fredag 22. mai 2015

På 17. mai er det greit å være tjukk


På 17. mai er det de litt runde kvinnene som er vakrest, synes jeg. De runde bunadskledde.

Ellers i året er idealet en lang og slank kropp med beskjeden stjert og smekre lår, men 17. mai er den dagen i året hvor de mer frodige kvinnene blir beundra.

Runde kvinner kommer til sin rett i bunad. Runde kvinner i bunad oser av stolthet og myndighet. Lange, skrinne fruentimmer med flate bryster viser ikke dette festplagget den respekten det fortjener.

Nei, et staselig plagg som bunad trenger noe annet, en bunad krever rundere former. Det er nærmest som kvinnebunaden skriker etter en  kropp som står støtt i vinden, en kropp med et staut frontparti som har diet en skokk med unger. En bunad bæres best av kvinner med runde kinn og havbris i håret, kvinner med pågangsmot, uredde øyne og never med trevler etter deig-elting og smør-kinning. Kvinner med faste lår etter mil etter mil med taktfast marsj til brønnen etter vann, muskuløse, senete overarmer etter timer med hesjing av høy og sterke tenner etter å ha bitt over navlestrengen på alle avkom født på kjøkkengulvet mellom slagene.



Rekonstruert bunad fra Romsdal, bilde lånt fra bunader.com
Ok, kanskje litt over toppen der, men jeg synes faktisk at bunad på en kvinne med former er penere enn på en skrinn dame.

Det må vel være en kompliment til alle kvinner som sist søndag ålte seg inn i ullstasen og følte seg som en babyhval? Dere er flotte!



Elisabeth, som dessverre fortsatt ikke eier en bunad


lørdag 16. mai 2015

Sløyfefin til 17. mai - DIY

Familien innerst i veien har en tendens til hver 17. mai-morgen virre rundt på leting etter syttendemaisløyfene. Det vil si, Madamen virrer, Mannen er meget likegyldig til sånn pynt, men ifører seg lydig sløyfa  om Madamen bare finner den.

I år har vi imidlertid full kontroll.

Det er klart man kan stikke på nærmeste butikk eller bensinstasjon og kjøpe seg en sløyfe til et par tiere, men det er mye morsommere å lage en selv.

Her er vår families nye sløyfer.




Jeg slenger ut noen (forhåpentligvis forklarende)  bilder, om du ønsker å kunne sprade rundt på selveste syttende mai med egenmekka sløyfe.


Nr. 1: Tradisjonell


Lange bånd legges lagvis. Sy gjennom alle lag før siste runde med båndet som går rundt (jeg gjorde det enkelt og tok ett av de lange båndene til dette). Sy så det fast bak og fest en sikkerhetsnål. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned.



Nr. 2: Rosett



Legg fire bånd på ca. 25 cm i stjerneform og sy fast med et par sting. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned
.



Vri hver ende og fest i midten av stjerna med noen sting. .Dette er baksiden. Fest en knapp på forsiden og en sikkerhetsnål bak.





Nr. 3: Sløyfe



Brett bånd. Sy noen sting gjennom senter av sløyfa, snurp og surr.



Sy fast midtbåndet bak.







Snurr båndet rundt én gang og fest.



Klipp til endene på båndet og bruk flamme til å sikre at de ikke frynser.



Fest en sikkerhetsnål bak.

Klar for feiring.



God 17. mai!



Elisabeth, sløyfemaker


PS. Sløyfene tåler regn.


tirsdag 12. mai 2015

Dagens opdpagelse #74

Om du har mista stemmen og bare hvisker......





så hvisker folk tilbake.


Mandag morgen våkna jeg opp uten å kunne snakke. Om jeg pressa skikkelig, kom det noen merkelige pipelyder fra kaktus-halsen. Løsninga ble å hviske.

Å hviske er slitsomt. Jeg som vanligvis har en kraftig røst som sjelden tar pause, ble veldig frustrert og uten gjennomslagskraft. Jeg opplevde at folk gikk mens jeg snakka til dem, rett og slett fordi de ikke hørte meg og trodde samtalen var over. Jeg burde hatt en dommerfløyte for å tilkalle oppmerksomhet.

Men midt oppi denne elendigheta var det jeg gjorde en artig oppdagelse: Når man hvisker, hvisker folk automatisk tilbake. Vi mennesker er noen apekatter, altså, som speiler den vi snakker med.






Det hører oss med til erfaringen med stumhet at da jeg la ut følgende status på facebook: Gjør mitt for å bidra til et rolig arbeidsmiljø på kontoret. Har mista stemmen, ingen roping fra meg i dag, så var en av de aller første til å trykke liker, dirigenten i koret jeg synger i! Ok, takk for den, du.





Senere på kvelden fikk Mannen mange likes på sin fb-status: Både mor og datter i huset har vond hals og mistet stemmen. Veldig ubehagelig for dem, veldig behagelig for far.


Greit, jeg prater sikkert for mye, lager for mye lyd, men én dag i stillhet fikk holde. Heldigvis var stemmen tilbake i dag. Dog litt raspete, men fullt hørbar. Takk for det.



Elisabeth, med whiskey-røst

fredag 8. mai 2015

La oss feire freden


Det er fortsatt ikke fred i verden. Styggdom foregår på daglig basis. Uskyldige mennesker rammes.

I dag er det 70 år siden Norges frigjøring. 5 år med verdenskrig var over. Det bør feires.



Siden det er jubileum, regner jeg med at dagen får litt ekstra oppmerksomhet, at litt flere flagg vaier, men dette innlegget jeg skrev for tre år siden er fortsatt aktuelt:

Repriseinnlegg:


En viktig dag som forbigås nokså stille


8. mai, frigjøringsdagen, offisiell flaggdag, en viktig dag i norsk historie.

Hvor er flaggene, fanfarene, hurraropene?

Nei vi jobber som vanlig, lager middag som vanlig, vasker tøy som vanlig. Ikke en gang en liten blomst i knappehullet, binders i jakkeslaget eller bløtkake til kaffen har vi spandert på oss. På denne viktige dagen.

Det er lov å være takknemlig her på berget. Det er lov å tenke over hvor godt vi har det. Framfor å klage på bensinprisene, matprisene og strømprisene. Det er lov å stoppe opp og kjenne på gleden over å ha en familie hvor alle er friske og i trygghet. Det er lov å sende en tanke til de som ikke har det like bra, de millionene rundt om i verden som opplever krig, sult, død, okkupasjon og fangenskap. Som nordmenn gjorde for så mange år sida.  Dagens barn kan ikke forestille seg sånne omgivelser. En hverdag med marsjerende soldater i gatene, sønderbomba nabohus, radioen gjemt i vedskjulet og
mangel på mat.






Det finnes fortsatt noen besteforeldre som kan fortelle historier fra den gang Norge var et okkupert land. Historien om hele familien med barneflokken på åtte som ble tvangssendt fra Finnmark. Om hvordan pikebarnet på to med de lyse krøllene ble vurdert adoptert bort til et pent ektepar fra Bærum med nazisympati fordi framtida var usikker for dem alle. Historien om den lille broren som døde underveis på ferden sørover. Og en annen bestemor kan fortsatt huske og levende gjenfortelle med skjelvende stemme og våte øyne hvordan de satt på andre siden av fjorden og så hjembyen bli bomba av tyskerne. Lyden av bombefly eller synet av en tysk militærhjelm vekker fortsatt minner. Vonde minner.

Vi har det heldigvis bra nå, vi er trygge, vi har ytringsfrihet, vi kan glede oss over at Norge er verdens beste land for mødre og vi kan bekjempe fremmedhat ved å ytre våre meninger.

Vi tar det gode for gitt, vi kjenner jo ingen annen hverdag. Men vi kan godt rope et lite hurra på denne dagen også, synes jeg. Vi trenger ikke vente til den syttende.

Hurra!

Elisabeth


Illustrasjoner lånt fra nrk og idefull.

søndag 3. mai 2015

Små endringer kan også være nyttige

Endringer trenger slettes ikke være store for at de skal være nyttige og avgjørende. Det trenger ikke være de omfattende justeringene for at ting ser helt annerledes ut og får en ny mening.

Det trenger ikke handle om en ny livsstil, ny jobb, ny hverdag.

Nei, det kan dreie seg om ørsmå justeringer, fiksa på få minutter, som endrer kursen, som er helt avgjørende.

Som de små justeringene jeg gjorde med denne kjolen.




Ok, bortsett fra at den åpenbart trengte en omgang med strykejernet, så var det ermene jeg ikke takla.

Jeg liker ikke ting som er halvveis. 3/4 ermer er halvveis. Det er ikke korterma for varme dager og det er ikke langerma for kjøligere dager. Nei, det går ikke an å hive på seg en cardigan eller bolero med lange ermer, alt det der stoffet i kjoleermene samler seg som en klump innafor og det er ingen som tror på at det er velutvikla biceps.

Kjolen ellers er ok, den er løs i passformen uten at den ser ut som et telt og det er litt lengde på den. Så den var verdt å prøve å justere.

For man har da en symaskin. Saks og symaskin og en celle løsningsorientering (heter det det når man er løsningsorientert?) i kroppen.


Og vips, et kreativ kvarter senere:




Fullt brukbar kjole som kan brukes med og uten temperaturavhengig cardigan.
Ah, jeg elsker det når ting kan løses så kjapt og enkelt. Kjole redda fra Fretex.

Omsøm kan også handle om bittesmå justeringer.


Litt trist er den kanskje, men derfor er den også et godt utgangspunkt for pyntestæsj.

Ei lita rose i utrigningen, kanskje? Starks framstår du som en danseglad senorita.




Eller et smalt sløyfebånd, om du vil virke uskyldig og søt?





Oj, nå fikk jeg lyst på en blomsterkrans i håret.


Bortsett fra krans, trengs nå kun en rask justering med strykejernet så er vi klare.



Elisabeth, endringselsker











tirsdag 28. april 2015

Saker, nyheter og nyhetssaker

Det finnes ordentlige saker som fortjener omtale i nyhetssendingene og det finnes saker som bare er saker og slettes ikke fortjener en plass, men som blir gjort til en nyhet bare fordi de får plass.

Jeg har fått med meg at det er en fyr som ønsker å bli kvinne. Det har ikke vært til å unngå.

Da jeg i scrolla nedover facebook på bussen, lurte jeg på hva hu Rieber-Mohn hadde blitt intervjua om nå. Hu har jo fortalt sterke saker før, så.....




Du vet, når du scroller fort nedover så ser man ikke så godt, det går for fort liksom.....

For det var ikke hu, det var han mannen igjen.

Unnskyld, Libe Rieber-Mohn.





Den virkelige Rieber-Mohn, bilde lånt fra wikipedia


 Jeg aner virkelig ikke hvem han fyren som nå blir kvinne er, men han må være veldig spennende og interessant siden saken blir omtalt så kraftig. Han har visst noe å gjøre med de dere Kardish..., Karadi...Kadaschis.....-folka, som jeg heller ikke vet hvem er. De er nok veldig spennende og interessante de også.

Hm, kan ikke få med meg alt, tror jeg velger å fokusere på de virkelige nyhetssakene. 





Elisabeth, lite oppdatert på saker som blir nyhetssaker

lørdag 25. april 2015

Alle disse kreative planene


Det finnes så mange kreative idéer, så masse jeg skulle laget. Det er lyslykter av norgesglass, lamper av plastskjeer, stettefat av søte asjetter kjøpt på loppemarked, armbånd i makramé, knagger av pensjonerte plastdyr, girlandere av filt og så videre og så videre.

Jeg lagrer alle glimrende idéer jeg kommer over på Pinterest.com, det er et fantastik sted.

Men det blir for mye, for mange kreative prosjekter jeg ønsker å hive meg på. Jeg kommer jo sjelden lenger enn å lagre alle disse idéene. Jeg får vanskeligheter med å velge. Jeg blir paralysert, handlingslamma.

Mens andre er svært så produktive og ivrige. Du finner dem overalt. Instagram flommer over av dem.

Dette er en herlig parodi:






God (kreativ) helg!


Elisabeth


tirsdag 21. april 2015

Dagens oppdagelse #73



Jeg har gått med svær skrift på ryggen uten å vite det!





Intet mindre enn "LOVE GOLD" også.....

Denne genseren har jeg brukt sånn cirka 15 ganger uten at jeg har sett at det står noe på ryggen. Jeg fatter faktisk ikke hvordan det er mulig, jeg tar den jo på med genserryggen mot meg. Det bare beviser hvor trøtt jeg er om morran.

Jeg er ikke spesielt glad i skrift. Sånne trebokstaver som folk fyller hjemmet sitt med, LOVE og HOME og sånt, synes jeg er noe snåle greier. Ja jeg er frista til å kalle det tull og tøys. Jeg er heller ikke glad i tilsvarende tekst på klær. Jeg synes det er rimelig meningsløst og nokså fjollete.

Så du kan skjønne hvor traumatisk det er for meg å ha oppdaga at jeg har gått med "LOVE GOLD" på ryggen?!







Tall er derimot akseptert. Da jeg var i slutten av tjueåra hadde jeg en hvit t-skjorte med tallet 32 i sølvskrift. Jeg var veldig nøye med å fortelle rundt omkring at dette ikke var alderen min. "Herregud, jeg er jo ikke 32!".

Nå har jeg denne med 97 og en annen genser med 73 på brystet. Jeg er fortsatt påpasselig med å fortelle at det slettes ikke er alderen min, men håper i grunnen folk skjønner det sjøl. Mulig at andre ikke er like opptatt av hva det står på genseren til folk som jeg er, og slettes ikke legger merke til det. Men i alle tilfeller har jeg sagt i fra.

Er vi flere som er litt skrift-allergiske eller er det bare jeg som er sær?

Love and peace.....and Love Gold.


Elisabeth


mandag 13. april 2015

I en sofa på Ikea


I en sofa på Ikea
sitter mann med sløvet blikk
Hans hustru lovet inderlig
"jeg skal bare ta en kikk"

Men kikken den ble lang og sur
"Kanskje jeg kan ta en lur"
tenkte mann med sløvet blikk
for kona var langt fra kvikk

Endelig var hans hustru att,
blek og svett og ganske matt
"De hadde ikke spisebord"
"Typisk Ikea", ropte de i kor

"Da vil jeg ha den sofaen her",
sa mann med elskovsblikk
For den har ingen skruer
eller sliten mekanikk.

Men hans hustru var uenig
og mente det hun sa:
"Sofaen eller meg,
nå må jeg være sta"

I en sofa fra Ikea
sover plutselig ensom mann
Han hadde kone, hjem og hus,
men så gikk alt i grus

I en sofa fra Ikea
skriver mannen liste vond og lang
over alt som mangler i hans nye kåk
Skal han gi Ikea en sjangs
 eller blir det bare bråk?





Køen på Ikea gir deg tid til det meste, også å rime dårlige, haltende rim. I mitt hode er det til og med en melodi til det hele.

Og for ordens skyld; Dette er fri diktning uten hold i virkeligheten. Vi er slettes ikke på utkikk etter nytt spisebord.


Elisabeth 


Bilde lånt fra ikea.no

mandag 6. april 2015

Løsning Bloggernes påskelabyrint

Påskeaften serverte fire andre bloggere og jeg en labyrint hvor man ved hjelp av flere hint skulle komme fram til et geografisk sted.


Her innerst i veien var hintet:
En skulle tro at noen fra dette stedet i Norge ble litt spanskinspirerte, flytta til USA og satsa på kasinodrift, men de to stedene har intet med hverandre å gjøre. Selv om folk gifter seg begge steder.

Hos Pias Verden fant man:
Denne artisten synger om noen som bor i andre etasje. Eller er det tredje?

Diper Diva Diary:
Jeg stopper opp og lytter. Himmelen er knallblå, men over havet fører et svakt vindpust med seg en sang du kjenner igjen. Hvor har du hørt denne melodien før?


EventyrElin:
Ei dame kommer gående mot deg med havbris i håret. Hun bærer på noe mykt og svært verdifullt, og legger en beskyttende arm over det når hun nærmer seg. Hun hvisker om en liste mens hun kikker seg over skulderen. Hvor befinner damen seg, hva bærer hun på og hva slags liste snakker hun om?


Fru Jacobsen:
Du går over  en åker og begynner å klatre noen høydemeter. Plutselig møter du en mager skiløper, litt av et symbol, som sier han er for en stor berømthet å regne. Han viser deg to sider i Sports Illustradet hvor han hylles for alle sine etterkommere.


Hvor skulle vi reise?

Noen smarte hoder kom fram til VEGA. Må si jeg er mektig imponert, jeg synes ikke det var enkelt.

Rødhette er en slik smarting og fortjener en liten premie. Send meg en mail med navn og adresse, takk. Gratulerer.


I tillegg hadde jeg min egen, lille oppgave. Jeg viste fram påskesnopet vårt (ok, en liten del av påskesnopet) og spurte hva som mangla.







Selve påskeegget, Kvikk Lunsj og påskemarsipan var alle veldig gode og fornuftige forslag, men det var selvfølgelig LAKRIS som var det riktige svaret. Lakris må man ha når man skal kose seg. (Jeg hadde faktisk medbrakt lakris på min tur til Sri Lanka, til og med sjåføren vår satte pris på en fersk lakrispipe.)




Det var faktisk flere som hadde foreslått lakris, blant annet Heidi. Send meg en mail med navn og adresse så skal jeg sende deg noe av overskuddslageret. Gratulerer.



Sånn, da var påska over for denne gang. Skiklær og ulltøy er vaska og rydda bort. Nå venter raking i hagen og rydding i uteboden. Det er livets gang.


Elisabeth



lørdag 4. april 2015

Bloggernes påskelabyrint 2015

Påska er tida for tradisjoner. For oss handler det om hytte, fjell, snø, ski, familie, påskekrim på tv og latterlige mengder snop.

Jeg liker oppgaver, jeg digger quiz. Jeg liker til og med teite leker.

Jeg liker å lage teite leker også. Så her skal du få en av meg:


Hva mangler her?




For meg er løsninga enkel, men hva tror du mangler? Gjett i kommentarfeltet.


En annen av våre familietradisjoner er Påskelabyrinten på P1 med Viggo Valle. Mye er veldig vanskelig, andre ganger skjønner vi med en gang hvor vi skal hen i verden og stønner og rister på hodet over deltakeren på radioen som er helt på villspor. Roma når vi skal til Milano, lizzom....Ah.

Jeg er med på "Bloggernes påskelabyrint 2015" hvor man, altså leserne, det vil si akkurat nå er det deg, ja, får flere hint og forhåpentligvis finner fram til et geografisk sted.


Så her får du en ledetråd av meg:

En skulle tro at noen fra dette stedet i Norge ble litt spanskinspirerte, flytta til USA og satsa på kasinodrift, men de to stedene har intet med hverandre å gjøre. Selv om folk gifter seg begge steder.


Skjønner du hvilket sted jeg tenker  på? Eller som Viggo ville sagt: Kor skal vi reise hen?


Du trenger kanskje flere ledetråder? Den neste finner du hos Pias Verden.

Lykke til.


Det vanker godis på de som gjetter riktig, enten på min bildegåte eller påskelabyrinten....om jeg har noe igjen, da.


Elisabeth, sukkerhøy labyrintblogger


tirsdag 31. mars 2015

Dagens oppdagelse #72


Mental trening er like utfordrende som fysisk trening.






Hver dag i en uke nå har jeg hatt utsikt til dette egget på kontoret, en gave fra arbeidsgiver, uten åpne det.

Det har vært hard mental trening.

Men nå er det straks påskeferie, da er det lov å endelig bryte forseglinga, det har den samme hjernen som har vært sterk en uke bestemt. Nå er hjernen bløt.

God påske!


Elisabeth, nå med sjokoladebart




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...