Nød lærer naken kattemor å sy, eller hvordan det var...?

Kattepusen vår er operert. For andre gang. Det som skulle være et enkelt inngrep, sterilisering, ble noe mer. For å gjøre en lang historie kort, det ble infeksjon i såret og det endte med re-operasjon en fredag kveld på veterinærvakta. Det var ikke billig, men enkelte ganger må man bare lukke øya og dra kortet.

Men siden halve feriebudsjettet gikk med på et tidspunkt da mange store, planlagte utgifter står foran oss, er det greit å være en smule kostnadsbevisst framover.

Men det var ikke det som først og fremst førte til at jeg satte meg ved symaskina, det å slippe å betale 150 kroner for enda en "body" til katta. Nei, det var vel først og fremst det at 1) jeg var lei av å vaske den blodtilsølte bodyen nok en gang og hårfønertørke saken mens Mannen overvåka dyret så hu ikke skulle bite av bandasjen, og 2) den bodyen var begynt å bli frynsete i kantene, pluss 3) det var raskere å sy en sjøl enn å fikse hår og ansikt og dra til den dyreklinikken vi ikke er så glade i for tida siden vi delvis bebreider dem for sårinfeksjonen som kosta katta smerte i kroppen og oss i lommeboka.

Her er den originale bodyen fra veterinæren. Inni den, en ikke helt fornøyd katt.

Så altså, jeg slang meg ned ved symaskina, raska fram noe jerseystoff som jeg sikkert hadde en plan med en gang i tida, og satte i gang.

Fort og gæli tråkla jeg sammen denne saken. Ikke brøy jeg meg om hvilken vei mønsteret havna. Ikke brøy jeg meg med å finne den svarte borrelåsen jeg har i en eller annen boks, når den oransje lå lettere tilgjengelig. Men hey, hvem bryr seg om mætsjing på sykehusklær? Resultatet blei jo ikke så umætsjende som jeg frykta. Det var jo bare å velge en oransje snor i halsen, så så jo det hele veldig planlagt ut.

Mannens første reaksjon var -Hadde du borrelås også, sånn liggende? Stakkar, han har visst ingen anelse om hva jeg har i skap og bokser på syloftet. Ja, noen ganger har jo ikke jeg det heller, så....

Den nye, fænsi bodyen ble selvfølgelig mottatt med stor glede av hu som skulle bruke den...

Men etter litt gymnastikk satt tvangstrøya på. ....

....og pusen kunne fortsette å se misfornøyd ut.

Matmora, syersken, var imidlertid veldig fornøyd med seg selv. Både med oppfinnsomhet, utførelse, bruk av tilgjengelig materiale og fordi hun slapp å fikse hår og ansikt for å dra til den upopulære dyreklinikken og betale 150 kroner for et simpelt tøystykke med borrelås.

Jepp.


Elisabeth 

Liebster award - Elisabeth svarer

For noen år sida florerte det av awarder i bloggverdenen, i alle fall i min del av den verdenen. Det gikk sport i å dele ut koz og klemz, ros og lovord, nuss og suss. Nå har vel Instagram overtatt som arena for utfordringer? Jeg er like dårlig på å ta de utfordringene der...

Nå er det lenge siden sist jeg har svart på en lang liste mer eller mindre interessante spørsmål om meg selv, så nå når jeg har fått en "Liebster award" fra Avdeling Holt, skal jeg nok klare å svare, ja.

Tysk? Det kan jeg ikke, men det er et hjerte der så jeg tolker det positivt. Eller handler det om organdonasjon?

Ok, her er spørsmålene, besvart etter beste evne.

1. Hvorfor blogger du?

Fordi jeg har så utrolig mye vettugt på hjertet, og det ville vært særs egoistisk om jeg ikke dele det med folket....


2. Du skal på en øde øy, hva tar du med deg?

For det første ville jeg aldri funnet på å dra til en øde øy, om det med en øde øy menes et sted uten wifi, eller i det minste 3G-dekning, men ok jeg kunne tatt med med Øystein Sunde så kunne vi sittet og jodla litt sammen. Eller kanskje jeg burde tatt med meg Knut Nærum? Da kunne vi utveksla tørre vitser.


3. Hva drømte du om å bli da du var barn?

Operasanger! Det så så fint ut å bukke og bukke mens folk jubla og kasta roser til deg. Så jeg begynte å øve for å bli operasanger. Øve på å ta imot applaus.

Elisabeth som operasanger illustrert av Surresilje

4. Om du hadde ubegrenset makt en dag og kunne endre noe, hva ville du endre?

Det måtte bli at jeg slapp å dra til den øde øya i spørsmål 2.


5. Hvilke opplevelser skilte seg positivt ut i 2013?

Da jeg sang (dog ikke opera) for et publikum og fikk applaus (dog ikke roser). Det var i det minste én opplevelse. Og den var positiv.


6. Hva skal bli annerledes for deg i 2014?

I det minste at jeg skal mestre kunsten å lage brun saus.


7. Hva liker du best ved deg selv?

Oj, er det bare lov å velge én ting assa? Ok, da er det at jeg er lite sjølhøytidelig og evner å le av meg selv.


8. Hvordan ville vennene dine beskrive deg?

Ja det trenger jeg ikke spekulere i. Jeg har tross alt noen vekttall fra NMH, jeg har selvfølgelig fortatt en kvalitativ markedsundersøkelse.  Ord som kreativ, upretensiøs, morsom, smart og snill går igjen hos respondentene. Jeg forstår det om du nå mistenker at jeg har funnet på det der selv, men det er faktisk helt sant. Vi markedsførere lyver aldri.


9. Hva er din beste side?

I tillegg til å få venner til å si fine ting om meg? Se svaret på spørsmål 7.


10. Hvordan ser en drømmedag ut?

Vel, den må i det minste inneholde mye humor og latter. Humor og latter delt med venner som ler av det samme som meg. Og god mat. Og sofaligging. Der er jeg god.


Sånn, da var det besvart. Kanskje ikke som forventa, men det er så slitsom å leve opp til andres forventninger. Da kan man bli sånn flink-pike-syk, har jeg hørt. Farlige greier.
Det forventes kanskje også at man skal sende denne awarden og utfordringa videre, men der svikter jeg også. Må holde meg frisk. Ingen vits å bli liggende syk på sofaen nå som OL straks er over. Veldig bortkasta. Ja, jeg hopper over det.

God helg!


Elisabeth

Dagens oppdagelse #64

Om du ikke er skiproff....

Helt uretusjert stemningsbilde

...ikke forsøk å oppføre deg som en.

Om du for eksempel forsøker å lene deg fram på tærne for å få skikkelig kraft i stavtaket, sånn som han Northug junior gjør når han vil parkere konkurrentene på oppløpssida, da kan det hende at du har enda dårligere smøreteam enn OL-troppen slik at skia dine står bom fast og du fyker rett på snørra og treffer skisporet med haka først.

Da kan det hende at du blir lidderlig sår rundt truten og din eneste trøst er at det ikke var skareføre.

Det kan også hende at det i likhet med nevnte skiløper også rundt deg finnes noen som står klare med kameraet.

I det minste får du et foto å illustrere dagens blogginnlegg med.

Men du har fortsatt vondt i truten. Og i stoltheten.


Elisabeth, ikke skiproff

Smittsomme korssting

Nylig broderte jeg dette til en sy-venninne. 

Det var vel en femten år siden sist jeg broderte noe som helst, men det er vel litt som å sykle, har man lært det én gang......

Ja helt smertefritt gikk det jo ikke. En ting er å bruke to kvelder på å utarbeide mønsteret, regne fram og tilbake, finne midtpunkt....En helt annen ting er det å følge dette mønsteret til punkt og prikke, eller til korssting og korssting.

For da jeg siste kvelden før gaven burde være ferdig for overrekkelse til førtiårig sy-venninne, endelig skulle slutte ringen, altså rammen, viste det seg at jeg hadde gjort en feil i motsatt hjørne. En skjebnevanger feil. For da stemte jo ikke det siste hjørnet heller....Akk og ve.

Da gikk det en kule varmt i stua kan du si. Tiåringen prøvde å trøste og foreslo at det var jo bare å gjøre den samme feilen i siste hjørnet også. Ingen ville se det, mente hun. Vel, jeg ville i alle fall sett det. Æsj og fysj. Det er tidkrevende nok å brodere korssting etter korssting. Om mulig er det enda mer tidkrevende å ta opp korssting etter korssting. Men det var altså det som måtte til.

Og da ble det selvfølgelig en rød stripe og spor i stoffet etter den bølgeramma. Bæsj, assa. Ja, du ser den stripa horisontalt på øverste bildet, ja.

Gaven ble litt forsinka, men den gledelige mottakelsen var overveldende og veide opp for sen ankomst. Sy-venninne ble utrolig glad for bildet, som selvfølgelig skal henge på veggen i syrommet hennes.

Du skjønner, dette er sy-mantraet vårt. Vi har ikke lov til å sy etter midnatt. Etter midnatt er hode og øyne for trøtte og det blir bare bal og tull. Å rekke opp en overlocksøm er omtrent like festlig som å ta opp korssting. 

Jeg inspirerte tydeligvis tiåringen, for plutselig ville hun brodere også. Ivrig satte hun i gang med å konstruere sitt eget mønster og deretter brodere korssting etter korssting. Riktig så flink var hun.

Så korssting, det er smittsomt! Pass deg! Kanskje du fikk lyst til å brodere også? Geriljabroderier er jo kult. Kanskje Trollet smitter meg tilbake så jeg setter i gang med dette:

Bilde rappa av noen som hadde rappa det av noen, antagelig

Best å passe seg.


Elisabeth, korsstingsmitta

Operasjon Brun Saus - forsøk 2

Jada, jeg fortsetter med krumma rygg og pågansmot i det store sauseprosjektet mitt.

Her gjelder det å finne middager som krever brun saus. Og hva er det mest nærliggende da? Jo, kjøttkaker selvfølgelig!

Vi kan jo ikke servere noe blandingsprodukt fra frysedisken på Spar, nei hjemmelaga saus krever hjemmelaga kjøttkaker!

Forrige forsøk resulterte i en helt grei saus, men litt lys i fargen, så ved forsøk nummer to var jeg spesielt skjerpa på dette punktet. Her gjelder det å ha is i magen og brune, brune, brune så lenge man kan før krafta helles i. Det er i alle fall det jeg har konkludert med etter å ha angrepet saken med hjernecellene og et forsøk på logisk tenking. Brune, ikke svi. Jada, jeg har hørt om sukkerkulør, men det anses som juks i de indre sausekretser. Og det er jo i de kretser jeg ønsker å bevege meg inn i.

Full fokus ved komfyren, med forkle, hårnett, alle redskap i beredskap og alle ingredienser parat. Brune, brune, brune, ikke svi. Brune, brune, brune, ikke svi. -Uææææ, svir det seg nå? -Nei, litt til......Nå? Ja, nååååå, hvor er krafta?

Som du skjønner så kan det være en nervepirrende affære å koke saus!

Forsøk nr. to ble veldig ganske så vellykka, synes jeg.

God på både smak og farge. Litt tykk. Muligens fortsatt litt lys, men det kommer seg, det kommer seg.

Vi fører inn i saus-journalen:
Prosjekt Bruns saus 2014, forsøk 2
Pluss: Uten klumper, ok smak, godkjent farge
Minus: Litt tykk


Hvilke andre middager krever brun saus, mon tro? Forslag mottas med takk. Etter litt avslappende meditasjon eller yoga er jeg straks klar for et nytt forsøk.


Elisabeth, på sauskjøret

-Så det var sant det du skrev på facebook?!

Det er noe nydelig med å bli stående i gangen hos gode naboer i et kvarter fordi de muntlig kommenterer mine facebook-statuser fra de siste to uker. Det mener jeg oppriktig, ikke sarkasme i det hele tatt.

For selv om man er særdeles sosial med tastaturet og noterer seg hvem som trykker liker, så er det ekstra hyggelig og mer hjertelig når noen ansikt til ansikt ønsker å formidle at de moret seg over noe jeg publiserte.

-Ha ha, så det var sant det du skrev om han på Sats?
-Ja, alt jeg skriver er sant....nesten helt. Jeg finner jo ikke på sånne ting som det der!

Så følger en lengre dialog med utveksling av observasjoner av muskuløse menn i singletter, som er glade i kroppene sine og ikke er flaue over å vise det.

-Og det du skrev om de ungdommene på bussen, finnes de i virkeligheten?
-Ja, selvfølgelig! Og så kan jeg gjenfortelle mer av samtalen enn det det var plass til på nettet, utbrodere og etterligne.


Jeg blir små-erta av venner, familie og kollegaer for at jeg er så online. Er det noe rart til da? Det er jo en hurra meg fin inngangsport til småprat! IRL, assa.

For det er fortsatt viktigst å være sosial på den tradisjonelle måten. Jeg har ikke glemt det.

Jeg har danske venner også.

Men hurra for et godt hjelpemiddel facebook er når det kommer til å holde kontakten med folk i andre landsdeler eller verdensdeler. Folk du vil ha i livet ditt. Mennesker som betyr noe, de som er verdt å spare på.

Da jeg er vårdag i 1991 sto gråtkvalt utenfor en folkehøyskole og tok farvel med de menneskene som hadde utgjort hele samfunnet mitt det siste året, da hadde det vært trøst i å ha hatt facebook. Vissheten og tryggheten om at vi fortsatt ville ha jevnlig kontakt. 

På den annen side; At noen du trodde du ikke kunne leve uten, viste seg etter hvert å  være noen du helt fint kunne leve uten, kunne vi få sjansen til å oppdage i 1991. Det hadde vi ikke skjønt om vi hadde hatt facebook antagelig.

Dagens ungdommer som avslutter studier, starter studier, flytter fra hjemtraktene osv, kan fortsatt holde kontakten. Om de vil, da.

Så kan vi fortsette å slenge ut statuser som vi deretter kan diskutere videre. Sånn i gangen hos naboen.

Strålende!


Elisabeth

Veske uten trykknappknot

Antall vesker i undertegnedes besittelse er en vel bevart hemmelighet. Vesker er min greie liksom. Jeg er på konstant utkikk etter Oh Den Perfekte Veska. Jeg lar blikket sveipe erfarent over butikkstativ og over skjermen med ebay.

Jeg leker med tanken på å sy den perfekte taska sjøl, med riktig lengde på remmen, riktig antall praktiske lommer osv. Men inntil jeg har opparbeida meg nok trygghet og kunnskap til å konstruere eget mønster og sy noe vellykka etter det, øver jeg på å sy etter andres mønstre.

Og siden jeg selv strengt tatt ikke trenger så mange flere vesker, gis de bort. Det er eneste løsninga.

Sist ut er denne her.

Ganske ok mønster, Ikke vanskelig. I alle fall ikke etter å ha lagt til litt fornuft og forstått alle engelske ord i instruksene. Ja, for jeg kan jo ikke følge mønsteret heeeeelt til punkt og prikke. Neida. Og da må man lese instruksene nøye og vurdere om noe må gjøres annerledes.

I stedet for å stryke på forsterkning i form av vliselin eller noe, brukte jeg dette kule stoffet fra Ikea, som det er litt tykkelse på. Digg stoff, ikke første veska jeg syr av dette. Sikkert ikke siste heller.

I tillegg la jeg inn en liten, enkel lomme i foret. Andre variasjoner kan være å bruke to ulike stoff eller mekke en lukke-ordning. Trykknapp egner seg, men siden jeg hittil har knota sånn med trykknapper (hey, trykknappknot er et kult ord), så utelot jeg det denne første gangen jeg testa mønsteret. Skal vurdere trykknappknot trykknapp i neste forsøk.

Veska er fin til å ha med seg et par sko og en flaske i når du spaserer til selskap, tenker jeg. I den lille lomma kan du ha lebestiften.

Mottaker ble overraska og fornøyd. Da ble jeg glad. Husk, den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad, vet du.

Om du ble inspirert og vil teste ut samme mønster, så finner du det HER.

Ja, nei, det var i grunnen ikke noe mer jeg hadde på hjertet. Kun et ønske om å flæsje denne veska og håpe på litt skryt at noen andre også kan ha glede av mønsteret jeg fant på den store verdensveven.


Elisabeth

Dagens oppdagelse #63 - med 20-årsgrense

Pulverkaffe er helt ok om du bare blander det godt med Baileys....

....og det er en veldig ålreit blanding å få i hånda i det du kommer inn i hytta etter en frisk skitur.


Elisabeth

Støtte til støtteapparatet

Vår tiåring er aktiv langrennsjente. Hun freser avgårde og har det gøy i skisporet. Ski er først og fremst lek og moro.

Uansett talent eller nivå, barn trenger et støtteapparat. I den alderen faller den oppgaven naturlig på oss foreldre. Senere får landslagsapparatet overta. Inntil videre funker mor som administrator og utstyrssjef, og far som smøresjef og sjåfør.

Vi er et velsmurt maskineri. Ullundertøy, drikkebelte med varm saft, hodelykt, den riktige lua osv. trylles fram til rett tidspunkt, tilpassa vær og føreforhold.

Men så var det den skismøringa da....Alle fortjener godt smurte ski, altså ikke godt som i kladder med blå Swix, men godt som i riktig smøring i forhold til temperatur og snøtype. Dårlige ski kan drepe selv den ivrigste skiløper.

På dette punktet har støtteapparatet forbedringspotensiale. Selv er jeg av typen "Vi kjører blått" uansett. Bortsett fra i påsken, da er det "Vi kjører rødt klister". Mannen, som altså utgjør smøreteamet i tiåringens ski-karriere, ser ut til å følge samme rutine. Det finnes tydeligvis flere typer enn blå voks og rødt klister å velge mellom, har jeg skjønt, så det er bare å erkjenne at smørekompetansen kunne vært høyere.

Det er det visst flere som mener....

Her en ettermiddag sto Svigerfar på trappa med noe stort under armen.
-Hei, jeg har kjøpt et smørebord til dere!
-Hæ?
-Smørebord.
-Sånn til å smøre ski på?
-Ja! Kan jeg få nøkkelen så skal jeg sette det i uteboden.
-Ok. Bare gå rett inn etterpå, jeg holder på å støvsuge i annen etasje. (Heeelt sant assa, ikke noe jeg bare slenger inn for å vise at det hender jeg gjør nytte for meg!).

Jeg fortsatte med mitt. Jeg støvsugde både andre og første etasje. Svigerfar var fortsatt ikke kommet inn igjen.

Men så gikk det i døra. -Har du en hammer, ble det ropt inn.
-Hammer? Trenger man hammer for å sette et smørebord uti boden? -Er det ikke et sånt bord som kan slås sammen? Et som vi kan hente inn og stå her i gangen og smøre?
-Nja, joa, man kan kanskje det. Men jeg setter det opp ute i boden. 
-Er de plass der da?
-Jada, jeg har rydda plass.


Jada, det hadde han. Mellom putekasse, sykler, akebrett, malingspann, hengekøye, verktøy og gressklipper, der tronet det der smørebordet.

Som du ser har jeg prøvd å ta bilde av herligheta. Som du ser er det ganske mørkt uti den boden. Ja, det er ikke strøm i den boden. Det betyr ingen lampe....det betyr heller ingen strøm til et sånt smørejern Svigerfar også kom med.

Utstyret er på plass. Det ser unektelig proft ut.  Nå trenger vi noe mer enn blå voks og rødt klister.

Og til sommeren, når gressklipper, hengekøye og putekasse er ute i friluft igjen, da vil det være god plass til det smørebordet. Om vi klarer å lirke oss fram til de sakene og dra det fram, da.....


Elisabeth, støtteapparat med proft utstyr og press om å heve smørekompetansen

Operasjon Brun Saus - forsøk 1

Er det normalt å stå ved komfyren og røre i en gryte med brun saus sånn cirka klokka halv elleve en søndagskveld?

Ja, om du har som mål å lære deg å lage brun saus så!

Takk for alle velmente råd og heiarop ved kunngjøringen av mitt mål for 2014. Et år har som kjent 12 måneder, et hav av tid, så jeg tenkte vel at jeg ikke måtte sette i gang med den sauslaginga sånn akkurat med det samme, sånn samme måned som man hadde bestemt seg. Et så viktig prosjekt må gjennom alle nødvendige faser, å bygge seg opp motivasjon og mental styrke, er for eksempel essensielt.

Men så begynte det å hagle inn meldinger fra nord til sør, fra øst til vest: "Hvordan går det med sauseprosjektet?", "Har du laget saus ennå?", "Hatt kjøttkaker med hjemmelaga saus til middag i dag?".

Når man i tillegg opplever at noen  begynner å skryte hemningsløst over egne saus-ferdigheter og nærmest daglig sender meldinger av typen "I dag har jeg servert lammestek med en aaaaaaldeles nydelig rødvinssaus", så begynte det å bli svært irriterende.

Enda mer irriterende var det å få svar som "En dæsj smør og deretter melmengde tilpasset smørmengden", når man forsøkte å be om veien til sånne aaaaaldeles nydelige sauser.

Irritasjon kan faktisk fungere som utløsende faktor, viser det seg. Vips hadde jeg sist søndag  forflytta kroppen fra sofaens lune favn, og befant meg foran komfyren med gryte, visp, smør, mel og buljong. (Jada, det bør helst være kraft kokt på ei eller anna knoke, men ingen trodde vel ærlig talt at noe sånt fantes innerst i veien?)

Full konsentrasjon, røre hele tiden, ikke brenne smøret, ikke brenne melet, røre, røre, spe med varm buljong, unngå klumper, unngå klumper, spe litt til, røre mer, spe, spe, spe, rør, rør, rør, koke, koke, overhøre Mannens undrende spørsmål om hva i all verden jeg driver med, røre, krydre litt kanskje?

På 15 minutter hadde jeg mekka en saus!

Voila!

La meg få påpeke; en klumpefri saus!
ok, den blei litt lys i fargen, men det tar jeg igjen på den aaaaaaldeles nydelige framstillinga, eller hva?

Da fører vi inn i saus-journalen:
Prosjekt Brun Saus 2014, forsøk 1
Pluss: Uten klumper, ok smak
Minus: Litt lys

Veldig, veldig fornøyd, en strålende start, om jeg må si det selv. 

Man kan kanskje ikke tildele seg selv husmorpoeng hver gang man lager brun saus, men for dette første forsøket, på en søndag kveld, uten at det var noen kjøttkaker som venta på å bli omfavna av varm væske, så er jeg raus med meg selv. Hele 20 poeng....nei, la oss si 25, tildeles for bragden.

Om du også er en sause-vegrer, men ble inspirert nå. Om du også har venner som bare håner deg og ikke vil dele sause-kunnskapen sin, da finnes heldigvis internett og youtube, som kan fortelle deg mengdeforholdet mellom smør og mel. Hurra for Youtube og  MatPrat. Snurr film, lag saus. Vel bekomme.








Elisabeth, sausdebutant 

Glede seg til å vaske badet??? Og et tips som faktisk er nyttig

Det kommer vel ikke overraskende på noen at jeg ikke akkurat er superoverbegeistra for husvask.
Så derfor var jeg en smule skeptisk da jeg så denne overskriften på dagbladet.no.

Skeptisk og nysgjerrig, får jeg si. Glede seg til å vaske badet??!! Hallo?

Om Colin Firth satt på dasslokket og proklamerte kjærlighetsdikt så lenge jeg holdt på å gnikke gulvflisene, da....kanskje da, ville jeg ha styrta hjem fra jobb hver ettermiddag og gleda meg til å vaske badet. Muligens.

Men man må jo vaske badet, enda så kjedelig det er. Så jeg gjør det altså, en gang i blant. Kunne denne oppgaven gjøres mer effektivt? Alltid åpen for tips der, så jeg klikka meg inn på dagblad-tv.

Tabloidoverskrifter.....akk. Ok, det handla om noe nærliggende, men ikke flisskrubbing som jeg trodde. Nei, det dreide seg om rense dusjhodet! Åååååkei, det er nok et forsømt område innerst i veien, må jeg ærlig innrømme. Greit, vann og eddik over natta. Ok.

Her kan du se videosnutten.


Men helt skuffa blei jeg ikke, for lenger ned på sida fant jeg et tips som passa bedre inn i min hverdag.
Nemlig hvordan man får tørr neglelakk på 30 sekunder! Aha, genialt!

Man dypper rett og slett de nylakkerte fingrene ned i kaldt vann.
Jeg har testa det flere ganger, det funker!

Neglelakkeringa er typisk det siste jeg gjør før vi ramler avgårde til festligheter. Veldig ofte finner jeg ut at jeg ikke rekker å lakke OG vente på at det skal tørke før jeg drar på meg kåpa. Veldig ofte gjør jeg det likevel, fordi jeg tror at jeg skal klare å åle armene gjennom ermene. Veldig ofte mestrer jeg ikke det. Veldig ofte er jeg på fest med skrukkenegler. Og andre ganger lakker jeg neglene på vorspielet. Cava og neglelakk er flott kombo.

Men nå har jeg altså fanga opp dette trikset som gjør at jeg rekker den lakkeringa nærmest på vei ut døra. Aldri mer skrukkenegl-fest på meg!


Elisabeth, skrukkenegl-fri

Mål for 2014

Jeg liker ikke nyttårsforsetter. Ordet knyttes alt for ofte til selvdisiplin i form av mer trening og mindre mat, og man starter med dårlig samvittighet.

Nei, da er jeg heller tilhenger av å ha noen mål for året, noe nytt man skal lære seg, noe som kan gi en positiv opplevelse av mestring.

Så jeg pleier å ha mål for hvert nytt år. Det kan være store og små ting. Ett år var målet å vinne i kortspillet amerikaner. I 2011 bestemte jeg meg for å være mer egoistisk. Det er året Mannen senere har referert til som diva-året, men handla egentlig om å ta mer hensyn til meg selv og hva jeg ville, enn hva alle andre ville og forventa av meg. Det var året jeg begynte å sy. Angrer ikke.

I fjor hadde jeg et personlig mål om å være mer raus med komplimenter, å fortelle folk at de er viktige for meg, å glede andre med hyggelige meldinger og små gaver. Jeg skrev litt om det i dette innlegget fra juni. 

Ganske dyptfølende og sånn hjerte-smerte det der. Så i 2014 skal jeg bli mer overfladisk. Til høsten vil det bare være rosa tyggistygging og krig og fred og sånn....Neida, det var en spøk.

Målet for 2014 var ikke klart i det rakettene ble avfyrt forrige uke, men det stressa meg ikke. Jeg visste at det snart ville åpenbare seg. Et år består tross alt av tolv måneder, ingen hast.

Og i dag kom det dalende der jeg sto over dampende gryter mens familien gapte etter søndagsmiddag:

Jeg skal lage brun saus!

Sånn fra bunnen av. Jada, jeg har gjort forsøk før, men etter mye søl og klumper har jeg gitt opp. Men nå er jeg lei av å sponse Toro med 15,90 hver gang vi skal ha saus å mose poteten i. Nå skal jeg smelte noe smør og røre inn mel og noe greier. Saus skal bli!

Jeg kan være med på at sauslaging kan høres noe tynt og lite utfordrende ut, men jeg kan love deg at det er det ikke for meg.

På samme måte som å brette plastposer eller sy en rett søm er isi pisi for meg, men kanskje er utfordrende nok for andre. Vi er alle forskjellige. Jeg skal lage saus i 2014, hva skal du?

Ok, nå må jeg google litt. Snakkes!


Elisabeth 

Brun saus laget av noen andre, bilde frekt og freidig lånt fra klikk.no.