søndag 21. juni 2015

Forstadsjente

Oslo er fortsatt min by, selv om jeg flytta et steinkast utenfor bygrensa for noen år sida.

Trollet på 11 er oppvokst her ute i provinsen, mellom alle kjøpesentra og motorveien til Gardermoen.

At hun bærer preget av det ble tydelig da hele familien vandra på Grünerløkka forleden og vi foreldre messet om hvor populær den bydelen er med sine koselige spisesteder og småbutikker :

-Kan vi gå på Cubus?
-Cubus? Det er ikke Cubus her.
-Har de ikke Cubus her? Hvorfor vil folk bo her da? Da er det mye bedre på Metro (hjemmenært kjøpesenter).

Mora satte cappuccinoen i halsen. Faren rista på hodet.





Vi har oppdratt en forstadsjente som tror kjøpesentra er eneste område for å "henge" og handle. Huff, da.

Det blir definitivt flere turer til Günerløkka i sommer, i sosiologiens ærend. Dette må bekjempes.



Elisabeth



tirsdag 16. juni 2015

Småjustering på lekseplanen

Da Trollet kom hjem med denne dølle lekseplanen for siste uke i sjette klasse, kunne jeg ikke dy meg og måtte justere litt.

Trollet kan jo alt det der. Kan hvis hun vil.





Hvis noen stusser over disse litt merkelige leksene, så er det ment å være forberedelse til høstens leirskole. Det er sikkert noen som har behov for å øve gjennom sommeren. Trollet også, på sin justerte utgave.


Elisabeth

torsdag 11. juni 2015

Ei bok som røska i meg

Jeg har blitt skuffa tidligere.

Skuffa over bøker som de kulturelle forståsegpåerne har rost høyt i sky og delt ut priser til. Som "Ut å stjæle hester". Unnskyld, men den var en seig pine.

Skuffa over bøker noen mener man bare mååååå lese, bøker som "endret livet mitt, assa", som den der Spis, be, lev eller Et, pul, dø "Spis, lev, elsk". Jeg kom ikke lenger enn til den der etinga før jeg forkasta prosjektet. Livet er for kort til å brukes på å pine seg gjennom kjedelig skrift.

Så når "alle" mente jeg burde lese "Et helt halvt år" var jeg naturligvis små-skeptisk. Jeg mistenkte sterkt at det var en klissete dameroman, en sånn en som bare damer liker, med romanse og føling i fjæra.

Det som fikk meg til å endre mening var en mannlig bokhandelansatt på rundt tretti. Han hadde vært nysgjerrig på hvorfor boka var så populær. Han hadde lest den og likte den.





Jeg hadde begynt på en "anmeldelse" hvor jeg nevnte det enkle språket, at handlingen er nokså forutsigbar, at det ikke var åpenbart at  Treena var samme person som Katrine og  bla bla bla.

Men etter å ha avslutta boka føltes det smålig å henge seg opp i disse bagatellene, det er tross alt et aktuelt og interessant tema som tas opp: Skal kronisk syke mennesker ha rett til å avslutte sitt eget liv?

Boka gjorde noe med meg. Følelsesmessig. Jeg var så opprørt etter siste side at jeg publiserte denne statusen på facebook:


Har akkurat lest ferdig "Et helt halvt år" og er trist, sint, frustrert og irritert. Kanskje mest irritert. Irritert fordi jeg levde meg så inn i handlingen, irritert fordi jeg er aleine hjemme og ikke har noens skulder å gråte på, irritert fordi jeg tyr til fb for å formidle min irritasjon og irritert fordi jeg likte en slik bestselger. Æsj. Og hulk. Håper jeg føler meg bedre i morgen.



Det sier det meste.

Boka kan anbefales. Man skal ikke være redd for å føle.



Elisabeth, som har slutta å hulke nå

PS. Fikk overraskende mange likes på den fb-statusen. Folk er fine.


Bilde knabba fra norli.no

onsdag 3. juni 2015

Dagens oppdagelse #75

Sveler kan stekes i langpanne!

Etter å ha prøvd å steke sveler i vanlig stekepanne (man har jo ikke sånn takke), kun med svele-klumper og surt tryne som resultat, heiv jeg hele røra i en halv langpanne. Jeg har lært man kan steke pannekake på den måten - veldig praktisk og tidsbesparende.




Det funker med sveler også! Én giga-svele for hele selskapet. Godt smakte det også.


Lyst til å prøve?

5 dl kefir
1,5 ts natron
3,5 dl hvetemel
100 gr sukker
1/2 ts salt


Nam nam.


Elisabeth, svelemaker



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...