Kommunikasjon, før og nå

I pappeska fra roteloftet fant jeg en stor bunke brev fra gamledager. Ja 1990 har visst blitt "gamle dager", det var jo ikke bare forrige århundre, men faktisk forrige årtTUSEN, gulp.

Og når jeg ser hvordan vi kommuniserte har det virkelig vært en utvikling, en enorm utvikling.

Jeg har kost og ledd meg gjennom mange brev. For vi skrev faktisk brev i gamledager. Håndskrevne brev til venner bosatt andre steder i landet. Håndskrevne brev med hjemmesnekra konvolutter, et A4 ark teipa sammen og påsatt et frimerke, lagt i en postkassa og shippa til en annen plass.

Det var så moro å gjenoppdage denne skatten, men samtidig litt vemodig for hva med dagens generasjon? Min datter vil aldri få oppleve dette og det synes jeg er synd. Dagens unge kommuniserer på en helt annen måte. Det er raske meldinger på mobil, twitter og facebook. Og hvordan bevarer man slik kommunikasjon for ettertida? Svaret er vel at det gjør man ikke. Dagens kommunikasjon forsvinner og kan ikke gjenoppdages via en eske på loftet.

For jaggu så mye man glemmer. Jeg satt sammen med tre venninner og leste noen av brevene fra dem. Flere forelskelser ble nevnt i brevene, men selv ikke den involverte huska helt historien. -Hans Petter? Hvem var det?. -Ja, tydeligvis en du var veldig forelska i.

Vi skrev lange brev, gjerne over flere dager. Om stort og smått, om siste fest, siste forelskelse og masse, masse pjatt. Jeg påstar ikke at innholdet gårsdagens kommunikasjon var noe dypere enn dagens, men vi brukte i alle fall flere ord. Ingen omg og lol der.


 

Og hvor lenge er et gavekort fra Vinmonopolet gyldig? Det står faktisk ikke noe datostempel eller frist på dette, som sikkert var en bursdagsgave en gang i tida.

Og se her. Som takk for et leserbrev i vg fikk jeg et maskinskrevet brev og lodd i pengelotteriet! Jeg tør ikke tenke på om dette var vinnerlodd for jeg har visst ikke tatt meg bryet med å ta de ut av konvolutten en gang...Pengelotteriet! Tenk, man kjøpte lodd og venta en evighet før man kunne lete seg fram i avisa om man hadde vunnet sånn tjue kroner eller noe. Så tålmodige vi var på den tida...
Og tenk at vi skrev brev, venta en uke eller to på svar og skrev tilbake....Tipper dagens fjortiser synes det er rimelig treigt, he he. Når fikk du et håndskrevet brev per post sist? Vi snakka om dette rundt lunsjbordet på jobben og en av mine kollegaer, født på 80-tallet, kunne ikke huske at hun noen gang hadde fått et sånt brev fra sine kompiser! Sørgelig.

Og dagens unge, trenger de terpe på løkkeskrift eller er det kun touch-metoden på pc som gjelder? Da jeg lærte touch-metoden var det på skrivemaskin, et valgfag i åttende klasse. Faktisk kjøpte jeg skrivemaskin så sent som i 1990, til skolearbeid.

Digitale framskritt gjør noe med holdningene våre. Nå trenger vi ikke være i tide til en avtale, vi kan jo bare sende en sms og gi beskjed om at vi blir forsinka. Ikke trenger vi avtale så mye på forhånd heller, det kan vi ta underveis. -Jeg tekster deg senere!

Da jeg gikk på videregående på slutten av åttitallet gjorde vi avtaler om kinobesøk om kvelden i løpet av dagen på skolen. Så ble vi enige om hvilken t-bane vi skulle ta og hvilken vogn vi skulle hoppe på siden vi kom med ulike t-banelinjer som møttes etterhvert.

Hvordan gjør de det i dag? -Vi tekstes senere!

Blir mobiltelefonen en sovepute? En mulighet for å slippe å komme tidsnok og også utsette planleggingen av møter?

Og hva med andre sosiale medier - on the run? Mennesker på bussen med nesa i mobilen. Blir de så opptatt av hva som skjer ellers i verden at de glemmer her og nå og de nærmeste folka? Hva med han som sitter ved siden av deg på bussen, kanskje han har en vel så interessant historie å fortelle? Blir vi helt offline med det fysiske rundt oss fordi vi er online?

Disse temaene kan diskuteres i det vide og brede. Alle har historier å fortelle. Om ungdom som har ingen planer kl. 19 om kvelden og en halv time etter er venneflokken tromma sammen per sms og planene klare.
Historier om personer med nesa i mobilen, så oppslukt at de ikke ser at den gamle dama kunne trenge plass på den samme benken. Historier om foreldre som ikke helt klarer å henge med, som ikke synes det er naturlig at all informasjon fra skolen blir formidlet per web i stedet for lapper i skolesekken.

Og historien om min kollega som skulle kjøpe ny mobiltelefon og som ba om en som kun kunne ringes med og sende teksmeldinger med. -Nei, det finnes ikke, var svaret fra selgeren.

Elisabeth ♦

PS. Om du leste hele teksten helt hit, da er du antagelig en voksen person. En ungdom hadde vel detti av for lengst, tror du ikke?