At barn blir vitne til foreldrenes heftige diskusjoner påvirker dem selvfølgelig. Det kan være vanskelig å forstå og tyde alvorlighetsgraden i denne relasjonen mellom voksne.
Jeg har alltid ment at det er uheldig for barn å være vitne til foreldre som virker sinte på hverandre. Jeg diskuterte saken med en god kollega og hun ga meg noe å tenke på. Hennes erfaring var nemlig at siden hun aldri hadde vært vitne til slike uoverensstemmelser mellom foreldrene, heller ikke hadde lært seg å krangle.
Og når man blir voksen så kan det være nyttig å kunne diskutere og argumentere, nyttig å vite at man like lett kan bli venner igjen og fortsatt elske hverandre. Nyttig å vite slik at man som voksen ikke velger å la seg overkjøre, legge seg flat og slippe sine premisser og overbevisninger. Nyttig å vite slik at man ikke "mister seg selv".
Dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på før. Kanskje det er nyttig lærdom for barn å se akkurat dette samspillet mellom foreldrene? Se dem krangle og bli venner igjen, at det faktisk går an å komme til en form for enighet uten at den ene overkjører den andre parten?
Jeg mener ikke at det er sunt for barn å bli en del av en alvorlig voksenkrangel, håper jeg får fram balansen her. Denne hypotesen bør ikke benyttes til å rettferdiggjøre en heftig diskusjon i barns nærvær. Men jeg fikk noe å tenke på.
Hva mener du? Kjør debatt!
Elisabeth
Illustrasjoner fra etsy.
Tenker at hvor mye et barn blir eksponert for foreldrenes uenigheter, må avhenge av alder - og barnets natur. Dessuten er det forskjell på å være uenig og å krangle. Voksne som sier stygge ting og kaster tallerkner i hodene på hverandre, har ingen barn godt av.
SvarSlettTror ikke det er viktig å lære seg å krangle, tror heller ikke det er sunt eller nødvendig å krangle. For at et barn skal bli flink konfliktløser som voksen, er det avhengig av gode rollemodeller i oppveksten. Selvsagt er det en enorm lettelse for et barn å se mor og far bli venner etter en krangel. Men jeg antar den lettelsen hadde vært større om mor og far klarte å løse konflikter UTEN å krangle.
Selvsagt tåler barn litt "grums" mellom foreldre fra tid til annen, men noe av det viktigste i samspillet i en familie er respekt for andres grenser, spesielt barnas.
Stort, viktig tema. Supert initiativ!
Og - nydelige illustrasjoner!
Stort tema , ja!
SvarSlettAlvorlege krangler, med høg og stygg stemmebruk m.m er skremande for barn å vere vitne til.
Ein diskusjon er OK. Men barna må vere store nok til å skjønne at vi diskuterer..
Her diskuterast det stadig vekk,alle seier kva dei meiner, alle vert sure og alle vert venner att.
Å krangle og å diskutere er to forskjellige ting. Jeg synes ikke unger trenger å være "vitne" til krangling, men å høre foreldre diskutere og være uenige det blir noe annet. De bør lære at man kan være uenige og likevel venner.
SvarSlettJa, se der - der kom det et innlegg med dype betraktninger. ;)
SvarSlettEllers synes jeg Hanne sa det så fint!
Jeg er tilbøyelig til å være enig med veninnen din. Barn skal ikke overvære eller delta i alvorlige krangler. Men jeg mener at om en voksen blir for eksempel tatt i og lyve så må den voksne tåle å bli irettesatt på lik linje med barn. Men det kan igjen føre til diskusjon. Jeg hadde ikke foreldre som kranglet mye, men jeg opplevde at de var uenige og diskuterte. Ofte kom de fram til en løsning, men ikke alltid. Jeg lærte både av de og søstrene mine og diskutere konstruktivt. Derimot mannen min hadde foreldre som kranglet høylytt og ofte. Han har problemer ikke bare i krangler, men også i små diskusjoner. Som foreldre må man velge sine "kamper" og lære barn at man kan godt være uenige og diskutere, men for all del være saklige.
SvarSlettHåper noe av det jeg har skrevet er forståelig.
Koser meg med bloggen din, når jeg titter innom :-)
Det er vel kanskje ikke ideelt å krangle foran ungene, men om man skulle gjøre det, får man håpe man går på sak og ikke etter person,
SvarSlettlar være å håne og kalle den man krangler med, samt viser at man er venner etterpå. Tror iskald taushet mellom foreldrene i dagevis, kan være vel så skremmende som litt temperament/en krangel.
Jeg synes faktisk det du skriver om det å bli venner igjen er riktig: Tror det finnes mange der ute som blir livredde for å miste noen etter en uenighet, og at de velger å bli overkjørt av samme grunn.
SvarSlettSynes ikke barn trenger å få med seg stygge krangler og ufinheter, det synes jeg for så vidt ikke voksne trenger heller... men uenigheter er ikke farlige. Og å se at man ikke alltid er enige og at man kan bli venner og like hverandre etterpå er nok viktig livslærdom...
Det viktigste er kanskje å vera seg sjøl, og gi ungene masse kjærlighet og vise at ein er glad i dei. Da takler dei også litt krangel eller diskusjon. Til ein viss grad iallfall. Eg meiner det blir feil når foreldrene rakker ned på kvarandre i ein hissig diskusjon. Ein må vise respekt, og det gjeld jo enten barna er der eller ikkje...
SvarSlettJeg har også alltid tenkt at den dagen jeg får barn skal de aldri se mor og far "diskutere", men nå ser jeg det fra en litt annen vinkel, og jeg tror det er noe i det du skriver. Det er selvsagt grenser for hva som bør "diskuteres" i podens nærvær, men at barn må lære om samspillet mellom voksne er helt klart. MEN! Jeg skal kalle en spade for en spade - krangler vi så krangler vi. Da "diskuterer" vi ikke. Ingen som diskuterer på en ordentlig måte står og hyler.
SvarSlettÅ diskutere, til tider heftig, bør ikke skade ungene. Men når man diskuterer, heftig, kan det være vanskelig å beherske seg. For rop, skrik og stygge ord synes jeg ungene bør skånes for. Men en rimelig saklig diskusjon, der mor og far tydelig er uenige, bør de tåle. Og så bør mor og far i ettertid være såpass kloke at de kan be hverandre om unnskyldning foran ungene.
SvarSlettVeldig mange kloke damer her!
SvarSlettMannen og jeg krangler relativt friskt og ofte. Men vi er samtidig flinke til å vise at vi er kjærlige mot hverandre. Personlig tror jeg ikke unger har så vondt av å være vitne til en "normal" krangel, men hvis man begynner å bli ufin mot hverandre, trekke inn gamle ting eller bruke barna mot hverandre i krangelen, er det gått langt over streken. Jeg tror ikke man skal skåne unger for alt og jeg synes det er menneskelig å være uenige. Og noen ganger har man en dårlig dag der man brøler til alle. Iallefall har jeg det. Jeg synes det er lov. Bare man er flink til å be om unnskyldning etterpå! Man må dessuten huske at alle har forskjellig lynne, så det som passer for den ene, blir helt feil for den andre.
Og så kom jeg til å tenke på unger som vokser opp i kranglefrie hjem, men allikevel opplever at foreldre flytter fra hverandre... Hvordan tolker og takler de en sånn situasjon?
En diskusjon i ny og ne tror jeg bare er bra. Det er jo ikke alltid rosenrødt alt, og det må barn lære seg etterhvert. At det finnes to sider av en sak, - minst. Og det viktigste av alt - at man kommer til en enighet på en bra måte. Via gode argumenter eller et møte på midten. Eller hvis man simpelthen ikke blir enige så er man venner likevel. Aldri slik at den ene alltid vinner og den andre alltid taper.
SvarSlettFin diskusjon dette her. Og fine illustrasjoner.
Mange kloke ord her, men jeg tror nok det innimellom er et stykke fra lærdom til praksis for oss alle. Jeg klarer nok dessverre ikke alltid å besinne meg i mine barns nærvær. Men så lenge det ikke er det som er normalen, så satser jeg på at de søte små slipper unna uten altfor store traumer:-)
SvarSlett