lørdag 29. november 2014

3 sjeler redda - Trekning truseposetombola

I dag er det fem år sida jeg posta det første, enkle innlegget i denne skarve bloggen. Dagen feires med å rydde i skuffer og skap, lete fram adventsstaka, samt trekning i truseposetombolaen min.

3 sjeler er blitt redda fra en trist truseposeløs tilværelse.





De heldige er frk. Figenschou, som får posen med ballonger, Silje-Maria, som kan dra på tur med lilla fuglepose og Hanne, som snart kan smykke seg med grønne flodhester.


Gratulerer! 

Send meg en mail på elisabethsin(a)live.no med navn og adresse, så er truseposa straks å finne i postkassa di. (Forutsatt at Posten gjør jobben sin, jeg skal gjøre min del så fort jeg kan.)




Takk til dere som deltok, og takk til Barbarella for dette diktet:

Med grums i bagasjen kan truser bli skadde
Å den som blot en trusepose hadde!*
Med den med ballong
og flamingofasong
'Jag blir lika trendig som Madde!'


Beklager at det ikke ble noen ballonger og flamingoer på deg, Barbarella. Du må nok sy en selv.


God helg!


Elisabeth


torsdag 27. november 2014

Dagens oppdagelse #70

To venninner bruker fortsatt skoposene jeg sydde til dem for sånn cirka 25 år sida...






....og det gleder og varmer meg stooooort.



Gøy, gøy, gøy. Stas, stas, stas at noe jeg har laga fortsatt er i jevnlig bruk. Noe som naturlig er der, noe som alltid har vært der. Sånn som den gamle solsenga på hytta, som ingen har oppdaga er råstygg. Eller som får lov å være råstygg nettopp fordi den er en naturlig del av hyttelivet.

Litt sånn innbiller jeg meg at disse skoposene har overlevd. De er tjent en hensikt; å frakte pensko til og fra fest. For særlig pene er de posene ikke.

Syferdighetene har hatt en progresjon siden den gangen. Du kan jo hive deg på truseposetombolaen min så kanskje du får mulighet til å studere det nærmere. Jeg trekker tre vinnere på lørdag.



Elisabeth


PS. Beklager dårlig bildekvalitet. Det ble tatt litt hurtig i det jeg ramla ut døra på vei hjem fra fest.

tirsdag 25. november 2014

Dørkrans for norske forhold

Det er på tide å lage dørkrans igjen. Ja, altså for de som lager krans og annet krimskrams hvert år. Så mye kreativ førjulskos vi blir dytta på fra blogger, magasiner, aviser og ukeblader her og der og i mente, så er det vel sånn at alle lager ny julepynt hvert eneste år? Hvor blir det av all denne pynten egentlig? Etter 30 år som husfrue så er vel loft og kjeller fullt?

Jeg kom over denne artikkelen i Vi i Villa (jeg tror det er lov å lese selv for oss som ikke har en staselig villa...) med tips om julekranser.


Det første som slo meg var at denne marshmallowskransen var kul, men hadde blitt en temmelig trist skue etter noen timer på ytterdøra vår.





Det er på ytterdøra vi "trenger" en krans. En værbestandig krans. En som tåler bade regn og snø og vind og alt på en gang. Julefred med dalende, hvit snø ser ut til å være forbeholdt postkortene for tida.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, ser ut til å gjelde også for dørkranser.





Denne pepperkakeformkransen var jo litt kul, da. Med en sløyfe i praktisk materiale så kan den funke. Bare limet som holder formene sammen tåler norsk klima da.


Sukk, det blir nok til at jeg slenger opp en furukvist med noe konglestæsj på i år igjen. Funker det.


Noen som vil skryte av egenprodusert, fjong krans? Slå deg løs i kommentarfeltet. Jeg skal tåle det.



Elisabeth, som kunne tenkt seg en dørkrans tilpassa norske forhold



Bildene er fekt og freidig, men med de beste intensjoner, knæbba fra viivilla.no





søndag 23. november 2014

Dagens oppdagelse #69


Tre voksne og to barn kan lage over 300 smultringer på noen timer.




300 og noe smultringer (vi spiste et ukjent antall underveis)





Rause, tålmodige Åshild åpna nok en gang sitt praktiske, velutstyrte kjøkken, og sørga for at Pia og jeg nok en gang kunne føle et glimt av husmorfølelse og mestringsevne over smultgryta, 



Høy husmorfaktor. Smultgrytesjef med datter i hjemmesydd forkle.


I år hadde vi tatt med oss døtrene våre, så nå er kunnskapen sikra for neste generasjon også.

Eller, vi er vel ikke helt ferdige utlært. Vi har tross alt ikke vært med å lage deigen, men kommet til dekka bord og klare smultgryter. Men min elleveåringen er i det minste flinkere enn meg til til å stanse ut sånne rundinger av deigen. Det er greit, jeg kan passe smultgryta, jeg. 

100 smultringer i fryseren gjør noe med selvtilliten. 



Elisabeth, smultringbaker



fredag 21. november 2014

Uventa ryddemotivasjon

-Mamma, vi trenger noe farge i gangen.

-Jammen, om du ikke hadde slengt fire jakker, en bukse og mer til på stumtjeneren, så hadde det syntes at den er knall oransje. Da hadde vi hatt farge i gangen.





Vips.

Det er sant som det sies, motivasjon må komme innenfra.



Elisabeth, med ryddig gang for en stakket stund








lørdag 15. november 2014

Løsning på et problem jeg ikke visste jeg hadde


Har du noen gang stått ved kjøkkenbenken og svettet? Stått der og sett utover havet av cherrytomater i den plastboksen som skal kuttes i to? Sukket tungt og prøvd å opparbeide nok mot og energi til å ta fatt på oppgaven, som virker nærmest umulig å løse?

Ikke jeg heller.

Men her er løsningen på hvordan du effektivt kan skjære alle tomatene i to i ett langt knivdrag.







Og så må du vaske to tallerkener, da. I det minste sette de inn i oppvaskmaskina.

Finnes det en mer effektiv måte å gjøre det på også kanskje?



Elisabeth, som ikke visste at det var så slitsomt å kutte tomater at noen måtte finne opp en effektiv løsning




onsdag 12. november 2014

Et annet syn

Jeg husker en periode da jeg var 12-13 år hvor jeg stadig vekk måtte hjelpe Modern med å træ i tråd i synåla, sjekke holdbarhetsstempelet på matvarer, lese vaskeanvisninger på klesplagg og proklamere innholdfortegnelser på kremtuber osv.

Jeg blei temmelig lei av det og mente dama burde skaffe seg briller.

Ohoi, man møter seg sjøl i døra sånn 30 år seinere.

Og jeg blir sur.

Ikke skamfull fordi jeg blei lei av at Modern måtte låne øynene mine, hu fikk seg briller etter hvert.

Men sur. Sur og irritert.



Går det ikke an å ta litt hensyn til oss litt eldre modne? Hvem i all verden er det som finner på å trykke sort tekst på blå bunn? Jada, når man har funnet opp sjampo og balsam for så mange ulike hårtyper, for fylde, mot flass og for slitt hår og for farget hår og for kort hår og langt hår og bla bla bla, og alle de ulike sortene skal ha ulik farge på flaskene, så må man vel bevege seg ned på fargeskalaen til mørk blå også.

Men det er klin umulig å lese det der, assa.

Det er det i alle fall nå. Mulig det ikke ville vært umulig for noen år sida, men det er umulig for meg nå. Jeg er 43. Jeg planlegger å bruke sjampo og balsam i mange år framover. Det er bare å innse at jeg framover ikke kommer til å vite eksakt hva jeg kliner på toppen av kroppen.

Skaffe briller? Jeg har kontaktlinser, for svarte! Likevel ser jeg ikke godt nok. Optikeren mener jeg må senke forventningene, at jeg er bortskjemt med å se godt, men at perioden med godt syn ved hjelp av hjelpemidler som linser eller briller nå er forbi. Framover vil jeg se dårligere og dårligere og kontaktlinser kan ikke utligne det totalt. -Det er sånn det er å bli eldre. Akkurat som hun optikeren som knapt nok er tørr bak øra, som kan se det hun vil, for eksempel sin egen slanke midje og spretne pupper, kan sette seg inn i den frustrerende situasjonen. Fnys.

Det er ikke først og fremst liten skrift som er problemet, det er kontrast og kontur som er utfordringen. Holdbarhetsdato stemplet inn i blanke lokk for eksempel. Det hjelper ikke lenger å stille seg under den skarpeste lampa heller. Det er like forbanna umulig å tyde skrifta. Men tar produsentene hensyn til det? Nei!

Heldigvis har jeg en elleveåring som kan hjelpe meg.

Jeg antar enkelte ting går i arv, enkelte tradisjoner overføres fra generasjon til generasjon. Sukk.


Elisabeth, sur og svaksynt



torsdag 6. november 2014

Operasjon Brun Saus - forsøk 4 - husmannskost

2014 ble tidlig utpekt som Den Brune Sausens år. Målet for 2014 er å mestre kunststykket å lage tradisjonell, brun saus. Det har jeg fått for meg at en bør kunne når man har runda førti og har hovedansvaret for å fore en familie på tre mennesker og en katt.

Det skal innrømmes at brun saus har vært fraværende på middagsbordet de siste månedene. Brun saus passer så dårlig til grillmat og lette sommersalater. Siste forsøk dokumentert i bloggen er faktisk så langt tilbake som midten av mars.

Men nå som høsten, ja nesten vinteren egentlig, er her, og vi justerer kostholdet deretter, er det på tide å ta opp igjen Prosjekt Brun Saus.

Det er altså det å få sausen brun nok som er den store utfordringa, så denne gangen bestemte jeg meg for å brune smør og mel lenge, lenge og lenger enn jeg egentlig turte.

Selv om de fleste mener at sukkerkulør slettes ikke er å anse som juks, at det er noe selv husmødre med stor H benytter seg av, er det jo også flust av dem som hevder at det er fullt mulig å oppå Den Perfekte Brune Saus uten fargejuks.

Og da kan jeg ikke gi meg.

Fargen ble faktisk slettes ikke så verst denne gangen, men den kan bli brunere.




Men når man fikser det ene, så går det andre skeis.

For det ble så liten mengde saus. Knapt nok til å dekke de hjemmelagde kjøttkakene. I stedet for kjøttkaker i brun saus, ble det kjøttkaker dyppet i brun saus.

Det var i det minste godt.





Jeg har til og med diska opp med kålstuing, som du ser. Snakk om husmora som kan lage husmannskost a! At det å håndtere bruns saus, kjøttkaker og kålstuing på kokeplata sånn alt på en gang skapte en smule kaos og temperatur, trenger vi ikke snakke så høyt om.






Men sånn helt satt og tradisjonell er jeg vel ikke? Å lage kjøttkakene i muffinsbrett, det er vel ganske nytt og hipt eller hva?




Det funka fin-fint det der med muffinsbrettet. Å sette brettet i stekeovnen i stedet for å stå og passe stekepanna er superdupert.

Bare så synd at det er mer pes å vaske det brettet enn stekepanna, da...




Neste gang skal jeg lage nok saus, nok herlig Brun Saus. Bare vent så skal du se.

Da snakker vi Husmor, da.


Elisabeth, sauskoker



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...