torsdag 30. mai 2013

Sommerlig babykjole og dansk sykkeltaxitur

Her kommer sommer'n. Her kommer den varme, fine tida.

I alle fall nord i landet ser det ut som de får bruk for sommertøyet.

Jeg håper sola vil skinne også på nabolandet vårt i øst.

Det er dit denne lille sommerkjolen er på vei.





Etter flere ikke helt superduper vellykka syprosjekter i det siste var det saliggjørende å faktisk fullføre noe brukanes. 

Jeg håper den er brukanes, det vet jeg jo egentlig ikke ennå.....

Det er en gave til en babyjente på fire måneder. Hvor stor er en babyjente på fire måneder egentlig?

Litt større enn babydokka til niåringen, som jeg henta fram fra kottet, velger jeg å håpe.




Mønsteret var opprinnelig for en skikkelig småttis, så jeg la til litt i bredden på overdelen samt gjorde knytedelene litt lengre. Skjørtdelen lot jeg være for jeg syntes den så ok ut på lengden. Fotsid kjole på spedbarn er ikke særlig praktisk.

Stoffet i skjørtedelen hadde jeg glemt at jeg hadde, et gledelig gjensyn i bunnen på en pose fra Københavnturen i fjor høst. Vi var tre stoffgale damer som brukte noen timer på Stof 2000 og bar oss skakke på vei tilbake til hotellet. Faktisk var vi så slitne at vi ikke orka å bære noe som helst, heller ikke gå. Så vi praia en sånn kjekk sykkeltaxi og fikk buksert slitne damer og et fortrengt ukjent antall store stoffposer på et vis i den lille farkosten.

Ohoi, for en tur. Her snakker vi to hjul i svingen, eller ett hjul eller hvordan det blir. Vi trodde vi skulle velte i hver sving. Den stakkars sykkelføreren tråkka på som gal med den tunge lasten og vi lo så vi nesten tissa på oss. Hadde vi virkelig gjort det, hadde vi i det minste hatt nok tekstiler medbrakt til å tørke opp etter oss. Men å bringe hjem urinvått stoff i det ekstra kollien vi var nødt til å bestille til flyturen hjem, det hadde ikke vært så herlig. Godt vi kan å knipe når det trengs.




Jeg har mye mer av dette stoffet. Ikke utenkelig at det derfor blir laga flere sommerlige kjoler på syloftet.

Her kommer sommer'n!

Elisabeth



lørdag 25. mai 2013

Brilleløs frukttyv


-Og så sto det et stort fat med grønne epler på bordet. Modern (76) forteller om en tilstelning hun var på. Så jeg tok et og putta i veska så jeg kunne spise det senere på t-banen hjem. Men herregud, jeg brakk jo nesten tanna, eplet var jo ikke ekte!


Ok, det ser faktisk ganske ekte ut det eplet....



Kan en tyv som stjeler av borddekorasjonen skylde på at hun ikke hadde brillene på?

Om noen så denne brilleløse tyven, håper jeg de hadde glemt brillene også.....


Elisabeth, flau på Moderns vegne

torsdag 23. mai 2013

Tenk at lykke kunne være.....

....å få på seg et par ordentlige sko!


Akseptabelt skotøy for kontorjobb, man framstår som ganske sporty (?)


Krykkene er kasta etter tåoperasjonen sist uke og jeg har utvikla en helt egen gangart...en litt vraltende versjon med korte steg og tråkk på utsida av venstre hæl.

Jada, et nydelig skue.

Men med joggesko ble det hakket mindre sykelig enn med Crocs, som tidligere var det eneste jeg klarte å få foten ned i uten av det gjorde alt for vondt.


Heller merkelig skotøy på kontoret.



Og ja, jeg har to par Crocs; Oransje til innebruk og turkise til utebruk (vanligvis begrenset til terrassen). Har ikke alle det?


Elisabeth





mandag 20. mai 2013

Med en tå i helsekøen

Tre ting før vi begynner:

1) Vi hører stadig om norsk helsevesens lange køer og ineffektivitet. La meg presisere at jeg veit at det finnes mange omsorgsfulle og engasjerte helsearbeidere der ute, jeg kjenner flere av dem. De fleste sykehusansatte er det lite galt med, men noe er likevel ikke helt rett med systemet.

2) Dette innlegget er langt. (Fristende å slenge på "like lang som helsekøen", men det ville være en platt vits. Helsekøen er tross alt flere mil lengre.) Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet.

3) Dette er min historie og mitt møte med den norske helsekøen. Det er ikke min intensjon å henge ut nevnte sykehus, navnene er tatt med for enkelthets skyld.


Ivrig pasient lurer seg til et bilde mens foten klargjøres på operasjonsbordet


Min historie begynner her.

Årsskiftet 2011-2012: Henvisning fra min fastlege til ortoped samt til røntgen for vurdering av plagsom utvekst på tå.

Februar 2012:  Røntgen tas på privat klinikk. Jeg betaler min egenandel på noen hundrelapper og får beskjed om at bildene sendes fastlegen.

Februar 2012: Ortoped på privat klinikk foreslår operasjon og sender henvisning til Akershus Universitetssykehus (AHUS).

Mars 2012: Får brev fra AHUS. Estimert ventetid på denne typen ortopedisk inngrep er cirka fire måneder, står det, men jeg tenker det nok vil ta minst seks.  Jeg står nå i den berømte helsekøen, ventetida starter.

August 2012: Som den utålmodige pasient jeg er, ringer jeg AHUS.-Jada, du er registrert her. Nei, vi har ikke telefonnummeret ditt. Ja, jeg kan prøve å få lagt inn det i systemet så vi kan ringe deg om noen avlyser operasjonen sin. Fint at du kan stille på kort varsel. 


Lite imponerende bandasjevalg 



Begynnelsen av september 2012: Jeg er ikke helt overbevist om at damen jeg snakka med sist faktisk klarte å legge inn telefonnummeret mitt (en opplysning jeg mener burde være standard i alle pasienthenvisninger). Men joda, damen har visst klart det kan en annen dame ved samme avdeling opplyse.

Slutten av september 2012: De ringer fra AHUS. -Nå har kirurgen tatt fram papirene dine og vi mangler røntgenbildene dine. Javel....ikke bare har det gått sju måneder før de åpner posten sin, men når de først gjør det så har de ikke grunnlag for å vurdere saken. -Husker du hvor du tok røntgenbildene? -Eh, da må jeg tenke litt, det er jo så lenge siden og i mellomtida har jeg tatt både MR og røntgen av et kne og jeg tok det ikke på samme sted alt sammen..... Jeg beklager overfor helsesekretæren det ekstraarbeidet jeg har påført henne ved å lete etter mine bilder, men det virker som om dette er helt vanlig for henne. -Ikke noe problem, jeg ringer til røntgeninstituttet og ber dem sende over bildene. 

På dette tidspunktet innbiller jeg meg at en innkalling til operasjon er rett rundt hjørnet og at det heller ikke var tilfeldig at jeg ble kontaktet så raskt etter at jeg selv var på tråden og "maste". Akkurat det der har jeg et ambivalent forhold til. Det er de resurssterke pasientene som "maser" som rykker fortest fram i køen. Hva med de mer tålmodige?

Høst blir til vinter og våren står for døra neste gang jeg hører noe.

Mars 2013: -Hei det er fra AHUS. Nå har vi kjøpt plasser på Lovisenberg for å få unna køen. Er du villig til å overflyttes dit? Nei, du havner ikke bakerst i køen. Du vil få en innkalling derfra i løpet av et par uker.  Denne pasienten er mer enn villig til å overflyttes

April 2013: Brev fra Lovisenberg mottas og jeg blir mildt sagt oppgitt. "Time for konsultasjon for vurdering av eventuell operasjon er estimert til september 2013", står det. Da blir jeg irritert og hakket verre enn irritert, så allerede neste dag ringer den brysomme pasienten til Lovisenberg: -Jeg tror dere har sendt meg feil standardbrev! AHUS har kjøpt operasjonsplass for meg, den vil jeg ha nå! Nei, jeg trenger ikke snakke med den som har formulert brevet, jeg vil ha time for konsultasjon nå! -Et øyeblikk, sier den uheldige helsesekretæren i den andre enden av telefonrøret. Etter rundt 20 sekunder er hun igjen på tråden; -Du kan få time neste fredag, passer det? -Ja takk, det passer fint. Takk for hjelpen. 

Igjen får jeg vond smak i munnen av at det faktisk hjelper å "mase". Det er ikke sånn systemet burde vært.

Et par dager senere mottar jeg et brev med bekreftelse på avtalen. Det står også at jeg må selv medbringe røntgenbilder. Jeg har ikke røntgenbilder, jeg har aldri hatt røntgenbilder, er aldri blitt tilbudt røntgenbilder, så jeg ringer Lovisenberg igjen. -Har du ikke røntgenbilder, sier du? De sendes til fastlegen din og  normalt skal de også tilby deg å kjøpe en cd med bildene. Når tok du bilder da? Februar 2012!? Ja, da er de bildene uansett alt for gamle, vi må ta nye bilder. Hun opplyser at røntgenbilder oppbevares i seks måneder før de destrueres. Det vil si at da AHUS åpna posten sin og trengte røntgenbildene var de allerede utilgjengelige. -Ja, du får bare komme til avtalen med kirurgen og forklare situasjonen. Damen er svært forståelsesfull og også opprørt på mine vegne og kanskje over systemet også.

Fredag 12. april 2013: Konsultasjon hos ortopedisk kirurg på Lovisenberg. -Jeg opererer ikke uten å ha sett røntgenbilder. La meg sjekke om vi kan ta de med en gang nå. Ah, endelig litt framgang, tenker jeg. Endelig et sykehus hvor det handles med en gang. Dessverre har det kommet inn litt for mange akutte tilfeller denne dagen slik at røntgenavdelingen ikke kan ta meg i mot, men jeg får en time om ti dager. Jeg er likevel fornøyd. Nå skjer det noe. Dessuten går jeg derfra med en fastsatt dato for operasjon kun en måned fram i tid.

Krykker må skaffes og jeg finner ut hvor i kommunen man får utlevert sånt. Den første dagen jeg ringer, en mandag, får jeg beskjed om at det er stengt på mandager og blir bedt om å ringe tilbake neste dag. Neste dag ringer jeg og får beskjed om at jeg ringer ti minutter for seint for kontoret er kun åpent mellom åtte og ti....Ærlig talt, hvor mange kalorier hadde det kosta vedkommende å informere om denne viktige detaljen da jeg ringte første gang?  Irritert.

Men jeg lykkes i å få utlevert et par låne-krykker selv med begrensa åpningstid, jeg får tatt de viktige røntgenbildene og møter til slutt opp for operasjon torsdag 16. mai. Kanskje ikke den gunstigste datoen å meisle litt på de nedre soldater, men når man har venta i halvannet år så sier man ja takk uansett tidspunkt. Dessuten ville det være en mer enn akseptabel grunn for å slippe unna syttendemaitogmarsjering, om det var sånn at man gjerne ville slippe unna det.....


16. mai 2013: Vellykka operasjon. Etter 17 måneder i helsekøen.


To dager etter operasjon; Nydelig søm, lite hevelse, dette virker lovende. 


Min historie er verken grell eller spesiell. Dessverre tror jeg mange pasienter opplever mye av det samme; En kø som stadig blir lenger og lenger og som gjør det vanskelig å planlegge reiser og andre aktiviteter som krever fysikken i orden. Jeg er i det minste glad for at min operasjon ikke var livsviktig eller at plagene var av en sånn art at jeg måtte sykemeldes i ventetida. Jeg kunne klare å leve med ubehaget. Mye mye verre synes jeg det for eksempel er med en jeg vet om som hadde røket noe i skulderen og fikk beskjed om at for å ha et håp om å bli helt frisk, var det helt essensielt at operasjon ble utført innen tre uker. Ventetid på offentlig sykehus var fire måneder! Sånt er bare trist trist trist. I tillegg til lite samfunnsøkonomisk gunstig.

Du kan gjøre opp din egen mening. Jeg sitter igjen med en irritasjon over et ineffektivt system. Å sende folk til røntgen i flere omganger fordi de første bildene er foreldet når det blir bruk for dem er mildt sagt misbruk av alle parters tid og penger.

Videre gremmes jeg over et system som krever at du er en oppegående, ressurssterk pasient. Et "system" hvor du er nødt til å kjempe deg fram med spisse albuer eller kjøpe deg en plass ved et privat sykehus. Sånn synes jeg ikke det skal være. De tålmodige som stoler på et sånt system faller stadig lenger bak i køen. Det burde også være i alles interesse at all informasjon gis til de som faktisk har bruk for informasjonen. Hvor mange timer per år tror du blir brukt til å ringe rundt etter for eksempel røntgenbilder? Jeg orker ikke en gang prøve meg på en kalkulert gjetning.

Sukk! 


Å gå på krykker er slitsomt. Man burde bli oppfordra til å bygge muskler mens man står i helsekø.



Elisabeth, pasient som faktisk klarer å le litt av egen historie




torsdag 16. mai 2013

La folket spise kake!

17. mai er vi så glad i
Kaker vi spiser fra morra til kveld. 
Da er det så du
Om vi er mett du
Tar vi et stykke til


Hurra, i år er jeg fjerdeklassingmamma og fjerdeklasseforeldre har intet ansvar for skolens sytttendemaiarrangement. Trodde jeg.....

-Er det sant, har vi ingen oppgaver i år? Man bryter ut i et aldri så lite før-syttendemai-hurra. Slipper vi oppmøte kl. 07:30 for å bære fram stoler og bord i regnværet, ledet av noen helt uten erfaring med slikt koordineringsarbeid? Slipper vi å selge lodd eller stå i pølseboden eller lede sekkeløpet? Er det virkelig sant!?

-Ja, foreldre i fjerdeklasse har ingen oppgaver, sånn er det.

Herlig! Da skal jeg bare koooose meg i år. Jeg skal sitte på en benk, nyte sol og korpsmusikk og dytte fjeset fullt av kaker med den unnskyldningen at man må jo støtte skolens planer om innkjøp av flere elev-pc'er, klatrevegg, grusbane eller hva det er pengene skal gå til i år. Det vil passe meg utmerket. Spesielt siden jeg vil humpe rundt på krykker i år. Krykker og sekkeløpansvarlig er dårlig kombinasjon. Krykker og pølsebodvakt også for den sakens skyld. Krykker lar seg i grunnen dårlig kombinere med det meste. Kun kompatibelt med å sitte på en benk og dytter kaker i fjeset.

-Ja, vi har ingen oppgaver i år, fortsetter klassekontakten. Vi skal bare levere en kake til kaféen. 

-Que? Bildet av benk og kakefråtsing svinner i hodet mitt.

Bare levere en kake liksom!? Jada jeg kan bake, jeg kan gjerne bake, men jeg liker ikke å bake sånne kaker som folk vil kjøpe! 

For etter gang på gang å ha lagt flid, penger og tid i å bake noe spesielt, noe godt, noe egnet for transport i ferdig oppskåret  form, kaster jeg inn håndkleet (og krykkene) og tyr til Toro jeg også. Langpanne sjokoladekake, sånn jeg er blitt fortalt alle vil ha. Så kan vi heller konkurrere om hvem som har den artigste pynten? Nei, for det er seigmenn det skal være, en på hvert av de ferdigoppskårne stykkene.






Guuuuuuuud, så kjedelig. Men det folket vil ha, skal folket få! La folket spise kake! Langpanne sjokoladekake med seigmenn.

Jeg får heller sitte kakeløs på den benken. Med mindre noen andre avviker fra "alles" krav og baker sitron-brownies, saftig appelsinkake med sjokolade eller mangokake med kokostrekk (farlige linker). Da skal jeg støtte innkjøp av elev-pc'er, klatrevegg eller hva det var.


Elisabeth 

PS. Om du lurer på det med krykkene; Skulle ikke forundre meg om jeg vier et helt eget innlegg til å syte om det. En annen dag.

tirsdag 14. mai 2013

Dagens oppdagelse #55

24 timer etter at den fargeglade neglelakken ble påført, ser det slik ut....







Det kan vel bare bety at det er langfinger'n jeg bruker mest.....?






Elisabeth

søndag 12. mai 2013

3 skritt til bedre samvittighet og utsikt

Rundt lunsjbordet en dag bemerka en kvinnelig kollega (eldre enn meg) hvor skitne kontorvinduene var.

-Jeg tror det der er en generasjonsgeie, repliserte annen kvinnelige kollega (født på åttitallet en gang) Mine venner er ikke så opptatt av å vaske vinduer. Det tror jeg er mye viktigere for de som er en 10-15 år eldre...

Jeg er jo "10-15 år eldre" og følte meg truffet. På denne tida av året hvor sola igjen titter fram, er det mange av oss som plutselig blir opptatte av vindusvask - eller mangel på sådan. Undertegnede intet unntak.

Jeg synes vindusvask er noe pes og utsetter det i det lengste og lenger enn det. Ute kan jeg søle så mye jeg vil og vifte nalen fri for vann, men samtidig trenger jeg gardintrapp for å komme til øverst på vinduene. Innendørs trenger jeg ikke den, men der er det dill i vinduene (også kjent som pynt) som må flyttes på for å komme til. Jeg har sverga til Nylonvask på blå tube og nal i alle år. Jeg liker å svinge nalen i fine buer, men vindussprosser er mer koselig enn praktisk og vanskeliggjør den svinginga. Men nå er det slutt på Nylonvask og nal!

Det enkle er ofte det beste! Det utsagnet har ikke Rema enerett på.

Jeg spanderte en femtilapp på to vidunderkluter på Nille. 50 kroner har man råd til å sløse bort om det viser seg at produktet ikke holder hva det lover.

1. Først bruker man den gule kluten og påfører varmt vann, ja kun varmt vann, på rutene.





2. Deretter tørker man over med den blå kluten.




3. Ferdig!

For godt til å være sant!?
Ok, jeg må fortsatt dra fram gardintrappa og flytte på dillet i vinduskarmen, men guuuuuuuuuuud så mye mindre vannsøl det blir og så mye raskere man er ferdig med jobben.

Raskere ferdig så man igjen kan slenge seg på sofaen og nyte utsikten. Ah, jeg elsker å være effektiv! 


Elisabeth

PS. Jeg er absolutt ikke sponsa av Nille, men finner jeg et så godt og billig produkt, ser jeg det som min plikt å underrette andre like slappe husmødre. 

onsdag 8. mai 2013

Gåte eller regnestykke?



Det er en gåte for meg at noen elsker matte og matteuttrykk kan til tider være en gåte, men å påstå at det er en gåte hvor mange antrekkskombinasjoner man får av tilsammen 16 plagg, det er vel å trekke det litt langt?






4 skjerf ganger 4 par sko ganger 4 trøyer ganger 4 bukser. Det er 256 kombinasjoner. Flere om du er skikkelig gæærn og kombinerer en støvel og en sko osv. vil jeg mene.

Ja, det var svaret på den gåten....Det var vel et regnestykke?






Vg får jakte videre på verdens største tall.


Elisabeth, nå også med matteleksjoner - harru sett!


søndag 5. mai 2013

Først fikk jeg et skjørt som var for trangt.....


Først fikk en bukse som var for lang
så fikk jeg en bukse som var for trang
Og en som var lang og trang på en gang som damen sa var passe

Øystein Sunde, "En butikk-odyssé"


Jeg skulle teste dette mønsteret fra "Handmade".



Mønsteret sier klipp stoff som eget hoftemål + 5cm. Halvveis uti prosjektet fant jeg ut at det må jo være en trykkfeil...!? Skjørtet har tross alt fire legg foran, noe som "spiser" stoff. Jada, en måling med halvferdig skjørt bekrefta mistanken.

På'n igjen! Jeg var raus og la til ytterligere 15 cm på neste forsøk. Det funka fint.

Da skulle vel alt være grei skuring?


For vidt skjørt på prøvdeokka, snurpa sammen med en nål bak 


Neida. For det å skulle måle sin egen livvidde var visst for mye forlangt av meg, gitt. Skjørtet ble alt for vidt!

Jeg har prøvd å lage innsnitt og tilpasse uten hell. Det blir bare ikke pent over...eh ...kurvene... Eneste mulighet nå er å sprette opp hele linninga og glidelåsen bak og sy på en ny (bedre tilmålt) linning. DET gidder jeg ikke. Jeg tror heller jeg konkluderer med mislykka syprosjekt og at jeg ikke har kropp til skjørt. 

Håper bare ikke dette første forsøket fra den fine syboka blir toneangivende for fortsettelsen. Jeg har nemlig tenkt å prøve meg på flere mønstre derfra.

Og heldigvis har jeg mer av dette artige stoffet. Kjøpt på Jysk i femmetersrull, om noen lurte.

Elisabeth 






onsdag 1. mai 2013

Alt for farlig fristelse

Jeg har vært ganske restriktiv når det gjelder kakespising de siste par åra. Jeg har klart å si nei takk til både den ene og den andre fristelsen. Kakefråtsing i arbeidstida har vært bannlyst. Ingen bursdagskaker og vunnetkontrakstboller på meg. Helt til forrige uke. Da gikk jeg på en smell. En kjempesmell!

Da serverte nemlig en kollega en sjokolade slæsj kokoskake og jeg ramla utpå sukkersklia. Jeg kunne unnskyldt meg med at jeg var trøtt, sliten, hadde PMS eller....Nei, jeg har ingen unnskyldning. Kaka så bare så god ut og rundt meg sto et tjuetalls kollegaer og bekrefta den mistanken med smatting, mmmm-ing og nikking. 


Bakes i liten langpanne og rutes 


Og kaka var veeeeeldig god! Så jeg gidder ikke tenke på kaloriene, man kan unne seg en sånn bombe av og til synes jeg.

Og i dag har jeg bakt samme kaka sjøl. Med ingen annen unnskyldning enn at jeg måtte jo teste ut oppskriften, det er fridag midt i uka og at det kommer en fin gruppe tøser på besøk til meg i kveld. Jeg frykter forresten at halvparten av den gruppa har begynt å planlegge bikinisesongen og er litt for standhaftige, men jeg håper de lar seg friste....sånn som jeg gjorde sist uke. Jeg drar med meg flere i inn i sukkersynden!

Seig og god

Om du lar deg friste og blir med i fallet, finner du oppskriften HER. Og det gjør seg forresten veldig god med is eller krem til. Kaloriene har vi for lengst slutta å telle.....


Elisabeth 

PS. Det er kanskje feil å belønne seg selv med husmorpoeng for denne kakebaksten når man egentlig har litt dårlig samvittighet for å meske seg sånn midt i uka, men det har jeg likevel gjort. 10 poeng faktisk.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...