Støtte til støtteapparatet

Vår tiåring er aktiv langrennsjente. Hun freser avgårde og har det gøy i skisporet. Ski er først og fremst lek og moro.

Uansett talent eller nivå, barn trenger et støtteapparat. I den alderen faller den oppgaven naturlig på oss foreldre. Senere får landslagsapparatet overta. Inntil videre funker mor som administrator og utstyrssjef, og far som smøresjef og sjåfør.

Vi er et velsmurt maskineri. Ullundertøy, drikkebelte med varm saft, hodelykt, den riktige lua osv. trylles fram til rett tidspunkt, tilpassa vær og føreforhold.

Men så var det den skismøringa da....Alle fortjener godt smurte ski, altså ikke godt som i kladder med blå Swix, men godt som i riktig smøring i forhold til temperatur og snøtype. Dårlige ski kan drepe selv den ivrigste skiløper.

På dette punktet har støtteapparatet forbedringspotensiale. Selv er jeg av typen "Vi kjører blått" uansett. Bortsett fra i påsken, da er det "Vi kjører rødt klister". Mannen, som altså utgjør smøreteamet i tiåringens ski-karriere, ser ut til å følge samme rutine. Det finnes tydeligvis flere typer enn blå voks og rødt klister å velge mellom, har jeg skjønt, så det er bare å erkjenne at smørekompetansen kunne vært høyere.

Det er det visst flere som mener....

Her en ettermiddag sto Svigerfar på trappa med noe stort under armen.
-Hei, jeg har kjøpt et smørebord til dere!
-Hæ?
-Smørebord.
-Sånn til å smøre ski på?
-Ja! Kan jeg få nøkkelen så skal jeg sette det i uteboden.
-Ok. Bare gå rett inn etterpå, jeg holder på å støvsuge i annen etasje. (Heeelt sant assa, ikke noe jeg bare slenger inn for å vise at det hender jeg gjør nytte for meg!).

Jeg fortsatte med mitt. Jeg støvsugde både andre og første etasje. Svigerfar var fortsatt ikke kommet inn igjen.

Men så gikk det i døra. -Har du en hammer, ble det ropt inn.
-Hammer? Trenger man hammer for å sette et smørebord uti boden? -Er det ikke et sånt bord som kan slås sammen? Et som vi kan hente inn og stå her i gangen og smøre?
-Nja, joa, man kan kanskje det. Men jeg setter det opp ute i boden. 
-Er de plass der da?
-Jada, jeg har rydda plass.


Jada, det hadde han. Mellom putekasse, sykler, akebrett, malingspann, hengekøye, verktøy og gressklipper, der tronet det der smørebordet.

Som du ser har jeg prøvd å ta bilde av herligheta. Som du ser er det ganske mørkt uti den boden. Ja, det er ikke strøm i den boden. Det betyr ingen lampe....det betyr heller ingen strøm til et sånt smørejern Svigerfar også kom med.

Utstyret er på plass. Det ser unektelig proft ut.  Nå trenger vi noe mer enn blå voks og rødt klister.

Og til sommeren, når gressklipper, hengekøye og putekasse er ute i friluft igjen, da vil det være god plass til det smørebordet. Om vi klarer å lirke oss fram til de sakene og dra det fram, da.....


Elisabeth, støtteapparat med proft utstyr og press om å heve smørekompetansen