Moder’n og fashion

For å få fullt utbytte og forstå det komiske i denne historien trengs litt bakgrunnsinformasjon.

Min gamle mor er heller lite forfengelig, ja hun er heller av den praktiske sorten. Når hun kjøper seg klær er det stort sett på salg og plaggets viktigste egenskap er hvor lite det krøller, kvaliteten på stoffet og hvor enkelt det lar seg vaske rent. Elementer som farge, mønster og passform er underordna.

Moder’ns største lidenskap er kunst og galleribesøk. Det er knapt en utstilling i Oslo-området denne dama ikke får med seg. Spesielt åpninger med gratis vin er populært. Hun står derfor på mailinglista til de fleste gallerier og mottar flust av invitasjoner til åpninger.

Sist uke troppet denne dama opp på et galleri, iført praktiske sko, anorakk, sekk på ryggen og sikkert et eller annet ubestemmelig hodeplagg. Hun kunne ikke skjønne hvorfor det var så voldsomt mye folk. Det er jo ikke uvanlig at hun er av tre personer som overværer et sært foredrag eller noe i en bortgjemt bakgate...

-Så sto det en dørvakt der som spurte om jeg sto på besøkslista, fortalte moder’n per telefon. Å, skulle man svare på invitasjonen? Det er mulig jeg har forsømt meg, svarte jeg denne mannen. Han var pen i tøyet og veldig hyggelig (slik tilleggsinformasjon er alltid en del av moder’ns historier) og slapp meg inn. –Har du en stol og sitte på, jeg har en dårlig hofte, skjønner du?

Så vet du (per telefon til meg), så ble jeg geleidet fram til første rad. Sammen med en haug med fotografer og journalister. Du skjønner det var noe sånn motegreier.

-Ja, det er Oslo Fashion Week, skyter jeg inn.

-Ja, det var masse fotografer og journalister og der satt jeg på første rad! Masse spesielle folk, ved siden av meg satt det en med en hårbøyle med en kake på toppen, ha ha ha.

-Ja, det er Fam Irvoll.

-Ja, jeg vet ikke, hun hadde krøllete hår.

-Nei, jeg mener kakehårbøylen, det er…

Moder'n bryter av, når hun forteller så er det vanskelig for andre å komme til orde -Ja, så satt jeg der, på første rad og det var lekre kjoler som ble vist. Designeren het Santos et eller annet. Lekre kjoler, en som jeg fikk lyst til å kopiere. Og en ting som gikk igjen var noen stoffblomster, sånne som barn kan lage. Du vet sånn en stoffbit som man tråkler litt rundt og snurper sammen. Santos høres latinamerikansk ut, ikke sant? Nei, han er visst asiatisk og bla bla bla….

Jeg var allerede i gang med å google etter bilder fra visningen og krysset fingre for at det ikke fantes noen med en smilende, rar, anorakkledd dame med sekken på fanget bak de lekre aftenkjolene med barnslige stoffblomster…

Elisabeth
 
Tør ikke rappe bilder, men om du er nysgjerrig på de lekre kjolene kan du titte her. Heldigvis ingen gammel ufiks dame i bakgrunnen, puh.