensielle selskapssteder og finner ut at det aller meste allerede er booket - da begynner du å kjenne på stresset.

Når du til slutt finner en mulighet på det stedet dere aller helst ønsker, men det er på en helt annen dato enn det som ellers passet kirkens konfirmasjonsopplegg - da kjenner du på frustrasjonen.

Når du finner et annet selskapslokale, men konfirmanten selv ikke er fornøyd med dette - da begynner du å føle på håpløsheten.

Når du ringer til kateketen i kirken og hun er uventet fortsåelsesfull og løsningsorientert i forhold til å tilpasse konfirmasjonsundervisning og -dato for ungdommen som må ta hensyn til trening og viktige konkurranser på elitenivå - da kjenner du en lettelse og jubler for en fleksibel kirke.




Når alt til slutt ordner seg med dato, lokale og kirkens opplegg - da føler du en indre ro og en glede over å kunne starte planleggingen for alvor.

Når den løsningsorienterte kateketen slutter og erstattes av en du må lage ny spesialavtale med - da føler du deg litt satt tilbake i planene.

Når konfirmanten til slutt bestemmer seg for hvilken bunad hun vil ha og du kontakter bunadsleverandør ni måneder før den store dagen og oppdager at de har venteliste på ett år - da kommer klumpen i magen.

Når du finner et menneske på Finn som er villig til å brodere, og en annen som vil montere - da begynner du å glede deg til å se din vakre ungdom i bunadstas.

Når du etter å ha diskutert med deg selv fram og tilbake  i over ti år, og til slutt gjør det store valget at du også skal ha samme bunad som konfirmanten på den store dagen - da føles det så deilig å endelig å ha tatt en beslutning.

Når bunaden, som skal være ferdig brodert i januar, i februar fortsatt ikke er påbegynt grunnet utsolgte materialpakker fra leverandør - da kjenner du på uroen og engstelsen over at du kanskje likevel ikke vil kunne stå stolt ved siden av konfirmanten og skinne i bunad.



Når den andre kateketen erstattes av en tredje, og du må ta en ny runde og forklare forholdene, da kjenner du at du er litt lei.

Når du ser igjennom tusenvis av bilder av konfirmanten, fra søtt barn til flott ungdom - da lurer du på hvor det ble av det lille trollet ditt med hull på kneet og is på haka, og må tørke en rørt tåre.

Når pc-en din med fotoboka du har jobbet med gjennom hele vinteren krasjer tre uker før konfirmasjonen, og backupen selvfølgelig kun inneholder en tidlig versjon av verket - da får du mest lyst til å legge deg ned i fosterstilling og hulke.

Når god venn forstår alvoret og redder både pc og fotobok - da gråter du av takknemlighet.

Når du ringer blomsterbutikk for å bestille blomster i riktige farger og de mener at det ikke er nødvendig, du kan bare komme og handle dagen før - da tenker du at "nei, det kan jeg ikke ta sjansen på".

Når annen blomsterbutikk tar i mot din bestilling - da er det tilfredsstillende å kunne krysse av et nytt punkt på gjørelista.

Når kollega tilbyr seg å bake en kake til festlighetene - da føler du deg som verdens heldigste omgitt av rause mennesker.



Når begge bunadene er ferdige to dager før konfirmasjonsdagen - da kjenner du en enorm lettelse og glede i hele kroppen.

Når  konfirmasjonsdagen kommer og værgudene ombestemmer seg i siste lita og viser seg fra sin beste side, opphold og ikke for varmt for de bunadskledde - da trekker du et lettelsens sukk.

Når du på dagen skal holde tale til "ditt livs lys" uten å bli svulstig og falle i gråt - da kjenner du stemmen dirre, men klarer å komme deg gjennom (den alt for lange for det er så mye du gjerne vil få sagt) talen.

Når den store konfirmasjonsdagen er gjennomført og ble en strålende og vellykka dag på alle vis - da kjenner du en enorm tilfredshet og lettelse, og ikke minst glede over at du slipper å gå igjennom den mentalt krevende prosessen en gang til. 


Elisabeth, fornøyd konfirmant-mor


fredag 23. juni 2017

3 grunner til å ikke blogge

Tida da jeg posta minst ett innlegg per dag er definitivt over. Livet går videre.


3 grunner til at jeg ikke blogger:


1. Har ikke tid

Vel, alt her i livet handler vel om prioriteringer. Jeg har visst prioritert å ikke blogge det siste halve året. Har jeg hatt et annet altoppslukende prosjekt gående? Har vi pusset opp huset, begynt med en ny, tidkrevende hobby, lest 300 bøker, gjennomført et hardt treningsopplegg for å oppnå "sommerkroppen 2017"? Svaret er nei. Jeg har lest kun et par bøker og sommerkroppen 2017 er like dvask som 2016-versjonen.


2. Har ikke noe å skrive om

Jeg har begynt på flere innlegg. Noen kom aldri lenger enn et par velformulerte setninger i hodet mitt, andre er halvferdige skriblerier uten sluttpoeng og har blitt liggende som utkast. 87 stykker faktisk. Noen av dem er faktisk ganske bra, men jeg kom aldri så langt som å publisere dem. Litt seint med "Elisabeth kommenterer sommermoten 2016" nå, kanskje? Mulig ingen hadde merka at det var fjorårets mote, alt er jo lov innen moteverdenen.

Om man ikke har noe å skrive om, så er alternativet å bli en lekker fotoblogg med bilder av kaffekopp på et rustikk hagebord med noen blåbær tilsynelatende vilkårlig spredd rundt mens man ønsker alle leserne sine en skjønn dag. En sånn blogg har jeg ikke prioritert å investere tid og penger i.  En fotoblogg må ha proffe bilder. Jeg gidder ikke kjøpe dyrt fotoutstyr og gå på kurs, og ikke minst dandere blåbær for å ta bilde av det.


3. Ingen leser det likevel, så

Nå man poster et innlegg sånn hvert jubelår, så er det klart at antall faste, trofaste lesere daler betraktelig. Det var en tid da blogg-familien var viktig for meg. Det var en fin gjeng som leste og kommenterte hverandres blogger. Vi oppmuntret hverandre og følte vi kjente hverandre,  selv om vi aldri hadde møttes. Det var en herlig tid. Jeg kan lengte tilbake dit. Nå har de fleste beveget seg over til andre kanaler, som Instagram. IG er ok det, men det var først og fremst tekst som var min greie, ikke bilder. Jeg er på Instagram jeg også, selvfølgelig er jeg det, og følger mange av de som jeg før i tida fulgte bloggen til. Men det er ikke det samme.


Så hvorfor takker jeg ikke bare for meg og stenger bloggen?
Jeg vet ikke. Selv om storhetstida for lengst er over, så føles det for brutalt å skulle fjerne alle spor fra en så positiv og sosial periode av livet mitt. Det blir som å kappe av seg armen bare fordi lillefingeren har blitt ubrukelig - eller noe sånt.

Hvorfor jeg skriver dette? Antagelig for å forklare for meg selv, unnskylde hvorfor jeg ikke skriver, hvorfor jeg ikke bare lukker butikken for godt. Og for å holde et svakt, svakt pust av liv i denne delen av "O det store internettet" som bare er min, med et ørlite håp om at noen fortsatt leser.




GOD SOMMER!


Elisabeth , blogg-pensjonist








fredag 13. januar 2017

Jula varer helt til......


-Det er så koselig, jeg lar julepynten være framme litt lenger.

-Når vi først har tatt den fram, fortjener den å stå framme litt til.



Avdeling for småpynt med den enøyde nissen  som stjerna i flokken



Sannheten er at jeg er lat. 

Det er så pes å rydde bort den julepynten. Det er pes å ta den fram også. Derfor skjedde ikke det før lille julaften denne gangen. Det er pes fordi det må ryddes og tørkes støv og sånt først.

Men da virker unnskyldningen om at pynten har stått framme så kort tid og fortjener å stå lenger, veldig troverdig.






Men når det begynner å spire på kvistene - DA er det på tide å ta seg sammen, dra fram eskene fra kottet og få pakket bort stasen.

I dag er det tross alt tjuende dag jul, er det ikke?  Akkurat i tide, altså. Helt etter planen.


God helg!


Elisabeth, julepyntrydder




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...