torsdag 25. september 2014

Løsning på verdens enkleste reiserebus

Løsningen på reiserebusen forleden var selvfølgelig MALTA.

Jeg oppdaga at jeg hadde brukt den samme overskriften tidligere, så denne siste burde hett "Den egentlige verdens enkleste reiserebus" eller noe sånt.
Nå man har blogga i snart fem år så er det kanskje ikke til å unngå at man gjentar seg. Den gangen var løsningen Hafjell, denne gangen Malta.





OMG for et sted, assa.
Jeg føler meg virkelig rik og privilegert som har mulighet til å reise til et så flott sted i høstferien. Ja, bare det å ta høstferie er luksus.

Et deilig pusterom.




En uke med nytelse, ro og hygge.




Elisabeth, privilegert 

Verdens enkleste reiserebus


Det er lenge siden jeg har laga en reiserebus. Jeg har vært ute og reist i år, men når reisemålet er Costa De Caparica så blir ikke reiserebusen helt enkel.

Men nå skal jeg gjøre opp for det. Jeg har tatt på spanderbuksene og presenterer her verdens enkleste reiserebus. Nå har du sjansen til å briljere og å kjenne mestringsfølelse i dag også. Er ikke jeg grei?

Jeg skal straks hit ......








minus ING



+



minus K


....... og jeg gleder meg noe vannvittig.


Elisabeth, reiseklar



Illustrasjonene er frekt lånt fra websidene til  malerbergen.com og monierno.no

mandag 22. september 2014

En seriøs test på parforholdet? Seriøst?

Side2 presenterte nylig en britisk undersøkelse som gir 20 svar på hva som kjennetegner et perfekt parforhold.

Flere bloggere, deriblant Pias verden, Mammadamen, Casa Kaos og Pappahjerte, har svart mer eller mindre ærlig og seriøst på disse 20 spørsmålene som skal fortelle om du og partneren din har et sunt forhold, ja et perfekt et.

Allerede der skurrer det for meg. Ordet "perfekt" har i mange sammenhenger en negativt klang for meg, men ok jeg lar den gå. La oss anta at "perfekt" er noe man ønsker seg.

Ingen har utfordra meg til å svare på disse 20 spørsmåla, men jeg kan ikke dy meg. Og jeg får lyst til å si som tiåringen her i huset: "Seriøst?!"

La oss myse litt på de 20 tegna som skal vurderes før dommen om ditt parforhold faller.

Innrøm at du tar feil etter en krangel, er det aller viktigste for å oppnå et perfekt forhold.
Noen kan argumentere med at om dere krangler, så er ikke alt perfekt, men jeg antar det betyr at ekspertene synes det er bra om folk får ut litt damp av og til. Ekspertene får poeng av meg for den.


Si "jeg elsker deg" før dere legger dere, er det nest viktigste.
Hm, "ditto" gjelds ikke? Ikke GID heller? Er det helt nødvendig å uttale de tre orda? Kan en god erstatning være å vise det hver dag? Jeg bare spør.

Så følger spørsmål om deling av husarbeid, om man har felles venner, bytter på å lage middag bla bla bla.

Så kommer vi til sex. Man skal ha sex minst to ganger i uka for å ha et perfekt forhold. Her får jeg lyst til å spørre litt flåsete om hvilke øvelser som teller som sex på den ene sida, om det stilles et minimumskrav på tidsforbruk, og om ikke berøring og kos er vel så viktig i den andre enden av fjase-barometret. Heldigvis kommer det noe om kos og klem lenger ned på lista.

Dere deler minst to hobbyer. Ja, hverandre og felles barn, det holder vel?

Så begynner det seriøst å gå nedover med denne seriøse undersøkelsen. Aldersforskjellen er på ca. 3,5 år. Særr? Hvordan i all verden kommer man fram til noe sånt? Med fire vekttall i statistikk skjønner jeg at man fint kan få et tall ut av en akrobatisk øvelse med alderen på de 2000 parene som deltok i den britiske undersøkelsen, men kom igjen a! Her spøker det for de fleste i min omgangskrets, Madame og Mann inkludert med sine kun 1,5 års aldersforskjell. Hadde vårt forhold vært så annerledes om det hadde vært ytterligere to år i aldersforskjell? Det hadde faktisk ikke vært noe forhold for da hadde vi rett og slett ikke befunnet oss på samme studiested samtidig og hadde aldri møttes den gangen i forrige årtusen. Så det så. 3,5 år phiiiii.

På 19. plass kommer rosinen i pølsa: Begge jobber fulltid. Æda bæda alle som har redusert stilling for å rekke å hente barn i barnehagen og lage sunn middag hver dag. Dere har misforstått totalt. Du og din partners forhold hadde vært mer perfekt om dere jobba for fullt begge to og stressa dere selv og barna syke.

Seriøst?

Å tro at man må være perfekt og å finne ut at man aldri kan bli det fra en seriøs undersøkelse med 20 spørsmål, kan ha seriøs negativ innvirkning på et forhold, tror jeg.


Nei, da går jeg heller tilbake til de testene som skal gi det svaret på hvilken middagsrett du ligner på eller hvilket land som er ditt ultimate oppholdssted. De gir seg tross alt ikke ut for å være seriøse.


En helt vanlig dag



Elisabeth, ikke i et "perfekt" ekteskap, men som klarer seg likevel


Illustrasjon; iStockphoto

søndag 21. september 2014

-Hvor mye er De villig til å gi, frue?


Her forleden (et ord vi eldre bruker) satt en venninne og jeg bakerst på rutebussen og slarva om alt og ingenting da en pent kledd, ung herremann tok kontakt.

-Unnskyld, men jeg lurte på om jeg kunne få forstyrre dere med et spørsmål.

Joda, vi var nysgjerrige nok på hva denne unge herremannen hadde på hjertet til å svare positivt på det.

-Jeg har fått tilbud om å selge dette produktet og er i tvil om hva voksne kvinner er villig til å gi for det.

Mulig han i tillegg til å betrakte vårt ytre hadde overhørt mitt nylige hjertesukk over yngre kollega som ikke hadde hørt om Pelle Parafins Bøljeband, noe som fikk meg til å føle meg gammel, og at han dermed antok oss for å være i målgruppa "voksen kvinne".

Den unge herremannen viste fram et lite, laminert kort med bilde av en skrukkete kvinnehals og et bilde av noe som skulle være en litt mindre skrukkete kvinnehals.

-Hvor mye er kvinner villige til å gi for en slik god hudkrem, undret han. Jeg vet det fungerer, jeg har prøvd på min mor, men hvor mye er kvinner villige til å betale for en god krem?

Vi ble enige om et sted mellom 300 og 500, forutsatt at kremen virkelig var god.

For min egen del hadde jeg ikke blitt overbevist av det hjemmelagde, laminerte kortet, men det var det ikke tid til å utdype siden min venninne og jeg på dette tidspunktet var i ferd med å forlate rutebussen.

Hadde vi hatt mer tid skulle jeg vurdert å gi ham et foredrag om mitt syn på emballasje. Emballasje er helt avgjørende for om jeg kjøper en krem eller ikke. Jeg hater for eksempel krukker. Kremkrukker er håpløse. Halvparten av kremen blir liggende under neglene, det er ikke der jeg har mest brukt for hudkrem. Jada, det finnes sånne spatler man kan grave opp saligheta med, men akk så unødvendig når det finnes pumpeflasker. Tuber kan også gå an, men jeg styrer helst unna tuber i metall.

Sånn som denne. Innholdet er bra, men når tuben slår sprekker på første fraktforsøk...... Det er heller ikke i toalettveska jeg foretrekker å smøre hudkrem.



Søletube med sprekk til venstre, praktisk pumpeflaske til høyre



Produsentens emballasjevalg er utslagsgivende for min kjøpslyst også for andre produkter.

Av disse to feta-ostene kjøper jeg alltid den med skrulokk. Den med plastlokk blir bare søl. Det er på salaten jeg ønsker et lag med feta-ost, ikke på henda. Osten er god den, men emballasjen gjør at den ikke havner i min handlekurv.





Og så har vi saftflasker. Der er det størrelsen det kommer an på, sånn som i så mange sammenhenger. Jeg foretrekker de minste, de minste saftflaskene. De store får rett og slett ikke plass i skapet, de er for høye!


Remas saftflaske er innafor, First Price's må ut.


Eksemplene er mange.

Emballasje som er umulige å åpne uten skjærebrenner  og uten at det går på helsa løs? Don't get me started. Det får bli en annen gang.



Elisabeth, opptatt av innhold OG emballasje













søndag 14. september 2014

Å skape noe nyttig


Fordelen med å ha en egen sykrok, hvor maskina står klar, samt et lager av stoff av ymse slag, er at man raskt kan gjøre noe nyttig.

Man kan i det minste lure seg selv til å tro at man gjør noe nyttig. Man kan gjøre noe som er mye morsommere enn å skrubbe badekaret eller rydde i klesskapet, og etterpå føle at man har utretta noe den dagen.

Ah, hjernen er en flott sak.

Dette prosjektet var et slikt et. Trengte jeg en sånn en, et trekk til den oppblåsbare nakkeputa, lissom? Var det absolutt nødvendig å lage?

Overhodet ikke. På ingen måte.





Ble jeg glad, følte jeg meg kreativ? Kunne jeg kjenne tilfredsheten over å kunne sette idéer ut i live umiddelbart? Kunne jeg gå til sengs den kvelden og føle at dagen hadde vært meningsfull, at jeg hadde gjort nytte for meg?




Absolutt!

Så da er det verdt det.

Selv om trekk til nakkeputa ikke er like viktig som å ha en trusepose, selvfølgelig.





Så kan man skrubbe badekaret og rydde klesskapet en annen dag.

Om man ikke finner på nok et artig prosjekt ved symaskina i stedet, da.


Elisabeth, som skal sove godt på neste flytur.





tirsdag 9. september 2014

Don't drink and run

Når du har kjøpt deg en snerten og praktisk blender, en Drink'n Go fra Enklere Liv og tenker at livet skal bli enklere, at du skal bli sunnere, at du skal kunne ta med deg smoothien din og drikke frokosten din på bussen om morran.....

De hektiske morgenene når du kan dytte smoothie-flaska i veska, beinfly for å rekke bussen, når du ser den står på holdeplassen og må speede opp og du akkurat får hivd deg innpå.

Når du står der småvarm og pesende, balanserende i sjøbein, og putter hånda ned i veska for å fiske opp busskortet...

Da kan du få deg en ubehagelig overraskelse om du har glemt en vesentlig ting i det du ramla ut døra hjemme; å skru på korken på smoothie-flaska fra Enklere Liv.





Å bruke den første halvtimen på jobben med å øse en deilig jevning av yoghurt, banan, appelsin og havregryn ut av veska, er ikke et enklere liv.

Å vrenge veska så alt en dameveske kan inneholde flyter utover kjøkkengulvet på kontoret, til spott og spe for alle kollegaer, er ikke et enklere liv.

Å vaske alt innhold som tåler vask, og det som ikke tåler vask, og henge det til tørk i garderoben, er ikke et enklere liv.




Ikke fikk du frokost heller.....


Elisabeth, uten smoothie


torsdag 4. september 2014

Uventa ryddehjelp

Vi hadde en liten gang. En liten, rotete gang. Den gangen bød stadig på en utfordrende hinderløype av bagger, sekker, poser og sko. Det er utrolig hvor mange sko en familie på tre kan ha i omløp. Ja, egentlig er det overraskende hvor mange sko to familiemedlemmer kan ha i omløp. Det siste familiemedlemmet (ja, undertegnede) klarte stort sett å sette skoa sine inn i skapet, en øvelse som tydeligvis var nærmest umulig å gjennomføre for de to øvrige.

Så bygget vi ut den lille, rotete gangen og i min naive begeistring trodde jeg at en litt større gang ville bety en litt mindre rotete gang. Den gang ei. En litt større gang betydde utvidelse av hinderløypa.

Madame fortsatte å klage over ufrivillig akrobatisk øvelse for å komme seg inn hver jæ.. bidige dag, men gneldra for døve ører.

Hjelpen skulle vise seg å komme fra uventa hold. Rasekatten var tydeligvis enig med matmora, og kunne også tenke seg ryddigere gulvflate der ute i gangen. For en gangs skyld kom et glimt av genene, som må være nedarva fra de fjonge navnene på stamtavla, til syne. Rasekatten bestemte seg for å ta saken i egne hender poter og hadde et våpen Madame ikke hadde, eller mer riktig ikke kunne anvende seg av uten å bli sendt avgårde til nærmeste asyl. Rasekatten begynte å tisse på alle skoene i gangen!



Se så ryddig!


Det er mulig at dette først og fremst var en protest mot portforbudet etter mørkets frembrudd, men who cares, som vi sier i provinsen. Det fungerte! Tissesko var særdeles upopulært.

Etter kun noen dager klarte kattedyret det Madame ikke hadde klart på uker, måneder, år. Gangen var fri for sko!

Så tipset for andre husfruer som sliter med å oppdra familien må være; skaff katt. Eventuelt sett deg på huk selv.


Elisabeth, med ryddig ganggulv



søndag 31. august 2014

Tette kjertler

Dette kunne vært historien om den ni måneder lange ventetida for å få utført mammografi på et offentlig sykehus i dette landet.

Dette kunne vært historien om når du ringer lenge etter at "antatt ventetid" er utløpt  og sykehuspersonalet kvikt oppfordrer deg til heller å oppsøke et privat sykehus så de selv kan stryke en pasient fra sin lange liste.

Det kunne vært historien om hvor utilpass man kan føle seg når noen fremmede haler i puppa dine, og hvor ubehagelig det er å stå klint inntil den der maskina.

Det kunne også vært historien om engstelsen da legen tydeligvis så noe på bildene, og innkalte meg til ultralyd. Om alle de vonde tankene jeg rakk å tenke før ultralyden avkrefta det skumle scenariet, og jeg kunne gå letta derfra.

Men siden dette stort sett er en fjaseblogg, er det i stedet  historien om da jeg sto avkledd foran maskina med de to glassplatene hvor brystene mine straks skulle skvises mellom. Da den hvitkledde som betjente torturmaskineriet titta ned på frontpartiet mitt og sa: -Du har tette kjertler, så dette kommer til å gjøre litt vondt.

Det var første, og forhåpentligvis siste, gang jeg skulle ønske jeg hadde noen slappe, lange jur til pupper!






Elisabeth, med tette kjertler i front


Illustrasjonen er stjålet fra nettet, opphav ukjent.

søndag 24. august 2014

Detaljert dypdykk i fortida

Jeg har ryddda.

Eller, mer presis så lette jeg etter noe, men fant noe helt annet.

Jeg fant min gamle, slitte favorittlommebok i skinn med ødelagt lås. Inni den var det mye å studere.

Visittkort med mitt navn og tittelen "salgssekretær" under. Sekretærer finnes vel knapt i privat næringsliv lenger? Straks kom minnene om den gjerrige sjefen som kladda brev på alle små papirlapper han kunne finne, inkludert de hullete strimlene man rev av det meterlange papiret etter at det hadde kommet ut av matrise-skriveren. Både sjef og skriver er bytta ut for lengst.'¨

Avisannonsen som ble rykket inn i Aftenposten da jeg solgte min førstekjøpte bolig i 1998. Sort-hvit annonse med en tekst som skulle friste folk til å møte opp på førstkommende lørdag. Jeg husker ikke hvor mange som kom på visning, men leiligheten ble solgt til over takst, 465 000 norske kroner for 39 kvadratmeter. Det hadde vært mer overkommelig for unge som skal inn på boligmarkedet i 2014 enn dagens priser.

Laminert pressekort fra den tida jeg jobba i nærradio, med bilde av en rynkefri Elisabeth. Et bilde tatt i en fotoboks, sånne fantes "over alt" og jeg har fortsatt en konvolutt med gode fotoboks-minner fra ungdomstida.

Det var mer i den eska jeg fant lommeboka i, Der var brillene jeg fikk i 1990, en måned etter at jeg hadde begynt på folkehøyskole. Det var et nederlag å måtte begynne med briller, men jeg var ikke den eneste med runde studentbriller på den tida. Runde briller og skjerf til de over-sized klærne. Det er er paradoks at på den tida hvor jeg kunne ha kledd mer trangtsittende tøy, var moten den helt motsatte. Akk ja.

Jeg fant min første mobiltelefon. En svært kladd som ikke hadde fått plass i dagens veske-lommer. Jeg har vesker fra den tida da det ikke fantes mobil-lommer også. Verden og vare-produksjonen utvikler seg i takt med samfunnets behov. Vi trengte ikke mobil-lommer i veskeforet for 25 år sida.

Det dukka opp et engangskamera også. Det ble aldri brukt. Mon tro hva de hadde sagt om jeg dukka opp med det nede på FotoKnudsen og ba om fremkalling? Kanskje sånne kameraer og filmer fortsatt er i omløp, at det bare er jeg som synes det er nokså forhistorisk siden jeg ikke har knipsa med noe annet enn mobilen de siste åra? Jeg tror sjansen for at den kvisete lørdagshjelpen hadde stirra rart på meg og engangskameraet likevel er stor.

Jeg ble sittende en stund og studere disse tingene, erindre episoder fra samme tidsperiode. Noststalgi. Så mye man har opplevd. Og ennå er jeg bare 43!




Neste gang jeg finner den nedstøva eska med "diverse" skrevet med sprittusj på, kanskje om ti år, blir den mobiltelefonen en enda større overraskelse. Kanskje brillene har blitt moderne på nytt? Og jeg har sikkert rukket å glemme igjen at jeg en gang var salgssekretær. Håper jeg da også kommer på historiene om den gjerrige sjefen. Så kan jeg le enda en gang av det hele.

Dagens oppfordring får bli; Har du en eske lengst inn i skapet eller kottet som du ikke har åpna på et par tiår, ikke fall for fristelsen å kaste den uåpna. Kanskje den inneholder noen spennende skatter fra din egen nære fortid.


Elisabeth, nostalgisk





lørdag 16. august 2014

Monsen, bønder, folket - og resten av oss




Dette var forsida av Dagbladet fredag.

Bønder skjeller ut Monsen. Folket hyller ham.

Og så har du resten av oss.
Vi som er glade i de fleste dyr og mener det er dumt å skyte dem, men som synes det er ok med sauehold og liker en porsjon fårikål hver høst.

Vi som ler høyt av forslaget om bæsjeposer til sauene, men tar det som en selvfølge at hundedritt plukkes opp, men tviler på at det gjøres når hund og eier ferdes langt uti villmarka, selv ikke om et tv-team henger på slep.

Det er vi som trekker på smilebåndet av de tusener som møtte opp på minnestund for ei bikkje, men først og fremst er overraska over oppmøtet og engasjementet og lurer på om de samme menneskene tenner lys for barna på Gaza.

Det er oss. Jeg tror det er mange av oss. Mange som hverken hyller eller skjeller ut, men som i Dagblad-redaksjonen ikke anses for å tilhøre "folket".

Jeg hverken hyller eller skjeller ut naboen som i skrivende stund snekrer opp en hundegård helt inntil thujahekken som skiller terrassene våre. I følge vår tiåring er den nyinnflytta firbeinte ved siden av en "sånn hund som Lars Monsen har". Jeg har ikke sau. Heller ikke gevær.

God helg.

Elisabeth

torsdag 14. august 2014

SDS: Trusepose for dummies

Etter kommentarene i innlegget om truseposer til folket å dømme, er det virkelig et behov for truseposer der ute. La oss sammen frelse folk fra kaotiske kofferter.

Som lovet, her kommer en detaljert beskrivelse av fremgangsmåten for å skape en (eller flere) stoffposer.

Dette er helt basis for alle drevne sydamer, men da jeg selv var helt fersk ved symaskina, satte jeg stor pris på slike inngående beskrivelser av hvordan man skulle skape de enkleste ting. Derfor håper jeg noen finner dette innlegget nyttig. Om jeg kan inspirere i det minste én person til å overkomme frykten og lete fram symaskina fra loftet, så blir jeg superglad.


Trusepose for dummies

Du trenger: Stoff (2 x 70x40 cm), symaskin, strykejern, en snor, sikkerhetsnål og rett innstilling.

Dette klarer du!





1 Klipp ut to stoffbiter med lengde 70 cm og høyde 40 cm. Det ene stoffet blir fór, det andre ytterstoff.

Dette synes jeg ikke bare er den kjedeligste delen av syjobben, men nesten den vanskeligste. Jeg er utrolig dårlig på å klippe rett. Kan man skylde på skjeve hornhinner, mon tro? Vær nøye slik at stoffbitene har samme lengde og bredde samt at  de to blir like store. Et tips er å bruke stoffer med et mønster som gjør det lett å klippe rett. Det er fordeler og ulemper med det. Har for eksempel posen din horisontale striper, er det også avslørende om sømmene øverst og nederst ikke er blitt heeelt rette.

Det kan også være klokt å velge to stoffer i like fargetoner, altså ikke kontrastfarger. Da kan du bruke samme tråd gjennom hele prosjektet, om du er opptatt av sånne detaljer.




2 Brett hver av stoffbitene i to med rettsiden av stoffet inn mot hverandre.

3 Sy rettsøm med stinglende ca. 1,5-2 som den røde streken på bildet under viser. I ytterstoffet skal vi ha en løpegang så du kan snurpe posen, derfor er det et opphold i sømmen ca. 5 cm fra toppen. I foret må det være en åpning i bunnen slik at vi får vrengt posen når vi har sydd de to delene sammen.

Sy ca. 1 cm fra kanten, det er dette vi kaller sømonn. Et tips er å bruke symaskinas fot (der nåla sitter, den du legger ned på stoffet før du syr) til hjelp. Plassér fotens høyre side kant i kant med stoffets høyre side og hold samme avstand til kanten hele veien mens du syr. Se bildet under punkt 8.

Siden du var lydig nøye med klippinga under punkt 1, er det også lurt å være nøye når du nå syr. Da blir alt så mye enklere senere.







4 Nå har du to deler pose, på tide å sette det sammen til en nydelig foret pose. Begynn med å vrenge ytterdelen slik at stoffets rettside er ut. Fór-delen har fortsatt vrangsiden ut.

5 Legg ytterposen (med rettsiden ut) nedi foret (med vrangsiden ut) slik at rettsidene av stoffet ligger mot hverandre. Det er dette som kalles "rette mot rette" i proffe sømforklaringer.

6 Pass på at sidesømmene i de to posene ligger oppå hverandre før du syr sammen. Et tips for å sjekke om de gjør det, er å stikke en knappenål midt i sidesømmen på den ene posen og se om den kommer ut midt i sømmen på den andre siden. Se bildet under.




7 Sett knappenåler langs hele øvre kant. Det er nå det er en fordel at du var nøye da du sydde sammen posene (punkt 3) slik at de to posedelene er like store. Om du ikke var så nøye og posene er litt ulike, gjør det beste ut av det ved å for eksempel snurpe litt ved en av sidesømmene. Ingen dør av en snurpete trusepose.




8 Sy langs hele kanten i toppen av posene (som ligger inni hverandre).

Når du syr rundt på denne måten, er det overflødig å feste tråden ved oppstart slik man normalt gjør. Starten på sømmen vil bli festet i det du har sydd rundt og treffer starten igjen, da fester du på vanlig måte ved å sy noen sting bakover og så noen sting framover igjen før du stopper.





9 Nå blir det spennende, nå skal posen vrenges gjennom åpningen i foret. Det er nesten som en fødsel!
Ble det fint?





10 Stikk hånda nedi vreng-hullet og press ut alle fire hjørner med fingrene.


11 Nå som fødselen er over, syr vi igjen "fødselskanalen". Brutalt, men nødvendig i sømverdenen.
Trykk sidene i hullet sammen. På grunn av resten av bunnsømmen på hver side av hullet, er dette vanligvis en enkel operasjon. Bruk knappenåler om du vil være helt trygg på at stoffet ikke sklir mens du syr igjen hullet.






12 Sy en søm nære kanten, altså ikke med symaskinfoten som styremål som beskrevet i punkt 3. Her blir det penest om du syr med en trådfarge nær stoffargen, men om du rett og slett ikke orker å bytte tråd på maskina, så er det helt ok. Dette blir tross alt nedi truseposen og der skal det jo ligge delikate blondesaker.





13 Stapp foret ned i ytterposen. Stryk ned kanten. Ja, det er kjedelig å dra fram strykejernet, men det vi straks skal gjøre får posen til å framstå som en høykvalitetspose, så hold ut.




14 Nå syr vi en søm langs hele kanten, som sørger for at ytterstoff og fór ligger permanent  pent sammen, en såkalt stikning. Det er sånne ting som gjør at et sømprosjekt ser profft ut. Dette er ikke nødvendig for den praktiske anvendelsen av posen, så om du vil kan du kutte ut dette punktet. Men det ser altså profft ut. Profesjonell posemaker er ikke en tittel å kimse av.






15 Nå er vi snart i mål, bare to sømmer igjen! Husker du den åpningen på 2 cm ytterstoffet? Lokaliser den.





16 Sy to sømmer rundt hele posen, én i overkant av hullet og én i underkant. Denne danner løpegangen til båndet vi trekker i for å snurpe sammen posen.

Et rutete stoff som jeg har brukt her, er særdeles gunstig under denne øvelsen. Forutsatt at man har sydd rett ellers, kan man bruke mønsteret til å styre etter når man syr løpegangen. Har du brukt et ensfarga stoff eller et med et mønster som ikke er så enkelt å styre etter, anbefaler jeg at du tar den kjedelige jobben med å måle fra øvre kant ned til løpegangshullet og merke med sykritt meg jevne mellomrom rundt hele posen, slik at du har noe å styre etter, før du syr disse to løpegangssømmene. Det er nemlig ikke bare en estetisk fordel, men også en praktisk, om de to sømmene er så jevne som mulig, altså har samme avstand til hverandre rundt hele posen.





17 Finn en sikkerhetsnål og et bånd eller trå. Træ båndet gjennom den jevne, vakre løpegangen du nettopp skapte.




18 Ferdig! 

Gratulerer, du har nå utført et stykke hederlig sømarbeid. Jeg er sikker på at resultatet er en nytelse for øyet.





Jeg håper forklaringen på prosessen var forståelig og passe detaljert. Var det for detaljert eller var det noe som var uklart? Jeg tar gladelig imot kommentarer og tilbakemeldinger.

Jeg har et inderlig håp om og at noen ble inspirert og motivert til å lete fram den nedstøva symaskina og skape en trusepose. Jeg tør garantere en berusende mestringsfølelse og stolthet når du står der med resultatet i hånda.





Det blir fort en pose til......





....og flere.



Truseposer til folket!


Elisabeth, posemaker


PS. Om du syr deg en pose, hører jeg veldig gjerne fra deg. Legg igjen en kommentar her eller på facebooksida. På facebook går det jo an å poste bilder også.....bare nevner det.



mandag 11. august 2014

Truseposer til folket!

Til min store overraskelse er majoriteten av min omgangskrets truseposeløse!

I min organisatoriske naivitet trodde jeg alle bosatte i i-land, i det minste oss fra møblerte hjem, var eier av en trusepose. Uten trusepose blir det jo rene anarkiet - i kofferten.





Kvalitetsprat på Messenger






Truser og annet undertøy kan ikke flyte fritt i kofferten. Det går bare ikke an. Nei, truser, bh'er og sokker må fraktes på en ryddig og hensiktsmessig måte.

Trusepose er en menneskerett! Alle fortjener en trusepose, alle truser fortjener en trusepose.

Å bruke en simpel Rimi-pose er hverken bra for undertøyet, humøret eller imagen. Muligens for miljøet - om du bruker same Rimi-pose i ti år eller noe.

En kjøpt pose i nylon, eller helst stoff,  kan aksepteres.

De mest kreative av oss har selvfølgelig en som er selvsydd, med applikasjon må vite.




Etter ovennevnte chatsamtale, samt lignende samtaler med flere venner, følte jeg meg forplikta til å gjøre noe med situasjonen. Du vet, det er så mye snakk om alt det gale i verden og de fleste sitter bare med hendene i fanget og sukker "Ja, men det er jo ikke noe lille meg kan gjøre noe med". Men jeg er ikke sånn. Jeg tar tak i utfordringene kloden står overfor og gjør noe, utretter noe, retter opp feilene.

Det var bare å sveive igang symaskina.






Hittil har jeg sørga for at syv mennesker kan si farvel til sitt triste, truseposeløse liv, og gå framtida lyst i møte, og jeg føler jeg har bidratt litt til at verdenen har blitt et bedre sted. Husk, om vi alle bidrar litt hver, kan vi utrette mirakler. Alle bekker små osv.


Truseposer til folket!


Om du skulle være så uheldig å tilhøre den truseposeløse kasten, eller ønsker å bidra til å få andre ut av en slik fattigslig situasjon, fortvil ikke. Løsningen er nær. Om kort tid vil jeg poste et innlegg som i detalj tar for seg hvordan man med begrensa midler og idealistisk tankegang kan sy en enkel trusepose og dermed bidra til å forbedre samfunnet vi lever i, og hindre anarki i koffertene. En såkalt DIY, tutorial, SDS med andre ord.

Straks tilbake...






Elisabeth, trusepose-eier og bidragsyter



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...