tirsdag 14. oktober 2014

Utebursdag i oktober


Det var igjen tid for planlegging av bursdagsfeiring for hun som denne gangen skulle fylle elleve år, og vi oppsummerte situasjonen:


  1. De er 19 jenter i klassen,
  2. Vi var lei av alle "kjøpe-bursdagene" med bowling, lekeland, sjokoladefabrikk osv, selv om det er utrolig deilig og lettvint.
  3. Vi ønsket å finne på noe spesielt.
  4. Vi har ikke så stort hus.


Konklusjonen ble: Utebursdag

Man trenger ikke være sporty fjellgeiter som stikker til skogs med tollekniv i beltet og øks i sekken for å bygge gapahuk. Neida, hagen duger. Det er tross alt praktisk med do og kjøleskap i nærheten.

Hageselskap i oktober kan være risikabelt værmessig, men vi tok sjansen. Vi skulle jo ha en lavvo og det ville vel ikke bøtte ned heller?

Eller?

Jo.

En time før selskapet skulle starte, sto jeg med hetta på regnjakka godt trukket ned i panna og hang opp ballonger. Det var ikke akkurat hurra-stemning.



Våt lavvo utenpå



Var 2,5 timer med våte, sure barn og en misfornøyd jubilant det vi hadde i vente? Våte muffins, våte gaver og barn som nekta å være med på lekene vi hadde planlagt?

Heldigvis ikke.

Sånn omtrent da de første gjestene ankom i sitt peneste regntøy, forbarma værgudene seg over oss og regnet avtok. Tusen, tusen takk.


Tørr lavvo inni




Det ble feststemning. Blide jenter gumla pølsehorn i lavvoen.  De var ivrige på å lage seg ertepistoler av dorullkjerne, ballong og tape, for deretter å skyte på grytelokkene vi hadde hengt opp.



Bursdagsbarn med skytetillatelse


Vi hadde en form for rebusløp hvor lagene skulle finne og memorere bildene på fem poster for til slutt svare på spørsmål som "Hvor mange kattunger var det til sammen bilde av på alle postene". Neste gang skal vi gjøre det enda vanskeligere, med enda flere bilder det ikke er spørsmål om. Imponerende god hukommelse på disse elleveåringene, altså.

Øvelsen "Stille lengde for lag" fikk fram konkurranseinstinktet hos mange og det ble diskutert hvem som hadde lengst bein av sjetteklassingene, men den øvelsen som vakte størst begeistring var definitivt "Svampekast på en pappa". Pappaen til bursdagsbarnet stilte sitt fjes til disposisjon. Heldigvis for ham, var det ikke så mange som traff innerblink, men våt blei han.



Svampekasting, rebus og alt for mange pølsehorn



Deretter fulgte muffins i lavvoen, annonsering av vinnerlaget, bursdagssang og åpning av gaver. Og vips var 2,5 timer gått.

2,5 timer med moro. Med glade festdeltagere, et veldig fornøyd bursdagsbarn og to stykk letta foreldre (den ene litt våtere enn den andre).

Ok, det er litt jobb, men ikke mer enn et par lekne voksne takler. Vi fikk i tillegg til lavvoen lånt et solid party-telt (uten vegger), som viste seg å være et praktisk sted å ha et bord med drikke og tørt påfyll av potetgull og seigmenn for å holde stemninga oppe under øvelsene.

Lavvoen var ikke helt selvforklarende hvordan man satte opp heller, men med pågangsmot og hjelp fra gode venner, fikk vi den til å se sånn ganske riktig ut, selv om vi sto igjen med noen ubrukte deler.

Men denne jobben er jo absolutt verdt det når bursdagsbarn og festdeltakere er fornøyde, så det er ikke helt utenkelig at vi tar sjansen på utebursdag i oktober neste år også.



Nei, se sola!





Elisabeth, fornøyd festgeneral som venter på at lavvoen ska bli tørr nok til å tas ned.



onsdag 8. oktober 2014

Lytte til et helt album

På facebook går det nå en utfordring hvor man skal liste ti musikkalbum som har betydd noe for en. Så skal man selvfølgelig sende utfordringen videre til ti venner.

Jeg er ikke så veldig glad i sånne "kjedebrev", men selve albumliste-oppgaven tok i det minste oppmerksomheten bort fra alle mosquito-stikkene jeg klør på etter Malta-turen sist uke.

Lista mi ble lang. Ikke fordi jeg ikke klarte å begrense meg til kun ti album, men fordi jeg selvfølgelig ikke klarte å la være å forklare de ti valgene.

Tidendes lengste facebook-status, med andre ord. Bedre egna som blogginnlegg, kanskje? Da kan jeg til og med legge til enda mer tekst. Tjoho.



1. Terence Trent d'Arby: Introducing the hardline according to...
En av mine første LP'er, bursdagspresang på 17-årsdagen fra en fyr jeg ikke husker navnet på. En fest hvor forøvrig en annen mente jeg ligna på Kate Bush og jeg en havna bak en gardin med en annen. Enten var dette litt av en fest eller så har jeg smelta sammen alle festene våren 1988.

2. Bronski Beat: Truthdare Doubledare
Kun fordi det var min aller første cd,18-årsgave fra broder'n  og jeg var litt snurt på ham siden jeg ikke hadde cd-spiller og det burde han vite. Men da jeg kom hjem så hadde jeg visst cd-spiller likevel. Snille broren min.

3. Peter Gabriel: So
Spilt ihjel av tidligere nevnte bror sommeren 1986. Mye trøst for en usikker 15-åring i duetten med Kate Bush "Don't give up". Fortsatt kan jeg begynne å grine av den låta. De aller fleste husker best "Sledgehammer", ikke minst på grunn av den sprø videoen, fra dette albumet. For meg er det altså den sarte duetten og trua på at alt som er vanskelig og leit vil løse seg.




4. Simon & Garfunkel: Bridge Over Troubled Water
En ansatt i barnehagen på 70-tallet digga denne. Jeg visste selvfølgelig ikke da hvem dette var, men senere kjente jeg igjen sangene som ble spilt mens vi pusla med lego, biler og dukker. Elton John og Supertramp finnes i samme kategori.

5. U2: Joshua Tree
Sterke minner fra Knuts rom hvor hele gjengen gjorde lekser eller sydde lapper i buksebaken på Levi's 501.

6. Whitesnake: Whitesnake
Permanent og headbanging. En herlig epoke. 

7. Trond Viggo Torgersen: Bare barn er barn, men alle er vi barnebarn
Min barndomsvenninne Celine hadde denne. Gjenfunnet også senere i livet.

8. The Waterboys: Room to Roam
Et klissete øyeblikk da jeg sang "How long will I love you" til Mannen i bryllupet vårt.

9. Joan Jett: I love rock'n roll
Et minneverdig øyeblikk fra ungdomsklubben 1982, da jeg gikk i femte klasse,  da jeg oppdaga at jeg likte trommer og el-gitar. Omtrent på den tida da jeg var hemmelig forelska i bassisten med trange jeans i det bandet som pleide spille på klubben. Så hemmelig at jeg ikke har fortalt det til noen før nå. Jeg husker ikke ansiktet hans, kun de trange jeansa. Selv hadde jeg marineblå cordfløyelsbukser. 

10. Various artists: Cohen på norsk
Fortsatt verdt å høre på.


Ja, fra lista å dømme så stranda jeg i forrige årtusen. Denne lista er på ingen måte representativ for all musikk jeg har digga oppigjennom åra, og absolutt ikke representativ for hva jeg hører på nå.

Problemet var at det skulle listes hele album. Man hører jo knapt et helt album nå for tida. Mønsteret endra seg da cd-en kom. Før det kunne man snurre en hel lp-skive. Med cd ble det enklere å skifte låt og nå for tida hvor man har det beste og meste av musikk på mobiltelefonen, hører man knapt en hel låt før noen andre festdeltakere kobler seg på for å avbryte din favorittlåt og spille sin egen.

Klart, om man har musikk på øret under trening, togreise eller lignende så er du din egen dj som sjøl bestemmer når du skal skifte låt, men de færreste hører vel et helt album? Nei, vi hopper fra den ene artisten til den andre på Spotify hvor vi har laget egne album kalt "For jogging", "Favoritter" eller "Dyster feelgood" eller noe sånt. Helt i takt med utviklinga i retning individualisme og hurtighet og mindre tid til å bare lytte. Vi burde gjøre det mer, lytte.


Har du noen favorittalbum, noen som har betydd noe for deg? 



Elisabeth, som fører opp "ligge stille og høre et helt album" på gjøre-lista








torsdag 25. september 2014

Løsning på verdens enkleste reiserebus

Løsningen på reiserebusen forleden var selvfølgelig MALTA.

Jeg oppdaga at jeg hadde brukt den samme overskriften tidligere, så denne siste burde hett "Den egentlige verdens enkleste reiserebus" eller noe sånt.
Nå man har blogga i snart fem år så er det kanskje ikke til å unngå at man gjentar seg. Den gangen var løsningen Hafjell, denne gangen Malta.





OMG for et sted, assa.
Jeg føler meg virkelig rik og privilegert som har mulighet til å reise til et så flott sted i høstferien. Ja, bare det å ta høstferie er luksus.

Et deilig pusterom.




En uke med nytelse, ro og hygge.




Elisabeth, privilegert 

Verdens enkleste reiserebus


Det er lenge siden jeg har laga en reiserebus. Jeg har vært ute og reist i år, men når reisemålet er Costa De Caparica så blir ikke reiserebusen helt enkel.

Men nå skal jeg gjøre opp for det. Jeg har tatt på spanderbuksene og presenterer her verdens enkleste reiserebus. Nå har du sjansen til å briljere og å kjenne mestringsfølelse i dag også. Er ikke jeg grei?

Jeg skal straks hit ......








minus ING



+



minus K


....... og jeg gleder meg noe vannvittig.


Elisabeth, reiseklar



Illustrasjonene er frekt lånt fra websidene til  malerbergen.com og monierno.no

mandag 22. september 2014

En seriøs test på parforholdet? Seriøst?

Side2 presenterte nylig en britisk undersøkelse som gir 20 svar på hva som kjennetegner et perfekt parforhold.

Flere bloggere, deriblant Pias verden, Mammadamen, Casa Kaos og Pappahjerte, har svart mer eller mindre ærlig og seriøst på disse 20 spørsmålene som skal fortelle om du og partneren din har et sunt forhold, ja et perfekt et.

Allerede der skurrer det for meg. Ordet "perfekt" har i mange sammenhenger en negativt klang for meg, men ok jeg lar den gå. La oss anta at "perfekt" er noe man ønsker seg.

Ingen har utfordra meg til å svare på disse 20 spørsmåla, men jeg kan ikke dy meg. Og jeg får lyst til å si som tiåringen her i huset: "Seriøst?!"

La oss myse litt på de 20 tegna som skal vurderes før dommen om ditt parforhold faller.

Innrøm at du tar feil etter en krangel, er det aller viktigste for å oppnå et perfekt forhold.
Noen kan argumentere med at om dere krangler, så er ikke alt perfekt, men jeg antar det betyr at ekspertene synes det er bra om folk får ut litt damp av og til. Ekspertene får poeng av meg for den.


Si "jeg elsker deg" før dere legger dere, er det nest viktigste.
Hm, "ditto" gjelds ikke? Ikke GID heller? Er det helt nødvendig å uttale de tre orda? Kan en god erstatning være å vise det hver dag? Jeg bare spør.

Så følger spørsmål om deling av husarbeid, om man har felles venner, bytter på å lage middag bla bla bla.

Så kommer vi til sex. Man skal ha sex minst to ganger i uka for å ha et perfekt forhold. Her får jeg lyst til å spørre litt flåsete om hvilke øvelser som teller som sex på den ene sida, om det stilles et minimumskrav på tidsforbruk, og om ikke berøring og kos er vel så viktig i den andre enden av fjase-barometret. Heldigvis kommer det noe om kos og klem lenger ned på lista.

Dere deler minst to hobbyer. Ja, hverandre og felles barn, det holder vel?

Så begynner det seriøst å gå nedover med denne seriøse undersøkelsen. Aldersforskjellen er på ca. 3,5 år. Særr? Hvordan i all verden kommer man fram til noe sånt? Med fire vekttall i statistikk skjønner jeg at man fint kan få et tall ut av en akrobatisk øvelse med alderen på de 2000 parene som deltok i den britiske undersøkelsen, men kom igjen a! Her spøker det for de fleste i min omgangskrets, Madame og Mann inkludert med sine kun 1,5 års aldersforskjell. Hadde vårt forhold vært så annerledes om det hadde vært ytterligere to år i aldersforskjell? Det hadde faktisk ikke vært noe forhold for da hadde vi rett og slett ikke befunnet oss på samme studiested samtidig og hadde aldri møttes den gangen i forrige årtusen. Så det så. 3,5 år phiiiii.

På 19. plass kommer rosinen i pølsa: Begge jobber fulltid. Æda bæda alle som har redusert stilling for å rekke å hente barn i barnehagen og lage sunn middag hver dag. Dere har misforstått totalt. Du og din partners forhold hadde vært mer perfekt om dere jobba for fullt begge to og stressa dere selv og barna syke.

Seriøst?

Å tro at man må være perfekt og å finne ut at man aldri kan bli det fra en seriøs undersøkelse med 20 spørsmål, kan ha seriøs negativ innvirkning på et forhold, tror jeg.


Nei, da går jeg heller tilbake til de testene som skal gi det svaret på hvilken middagsrett du ligner på eller hvilket land som er ditt ultimate oppholdssted. De gir seg tross alt ikke ut for å være seriøse.


En helt vanlig dag



Elisabeth, ikke i et "perfekt" ekteskap, men som klarer seg likevel


Illustrasjon; iStockphoto

søndag 21. september 2014

-Hvor mye er De villig til å gi, frue?


Her forleden (et ord vi eldre bruker) satt en venninne og jeg bakerst på rutebussen og slarva om alt og ingenting da en pent kledd, ung herremann tok kontakt.

-Unnskyld, men jeg lurte på om jeg kunne få forstyrre dere med et spørsmål.

Joda, vi var nysgjerrige nok på hva denne unge herremannen hadde på hjertet til å svare positivt på det.

-Jeg har fått tilbud om å selge dette produktet og er i tvil om hva voksne kvinner er villig til å gi for det.

Mulig han i tillegg til å betrakte vårt ytre hadde overhørt mitt nylige hjertesukk over yngre kollega som ikke hadde hørt om Pelle Parafins Bøljeband, noe som fikk meg til å føle meg gammel, og at han dermed antok oss for å være i målgruppa "voksen kvinne".

Den unge herremannen viste fram et lite, laminert kort med bilde av en skrukkete kvinnehals og et bilde av noe som skulle være en litt mindre skrukkete kvinnehals.

-Hvor mye er kvinner villige til å gi for en slik god hudkrem, undret han. Jeg vet det fungerer, jeg har prøvd på min mor, men hvor mye er kvinner villige til å betale for en god krem?

Vi ble enige om et sted mellom 300 og 500, forutsatt at kremen virkelig var god.

For min egen del hadde jeg ikke blitt overbevist av det hjemmelagde, laminerte kortet, men det var det ikke tid til å utdype siden min venninne og jeg på dette tidspunktet var i ferd med å forlate rutebussen.

Hadde vi hatt mer tid skulle jeg vurdert å gi ham et foredrag om mitt syn på emballasje. Emballasje er helt avgjørende for om jeg kjøper en krem eller ikke. Jeg hater for eksempel krukker. Kremkrukker er håpløse. Halvparten av kremen blir liggende under neglene, det er ikke der jeg har mest brukt for hudkrem. Jada, det finnes sånne spatler man kan grave opp saligheta med, men akk så unødvendig når det finnes pumpeflasker. Tuber kan også gå an, men jeg styrer helst unna tuber i metall.

Sånn som denne. Innholdet er bra, men når tuben slår sprekker på første fraktforsøk...... Det er heller ikke i toalettveska jeg foretrekker å smøre hudkrem.



Søletube med sprekk til venstre, praktisk pumpeflaske til høyre



Produsentens emballasjevalg er utslagsgivende for min kjøpslyst også for andre produkter.

Av disse to feta-ostene kjøper jeg alltid den med skrulokk. Den med plastlokk blir bare søl. Det er på salaten jeg ønsker et lag med feta-ost, ikke på henda. Osten er god den, men emballasjen gjør at den ikke havner i min handlekurv.





Og så har vi saftflasker. Der er det størrelsen det kommer an på, sånn som i så mange sammenhenger. Jeg foretrekker de minste, de minste saftflaskene. De store får rett og slett ikke plass i skapet, de er for høye!


Remas saftflaske er innafor, First Price's må ut.


Eksemplene er mange.

Emballasje som er umulige å åpne uten skjærebrenner  og uten at det går på helsa løs? Don't get me started. Det får bli en annen gang.



Elisabeth, opptatt av innhold OG emballasje













søndag 14. september 2014

Å skape noe nyttig


Fordelen med å ha en egen sykrok, hvor maskina står klar, samt et lager av stoff av ymse slag, er at man raskt kan gjøre noe nyttig.

Man kan i det minste lure seg selv til å tro at man gjør noe nyttig. Man kan gjøre noe som er mye morsommere enn å skrubbe badekaret eller rydde i klesskapet, og etterpå føle at man har utretta noe den dagen.

Ah, hjernen er en flott sak.

Dette prosjektet var et slikt et. Trengte jeg en sånn en, et trekk til den oppblåsbare nakkeputa, lissom? Var det absolutt nødvendig å lage?

Overhodet ikke. På ingen måte.





Ble jeg glad, følte jeg meg kreativ? Kunne jeg kjenne tilfredsheten over å kunne sette idéer ut i live umiddelbart? Kunne jeg gå til sengs den kvelden og føle at dagen hadde vært meningsfull, at jeg hadde gjort nytte for meg?




Absolutt!

Så da er det verdt det.

Selv om trekk til nakkeputa ikke er like viktig som å ha en trusepose, selvfølgelig.





Så kan man skrubbe badekaret og rydde klesskapet en annen dag.

Om man ikke finner på nok et artig prosjekt ved symaskina i stedet, da.


Elisabeth, som skal sove godt på neste flytur.





tirsdag 9. september 2014

Don't drink and run

Når du har kjøpt deg en snerten og praktisk blender, en Drink'n Go fra Enklere Liv og tenker at livet skal bli enklere, at du skal bli sunnere, at du skal kunne ta med deg smoothien din og drikke frokosten din på bussen om morran.....

De hektiske morgenene når du kan dytte smoothie-flaska i veska, beinfly for å rekke bussen, når du ser den står på holdeplassen og må speede opp og du akkurat får hivd deg innpå.

Når du står der småvarm og pesende, balanserende i sjøbein, og putter hånda ned i veska for å fiske opp busskortet...

Da kan du få deg en ubehagelig overraskelse om du har glemt en vesentlig ting i det du ramla ut døra hjemme; å skru på korken på smoothie-flaska fra Enklere Liv.





Å bruke den første halvtimen på jobben med å øse en deilig jevning av yoghurt, banan, appelsin og havregryn ut av veska, er ikke et enklere liv.

Å vrenge veska så alt en dameveske kan inneholde flyter utover kjøkkengulvet på kontoret, til spott og spe for alle kollegaer, er ikke et enklere liv.

Å vaske alt innhold som tåler vask, og det som ikke tåler vask, og henge det til tørk i garderoben, er ikke et enklere liv.




Ikke fikk du frokost heller.....


Elisabeth, uten smoothie


torsdag 4. september 2014

Uventa ryddehjelp

Vi hadde en liten gang. En liten, rotete gang. Den gangen bød stadig på en utfordrende hinderløype av bagger, sekker, poser og sko. Det er utrolig hvor mange sko en familie på tre kan ha i omløp. Ja, egentlig er det overraskende hvor mange sko to familiemedlemmer kan ha i omløp. Det siste familiemedlemmet (ja, undertegnede) klarte stort sett å sette skoa sine inn i skapet, en øvelse som tydeligvis var nærmest umulig å gjennomføre for de to øvrige.

Så bygget vi ut den lille, rotete gangen og i min naive begeistring trodde jeg at en litt større gang ville bety en litt mindre rotete gang. Den gang ei. En litt større gang betydde utvidelse av hinderløypa.

Madame fortsatte å klage over ufrivillig akrobatisk øvelse for å komme seg inn hver jæ.. bidige dag, men gneldra for døve ører.

Hjelpen skulle vise seg å komme fra uventa hold. Rasekatten var tydeligvis enig med matmora, og kunne også tenke seg ryddigere gulvflate der ute i gangen. For en gangs skyld kom et glimt av genene, som må være nedarva fra de fjonge navnene på stamtavla, til syne. Rasekatten bestemte seg for å ta saken i egne hender poter og hadde et våpen Madame ikke hadde, eller mer riktig ikke kunne anvende seg av uten å bli sendt avgårde til nærmeste asyl. Rasekatten begynte å tisse på alle skoene i gangen!



Se så ryddig!


Det er mulig at dette først og fremst var en protest mot portforbudet etter mørkets frembrudd, men who cares, som vi sier i provinsen. Det fungerte! Tissesko var særdeles upopulært.

Etter kun noen dager klarte kattedyret det Madame ikke hadde klart på uker, måneder, år. Gangen var fri for sko!

Så tipset for andre husfruer som sliter med å oppdra familien må være; skaff katt. Eventuelt sett deg på huk selv.


Elisabeth, med ryddig ganggulv



søndag 31. august 2014

Tette kjertler

Dette kunne vært historien om den ni måneder lange ventetida for å få utført mammografi på et offentlig sykehus i dette landet.

Dette kunne vært historien om når du ringer lenge etter at "antatt ventetid" er utløpt  og sykehuspersonalet kvikt oppfordrer deg til heller å oppsøke et privat sykehus så de selv kan stryke en pasient fra sin lange liste.

Det kunne vært historien om hvor utilpass man kan føle seg når noen fremmede haler i puppa dine, og hvor ubehagelig det er å stå klint inntil den der maskina.

Det kunne også vært historien om engstelsen da legen tydeligvis så noe på bildene, og innkalte meg til ultralyd. Om alle de vonde tankene jeg rakk å tenke før ultralyden avkrefta det skumle scenariet, og jeg kunne gå letta derfra.

Men siden dette stort sett er en fjaseblogg, er det i stedet  historien om da jeg sto avkledd foran maskina med de to glassplatene hvor brystene mine straks skulle skvises mellom. Da den hvitkledde som betjente torturmaskineriet titta ned på frontpartiet mitt og sa: -Du har tette kjertler, så dette kommer til å gjøre litt vondt.

Det var første, og forhåpentligvis siste, gang jeg skulle ønske jeg hadde noen slappe, lange jur til pupper!






Elisabeth, med tette kjertler i front


Illustrasjonen er stjålet fra nettet, opphav ukjent.

søndag 24. august 2014

Detaljert dypdykk i fortida

Jeg har ryddda.

Eller, mer presis så lette jeg etter noe, men fant noe helt annet.

Jeg fant min gamle, slitte favorittlommebok i skinn med ødelagt lås. Inni den var det mye å studere.

Visittkort med mitt navn og tittelen "salgssekretær" under. Sekretærer finnes vel knapt i privat næringsliv lenger? Straks kom minnene om den gjerrige sjefen som kladda brev på alle små papirlapper han kunne finne, inkludert de hullete strimlene man rev av det meterlange papiret etter at det hadde kommet ut av matrise-skriveren. Både sjef og skriver er bytta ut for lengst.'¨

Avisannonsen som ble rykket inn i Aftenposten da jeg solgte min førstekjøpte bolig i 1998. Sort-hvit annonse med en tekst som skulle friste folk til å møte opp på førstkommende lørdag. Jeg husker ikke hvor mange som kom på visning, men leiligheten ble solgt til over takst, 465 000 norske kroner for 39 kvadratmeter. Det hadde vært mer overkommelig for unge som skal inn på boligmarkedet i 2014 enn dagens priser.

Laminert pressekort fra den tida jeg jobba i nærradio, med bilde av en rynkefri Elisabeth. Et bilde tatt i en fotoboks, sånne fantes "over alt" og jeg har fortsatt en konvolutt med gode fotoboks-minner fra ungdomstida.

Det var mer i den eska jeg fant lommeboka i, Der var brillene jeg fikk i 1990, en måned etter at jeg hadde begynt på folkehøyskole. Det var et nederlag å måtte begynne med briller, men jeg var ikke den eneste med runde studentbriller på den tida. Runde briller og skjerf til de over-sized klærne. Det er er paradoks at på den tida hvor jeg kunne ha kledd mer trangtsittende tøy, var moten den helt motsatte. Akk ja.

Jeg fant min første mobiltelefon. En svært kladd som ikke hadde fått plass i dagens veske-lommer. Jeg har vesker fra den tida da det ikke fantes mobil-lommer også. Verden og vare-produksjonen utvikler seg i takt med samfunnets behov. Vi trengte ikke mobil-lommer i veskeforet for 25 år sida.

Det dukka opp et engangskamera også. Det ble aldri brukt. Mon tro hva de hadde sagt om jeg dukka opp med det nede på FotoKnudsen og ba om fremkalling? Kanskje sånne kameraer og filmer fortsatt er i omløp, at det bare er jeg som synes det er nokså forhistorisk siden jeg ikke har knipsa med noe annet enn mobilen de siste åra? Jeg tror sjansen for at den kvisete lørdagshjelpen hadde stirra rart på meg og engangskameraet likevel er stor.

Jeg ble sittende en stund og studere disse tingene, erindre episoder fra samme tidsperiode. Noststalgi. Så mye man har opplevd. Og ennå er jeg bare 43!




Neste gang jeg finner den nedstøva eska med "diverse" skrevet med sprittusj på, kanskje om ti år, blir den mobiltelefonen en enda større overraskelse. Kanskje brillene har blitt moderne på nytt? Og jeg har sikkert rukket å glemme igjen at jeg en gang var salgssekretær. Håper jeg da også kommer på historiene om den gjerrige sjefen. Så kan jeg le enda en gang av det hele.

Dagens oppfordring får bli; Har du en eske lengst inn i skapet eller kottet som du ikke har åpna på et par tiår, ikke fall for fristelsen å kaste den uåpna. Kanskje den inneholder noen spennende skatter fra din egen nære fortid.


Elisabeth, nostalgisk





lørdag 16. august 2014

Monsen, bønder, folket - og resten av oss




Dette var forsida av Dagbladet fredag.

Bønder skjeller ut Monsen. Folket hyller ham.

Og så har du resten av oss.
Vi som er glade i de fleste dyr og mener det er dumt å skyte dem, men som synes det er ok med sauehold og liker en porsjon fårikål hver høst.

Vi som ler høyt av forslaget om bæsjeposer til sauene, men tar det som en selvfølge at hundedritt plukkes opp, men tviler på at det gjøres når hund og eier ferdes langt uti villmarka, selv ikke om et tv-team henger på slep.

Det er vi som trekker på smilebåndet av de tusener som møtte opp på minnestund for ei bikkje, men først og fremst er overraska over oppmøtet og engasjementet og lurer på om de samme menneskene tenner lys for barna på Gaza.

Det er oss. Jeg tror det er mange av oss. Mange som hverken hyller eller skjeller ut, men som i Dagblad-redaksjonen ikke anses for å tilhøre "folket".

Jeg hverken hyller eller skjeller ut naboen som i skrivende stund snekrer opp en hundegård helt inntil thujahekken som skiller terrassene våre. I følge vår tiåring er den nyinnflytta firbeinte ved siden av en "sånn hund som Lars Monsen har". Jeg har ikke sau. Heller ikke gevær.

God helg.

Elisabeth

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...