onsdag 30. april 2014

Lat mor leverer "kake". Og noe som faktisk er praktisk.

-Ja, og så må du levere kake til foreldremøtet.

-Hmpfh....


Levere kake til et foreldremøte jeg ikke selv kan delta på? Da gidder jeg i alle fall ikke legge meg i sæla og diske opp med de lekreste kanelboller eller smukkeste cupcakes. (Ok da, jeg hadde aldri klart å levere de lekreste kanelboller og de smukkeste cupcakes uansett.) Jeg vil jo tross alt ikke være der og overhøre smattelydene og lovprisinga. Bortkasta innsats med andre ord.

Kake til foreldremøte som foreldre skal spise, ikke kake som skal selges til inntekt for ny fane eller klatrevegg eller hva det er det spares til? Ok, da er det lov å bli en smule lat.

First Price-lat.





Billig kjeks fra First Price er vanskelig å kamuflere som hjemmebakte, men det er mulig å gjøre de litt mer innbydende.


Man klipper og bretter en papptallerken og vips har man en artig skål.






Prikken over i-en, toppen av kransekaka, rosinen i pølsa: En mætsjende serviett dandert oppi skåla før du pøser på med kjeksa. Ingen vits å være gjerrig på kjeks, det koster tross alt kun en tier eller noe, så her kan man være raus.





Se for deg følgende: Skåla fylt med store, butikkjøpte sjokolade-cookies. Det hadde jo ikke vært noe merkelig om noen tok de for å være hjemmebakte om de ble presentert i en slik hjemmelaga skål, ikke sant?

Genialt, hva?






Det andre geniale er jo at denne papptallerken-skåla er sabla praktisk.

Kjapp å lage og kan kastes etter bruk. Du slipper å huske å plukke opp kakefatet eller bolle-kurven etter endt arrangement. Det er befriende!

Er man litt fingernem, klarer man sikkert å lage en større variant av et pappstykke.

"Men hvordan klipper og bretter jeg egentlig? Hvordan kan jeg  oppnå denne herligheta",  spør du deg vel høyt om nå.


Jo slik:




Voila! Lett som en plett.



Elisabeth, lat, men litt kreativ












torsdag 24. april 2014

Gjerrig på laiksa?


Jeg er ikke gjerrig på "laiksa".

Ser jeg noe som er enten morsomst, spennende, opplysende, utrolig, søtt, sjarmerende eller smart på facebook, så trykker jeg liker. Selvfølgelig gjør jeg det!

Alle liker å få respons. Bare tenk på noe så enkelt som når du trykker på en heis-knapp. Du ønsker at den skal lyse, at den skal gi deg respons. Da veit du at heisen har oppfatta at du ønsker å reise. Om knappen ikke lyser, så kan du bli stående der og undre på om heisen vil komme. Veldig frustrerende.

Så når noen poster noe jeg synes er morsomst, spennende, opplysende, utrolig, søtt, sjarmerende eller smart på facebook, så har jeg en mulighet til å gi denne personen respons.

Det er selvfølgelig helt lovlig å ikke synes noe er morsomst, spennende, opplysende, utrolig, søtt, sjarmerende eller smart. Da skal man heller ikke trykke liker. Å trykke liker på noe man ikke liker er kanskje hakket verre enn å ikke trykke liker på noe man faktisk finner interessant og underholdende.

Det er disse som liker uten å trykke liker som irriterer meg. Jeg kjenner flere av den typen.

Det koster deg sånn cirka en halv kalori å trykke på den liker-knappen. Kan du ikke spandere en halv kalori for å gi en venn en positiv respons? Er det for mye forlangt? Jeg synes ærlig talt ikke det!

For disse menneskene avslører seg. I samtaler avdekkes det at de har sett et innlegg, kanskje ditt, og funnet det interessant nok til å huske det og nevne det på et senere tidspunkt. Kanskje sier de noe sånt som  "Ja,det så jeg ha ha, det var skikkelig gøyalt". Hvorfor trykka du ikke liker da, tenker jeg.

Jeg har sågar kommet over folk mens de har sittet humrende og sett på en artig video jeg har lagt ut, altså åpenbart likt, uten å trykke liker.

Jeg har prøvd å spørre disse gjerrige menneskene, men svarene er like gjerrige, altså korte og mangelfulle. Noen hevder de er kvalitets-likere, at om de for en gangs skyld trykker liker så vet man at det er snakk om et virkelig morsomt, virkelig spennende, virkelig opplysende, virkelig utrolig, virkelig søtt, virkelig sjarmerende eller virkelig smart innlegg.

Blæh, sier jeg.




Er det flaut å vise at du liker?
Er du etterlyst av politiet og unngår å legge igjen spor?
Vil du ikke at folk skal bli høye på pæra av for mange "laiks"?
Eller er du bare lat?

Nå prøvde jeg å legge inn en fiffig liker-knapp her, men det ble visst for fiffig. Ja ja. Du får like uten å like, da. Eller gjerne kommentere. Takk.


Elisabeth, ikke gjerrig på laiksa. 



mandag 21. april 2014

Og så litt husmorblogging

Ja når dette har utvikla seg til å bli en interiørblogg, så er ikke veien lang til å bli en husmorblogg heller.

Nå som påskeferien er over kan det være greit å ta fatt på alle de kjedelige husmorsyslene igjen (for de som har tatt ferie fra det) og hva er vel mer kjedelig, og ikke minst griste, enn å rense filteret i avtrekket over komfyren? 

Men fortvil ikke, her kommer et tips for hurtig av-fetting.

Til denne øvelsen trenger du:

  • 1 grisete filter
  • 1 stor kjele
  • vann
  • 3-4 spiseskjeer bakepulver
  • 1 komfyr som fungerer



Finn fram den største kjela du har og kok opp vann. Oppi gryta slipper du det grisete filteret. Deretter heller du i litt av bakepulveret, litt av gangen for dette bruser. Kanskje det bruser nok til at en kjemi-interessert, kvisete tenåringssønn fatter interesse for kjøkkeneksperiementet? Intet gleder en sliten husmor mer enn om hun kan lure kjedelige plikter over på andre familiemedlemmer.

Men altså, ha i bakepulveret litt etter litt og la magien skje.




Fettet løsner fra filteret og gir vannet i kjela en farge du ellers bare finner på triste sykehjemsvegger.




Snu filteret den andre veien (om du da ikke har en megasvær kjele så hele rista allerede er drukna).

Bruk gjerne en oppvaskkost om du føler deg inaktiv ved å bare stå og se på magien. Eller gjør noe helt annet nyttig i mens. Vi husmødre sitter jo aldri stille og tvinner tommeltotter.




Voila! Rent filter.



Når du er ferdig med dette grisearbeidet kan du jo gjøre deg lekker ved å lakke neglene. Da kan dette tipset om tørr neglelakk på 30 sekunder komme til nytte.


Elisabeth

PS. Om noen har et tips om hvordan man renser sluket på badet på en morsommere og mer lettvint måte, så mottas det med takk. Et stort takk.

onsdag 16. april 2014

Med Bergen i sofaen

Nei, det er jo ikke hele byen i vest, ei heller ikke karakteren Bergen fra Stompabøkene og -filmene, som har tatt plass ved siden av meg i sofaen.





Det er bare jeg som får assosiasjoner til brygga i Bergen av dette stoffet. Mulig det heller er noe sørlandsk over det, eller Bakkebygrenda eller noe annet fra Astrid Lundgrens verden.

Uansett hvor hus-inspirasjonen er henta fra, jeg synes det er et skikkelig kult stoff. Ekstra stas er det å tenke på at jeg fikk det for ti kroner meter'n! På jobb i Tromsø ramla jeg innom Åhlens, som skulle slutte med stoff i metervare og solgte unna for en skarve tier per meter. Johoooo, for et kupp! Det var veldig utplukka, men jeg fikk med meg noen meter og var veldig glad jeg hadde tatt den store kofferten på Tromsø-turen.




To sider med hus-stoff, med glidelås OG bisebånd. Her sparer vi ikke på utfordringene. Litt knot, og jeg synes ikke jeg får hjørnene med bisebånd som jeg vil, men uansett veldig fornøyd med den puta.





Akkurat riktige farger hos oss, sammen med det oransje pleddet i den brune skinnsofaen.







Deretter sydde jeg to trekk til. Denne gangen med sort bakside og konvolutt-åpning. Bildet er tatt i den grå sofaen på syloftet. Jeg trodde ikke de ville passe i fargene, men nå synes jeg faktisk de gjør det, det er jo grå hus og grå mur også i huset. Fantastisk. Men siden jeg ikke har noen planer om å bygge en hel by i sofaen, så skal nok disse to få nye hjem.

Hallo sann, TO interiørinnlegg på rad! Hva skjer'a?


GOD PÅSKE!


Elisabeth, fornøyd hus(pute)bygger med påskeferie








søndag 13. april 2014

Mens vi venter på....

Mens vi venter på Godot, er tittelen på et absurd teaterstykke. Heldigvis venter jeg ikke på Godot, han dukker nemlig aldri opp, jeg venter på Mannen.

Det kan være en tålmodighetsprøve.

Det er en myte at menn venter på kvinner som ikke finner den helt rette kjolen, lebestiften, veska, smykkene osv., kvinner som bare skal det ene og det andre før man sammen kan fly ut døra til den ventende taxi'n, vennene, festen osv.

Innerst i veien er det Madamen som venter på Mannen. Her er det han som bare skal stryke skjorta, gå på do, fikse håret osv.

Mens jeg står i gangen med støvletter og kåpe på.

Heldigvis har jeg noe kult å se på mens jeg venter.




Denne plakaten er det flinke Surresilje som har tegna. Jeg digger hennes naive strek.





Her er det hele 596 små mennesker å studere mens jeg venter på skjortestryker'n.






Det er musikere, lesehester, strikkere, en heks, en kunstner, en brannmann, en som husker, en som slår hjul.

Jeg oppdager stadig noen nye spennende strekmennesker.

Har du lyst på samme underholdning? Jeg tror Silje fortsatt har noen plakater til salgs på lager.


Elisabeth,  venter

fredag 11. april 2014

Noen ganger er det ålreit å være treig

Jeg er vel ikke av den mest tålmodige typen, det skal erkjennes.
Noe av det jeg er dårligst på er å rusle. Rusle og plystre. Det med plystringa er i grunnen irrelevant i denne sammenhengen, men det at jeg er dårlig på å rusle gir muligens et bilde på mitt daglige tempo.

Ok, jeg kan være sabla god på å slite sofaen også, men når det først er fart, så er det fart. Jeg elsker følelsen av å være effektiv. Derfor hadde jeg som vane en gang i tida å løpe hjem fra trikkeholdeplassen framfor å gå. Å løpe går som kjent raskere, det er mer effektivt.

En gang for sånn tusen år sida, en periode jeg levde litt fra hånd til munn og tok strøjobber, fikk jeg en todagers jobb på lageret i en butikk. De venta inn en haug med varer som skulle pakkes ut, prises og klargjøres for utsending til flere butikker. Han som vanligvis hadde denne jobben var bortreist eller sjuk eller noe.

Så jeg troppa opp til denne todagers jobben og peisa på. Jeg pakka ut vare etter vare, ordna meg et effektiv samlebåndsystem (typisk meg), prisa varene, sorterte og pakka til butikkene.

Etter lunsj første dagen hadde jeg tatt unna de eskene som var satt fram så jeg gikk til sjefen og spurte hvor resten av eskene var. Han blei veldig paff. Det var ikke flere esker. De eskene jeg hadde tatt på en halv dag var alle varene, en jobb de hadde estimert skulle ta dager. Jeg tror jeg satte han jeg vikarierte for i et dårlig lys, gitt.

Noen ganger kan det imidlertid lønne seg å være litt treig. Hadde jeg for eksempel vært bittelitt raskere ute her om dagen, hadde jeg blitt truffet av den bilen som overså den røde lyset og peisa over gangfeltet sånn cirka tolv centimeter foran nestippen min.

Ved å være treig og ha beslutningsvegring, sparte jeg nylig jammen meg 500 kroner også.


Lørdag:
Madame og Mann er ute for å handle inn til den obligatoriske helge-tacoen når vi ramler over denne saken.





Hm, skulle vi slå til? Vi mente det var en god pris. Betjeningen kunne opplyse at de kun hadde noen få griller igjen, at dette var et kampanjetilbud og at prisen kunne være en helt annen allerede på mandag.

Det føltes ikke helt riktig å hoppe på "første og beste" tilbud uten å ha sjekka noen andre griller. Så vi dro hjem tomhendte. Vi tok sjansen på at 1) prisen ville være den samme mandag eller 2) det ville dukke opp andre gode tilbud.

Vel, vi fikk på en måte rett. Betjeningen fikk også rett. Rett i at prisen kunne være en helt annen allerede mandag.

Mandag:
Madame er på vei hjem fra optikeren etter å ha fått påvist aldersrelatert synsutvikling, men får likevel øye på denne.




Samme grill, samme butikkjede, 500 kroner rimeligere!

Fy fader, tenk om vi hadde slått til på det tilbudet på lørdage?. Da hadde jeg blitt en smule irritert om jeg så det bedre tilbudet mandag. Mer enn en smule irritert også, tror jeg.

Men ok, det finnes en moral i denne historien. Flere kanskje. Det kan lønne seg å være litt treig!

Det er notert.

Fin fredag, folkens! Her er planen å være veldig treig på sofaen.


Elisabeth, lønnsom treig



tirsdag 8. april 2014

Dagens oppdagelse #66

Når det er STØV på balanseballen din, er det umulig å skjule sin latskap.







Huffsann.


Elisabeth, lat og i ubalanse


lørdag 5. april 2014

Ferietid er lesetid


Ohoi, det er jo straks påske, sånn bare ei snau uke til for de som har full påskeferieuke.

Ferietid er lesetid for meg. Lesing av noe annet en faglitteratur er svært begrensa i hverdagen. Det blir som regel i ferier jeg har ro i rumpa til å sette meg ned og lese. Kun lese. Helt avslappa. Jeg er en periodeleser.

Påsken betyr krim på tv og krim i perm. Jeg kan underholdes av Agatha Christie og hennes søte og nysgjerrige skikkelse miss Marple, eller den eksentriske Hercule Poirot. Christie i bokform gjorde jeg unna for mange år siden. I det siste har en krimforfatterfavoritt vært Harlan Coben. Han skriver intelligente historier med overraskende vendinger og løsninger, og hvor historier fra fortida flettes inn i nåtida slik at alt til slutt gir mening.




Coben er egentlig ikke så ulik vår egen Jo Nesbø i skrivestil. Jeg er stor fan av Jo Nesbø, og har lest samtlige Harry Hole-bøker. I riktig rekkefølge selvfølgelig. Begynne midt i rekka? Glem det. Å lese Harry Hole må gjøres riktig og totalt.

På ønskelista står selvfølgelig Nesbøs siste bok, Sønnen.  Derfor deltar jeg i Tonje Boganes' påskekrimkonkurranse i samarbeid med CupoNation med dette innlegget.

Jeg kan anbefale samtlige bøker av Coben og Nesbø som påskelektyre. Selv har jeg i år veket fra krim-tradisjonen. Årsaken er at En mann ved navn Ove er kommet i pocketutgave. Pocket er praktisk. Jeg følger bloggen til  Fredrik Backman og liker skrivestilen hans, kvikt og artig, så jeg har store forventninger til alt mellom småfnising til gapskratt.

Men krim blir det helt sikkert i påsken likevel - på tv. Det er tradisjon. Som det er tradisjon å dra til hytta på Påskefjellet (som ellers i året har et annet navn) med storfamilien. Det er tradisjon at svigermor sovner til påskekrimmen på nrk, og våkner når vi andre har svitsja over til krimmen på tv2 og selvfølge ikke kjenner igjen noen av karakterene eller handlinga.

Tradisjon er også Kvikklunsj og appelsin, sol og nydelige skispor med innlagt pølsegrilling. Og lesing i hytteveggen. Kos.





Elisabeth, straks påskeklar og leseklar


tirsdag 1. april 2014

Vinterutgave og ubrukelige fotografer

Snøen er smelta, det er liv i bekken og gjøken. Det er vår, på tide å slenge ut dette halvferdige innlegget om vinterkolleksjonen før det virker alt for malplassert. Det burde jo absolutt ha vært et artig aprilsnarr-innlegg i dag, men jeg kom virkelig ikke på noe som var artig nok! Beklager på det sterkeste. 



Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på bilkjolen og kamuflasjekjolen min fra i fjor.

Det å sy underdel på en allerede eksisterende overdel er veldig praktisk og jeg kaller det likevel hjemmesydd, uten blygsel. For det er ikke bare å snurre på en skjørt-del. Jeg brukte faktisk litt tid på å utforme det mønsteret.

De to sommerkjolene er blitt mye brukt og jeg føler meg både fin og komfortabel i dem. Men det er jo sommerkjoler og siden jeg er en frossen sjel, meldte behovet for en vinterutgave seg.

Det er jo litt nervepirrende å klippe i en ny, ubrukt genser. Litt mindre nervepirrende blir det om man har kjøpt den genseren på salg type "halv pris av halv pris". På Lindex betalte jeg 75 kroner for en sort strikka genser, perfekt til formålet.

På ebay fant jeg den perfekte match til genseren, et jerseystoff med solnedgang bak et tre. Ja, helt perfekt var det ikke. Stoffet viste seg å være mye tynnere enn forventa og krevde rett og slett et underskjørt for at ikke Madamen skulle framstå som meget lett på tråden. Gjennomsiktig skjørt på en 43-åring er ikke lekkert. Vi kan diskutere om det er lekkert på en gjengs 23-åring også, men det er definitivt ikke lekkert på denne 43-åringen.

Så underskjørt måtte til. Hadde jeg egna stoff i riktig struktur og farge? Tro det eller ei, men svaret var nei. Til tross for et stort nok stofflager, fantes intet egnet til formålet. Men i klesskapet fant jeg et langt, sort underskjørt som ble ofra. Det ble kutta i lengden og forma ved hoftene, og sydd sammen med jerseystoffet og genseren og nesten vips var vinterkjolen klar.

Deretter starta jobben med å få tatt bilde av stasen.

Mannen gjorde et halvhjerta forsøk, men gadd ikke reise seg fra kjøkkenstolen hvor han satt og leste avisa.




Så kom kattedyret rekende og ville gjennom den stengte døra, lukka for å få en nøytral bakgrunn til kjolen.




Glem små veske-bikkjer, nå er det rasekatter som er riktig tilbehør!

Her nytta det ikke med å klippe til bildet eller legge på et filter (om man visste hvordan). Bare å skrinlegge fotograferingsprosjektet.

Kjolen skulle brukes i en sosial jobbsammenheng og jeg gjorde et forsøk på selfie på hotellrommet. Grelt gulvteppe i rødsjatteringer er heller ikke spesielt dekorativt som bakgrunn.






Noen timer senere, da jeg lett bedugga tok heisen opp til hotellrommet, gjorde jeg nok et forsøk.




Litt på skeive, gitt. Det er selvfølgelig en del av kunsten.

Ok, definitivt på tide å gi opp hele fotograferinga av den kjolen.

Men kjolen funker, den. Det er det viktigste.


Elisabeth 



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...