Men inni er vi like?

....mye er forskjellig, men det er utenpå....


Neida, vi er ferdige med den møkkamann/mokkamann-diskusjonen. Selv om jeg med min blåhvite hud hadde satt større pris på å bli kalt mokkamann enn møkkamann.....Eller mokkakvinne! Det høres eksotisk  og spennende ut. Men vi lar den diskusjonen være. Sånn, nå er vi ferdige.

Altså, jeg fascineres over hvor ulike vi mennesker kan være inni. Inni er mer spennende enn utapå. Utapå er åpenbart. Vi ser raskt forskjell på en med kort brunt hår og stor nese sammenligna med en som har langt lyst hår og knott i midten av fjeset. Vi ser forskjellen med en gang, sant!?

Men vi er sannelig forskjellige inni hue. Han idioten på jobben, ja det er jo helt utrolig hvordan han har prestert å finne seg en kone, en søt en attpåtil. Hva ser hun i ham? Og hvordan kan Sara, i en alder av 24, fortsatt tro på at familiens hund virkelig reiste til en bondegård på sine gamle dager? Og hvordan kan Matthew (tok du den?) ha regna ut hvor stor andel av restaurantregninga dere skal ta hver før du en gang har fått fram kalkisen på mobilen? Og det utslitte oransje og brune dynetrekket på hytta som du synes er ganske så stygt, det dåner andre av i ren begeistring.

Vi tenker, føler, oppfatter, opplever og persiperer ulikt. Og det er ikke like synlig utapå som ulik hårfarge.  Men noen ganger blir det synlig. Det blir for eksempel synlig når Foreldremanualen skal kåre årets mammablogger.

Nå har jeg vært innom de aller fleste av de nominerte i de forskjellige kategoriene. Og det slår meg at det er et mangfold. Mangfold er bra. Men det slår meg også at det på en måte er to leire. Det er de voksne damene, som meg, med erfaring og refleksjon *kremt*, som slenger inn noen fremmedord i ny og ne for å vise at man har mer enn niårig skolegang (men som samtidig skriver på østkantdialekt så du blir litt forvirra). Og det er de unge og vakre med nuss og klem eller partybilder og fyllesjuke eller koselige bilder av småtroll med kake i fjeset og tekster som "er han ikke verdens nydeligste".

Og sikkert noen midt i mellom.

Gammel hest

Men jeg gjør meg noen refleksjoner. Hva er estetisk, hva er originalt, hva er velskrevet eller morsomt? Der er vi jammen forskjellige inni.

Ta velskrevet, for eksempel. Velskrevet for meg er ikke tekst med mange skrivefeil. For meg er korrekt stavelse og bruk av ord selve fundamentet for velskrevet. Men så reflekterte jeg litt over dette med alder. Kan det være at for en nittenåring så er ikke korrekt stavemåte et kriterium for en god leseropplevelse? Kanskje det ikke er viktig i det hele tatt? Kanskje det kun er sånne inntørka skrotter som meg, sånne som leser bøker laget av papir, som er opptatt av bevarelsen av det norske språk, som ikke synes det er ok å uttale kjøtt schjøtt og som får allergisk reaksjon av orddelingsfeil i hytt og gevær? Språkets utvikling og endring over tid krever et helt eget blogginnlegg, så vi lar den være akkurat nå. Men kan det være en sammenheng mellom alder og oppfatning av hva som er velskrevet, uavhengig av tekstens innhold?

Ung hest

Og morsomt? Ja, hva er morsomt? Noen ler av en energisk komiker fra Bergen, en med søt komisk kone. Andre synes den samme mannen er heller slitsom. Der er vi forskjellig inni. Noen ler av folk som sklir på et bananskall og stuper inn i en kasse med appelsiner, som selvfølgelig triller utover og skaper enda mer rot og fall. Andre igjen synes en sånn scene er rimelig plump og blotta for underholdningsverdi.

Og det ramler helt sikkert inn noen her som lurer hva denne kjerringa gjør i kategorien "årets morsomste" hun som overhodet ikke er gøyal i det hele tatt. Det får jeg respektere og akseptere.

Akkurat som jeg ramler inn til noen og forundres over den bloggens oppslutning. Og samtidig tenker noen tanker om dagens forbilder og sånt som gæmliser tenker om ungdommen nå til dags og sånt..

I flere av kategoriene i nevnte bloggkåring er det mer enn et hestehode mellom den med flest stemmer og den med færrest. Mange av de med færrest stemmer er jo de bloggene jeg liker best. Siden jeg selv er det halte gamle øket bakerst i mitt heat, strever jeg her med å formulere meg på en slik måte at dette ikke oppfattes som ren sutring. 

Jeg sutrer ikke. Jeg undres bare. Jeg reflekterer over hvor ulike vi er inni - og så tenker jeg at det er ikke noe rart at en ung, rosa mor kan ha tusen stemmer mer enn nr. 2, blant tjueåringer er blogglesing en langt mer utbredt syssel enn blant førtiårige gæmliser. Er det ikke sånn? Spørsmålet er om kvantitet er avhengig av kvalitet. Jeg mener jo at mange av de andre halte økene bakerst i sine heat hadde fortjent større oppmerksomhet.

Mye er forskjellig, ikke bare utenpå....

Har du en mening?

Elisabeth

Bilder fra hest.no