Dagens oppdagelse #79

Det er utrolig vanskelig å finne en nydelig versjon av "Oh come all ye faithful" på Spotify!

"Alle" har visst laga en versjon av denne kjente hymnen, som jeg føler har en naturlig plass i jula.

Det finnes køntriversjoner, en haug med skrikende damer - og menn, rockeversjoner, Disney-kor og så videre, og så videre.

At du ender opp med å synes Boney M. er best av dem, sier litt.


Heldigvis kan man finne mer verdige versjoner på YouTube, for eksempel denne med Soundiva Classical Choir (lenke).

God jul da, folkens.


Elisabeth, som skal høre noen flere versjoner av "Oh come all ye faithful" for å komme i julestemning

Tomt i vinduskarmen

Det er gått en uke siden Tolvåringen fant sin beste venn, Rasekatten, død utenfor huset her. Det var en sånn fredag hvor lengselen etter sofa, pizza og gullrekka på nrk var stor. Det skulle bli en helg med kos, julebakst og julekortskriving. Sånn ble det ikke.

Det har vært en uke med gråt og lengsel, men det går bittelitt bedre hver dag. Bittelitt. Akkurat i dag kjenner jeg ekstra på savnet. Kombinasjonen sakral, vakker julesang fra radioen i vinduskarmen og savnet etter en varm pels å bore fjeset i, fører lett til klump i halsen og blanke øyne.

Ved siden av den radioen i vinduskarmen pleide hun sitte, vår nydelige pelsvenn. Nå er det en ledig plass der. Ingen potteplante eller lyslykt kan fylle det tomrommet. Akkurat i dag har jeg lyst til å skrike høyt. I morgen er det kanskje bittelitt bedre. Bittelitt.

Vi har kjent tomrommet etter et pelskledd familiemedlem tidligere (lenke til innlegg fra april 2012).  Den gangen var dyret 16 år og det var riktig å la Olme Beist få slippe. Det var vondt, men riktig.

Rasekatten ble bare 2,5 år. Hun ble brått borte. Det er en forskjell. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde. Hun var fortsatt varm da vi fant henne, ingen ytre skader. Veterinæren kjente heller ingen brudd. Mest sannsynlig påkjørsel, men hun ble funnet på stikkvei hvor bilene kjører sakte inn til husene for av- og pålessing, så det er litt merkelig. "Katt død ved ankomst" står det klinisk i rapporten. "Sønderknust famile", kunne det også stått.


Livet er urettferdig. Det er tomt i vinduskarmen.


Elisabeth, som savner pelsvennen 

Ett minutts julekreativitet

Det begynner å nærme seg jul og et av kravene, en av de tingene du selvfølgelig MÅ gjøre før du kan feire skikkelig jul, er å ha juleverksted. Det visste du vel? Desember er ikke bare måneden hvor du må utfordre deg selv med smakfull saus til juleskinka, egenprodusert surkål og sju slag julekaker. Desember er også måneden hvor du som ellers aldri setter sammen to stoffbiter, limer og klipper, sveiser eller broderer, skal være kreativ!

Fortvil ikke, Innerst i veien har som vanlig et råbra tips på hvordan du kan oppfylle samfunnets krav til deg på en kjapp og enkel måte:

Papirjuletrær på ett minutt!

Papirbretting er nemlig "the thing", det er faktisk så trendy at det slettes ikke heter papirbretting lenger, men origami.

Her finner du framgangsmåten (lenke). Ja, oppskriften viser en girlander med juletrær og baller, men vi trenger jo ikke overdrive. Et lite tre eller to holder fint til god julesamvittighet, det.

Om det juletreet til tross for din iherdige innsats blir litt skeivt og kanskje ikke så pent, hiv på litt glitter. Alt blir penere med glitter. I jula er det ikke noe som heter "for mye glitter". Mer er akkurat passe. Om du da ikke er som meg, som har bannlyst glitter i heimen etter gjentagende nærkontakt med barnehagelaget pynt. Jeg har visst nevnt det før (lenke).

Jeg har merka dette innlegget med "kreativt kvarter", men det kunne vært "kreativt minutt", men jeg gidder ikke opprette en ny etikett. Det er jo sannelig ikke sikkert muligheten for å bruke den byr seg igjen, for enklere lar det seg ikke gjøre å lage papirpynt, unnskyld origami.


Lykke til!


Elisabeth

Snakke med kidza

*ring ring*

-Hei, det er mamma. Hvordan gikk det hos tannlegen?

-Du kan jo bare sjekke Insta!

-Har du lagt ut bilde fra tannlegen på Instagram?

-Ja! Folk legger jo ut når de har vært hos frisøren. Da kan vel jeg legge ut når jeg har vært hos tannlegen!

Null hull

Jaha, sånn har det blitt.




Elisabeth, som håper mor og datter fortsatt kan kommunisere muntlig også

Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.

I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?

I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner

Hat og kjærlighet

Så mye ondskap.
Brutalitet.
Håpløshet.
Meningsløshet.

Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke forstå.
Hvordan kan folk tro det kommer noe godt ut av å drepe uskyldige mennesker?
"Målet helliger middelet", er det noe som heter. Men hvilket mål har de?
Hvilket mål har de som sprenger seg selv i filler i Beirut, Paris og andre steder? Hvordan kan vold, blod og frykt føre til noe godt?

Om du kaller det krigføring eller terror, handlingene ser ikke ut til å føre fram til et bedre liv for oss alle. Hvor mange mødre må miste sine barn? Hvor mange barn må bli foreldreløse?

Personlig er jeg glad for at det var sist helg vår tolvåring var i Paris med idrettslaget, ikke denne.

Samtidig er det godt å se all den kjærligheten og samholdet som markeres med blomster og lys mange steder. Det viser at det fortsatt finnes godhet i verden. Men hvor lenge kan vi bevare håpet om at det gode skal vinne over det onde? Hvor lenge orker vi kjempe?

Elisabeth, som måtte gjøre et forsøk på å skrive av seg tristheten

Hvor skal en pirat ha mobilen sin?

Ja, sånne utfordringer kan man lett møte på. I alle fall om man skal på storslagent tema-party utkledd som pirat. 

Jeg liker å kle meg ut, jeg synes det er stas med temafester. Å sitte ved et av de dekkede langbordene i festsalen ved siden av en som er like maskert som deg, virker forløsende på konversasjonen. "Do you want to touch my gun?", kan lett bli kveldens artigste gjennomgangsfrase. Plutselig er det lov å skrattle av sidemannens utseende også, litt avhengig av tema selvfølgelig. Eller så blir du sittende å fundere på hvem som egentlig skjuler seg bak alt løsskjegget på andre siden av bordet.

Denne gangen skulle jeg altså innta rollen som pirat. 

Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut som han her.....

Bilde lånt fra fanpop.com

.....men sleit litt med å få med symaskina på den oppgaven.

Så i stedet sydde jeg meg skjørt og underskjørt, mekka et stramt belte, pimpa opp en ordinær hatt med fjær og stæsj.

Men litt rød fløyel og en pistol, var antrekket nesten komplett.

Men hvor skulle jeg oppbevare mobilen. Ja, en pirat anno 2015 møter på andre utfordringer enn sine originale helter. (Eller har de levd,  finnes denne type pirater kun på film?)

En liten falsk skinnbit, en snor og symaskin og vips var problemet løst.

En praktisk pose til beltet, inneholdende mobiltelefon og andre nødvendigheter en pirat måtte trenge en stormfull natt.

Komplett, kjempeskummel pirat med farlig "gun" som sidemannen altså utover kvelden stadig fikk lov til å ta på.

Ship o' hoi, splitte mine bramseil!

Elisabeth, pirat i sjølmekka habitt

Super dugnadskake - Kjærlighetskake

Bruker du Pinterest.com?

Noen kaller det et sosialt medium, jeg kaller det et arkiv. Det er der jeg henter inspirasjon og lagrer gode idéer. Det er der jeg samler matoppskrifter. Kokeboka hvor jeg skrev ned venners kakeoppskrifter og limte inn utklipp fra ukeblader, er blitt erstatta. Vi lever i en digital verden.

Denne måten å arkivere oppskrifter fordrer at oppskriften er publisert digitalt et sted. Det hender jeg må stå for den publiseringa sjøl. Derfor hender det at denne bloggen blir en kakeblogg.


Derfor presenteres i dag Kjærlighetskake, en veldig enkel kake med få ingredienser, ingen syltede aprikoser, fiberhusk eller kokosolje, som du ikke har liggende.

Nei, dette er en slik kakeoppskrift som redder deg når du lørdag kveld kommer på at du skal stille med kake til idrettslagets kafé søndag morgen. Ikke minst så  smaker den også fortreffelig.

Kjærlighet kommer og kjærlighet går, ingen vet vægen vi vandre, skrev Alf Prøysen i "Mitt hjerte er ditt". Jeg håper denne spiselige kjærligheta kommer til deg flere ganger, jeg har tydd til den ofte.
Om du trenger litt beroligende korsang til kakebakinga (om du altså akkurat oppdaga at du skal levere dugnadskake om noen få tmer), kan du trykke her. Korsang kan være saliggjørende, men det får vi drøfte en annen gang, nå skal det bakes.

• Pisk 6 egg og 525 gram sukker
• Smelt 375 gram smør eller margarin og bland det i eggedosisen
• Bland 3 dl melk, 525 gram mel, 6 ts vaniljesukker og 6 ts bakepulver, og bland det sammen med det flytende
• Hell røra i en stor, smurt langpanne
• Stek 15 minutter på 180 grader
• Ta ut kaka og dryss kanel og sukker på
• Stek i ytterligere 10-15 minutter

Ferdig!

Det er lov å smake på dugnadskaker, man bør jo skjære bort kantene, sant?!

Håper du ble inspirert, kanskje lagrer du denne i ditt pinterest-arkiv også?


Elisabeth, dugnadskakebaker

Jeg kunne skrevet om....

Jeg kunne skrevet om kommunevalget, og ikke minst kirkevalget. Om hvordan jeg for første gang stemte ved et kirkevalg,  og hvor lite hemmelig det var siden hele køen av folk som skulle stemme på kommuneparti gikk langs glassveggen jeg sto bak og skulle velge mellom det hvite, gule eller grønne A4-papiret. Jeg synes forresten "Åpen kirke" skulle hatt rosa ark, med tanke på homoekteskap-debatten. Men det er litt seint å komme med det nå.

Jeg kunne skrevet om hvor deilig det var å sitte utendørs på Aker Brygge seint i september, men dette er ikke en sånn koseblogg.

Jeg kunne anmeldt den boka jeg leste i sommerferien, men nå husker jeg ikke lenger alt jeg mente om den.

Jeg kunne skrevet om alle selfiene jeg tok på fjellet sist helg, da svigerfar til slutt foreslo at jeg skulle legge meg ned i lyngen og knipse meg selv - hvorpå jeg overhørte den sarkastiske tonen og faktisk gjorde nettopp det - uten å få blåbærsøl på den dyre turjakka mi. Men jeg publiserer ikke identifiserbare bilder av meg selv på bloggen.

Jeg kunne ha skrytt av den gode kaka jeg bakte for en stund siden, men nå er det kanskje nok kakeinnlegg her?

Jeg kunne vist fram de fine putene jeg har sydd til den nye hyttesofaen, men det er for spesielt interesserte.

Jeg kunne skrevet om kongressen i Tyskland hvor de glemte å servere lunsj og det bare var kaffe å få to halvtimer per dag, men det hadde blitt et så sutrete innlegg.

Jeg kunne latterliggjort meg selv og fortalt om hvordan jeg ikke fant ut hva den bryteren på hotellbadet var, og at jeg til slutt måtte spørre i resepsjonen. Forklaringa var jo latterlig enkel.

Jeg kunne drodla litt om kristen versus borgerlig konfirmasjon og hvordan noen ungdommer velger det ene framfor det andre fordi "de har den kuleste campen", men jeg orker ikke starte noe krangel.

Alle disse innleggene har kun eksistert i mitt hode, ingenting er blitt skrevet.

Jeg kunne skrevet om siste tur i matbutikken hvor jeg måtte fram med wikipedia for å forstå innholdet i yoghurten. Det skal jeg skrive om. En annen dag.




Elisabeth, som har forsømt bloggen en stund

Dagens oppdagelse #78

Mobilprodusentene burde ha et tettere samarbeid med klesprodusentene.

Da hadde vi unngått slike katastrofer, men heller levd i vakker symbiose og harmonisk samspill med fiolinmusikk i øra og sukker på toppen....... I alle fall unngått at den lille, trange baklomma revna av den store mobiltelefonen.



Elisabeth, som beklager dårlig bildekvalitet, men det er faktisk ikke så lett å løpe etter en fremmed og fotografere rumpa hennes.

Bokbind omatt og omatt

Å legge bokbind på Trollets skolebøker har jeg slutta med for lenge sida. Hun har nesten slutta hu og. Joda, det er fortsatt krav fra skolen om å beskytte bøkene med bokbind, men vi har jo flergangsbokbind!

Hjemmesydde sådane.

Jeg er fortsatt stolt av de der bokbinda jeg sydde av voksduk for tre år siden (link til tidligere innlegg).

To bokbind. Og en voksduk som kan bli bokbind

Jeg blei ikke noe mindre stolt da Trollet kom hjem første skoledag i sjuende klasse og kunne fortelle at lærer'n hadde spurt: Du har vel med de bokbindene mamma har sydd?

Jada, det trenger ikke være de store bragdene som etterlater spor. Hurra for de praktiske små tingene.


Elisabeth, bokbindsyerske

Morder, massemorder, seriemorder

Hver kveld er jeg på tokt. Jeg er en soldat med et oppdrag, en drapsmaskin. Alle mener det er det riktige å gjøre, å drepe. Formaningene og oppmuntringene er mange.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har tatt livet av, hvor mange ganger jeg har vært på draps-raid.

Blikket sveiper vant over landskapet, på jakt etter nye ofre. Med salt i posen plukker jeg opp den ene etter den andre, uten å nøle.

Samtidig leser jeg "En av oss" av Åsne Seierstad. En bok om angrepet på Utøya, om gjerningsmannens bakgrunn, om noen av ofrenes bakgrunn. Det er sterk lesing. Jeg må ta pauser når klumpen i halsen blir for stor.

Jeg tar pauser og forsvinner ut i hagen på jakt etter nye ofre.

Snegler liker ikke salt. Tårer er salte. Det føles riktig på en merkelig måte.

Og i dag er det 70 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima og verden ble aldri den samme.

Elisabeth, brunsnegledrapsmaskin