Endelig gammel nok til å passe smultgryta

I min barndom kom smultringene ved juletider i posten fra mormor i Trøndelag. Mormors smultringer var det beste jeg visste. Det var godt, det var eksklusivt. Jeg fikk ikke spise så mange jeg makta.

En gang prøvde Modern seg på smultringbakst også. Jeg ble jaga på dør, fordrevet fra mitt eget hjem, til mitt eget beste. Smultgryter er farlige greier, de kan ta fyr og eksplodere. Huset kan sprenges i lufta og hele familier utslettes i jakten på den gode fettringen til jul.

Skrekkhistoriene om smultgryter er mange og jeg har aldri en gang sett en smultgryte i aksjon. Så påpasselig har jeg vært. Jeg har da livet kjært. Svigermor har forresten satt livet på spill hvert år for å tilfredsstille sin smultringhungrige svigerdatter. Ære være henne.

Men jeg har altså holdt meg langt unna smult-bomba. Til nå.

Endelig, i en alder av 42, fikk jeg oppleve smultringbakst!

Endelig var jeg tøff nok til å delta på denne førjulsaktiviteten.

Endelig var jeg gammel nok og ansvarsfull nok til å vokte en smultgryte. 

Endelig kan jeg spise så mange smultringer jeg makter.

Det handler om å finne en proff lærermester. Min lærermester var Åshild, som raust åpna sitt hjem og satte av en hel søndag til å stikke hull på smultringjomfrudommen til Fru Storlien, Pia og undertegnede. 

For en opplevelse! En opplevelse av mestring, ikke minst.

Åshild dirigerte og kjevla, Barbro stakk ut ringer, Pia la deigringene oppi gryta og jeg var selveste smultgrytesjefen med ansvar for å vende og ta opp de ferdige smultringene til rett tid. Et nydelig, velfungerende samlebånd.

Ikke ett øyeblikk var jeg redd smultgryta skulle eksplodere. Eneste gangen det blei bittelitt farlig var da Pia på uelegant vis slang nedi ei deigring samtidig som jeg skulle ta opp ei som var ferdig og smulten spruta litt. Men etter å ha fått tilsnakk skjerpa den kløna seg.

Fem ting må man passe på:

1. Ha oppsyn og reguler varmen 
2. Ha et grytelokk i metall lett tilgjengelig for å kvele eventuelt rasende smult som truer med å ta fyr.
3. Ikke ha på vifta over ovnen.
4. Ikke flytt på gryta, la den stå på komfyren og kjølne etter bruk.
5. Ikke slipp til klønete folk rundt gryta, den bør voktes av en ansvarfull person med de rette instinkter.

Da går smultringbaksten/kokinga/laginga/stekinga (aner ikke hva som er rette betegnelse) som en lek.

Noen timer og 300 smultringer senere lukta vi frityrgryte, var gode og mette av prøvesmakinga, innkasserte tusen husmorpoeng hver og posta bilder av bragden på både facebook og instragram. For man lar ikke en slik skryte-sjanse som vil stresse alle de som ikke er i rute til jul gå fra seg.

Elisabeth, mett og fornøyd med julebakst i fryser'n