3 sjeler redda - Trekning truseposetombola

I dag er det fem år sida jeg posta det første, enkle innlegget i denne skarve bloggen. Dagen feires med å rydde i skuffer og skap, lete fram adventsstaka, samt trekning i truseposetombolaen min.

3 sjeler er blitt redda fra en trist truseposeløs tilværelse.

De heldige er frk. Figenschou, som får posen med ballonger, Silje-Maria, som kan dra på tur med lilla fuglepose og Hanne, som snart kan smykke seg med grønne flodhester.


Gratulerer! 

Send meg en mail på elisabethsin(a)live.no med navn og adresse, så er truseposa straks å finne i postkassa di. (Forutsatt at Posten gjør jobben sin, jeg skal gjøre min del så fort jeg kan.)

Takk til dere som deltok, og takk til Barbarella for dette diktet:

Med grums i bagasjen kan truser bli skadde
Å den som blot en trusepose hadde!*
Med den med ballong
og flamingofasong
'Jag blir lika trendig som Madde!'


Beklager at det ikke ble noen ballonger og flamingoer på deg, Barbarella. Du må nok sy en selv.


God helg!


Elisabeth

Dagens oppdagelse #70

To venninner bruker fortsatt skoposene jeg sydde til dem for sånn cirka 25 år sida...

....og det gleder og varmer meg stooooort.



Gøy, gøy, gøy. Stas, stas, stas at noe jeg har laga fortsatt er i jevnlig bruk. Noe som naturlig er der, noe som alltid har vært der. Sånn som den gamle solsenga på hytta, som ingen har oppdaga er råstygg. Eller som får lov å være råstygg nettopp fordi den er en naturlig del av hyttelivet.

Litt sånn innbiller jeg meg at disse skoposene har overlevd. De er tjent en hensikt; å frakte pensko til og fra fest. For særlig pene er de posene ikke.

Syferdighetene har hatt en progresjon siden den gangen. Du kan jo hive deg på truseposetombolaen min så kanskje du får mulighet til å studere det nærmere. Jeg trekker tre vinnere på lørdag.



Elisabeth


PS. Beklager dårlig bildekvalitet. Det ble tatt litt hurtig i det jeg ramla ut døra på vei hjem fra fest.

Dørkrans for norske forhold

Det er på tide å lage dørkrans igjen. Ja, altså for de som lager krans og annet krimskrams hvert år. Så mye kreativ førjulskos vi blir dytta på fra blogger, magasiner, aviser og ukeblader her og der og i mente, så er det vel sånn at alle lager ny julepynt hvert eneste år? Hvor blir det av all denne pynten egentlig? Etter 30 år som husfrue så er vel loft og kjeller fullt?

Jeg kom over denne artikkelen i Vi i Villa (jeg tror det er lov å lese selv for oss som ikke har en staselig villa...) med tips om julekranser.


Det første som slo meg var at denne marshmallowskransen var kul, men hadde blitt en temmelig trist skue etter noen timer på ytterdøra vår.

Det er på ytterdøra vi "trenger" en krans. En værbestandig krans. En som tåler bade regn og snø og vind og alt på en gang. Julefred med dalende, hvit snø ser ut til å være forbeholdt postkortene for tida.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, ser ut til å gjelde også for dørkranser.

Denne pepperkakeformkransen var jo litt kul, da. Med en sløyfe i praktisk materiale så kan den funke. Bare limet som holder formene sammen tåler norsk klima da.


Sukk, det blir nok til at jeg slenger opp en furukvist med noe konglestæsj på i år igjen. Funker det.


Noen som vil skryte av egenprodusert, fjong krans? Slå deg løs i kommentarfeltet. Jeg skal tåle det.



Elisabeth, som kunne tenkt seg en dørkrans tilpassa norske forhold



Bildene er fekt og freidig, men med de beste intensjoner, knæbba fra viivilla.no

Dagens oppdagelse #69

Tre voksne og to barn kan lage over 300 smultringer på noen timer.

300 og noe smultringer (vi spiste et ukjent antall underveis)

Vi gjentok suksessen fra i fjor, som du kan lese mer om her.  

Rause, tålmodige Åshild åpna nok en gang sitt praktiske, velutstyrte kjøkken, og sørga for at Pia og jeg nok en gang kunne føle et glimt av husmorfølelse og mestringsevne over smultgryta, 

Høy husmorfaktor. Smultgrytesjef med datter i hjemmesydd forkle.

I år hadde vi tatt med oss døtrene våre, så nå er kunnskapen sikra for neste generasjon også.

Eller, vi er vel ikke helt ferdige utlært. Vi har tross alt ikke vært med å lage deigen, men kommet til dekka bord og klare smultgryter. Men min elleveåringen er i det minste flinkere enn meg til til å stanse ut sånne rundinger av deigen. Det er greit, jeg kan passe smultgryta, jeg. 

100 smultringer i fryseren gjør noe med selvtilliten. 

Elisabeth, smultringbaker

Uventa ryddemotivasjon

-Mamma, vi trenger noe farge i gangen.

-Jammen, om du ikke hadde slengt fire jakker, en bukse og mer til på stumtjeneren, så hadde det syntes at den er knall oransje. Da hadde vi hatt farge i gangen.

Vips.

Det er sant som det sies, motivasjon må komme innenfra.



Elisabeth, med ryddig gang for en stakket stund

Løsning på et problem jeg ikke visste jeg hadde

Har du noen gang stått ved kjøkkenbenken og svettet? Stått der og sett utover havet av cherrytomater i den plastboksen som skal kuttes i to? Sukket tungt og prøvd å opparbeide nok mot og energi til å ta fatt på oppgaven, som virker nærmest umulig å løse?

Ikke jeg heller.

Men her er løsningen på hvordan du effektivt kan skjære alle tomatene i to i ett langt knivdrag.







Og så må du vaske to tallerkener, da. I det minste sette de inn i oppvaskmaskina.

Finnes det en mer effektiv måte å gjøre det på også kanskje?



Elisabeth, som ikke visste at det var så slitsomt å kutte tomater at noen måtte finne opp en effektiv løsning

Et annet syn

Jeg husker en periode da jeg var 12-13 år hvor jeg stadig vekk måtte hjelpe Modern med å træ i tråd i synåla, sjekke holdbarhetsstempelet på matvarer, lese vaskeanvisninger på klesplagg og proklamere innholdfortegnelser på kremtuber osv.

Jeg blei temmelig lei av det og mente dama burde skaffe seg briller.

Ohoi, man møter seg sjøl i døra sånn 30 år seinere.

Og jeg blir sur.

Ikke skamfull fordi jeg blei lei av at Modern måtte låne øynene mine, hu fikk seg briller etter hvert.

Men sur. Sur og irritert.

Går det ikke an å ta litt hensyn til oss litt eldre modne? Hvem i all verden er det som finner på å trykke sort tekst på blå bunn? Jada, når man har funnet opp sjampo og balsam for så mange ulike hårtyper, for fylde, mot flass og for slitt hår og for farget hår og for kort hår og langt hår og bla bla bla, og alle de ulike sortene skal ha ulik farge på flaskene, så må man vel bevege seg ned på fargeskalaen til mørk blå også.

Men det er klin umulig å lese det der, assa.

Det er det i alle fall nå. Mulig det ikke ville vært umulig for noen år sida, men det er umulig for meg nå. Jeg er 43. Jeg planlegger å bruke sjampo og balsam i mange år framover. Det er bare å innse at jeg framover ikke kommer til å vite eksakt hva jeg kliner på toppen av kroppen.

Skaffe briller? Jeg har kontaktlinser, for svarte! Likevel ser jeg ikke godt nok. Optikeren mener jeg må senke forventningene, at jeg er bortskjemt med å se godt, men at perioden med godt syn ved hjelp av hjelpemidler som linser eller briller nå er forbi. Framover vil jeg se dårligere og dårligere og kontaktlinser kan ikke utligne det totalt. -Det er sånn det er å bli eldre. Akkurat som hun optikeren som knapt nok er tørr bak øra, som kan se det hun vil, for eksempel sin egen slanke midje og spretne pupper, kan sette seg inn i den frustrerende situasjonen. Fnys.

Det er ikke først og fremst liten skrift som er problemet, det er kontrast og kontur som er utfordringen. Holdbarhetsdato stemplet inn i blanke lokk for eksempel. Det hjelper ikke lenger å stille seg under den skarpeste lampa heller. Det er like forbanna umulig å tyde skrifta. Men tar produsentene hensyn til det? Nei!

Heldigvis har jeg en elleveåring som kan hjelpe meg.

Jeg antar enkelte ting går i arv, enkelte tradisjoner overføres fra generasjon til generasjon. Sukk.


Elisabeth, sur og svaksynt

Operasjon Brun Saus - forsøk 4 - husmannskost

2014 ble tidlig utpekt som Den Brune Sausens år. Målet for 2014 er å mestre kunststykket å lage tradisjonell, brun saus. Det har jeg fått for meg at en bør kunne når man har runda førti og har hovedansvaret for å fore en familie på tre mennesker og en katt.

Det skal innrømmes at brun saus har vært fraværende på middagsbordet de siste månedene. Brun saus passer så dårlig til grillmat og lette sommersalater. Siste forsøk dokumentert i bloggen er faktisk så langt tilbake som midten av mars.

Men nå som høsten, ja nesten vinteren egentlig, er her, og vi justerer kostholdet deretter, er det på tide å ta opp igjen Prosjekt Brun Saus.

Det er altså det å få sausen brun nok som er den store utfordringa, så denne gangen bestemte jeg meg for å brune smør og mel lenge, lenge og lenger enn jeg egentlig turte.

Selv om de fleste mener at sukkerkulør slettes ikke er å anse som juks, at det er noe selv husmødre med stor H benytter seg av, er det jo også flust av dem som hevder at det er fullt mulig å oppå Den Perfekte Brune Saus uten fargejuks.

Og da kan jeg ikke gi meg.

Fargen ble faktisk slettes ikke så verst denne gangen, men den kan bli brunere.

Men når man fikser det ene, så går det andre skeis.

For det ble så liten mengde saus. Knapt nok til å dekke de hjemmelagde kjøttkakene. I stedet for kjøttkaker i brun saus, ble det kjøttkaker dyppet i brun saus.

Det var i det minste godt.

Jeg har til og med diska opp med kålstuing, som du ser. Snakk om husmora som kan lage husmannskost a! At det å håndtere bruns saus, kjøttkaker og kålstuing på kokeplata sånn alt på en gang skapte en smule kaos og temperatur, trenger vi ikke snakke så høyt om.

Men sånn helt satt og tradisjonell er jeg vel ikke? Å lage kjøttkakene i muffinsbrett, det er vel ganske nytt og hipt eller hva?

Det funka fin-fint det der med muffinsbrettet. Å sette brettet i stekeovnen i stedet for å stå og passe stekepanna er superdupert.

Bare så synd at det er mer pes å vaske det brettet enn stekepanna, da...

Neste gang skal jeg lage nok saus, nok herlig Brun Saus. Bare vent så skal du se.

Da snakker vi Husmor, da.


Elisabeth, sauskoker

Trusepose-tombola

Om du for  en tid tilbake leste innlegget Truseposer til folket og innså at du ikke kan leve et fullverdig liv uten en trusepose, men ikke lot deg inspirere av den detaljerte forklaringa på hvordan du selv kan sy en pose, fortvil ikke - her kommer enda en  mulighet til å unnslippe din truseposeløse tilværelse.

Trusepose-tombola!

Eller giveaway om du vil.

Det ligger tre truseposer i potten.

Reglene er superenkle; Legg igjen en kommentar til dette innlegget, inkludert en epostadresse. En god begrunnelse for hvorfor akkurat du ikke kan utstå å leve uten en trusepose og fortjener å vinne en, vil ikke øke dine statistiske sjanser, men vil definitivt underholde meg. Og såpass innsats synes jeg man kan forlange når mulig gevinst er av en såpass størrelse, eller hva?

Skriv også gjerne hvilken av de tre truseposene i potten du ville foretrekke å vinne; fugler med lilla prikkefor, grønne flodhester eller luftballonger med flamingoer inni. Jeg kan ikke love at kabalen går opp, at de tre vinnerne ønsker seg hver sin ulike pose, men det er jo lov å håpe.

Og det er selvfølelig lov å spre det glade budskapet i alle kanaler. Her er forresten Innerst i veien sin facebookside. 

Ok, get it?

Snurr tombola!

Jeg trekker tre vinnere som får en pose hver lørdag den 29. november, som faktisk er på dagen fem år etter første blogginnlegg publisert Innerst i veien.

Lykke til!


Elisabeth, truseposetombolageneral i ferd med å redde verden

Seks ting om Tallinn

Nylig var jeg på jentetur til Tallinn. Her serveres seks observasjoner og erfaringer fra Estlands hovedstad.

1. Tilgjengelig wifi. Det er åpent, gratis nett tilgjengelig på de aller fleste kaféer og kjøpesentra. Det er utrolig praktisk for hurra-jenter på tur som bare måååå dele sin glede med resten av verden, altså Instagram og Facebook.



2. Estlendere er ikke spesielt blide. Mange steder opplevde vi det som kan oppfattes som en mutthet og likegyldighet overfor oss som betalende gjester. Intet overflødig snikksnakk og ønsker om en god dag der i gården, nei. Jeg antar denne mentaliteten kan være den samme turister i Norge kan oppleve fra en del nordmenn. Her på berget har vi heldigvis importert noen blide, serviceminded svensker.

3. Kompakt by. Innenfor en kilometer cirka, med et torg som et praktisk orienteringspunkt, finnes det aller meste av hoteller, restauranter, butikker, kjøpesentra. Små, intime byer med alt i gangavstand er veldig greit. Krakow er også en sånn by, her kan du finne mine skriblerier om da den samme gjengen var der i fjor.

4. Tomt og stille nattestid. Det var oppsiktsvekkende tomt i gatene, selv for fredag og lørdag å være, og flere utesteder stengte tidlig, sånn før midnatt. Hvor var alle de festglade menneskene? Vi fant de til slutt i en nattklubbkjeller. Der var det sjåka fullt og antagelig fantes det en hemmelig tunnel inn dit, for via gateplan hadde vi ikke sett dem komme smygende. Mulig mange av dem var finske brødre på heisatur og ikke estlendere. Stille, tomme gater er uansett bedre enn gater fullt med hoiende, spyende ungdom.


5. Man kan lage sin egen sjokolade. Hos Kalev Chocolate Shop kan man booke tid og lage sin egen eksklusive sjokolade. Dette blir spesielt artig om man spesialbestiller servering av lystig drikke til stedet. Say no more.

6. Det er tom for alt vi bestiller. I en hotellbar med velfylt drink-meny ble vi til slutt enige alle mann om hvilken fristende Mojito-variant vi ville ha. Neida, de kunne ikke lage noen Mojito for de hadde ikke mynte-blader. Det tok oss noen minutter å komme fram til at det da hadde vært passende med en varmende Irish Coffee i stedet. Neida, de hadde ikke mer kaffe heller. Vi endte opp med kjedelig flaske-cider. Dagen etter ville vi varme oss med kakao med krem på en kaffebar. Neida, de var tomme for kakao. Kaffe hadde de, så da var vi jo nødt til å ta den Irishen da, selv om klokka kun viste lunsjtid. Dette var drikke. Vi mista tellinga på hvor mange matretter som ikke kunne serveres til tross for at det sto på menyen.



Dette er ikke en seriøs reiseblogg, men om du tilfeldigvis havna her etter å ha søkt på ett eller annet Tallinn-relatert, så merk deg at mine observasjoner er høyst subjektive. Det finnes sikkert noen estlendere i service-bransjen som kan smile naturlig. Og noen steder må de jo ha mynteblader så de kan lage Mojito, som de reklamerer med. Det har jeg tro på. Tallinn er verdt en anbefaling.


Elisabeth

På tide å tenke julekalender

Jada, det er snart jul. Ok, ikke helt om man kun sjekker kalenderen, men det er faktisk på tide å tenke jul allerede i oktober. I alle fall julekalender. De som selger julemarsipan og julesjokolade har allerede sørga for at du skal bli minnet på det, butikkhyllene er fylt opp med fristelser.

Så, julekalender altså. Om du satser på en sånn hjemmelaga pakkekalender, så er det på tide å planlegge den, 

Og hvor vender vi oss for å få tak i ymse dill og dall, ditt og datt å fylle 24 luker med? Må vi rote rundt i 100 butikker på overfylte kjøpesentra hvor vi blir stadig svettere på ryggen og slankere i pungen?

Overhodet ikke!

Nei, vi vender oss selvfølgelig til vår alltid gode venn i nøden: Ebay. Verdens største handleplass.

Ingen jakt etter en ledig, trang parkeringsplass, alt i én butikk, ingen kø i kassa, ingen sure butikkansatte, ingen  svett rygg - og ingen slunken pengepung.

Helt rolig og avslappa kan du handle fra sofaen. Netthandel, den mest behagelige formen for shopping til jul.

300 Loombands 6,50, 3 viskelær 20,-, Brannmann Sam med team til en tier og iPhone-cover til 14,50.

Synes du det er skummelt  med Ebay, usikker på om det er trygt, du er ikke helt sikker på hvordan man gjør det? Fortvil ikke, du kan bare lese mitt innlegg "Ebay for dummies".

Så er du straks i gang med å sikre deg de 24 pakkene per barn.

Her har jeg vist noen få eksempler, men du kan finne alt mulig rart på Ebay; Perler, tusjer, hårpynt. Ja, alt av dill og dall, ditt og datt. Dill og dall det er greit å handle nå, for å være sikkert på at det havner i postkassa di før vi runder desember.


Lykke til med handlinga.

Nattkjole 44,-, 10 stk stylos til 8,50, 3-D klistremerker for et par kroner, gymbag 6,50.

Elisabeth, ebay-tilhenger

10 skritt til et øyeblikks heltestatus

Ofte er jeg den masete mora som forlanger at rommet skal ryddes og søpla tømmes. Jeg er den pirkete mora som sjekker leksene og påpeker slurv og manglende to streker under matte-svaret. Jeg er den sure mora som stønner over hinderløypa av bag, sekk, sko og sykkelhjelm i gangen. Jeg er mora som sukkende påpeker at skittentøyet ikke finner dunken uten hjelp, og slettes ikke vasker seg selv. Jeg er den kjipe mora som ikke sier ja selv om "alle andre får lov".

Men av og til får jeg lov til å være supermamma, et øyeblikk får jeg være helt.

-Jeg trenger forkle til mat og helse på tirsdag, opplyser tiåringen.

-Men du har da et forkle, det rosa med prinsesser på, prøver jeg meg.

-Men mamma, det forkleet er så barnslig.

Ja, det er nok det.

I skapet fant jeg et kjøkkenhåndkle, et glimrende utgangspunkt for å mekke et forkle til en sjetteklassing som skal ha "mat og helse". En mulighet for å oppnå et øyeblikks heltestatus.


Ti-trinns program for helter

Du trenger;

• 1 kjøkkenhåndkle
• 220-230 cm lang snor eller kantbånd
• Symaskin

1. Mål  13 cm fra toppen på langsidene på kjøkkenhåndkleet, marker med en nål.

2. Mål 8 cm fra midten på kortsiden og marker punktet med en nål.

3. Stryk inn hjørnene etter markeringene fra steg 1 og 2.

4. Klipp av hjørnene ca. 2-3 cm fra strykebretten.

5. stryk inn de avkutta kantene, først en gang, brett og stryk igjen.

6. Gjenta i det andre hjørnet

7. Sy en rett søm langt nok fra kanten til at du får plass til å træ inn det båndet eller snora du har planer om å bruke

8. Klipp til passe lengde snor eller kantbånd. Bruker du kantbånd, stryk den dobbelt og sy en søm så langt ut mot kanten som mulig (pass på at du syr gjennom alle lag). I følge elleveåringen er det viktig at båndet er langt nok til å kunne knytes foran på magen, det er nemlig slik proffene gjør det.

9. Træ i båndet i løpegangene på kjøkkenhåndkleet, unnskyld forkleet, først nedenfra på den ene siden og deretter ovenfra og ned på den andre siden.

10. Voila! Sol deg i glansen, kjenn på mestringsfølelsen, motta hyllest og cash inn både husmor- og foreldrepoeng.


Elisabeth, helt for et øyeblikk