Jeg lever godt med navnet mitt. Elisabeth funker bra. Det kan jo gi assosiasjoner til Elizabeth Taylor, Dronningen av England eller Elisabeth Granneman, men for meg funker det bra.
Særlig i utlandet er det kjekt. Som da franskklassen var på tur til Paris og vi ble introdusert for en lokal skoleklasse. Vi fikk faktisk tildelt hver vår ungdom. Akkurat hvordan den tildelingen foregikk var en morsom opplevelse. Det er en egen historie for seg, nå skulle det handle om navn. Først ble min klassevenninne Tove presentert. Que? Tåv? Så kom Hege. Que? Egj? Og da Gro kom fram var de unge franske nær med å gi opp. Så du kan skjønne jeg ble varmt mottatt med mitt internasjonale navn! Vill jubel.
Ja, Elisabeth er fint det. Selv om det er litt i lengste laget for en uålmodig sjel, jeg signerer ofte med kun en E. Jeg kunne også ønske at Elisabeth var mer forenlig med adjektiv eller passende forklaring på tilhørighet eller lignende. Som Puls-Pia eller Charter-Svein eller noe. Måtte være eple-E eller Billett-Bettan, kanskje. Bare for å ha presisert det, jeg digger ikke kallenavnet Bettan, og det er heller ingen som våger å kaller meg det.
Dobbelnavn er oftest det morsomste. Kjell-Arne og Kent-Arne er bare litt sånn passe spenstig, men når disse to jobber sammen, er det jo litt småfestelig. Ken-Henry synes jeg er en artig kombinasjon. Han jobber med noen han også, men ingen Harry-Henry så vidt jeg vet.
Hva med Doris-Anna eller Laila-Krystle? I noen områder i vår vakre land har de en forkjærlighet for fornorsking av amerikanske navn. Da går det rundt personer og heter sånt som det.
Navn er jo også stedsrelaterte. Uten at jeg har sjekka fakta kan jeg tenke meg at det finnes flere Ronny i Oslo enn andre steder og flere Hans i Hedmark, kanskje? Eller er det bare fordommer? Hva med August?
Da jeg for mange herrans år sida gikk på folkehøyskole, lo jeg godt av navnet til broren til en medelev fra Stord. På Oslo Øst var det ingen som het Olve, jeg hadde aldri hørt navnet før og syntes det var der rareste jeg hadde hørt. Tror hun ble litt fornærma, denne jenta, som forøvrig hadde et mer velkjent, ordinært navn.
Er du fornøyd med navnet ditt?
Elisabeth
Bilde lånt fra animalgifts4u.co.uk
Ja, ganske. Mest fordi det funker i andre land. Mye fordi det ikke er veldig vanlig blant 38-åringer, slik at det har stort sett bare vært meg i klassen, jobben etc, samtidig som det er helt vanlig og kjent navn.
SvarSlettMannen min har et litt mer uvanlig navn, og har synes det har vært dumt, og det er vanskelig for utlendinger.
Var fryktelig misfornøyd med navnet mitt som barn. Var misunnelig på søstera mi som heter Anne Marie. Hvorfor kunne de ikke i det minste ha kalt meg for Ellen Marie??? Tror ikke det falt meg inn i det hele tatt at det kanskje hadde vært rart med to døtre med samme mellomnavn.
SvarSlettNå er er jeg helt fortrolig med navnet mitt :)
Hei:) Jeg fallt innom via foreldremanualen. Koselig blogg. Jeg er forøvrig super føornøyd med mitt navn, som og så fungerer verden rundt :) Fortsatt fin dag. Lilli
SvarSlettjeg er godt fornøyd med navnet mitt, selv om det i første omgang var tiltenkt den ene storesøsteren min. Eneste jeg har å bemerke med navnet mitt er at de fleste østlendinger uttaler det med feil :( Da jeg studerte i Oslo var vi to i klassen med samme navn, bare mitt navn er delt og hennes ikke. Lærerne klarte aldri å huske at mitt navn uttales på samme måte som hennes. Ann Elin = Annelin, ikke Ann EliNN! åhh, som jeg har irritert meg over dette.....
SvarSlettJeg er veldig fornøyd med navnet mitt, og da lilleprinsessa i 1. klasse fikk en lærer som het det samme, var hun klassens "helt" :-)(så lenge Dèt varte liksom...)
SvarSlettFor 26 år siden fikk jeg en nevø som fikk navnet Sondre. Synes det var skrekkelig....Og gutten fikk også et mer "vanlig" mellomnavn, så han kunne bytte om navnet ble for belastende... Men nå er jo Sondre et helt vanlig navn... Og sondre kunne jo ikke hete noe annet enn Sondre... det er jo det han èr.....
Jeg elsker å hete det samme som tjenestejenta på Katthult!!!! :D
SvarSlettHar en forkjærlighet for litt uvanlige navn, derav Loke, som sønnen min heter. Men tør sjelden å si hvilke navn jeg IKKE liker - for da er det alltid noen i rommet som heter det!
Nå er jeg endelig fornøyd med navnet mitt:-) Etter å ha blitt kalt rabarbra gjennom hele oppveksten, så syntes jeg lenge at jeg hadde et usedvanlig kjipt navn. I voksen alder er det litt mer stas å ha et navn som aldri kommer til å nå navnetoppen.
SvarSlettJeg hadde forresten en kollega som hadde to døtre som het henholdsvis Maria Carolina og Maria Paulina. Helt sant!
Løe Liv, hilser og sier at hverdagsblogg er et godt begrep. Kanskje er det det jeg har?
SvarSlett"Liv" har fornærmet opptil flere flørtende amerikanere, og bedre ble det ikke når venninnen, Jorunn, dukket opp ...
Liv, det minner meg om ekteparet Randi og Odd som var på tur i USA. De hadde det ikke så greit. ☺
SvarSlettBarbor; Har hørt som flere sånne familier hvor de liksom har forelska seg i ett navn... Pappa Jan Alexander med sønnene Jan Jørgen og Jan Petter f.eks.
He, he, mente Barbro, Barbor var nytt, sorry.
SvarSlettJeg er (som innlegget mitt sier) fornøyd med mitt navn. Men jeg har hørt skrekkeksempler: tvillinggutter (godt voksne nå): Jorulf og Morulf! Og en dame jeg møtte med eneggede tvillinger - som jo er forvirrende i seg selv for de fleste utenforstående: de heter Siri og Iris. (Agnes i Senga) Det er på en måte kult - men hva skal liksom være huskeregelen for å skille jentne fra hverandre.... ? Jeg bare lurer.....
SvarSlettJeg er veldig fornøyd med navnet mitt, men hadde skrekkelig lyst å hete Elisabeth nå jeg var liten ;-)
SvarSlettEt av de værste navnene foreldre kan gi barna sine må vel være Hans-Hugo. På min dialekt kan det fort høres ut som en sier noe annet... *kremt*
Jorulf og Morulf! Er det mulig?!
SvarSlettMannen min hadde visst hørt om en Pia Lolita...Og jeg har andre uheldige kombinasjoner å komme med, men de får jeg ta på privaten, i fare for å drite ut noen.
Jo, da, jeg er fornøyd med Pia. Enkelt og greit.