fredag 26. februar 2016

Lokalavis, mammutsalg og regnskogen

For et par uker sida sa vi opp abonnementet på lokalavisa vår. Ikke fordi den ikke var verdt å lese, men rett og slett fordi vi aldri fikk tid til å lese den. Eller, det er vel mer riktig å si at vi aldri prioriterte å lese den. Det ble med forsida og et par artikler og så gikk den i papirkurven. Enkelte dager glemte vi helt å ta den inn fra postkassa også.

Det satt langt inne å si opp abonnementet. Jeg liker lokalaviser, det fant jeg ut da jeg flytta ut hit til provinsen, ut av hovedstaden hvor Aftenposten liksom er lokalavis. En skikkelig lokalavis har "dagens bursdagsbarn", nyheter som ikke er nyheter og sportssaker hvor du kan lese hele artikkelen uten at det står hvilken idrettsgren det dreier seg om, sånt skal man jo vite når man er lokalavisleser.

Men altså, nå er lokalavisa sagt opp. Det er vårt bidrag i å redde regnskogen.

Allerede første morgen uten avis, meldte behovet for å ha noe å lese seg. Det var jo pussig, jeg som aldri hadde hatt tid til å spise frokost og lese avis, men som ofte fløy avgårde til bussen med en skalk i hånda.

Heldigvis hadde jeg vært på mammutsalg. Og hva hadde jeg kjøpt? Jo, en bok om lokalavisnyheter! 


Golden har ikke en kjempebusesprut assa, det er taklampa som gir gjenskinn. :-) 


Golden og Antonsen har samla artige saker fra lokalaviser rundt om i landet. Hver sak introduseres med deres eget snertne forord.





Jeg humrer og ler så grovbrød og melk spruter.

Hva sier du for eksempel til han fra Fredrikstad som skrev en hel sak om at han møtte noen fra nabobyen Sarpsborg på Tenerife?





Og se så trist kjøpmannen i Salangen er, det er nemlig tomt for popcorn. Her har vi en hel nyhetssak hvor det er tilstrekkelig å lese overskriften, resten av artikkelen gir i grunnen ingen tilleggsopplysninger.


Herlig! Dette var verdt de 99 kronene jeg betalte. Denne "lokalavisa" kan jeg lese omatt og omatt. Men jeg har litt dårlig samvittighet overfor egen lokalavis, jeg skal innrømme det. Den inneholder jo også sånne nyheter som ikke er nyheter... Jeg får fokusere på at jeg redder regnskogen. Ja, sånn er det.


Fin fredag!


Elisabeth, lokalavisbokleser og miljøforkjemper




tirsdag 16. februar 2016

Trusepose for viderekomne

Noen husker kanskje truseposene mine? (se lenke)

Debatten om behovet for truseposer og hvordan noen kan avstå fra å oppbevare undertøyet sitt på forsvarlig vis under reise, har rast videre. Ok da, ikke akkurat rast, men det er overraskende mange i min omgangskrets som har følt for å diskutere truseoppbevaring med meg. Og for all del, truseposer kan være et vel så givende tema i festlige lag som vendeplog eller excelformler (lenke til tidligere innlegg).

Hvor jeg vil med dette? Jo, vise at det finnes folk som tar dette med truser på reise enda lenger enn meg.

Hva sier du til en helt egen bag for truser og BH-er?



Man kan selvfølgelig stille seg undrende til behovet for fire truser i kompaniskap med ti BH-er når man er på tur, men jeg skal ikke legge meg opp i sånne private anliggende.

Og for kun 40 dollar så kan mønsteret for å sy deg denne bli din!

Ikke fullt så forseggjort, men myyyye enklere å lage, og ikke minst helt gratis mønster, er mine truseposer for dummies (lenke).

Det er alltids noen som er galere enn deg selv. Verden er artig.



Elisabeth, truseposeforkjemper


søndag 7. februar 2016

Amerikansk frokost?

Noen ganger tror man at man skal bake noe og handler ingredienser deretter, men så skjer det endring i planene og man sitter der med noe man må bruke opp. Som for eksempel når man trodde man skulle lage ostekake, men ikke gjorde det likevel, og har to begre kremost type naturell til overs i kjøleskapet.

Joda, man kan alltids bruke den osten på brødskiva, men det finnes festligere alternativer.


Som "Cinnamon Cream Cheese Roll-Ups" for eksempel. Da jeg kom over den amerikanske oppskriften, måtte jeg bare teste.





Dette kaller amerikanere frokost. Jeg ville vel kalt det noe annet, men uansett var det godt. Men altså, har du en sånn post-festlighetsdag hvor  junk og sukker er det eneste saliggjørende, så er dette en god unnskyldning for å droppe havregrøt, kli og antioksidanter, og gå for en frokostvariant fra "over there".






1. Skjær skorpen av loffskiver og kjevle de flate






2. Rør inn en dæsj melis i mykosten og smør det på skivene.

3. Rull skivene sammen og dypp i smelta smør.

4. Vend rullene i en blanding av sukker og kanel.






5. Stek cirka 15-17 minutter på 180 grader.








6. Mums



Om gårsdagens festligheter var ekstra festlige, kan du jo være proaktiv og lage disse klare allerede før festlighetene starter, sånn at de finnes tilgjengelig når de trengs post-festlighet.

Til uka skal jeg levere "kake eller annet spiselig" til et arrangement på skolen. Da tenkte jeg levere disse, så kan folk avgjøre selv om det er kake. Spiselig er det i det minste. Absolutt spiselig. Men jeg tror ikke jeg bytter ut frokostgrovbrødet altså.



Elisabeth, ikke på amerikansk diett




torsdag 4. februar 2016

Språklig glede


- Jeg blei så glad av den snappen du sendte, Trollet. Du hadde skrevet slalåm riktig!

-  *tørt* Sånt blir du glad av?

- *entusiastisk* Ja, sånt blir jeg glad av. Det er mange voksne som skriver det ordet feil, det skrives med å på norsk, ikke o. Men du skrev riktig. Hurra!

- Det var sikkert autokorrekturen, mamma.


Hmfph,....samma det. Ikke ta fra meg gleden.





Dagen etter kom det informasjon fra skolen om aktivitetsdag. Gjett hvordan slalåm var skrevet? Sukk. Vi språknerder jobber i motvind.



Elisabeth, småspråkgleder-gleder

fredag 15. januar 2016

Jeg var også en mobber

I det siste er det skrevet og snakket mye om mobbing - igjen. Temaet blir aktuelt hver gang media skriver om bakgrunnen til en tragisk hendelse, som den i Valdres nyttårsaften. Det finnes alt for mange triste hendelser media ikke skriver om, hver dag.

Debatten minner meg om et av de det dystreste kapitlene  i min egen oppvekst.

Vi voksne roper høyt "Hvordan kan dette skje, hvordan kan barn bli mobba år etter år?" Noen foreldre fortviler og lurer på hvorfor deres barn ikke liker seg på skolen eller hvorfor akkurat deres barn blir hakka på, hvorfor hun ikke blir invitert i bursdager.

Hvorfor blir noen mobba?

Jeg lurer på om disse foreldrene ikke husker sin egen barndom. Mobbing foregikk da vi var barn også. Vi kalte det kanskje ikke mobbing, men det var samme mekanikk som nå. Erting, latterliggjøring, fnising bak ryggen, utestengelse. Handlinger som gjorde hverdagen utfordrende for den som ble ramma.

Husker du ikke?

Jeg var også en mobber en gang, ikke lederen, men absolutt delaktig. Og det finnes ingen unnskyldning, ingen bot som kan gjøre det godt igjen.

Da jeg gikk på barneskolen på åttitallet, hadde vi en jente i klassen, la oss kalle henne Trine, som ble ledd av, erta og utestengt. Hvorfor? Fordi vi kunne. Fordi hun var et lett offer. Hun var lang og tynn, keitete i framtoning, gråt lett og strevde dessuten med skolearbeidet. Hun hadde også en mor som slet med sine egne problemer, og som i tillegg sydde klær til dattera si og fletta håret hennes i to lange fletter med store sløyfer. Ingen av oss var noen moteløver på den tida, men hjemmesydde bukser og fletter var ikke en hit. Det var enkelt å le av de buksene.

Grep ikke de voksne inn? Hva med læreren? Joda, de forsøkte. Jeg husker blant annet en gang det skulle være idrettsdag på skolen og klassen skulle stille med to stafettlag. Ingen ville ha Trine på laget. Læreren prøvde å argumentere med at "Trine har jo så lange bein, hun løper fort", men alle vi elevene visste godt at de lange beina klarte Trine slettes ikke stokke og få til noe fart med. De som til slutt endte med å få Trine på stafettlaget sitt, stønna og klaga høylydt. Alt mens Trine satt stille og så ned i pulten sin.

Jeg grudde meg til den idrettsdagen. Jeg var rask til å løpe, men helt håpløs i grenene "liten ball" og "kulestøt". Kristin i klassen var heller ikke særlig god med ball. Vi kasta såkalt jentekast på den tida, og hu kasta ballen rett opp - og rett ned. Jeg lurer på om Kristin satte skolerekord i "liten ball" det året, det korteste kastet noen gang registrert, 1 meter og 24 centimeter. Men Kristin var søt og pen og kunne le av seg selv. Så ingen mobba Kristin for den bragden. Trine derimot, var lang, tynn og keitete og sørga for at laget sitt tapte stafetten. Det ble det ikke ledd godhjerta av.

Noen var mer ivrige enn andre i å gjøre Trines år på barneskolen utrivelige. Noen er naturlige ledere, men de fleste bidro.  Han som hadde en far som drakk, hun som hadde en annen religion, han som bodde i en liten toroms med mora si, hvor vi aldri hadde hørt om noen far, han som hadde en bror det gikk rykter om var narkoman, hun som var alt for skoleflink, jeg som var dårlig med ball og gikk i arva klær, vi mobba også Trine. Hvorfor? Fordi da unngikk vi å bli mobba selv. Fordi da kunne vi tilhøre en gjeng, et fellesskap. Vi slapp ikke helt unna selv, men så lenge det fantes et svakere individ i flokken, kunne vi overleve. Ikke ulikt noe man har sett i et naturprogram om livet på savannene i Afrika. Trine var den svakeste. Eksperter på gruppepsykologi kan sikkert gi en forklaring på mekanikken. Jeg kan kun snakke om erfaring.





Er det noe annerledes i 2016? Nei, jeg tror ikke det. Noen blir fortsatt valgt sist på laget. Noen sliter med å lese høyt i klasserommet, hører fnisinga bak seg og kjenner ørene blir varme. Noen har fortsatt "feil sko" eller "rart hår". Hva som avgjør hva som er "feil" eller "rart"? Nei, det føler og vet flokken, det avgjør den sterkeste, mest populære gutten eller jenta. Og det er gruppa som igjen avgjør med ord og handlinger hvem som er mest populære. Gruppepsykologi igjen.

Noen blir fortsatt betrakta som et lett offer. Noen blir fortsatt mobba. Jeg tror det fortsatt handler om å overleve ved å ofre det svakeste individet. Dessverre så enkelt.

Det gikk heldigvis godt med Trine. Det er jeg inderlig glad for. Løsningen for henne var en ny skole og et nytt miljø da vi skulle over til ungdomsskolen. Jeg skammer meg over hva jeg bidro til på barneskolen. Det finnes ingen unnskyldning. Jeg vet hvorfor det ble sånn, forstår hvorfor jeg var med på det, men det finnes ingen unnskyldning.

Det eneste snev av positivitet i dette, er at erfaringen har gitt meg et innblikk i mobbemekanismen, en mulighet til å forstå nå som jeg selv har en tolvåring, en alder hvor det handler mye om å være populær og pen,  ha de rette klærne og så videre.

Løsningen på mobbeproblemet? Det finnes neppe ett enkelt svar. Noen ønsker å si opp rektorer som ikke får bukt med mobbing på sin skole. Andre (eller kanskje de samme?) ønsker å tvangsflytte mobberne til andre skoler. Jeg er enig i at det føles uriktig at mobbeofferet er den som må flyttes på, men det kan sikkert ofte være den enkleste og beste løsningen.

Bevisstgjøring er bra, at temaet settes på dagsordenen og prates om i klasserommene er bra. Jeg tror man må begynne enda tidligere. Bøllene må stoppes og de antatt svakeste må tas vare på allerede i barnehagen. Dette er et felles ansvar.

Det handler om respekt.

Ord som samhold, dugnad og fellesskap bør bli moderne igjen, framfor individualisme,  rettigheter og begrep som "fordi jeg fortjener det". Det bør bli kult å være snill og grei og ikke plage andre. Klarer menneskearten det, mon tro, eller er instinktet om å undertrykke andre når vi har mulighet for sterkt i oss?

Vi voksne har ikke bare et ansvar i å formidle at mobbing er ugreit, gripe inn om vi oppdager urettferdighet og lære barna våre å oppføre seg. Jeg mener vi også har et ansvar i å bygge selvtillit hos barna, få de til å tro på seg selv og bli tøffe nok til å takle motgang, Slik kan de bli som Kristin og kan le av seg selv om de setter skolerekord i korteste kast i "liten ball". En som ler av seg selv er vanskeligere å mobbe enn en som viser svakhet og gråter.  Så kan vi bare håpe at det går dem bra, at de takler eventuell motgang, at de overlever de antatt vanskeligste åra. Absolutt ingen enkel oppgave, men vi er nødt til å forsøke.



Elisabeth, en angrende mobber


Illustrasjonsfoto lånt fra Jysk_rejseburau



onsdag 23. desember 2015

Dagens oppdagelse #79

Det er utrolig vanskelig å finne en nydelig versjon av "Oh come all ye faithful" på Spotify!




"Alle" har visst laga en versjon av denne kjente hymnen, som jeg føler har en naturlig plass i jula.

Det finnes køntriversjoner, en haug med skrikende damer - og menn, rockeversjoner, Disney-kor og så videre, og så videre.

At du ender opp med å synes Boney M. er best av dem, sier litt.


Heldigvis kan man finne mer verdige versjoner på YouTube, for eksempel denne med Soundiva Classical Choir (lenke).




God jul da, folkens.


Elisabeth, som skal høre noen flere versjoner av "Oh come all ye faithful" for å komme i julestemning



fredag 18. desember 2015

Tomt i vinduskarmen


Det er gått en uke siden Tolvåringen fant sin beste venn, Rasekatten, død utenfor huset her. Det var en sånn fredag hvor lengselen etter sofa, pizza og gullrekka på nrk var stor. Det skulle bli en helg med kos, julebakst og julekortskriving. Sånn ble det ikke.

Det har vært en uke med gråt og lengsel, men det går bittelitt bedre hver dag. Bittelitt. Akkurat i dag kjenner jeg ekstra på savnet. Kombinasjonen sakral, vakker julesang fra radioen i vinduskarmen og savnet etter en varm pels å bore fjeset i, fører lett til klump i halsen og blanke øyne.

Ved siden av den radioen i vinduskarmen pleide hun sitte, vår nydelige pelsvenn. Nå er det en ledig plass der. Ingen potteplante eller lyslykt kan fylle det tomrommet. Akkurat i dag har jeg lyst til å skrike høyt. I morgen er det kanskje bittelitt bedre. Bittelitt.




Vi har kjent tomrommet etter et pelskledd familiemedlem tidligere (lenke til innlegg fra april 2012).  Den gangen var dyret 16 år og det var riktig å la Olme Beist få slippe. Det var vondt, men riktig.

Rasekatten ble bare 2,5 år. Hun ble brått borte. Det er en forskjell. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde. Hun var fortsatt varm da vi fant henne, ingen ytre skader. Veterinæren kjente heller ingen brudd. Mest sannsynlig påkjørsel, men hun ble funnet på stikkvei hvor bilene kjører sakte inn til husene for av- og pålessing, så det er litt merkelig. "Katt død ved ankomst" står det klinisk i rapporten. "Sønderknust famile", kunne det også stått.


Livet er urettferdig. Det er tomt i vinduskarmen.


Elisabeth, som savner pelsvennen 


søndag 13. desember 2015

Ett minutts julekreativitet

Det begynner å nærme seg jul og et av kravene, en av de tingene du selvfølgelig MÅ gjøre før du kan feire skikkelig jul, er å ha juleverksted. Det visste du vel? Desember er ikke bare måneden hvor du må utfordre deg selv med smakfull saus til juleskinka, egenprodusert surkål og sju slag julekaker. Desember er også måneden hvor du som ellers aldri setter sammen to stoffbiter, limer og klipper, sveiser eller broderer, skal være kreativ!

Fortvil ikke, Innerst i veien har som vanlig et råbra tips på hvordan du kan oppfylle samfunnets krav til deg på en kjapp og enkel måte:

Papirjuletrær på ett minutt!

Papirbretting er nemlig "the thing", det er faktisk så trendy at det slettes ikke heter papirbretting lenger, men origami.




Her finner du framgangsmåten (lenke). Ja, oppskriften viser en girlander med juletrær og baller, men vi trenger jo ikke overdrive. Et lite tre eller to holder fint til god julesamvittighet, det.

Om det juletreet til tross for din iherdige innsats blir litt skeivt og kanskje ikke så pent, hiv på litt glitter. Alt blir penere med glitter. I jula er det ikke noe som heter "for mye glitter". Mer er akkurat passe. Om du da ikke er som meg, som har bannlyst glitter i heimen etter gjentagende nærkontakt med barnehagelaget pynt. Jeg har visst nevnt det før (lenke).

Jeg har merka dette innlegget med "kreativt kvarter", men det kunne vært "kreativt minutt", men jeg gidder ikke opprette en ny etikett. Det er jo sannelig ikke sikkert muligheten for å bruke den byr seg igjen, for enklere lar det seg ikke gjøre å lage papirpynt, unnskyld origami.


Lykke til!


Elisabeth






tirsdag 1. desember 2015

Snakke med kidza


*ring ring*

-Hei, det er mamma. Hvordan gikk det hos tannlegen?

-Du kan jo bare sjekke Insta!

-Har du lagt ut bilde fra tannlegen på Instagram?

-Ja! Folk legger jo ut når de har vært hos frisøren. Da kan vel jeg legge ut når jeg har vært hos tannlegen!


Null hull



Jaha, sånn har det blitt.




Elisabeth, som håper mor og datter fortsatt kan kommunisere muntlig også

tirsdag 17. november 2015

Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.










I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?





I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner





lørdag 14. november 2015

Hat og kjærlighet


Så mye ondskap.
Brutalitet.
Håpløshet.
Meningsløshet.

Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke forstå.
Hvordan kan folk tro det kommer noe godt ut av å drepe uskyldige mennesker?
"Målet helliger middelet", er det noe som heter. Men hvilket mål har de?
Hvilket mål har de som sprenger seg selv i filler i Beirut, Paris og andre steder? Hvordan kan vold, blod og frykt føre til noe godt?

Om du kaller det krigføring eller terror, handlingene ser ikke ut til å føre fram til et bedre liv for oss alle. Hvor mange mødre må miste sine barn? Hvor mange barn må bli foreldreløse?

Personlig er jeg glad for at det var sist helg vår tolvåring var i Paris med idrettslaget, ikke denne.

Samtidig er det godt å se all den kjærligheten og samholdet som markeres med blomster og lys mange steder. Det viser at det fortsatt finnes godhet i verden. Men hvor lenge kan vi bevare håpet om at det gode skal vinne over det onde? Hvor lenge orker vi kjempe?





Elisabeth, som måtte gjøre et forsøk på å skrive av seg tristheten


onsdag 11. november 2015

Hvor skal en pirat ha mobilen sin?

Ja, sånne utfordringer kan man lett møte på. I alle fall om man skal på storslagent tema-party utkledd som pirat. 

Jeg liker å kle meg ut, jeg synes det er stas med temafester. Å sitte ved et av de dekkede langbordene i festsalen ved siden av en som er like maskert som deg, virker forløsende på konversasjonen. "Do you want to touch my gun?", kan lett bli kveldens artigste gjennomgangsfrase. Plutselig er det lov å skrattle av sidemannens utseende også, litt avhengig av tema selvfølgelig. Eller så blir du sittende å fundere på hvem som egentlig skjuler seg bak alt løsskjegget på andre siden av bordet.

Denne gangen skulle jeg altså innta rollen som pirat. 

Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut som han her.....


Bilde lånt fra fanpop.com

.....men sleit litt med å få med symaskina på den oppgaven.


Så i stedet sydde jeg meg skjørt og underskjørt, mekka et stramt belte, pimpa opp en ordinær hatt med fjær og stæsj.






Men litt rød fløyel og en pistol, var antrekket nesten komplett.

Men hvor skulle jeg oppbevare mobilen. Ja, en pirat anno 2015 møter på andre utfordringer enn sine originale helter. (Eller har de levd,  finnes denne type pirater kun på film?)

En liten falsk skinnbit, en snor og symaskin og vips var problemet løst.




En praktisk pose til beltet, inneholdende mobiltelefon og andre nødvendigheter en pirat måtte trenge en stormfull natt.





Komplett, kjempeskummel pirat med farlig "gun" som sidemannen altså utover kvelden stadig fikk lov til å ta på.

Ship o' hoi, splitte mine bramseil!


Elisabeth, pirat i sjølmekka habitt




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...