onsdag 30. mai 2012

Dagens oppdagelse #35

Om du i dag tilfeldigvis hadde booka deg inn på samme hotell som en ung, populær fløtepus, kunne du bare stikke hodet ut av vinduet og få tusenvis av fjortisjenter til å skriiiiiiiike.




Hviiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiin





Baby baby baby



Justiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiin!




Hysteri




Dette hysteriet kan ikke være sunt. Småpiker som står i timevis utenfor et hotell i håp om å få et glimt av en glatt kjekkas. Småpiker som sitter gråtende på gata så "I ♥ JB"-sminka i fjeset renner.

Veldig fascinerende. Men ikke sunt.

Elisabeth

tirsdag 29. mai 2012

Da Europa var lite og Grand Prix stort

Var du en av de som benka seg foran tv-skjermen lørdag? Kanskje led du deg gjennom den uendelige lange Grand Prix-sendinga fra Baku. Samtidig som du stilte deg selv spørsmålet "hvorfor ser jeg egentlig på dette?".

Eller du satt sammen med en lystig gjeng med artig påkledning og nykvesset blyant for å gi dine stemmer på det egenproduserte stemmeskjemaet. Og ga stemmer for både kjoler, frisyrer og en smule sangprestasjon.

Eller du leste en bok, rydda i garasjen, matet fiskene eller vaska håret.

Jeg er en av de som har elska Grand Prix (ja, jeg veit det egentlig skal hete Eurovision Song Contest, men en gammel hund er vanskelig å avvenne). Jeg har vokst opp med Grand Prix, med spenning, underholdning, glitter og stas. En flaske eplemost og Moderns hjemmelaga risboller, på gulvet foran skjermen. Det var tjukk-tv på den tida.

Det var da Europa var mindre og showet kunne gjennomføres på kun en kveld.

Senere ble det pizza, øl og stemmesedler og høylytte diskusjoner om kjoler, frisyrer og prestasjon. Jo kortere kjole, jo flere poeng fra de mannlige seerne. 1996 i Oslo var et artig år med Gena G i sin korte, dristige gullkjole. Vi var så uskyldige da, i 1996. Nå hadde vel den kjolen blitt klassifisert som fotsid.


Dristig anno 1996

Men akk, nå er Europa blitt for stort. Det er ikke moro, det er ikke underholdning, det er mer bakgrunnslyd til facebook, Rumble, Instagran og Wordfeud. Borte er lystig vennegjeng og stemmeskjemaer. Det er ikke så nøye hvem som vinner eller hvordan Norge gjør det. Jeg tar meg selv i å tenke "håper Norge ikke vinner", orker ikke at det kostbare sirkuset skal komme til vårt hjørne av Europa. Sukk, nok et aldringstegn muligens. Snart sitter jeg vel og rugger i en stol og ikke tåler "sånt bråk" og kan ikke fatte hvorfor jeg digga Vest-Tysklands bidrag fra 1979.

Mens jeg mimrer tilbake til da Europa var lite og Grand Prix stort.

Elisabeth, som sikkert ser på neste år også i håp om at MGP-fryden skal vende tilbake

PS. Til dere som mener vi bør slutte å sende kenyanere, russere og iranere som Norges bidrag, kanskje vi skulle børsta støv av han samen fra 1980? Det hadde vært mer humor enn bestemødrene fra Russland.

mandag 28. mai 2012

Repriseshopping

Man tråler kjedebutikkene på jakt etter vårjakke. En jakke man har tenkt skulle være lys beige.

Man finner ikke lys beige jakke, men man finner en grønn en.

Og man tenker ja, den var jo fin, en grønn jakke kan være kjekt å ha.


Sjenert moteblogger


Man kjøper grønn jakke.

Og når man kommer hjem oppdager man at man har tenkt den samme kjekke tanken før.





Seks ganger før......


Og vi teller ikke antall sorte sandaler man har.....


Elisabeth


lørdag 26. mai 2012

Oppskrift på glade sommerbarn


1 del sol 

+

1 del varme

+

1 vannslange






= GLADE BARN!






Noe endres aldri, enkelte leker er akkurat den samme som for 30 år sida. 

Fin lørdag!


Elisabeth

torsdag 24. mai 2012

Gravplasser og minnesmerker

Noen trenger en gravplass å gå til. Et sted for å minnes de døde. Et sted hvor man fortsatt kan snakke med den døde, dele historier fra hverdagen, fortelle siste nytt fra familien. For noen er det eneste rette å stelle en grav, plante blomster og tenne lys for å vise respekt og hedre.

Jeg er ikke sånn. Min sorg blir ikke annerledes, jeg minnes ikke den døde på en annen måte om jeg gjør det ved en gravsten.

Noen synes det er rart at det kan gå år mellom hver gang jeg besøker faren min sin grav. Ja noen mener det er en skam. Vel, jeg betaler Oslo kommune for å luke, plante og vanne. Så den skammen er i så fall ikke synlig på den måten. Det finnes ingen synlig ustelt grav som kan irritere den andre sorten mennesker, de som har det i seg å jevnlig besøke sine døde familiemedlemmers graver.

Jeg trenger ikke en grav for å minnes pappa, jeg kan tenke på ham i helt andre sammenhenger. Sånn av og til. Akkurat når det måtte passe, akkurat så lenge jeg selv ønsker. Jeg trenger ikke finne en ledig ettermiddag, svinge innom hagesenteret og deretter kjøre til gravlunden. Jeg kan steke ribbe og pynte bordet i ro og mak på julaften og andre merkedager hvor det visstnok er tradisjon å besøke gravplasser.

Ikke bare derfor var det helt uaktuelt å gravlegge Aurorapusen i hagen da vi måtte ta livet av henne for noen uker sida. Å gravlegge kjæledyr i hagen er ikke min stil. Hvorfor skulle vi betale en tusenlapp ekstra for separat kremering for å få en urne som skulle graves ned utafor huset?

Åtteåringen ønsket dette. Kanskje var vi voksne egoistiske og lite fintfølende da vi unnlot å fortelle at det faktisk var mulig å få asken etter  Aurora etter at hun ble brent. Vel, vi hadde nok med å forklare dette med kremering i seg selv. At både dyr og mennesker brennes etter sin død. Vi hadde ikke behov for å se resultatet av det, syntes vi. Altså i tillegg til at jeg synes det er litt koko med nedgravde dyr under plena.

Men et minnesmerke kan vi ha. Åtteåringen fikk velge stauder. Valget falt på Bakkestjerne, for den som måtte være opptatt av sånt.  Den ser litt ut som en blå variant av Løvetann og sånn sett vil den skli rett i inn i miljøet her. Og så fikk en fin stor stein markere at her bor det folk som savner og tenker på pusekatten sin.




Vi plantet, Trollet satte ned steinen, vi snakka om at her likte Aurora å sole seg.  At vi savna den gode pelsen hennes. Og så gråt vi en skvett igjen. Men særlig høytidelig var det ikke. Og det trengte det absolutt ikke være.





Det ligner en gravplass, jeg innrømmer det. Men det ligger ikke noe aske fra et dødt dyr i jorda. Spørsmålet nå er hvor lenge vi skal savne pelsdotten vår. Er det uklokt å ha slike gravplasser eller minnesmerker? Suller vi oss bare inn og nekter å gi slipp på savnet etter dyret vårt?

Jeg veit ikke. Jeg håper bare at den blå løvetannvarianten vil blomstre, at de har et snev av overlevelsesgenet til sin gule søster, for det ville være veldig trist om de ikke gjorde det. Og vi kan ikke skylde på Oslo kommunes gravstellhjelp heller.

Hvor jeg vil hen med dette innlegget? Aner ikke. Kanskje høre hva du mener om gravplasser, minnesmerker, kremering eller blomster?


Jo, en ting til, jeg synes det er skammelig når det blir krangling om plassering ut av noens gode tanke og idé om å hedre noen med et minnesmerke. Skammelig!

Elisabeth


onsdag 23. mai 2012

Dustete trappevideo

Jeg påsto i forrige innlegg at jeg spretter oppover trappene. Noen stilte seg tvilende til det.

Ok, det er kanskje ikke sånn haresprett oppover etasjene, men jeg kliver i alle fall, to og to trinn av gangen...Og jeg føler jeg spretter i mine nye polkadots Converse. Takk for komplimenter for de, forresten.

Elin mente jeg burde filmet spretten. Hallo, det ville sett temmelig dust ut...

Så da gjorde jeg det. Filma trappespretten.....eller klivene, da.





video


Temmelig dustete.

Temmelig intetsigende.

Hva fikk vi ut av dette prosjektet? Svært lite. Kanskje bortsett fra at jeg rent teknisk klarte å publisere en filmsnutt for første gang.

Hey, kanskje videoblogging er min nye greie, hva tror du?

Takk for oppmerksomheten.

Elisabeth

PS. For å veie opp for denne svadaen kommer det et svært alvorlig innlegg neste gang, seriøst.

mandag 21. mai 2012

Dagens oppdagelse #34

Til min store overraskelse fant jeg barnslig glede i å kunne sprette oppover trappene på jobben i lette sko.






Ah, deilig å være kvitt tunge vinterstøvler.

Ønsker alle en god sprett i varmen.

Elisabeth

søndag 20. mai 2012

Ingen vin....

Hvordan lørdagskvelden gikk etter at mine forventninger ble skrudd i været?


Vel, jeg ble ikke servert vin ..







Og det vil vi kvinner ha først, i følge dagens utgave av Dagbladet....

Elisabeth

lørdag 19. mai 2012

Store forventninger til kvelden

Mannen leser seg opp.... og mine forventninger bygges opp.






God lørdagskveld!

Elisabeth

PS. Funderte på om etiketten "hverdag" var riktigst...evt. "fest"....

fredag 18. mai 2012

Den grønne hekken har blitt turkis

Neida neida, det har ikke klikka for meg. Jeg har ikke spraya thujaen med blå konditorfarge.

Jeg har sydd enda en "grøn hæk" kjole, den tredje i rekken.


Grøn hæk 3


Denne gangen til en blåøyd lita jente på Hedmarken.




Det ble altså litt mer innslag av turkis denne gangen.

Stoffet i ermene får jeg ikke tak i mer av så da supplerte jeg med noen prikker, unnskyld polkadots, nederst.


Grøn hæk nr 3 og 1


Jeg er ikke en sydame klar for ethvert oppdrag, men smisk og ros er jeg svak for. Så da Vibeke (Mammas Hus) sendte meg en mail og spurte veldig pent, sånn pretty pleeeeeeeeeeeeeease, så sa jeg ja.

For det er utrolig gøy og veldig veldig stas når jeg får så hyggelige og positive tilbakemeldinger om en som vil ha på seg kjolen med en gang. Det betyr mye for meg at både bestiller og mottaker, mor og datter, blir fornøyde.

Vibeke unnskylder bildekvaliteten i sitt innlegg. Hm, hva skal jeg si om mine? Vel, det var ikke akkurat dagslys da kjolen ble ferdig og kunne fotograferes for å si det sånn....

Vibekes innlegg og tilbakemelding gjorde dette til en FIN FREDAG! 


Elisabeth




torsdag 17. mai 2012

Jeg ønsker meg....

Jeg ønsker meg en mariusgenser!



Det eneste fornuftige klesplagget i dag. I tillegg til regnjakke...

God 17. mai i rødt hvitt og blått!

Elisabeth


Bilde lånt fra woolme.no

tirsdag 15. mai 2012

Cool or rude?

Når en halvgammal kjerring er hipp blant hippiene på Camden Markets i London, kan det hende at halvgammal kjerring synes denne hettegenseren er tøff. Ikke minst fargen faller i smak. Så da kan det hende at den halvgamle kjerringa kjøper den tøffe hettegenseren.




Men så begynner den halvgamle å lure på hva dette symbolet betyr. For det er sikkert noe som noen forbinder med noe, noe noen gjenkjenner.

Men kjerringa veit ikke hva det symboliserer, hun er jo halvgammal og tror hun er hipp og kul. Kanskje hun derimot er Ukul, ja rett og slett nokså frekk med denne saken på brystet. Cool eller rude?

For kanskje 1up betyr en finger i været? Ikke sånn "kan jeg få regningen for min afternoon tea, kjære servitør"-finger, men den midterste, den man ikke skal slenge opp i fjeset på folk.

Men den halvgamle har en åtte år gammel datter som uoppfordra kunne opplyse moder'n: -Det er jo han fra Super Mario, nå har du ett liv til!

Yap, coooool, not rude. Thank God.

Elisabeth

mandag 14. mai 2012

Dagens oppdagelse #33

Noen savner nok parasollen sin etter det siste døgnets friske vindkast.



Den kan hentes på dette taket. 

Elisabeth, ikke bortblåst


lørdag 12. mai 2012

Livet er spennende etter fylte 40

Nylig var jeg hos fastlegen for å sjekke en føflekk. At jeg hadde venta i sju uker på den timen kunne vært grobunn for et hett helsepolitisk innlegg, men det får bli en annen dag.

Jeg er ikke av den engstelige typen så jeg kunne vente sju uker med den snodige føflekken, jeg.

Forrige gang jeg hadde en føflekk å sjekke ut, satt den mellom vingene bak. Klin umulig å se i speilet, men jeg kjente godt på den. Den var glatt, blødde litt og var i ferd med å ramle av. Så jeg satte på et fint og dyrt plaster og venta til jeg hadde legetime for en annen skavank fire dager senere.

Plasteret ble dratt av og jeg vendte legen ryggen for å få dommen.
-Dette er ikke en føflekk, konstaterte legen raskt.
-Er det ikke?
-Nei, en føflekk har ikke åtte bein!

Uææææææææ! Jeg hadde gitt næring til en flått der under plasteret. Jeg hadde hjulpet det ekle dyret så det kom riktig godt til med blodsuginga si, jeg hadde servert ryggflesket på et fat til uvesenet. Det endte med antibiotikakur for meg.





Så da jeg denne gang kom med min nyeste føflekk, denne gangen lettere tilgjengelig på siden av puppen, kan du tro jeg ble skeptisk da legen igjen raskt konstaterte:

-Nei, dette er ikke en føflekk!
-Hæ, er det ikke?
-Nei, det er *ett eller annet på latinsk*        
-Og det er?
-Det er, det er.....legen nølte og jeg begynte å bli en smule engstelig. Jeg så jo denne føflekken, det var ingen bein på den. Kunne det være noe skumlere enn en flått?
-Det er det vi på norsk kaller aldersvorte.

WHAT?!

ALDERSVORTE?!

Smak på ordet. Alder og vorte, omtrent de to styggeste ordene i norsk vokabular. Sammensatt temmelig gyselig.

Etter å ha kommet over det første sjokket, måtte jeg jo undersøke dette fenomenet nærmere og googla. "De er hyppige etter at du har fylt 40 år..", uttaler en hudlege. Jeg fylte 40 i fjor. Det syntes jeg var stas, jeg var blitt voksen og klok. Men hvor lenge var Eva i Paradis? Ikke lenge.

Det hjalp ikke nevneverdig at mine svigerforeldre begge kjente godt til disse vortene da jeg fortalte den rystende historien. De er 70 år gamle. Jeg sier ikke mer...Nå baller det antagelig på seg her. Hva blir det neste? Grå hår, gikt, furer, ørehår, nedsunken livmor eller inkontinens? Livet er spennende etter fylte 40.

Ai ai ai. Alderen tynger.



Elisabeth, med bortfryst vorte



fredag 11. mai 2012

Mamma sier ikke alltid nei

Denne mammaen avslår titt og ofte forespørsler fra den unge damen på åtte. Man trenger ikke en tredje saftis en regnfull torsdag for eksempel.. Og man må ikke ha overnattingsgjester hver helg. Og jeg tror heller ikke på at "alle andre" har kaker og søte kjeks i matboksen hver dag.

Men det er klart, når man får en forespørsel som dette.....da er det ingen grunn til avslag.

Ønsker Kornmo i matpakken uten noen ting


Ønsket om Kornmo-kjeks i matboksen ble innfridd sporenstreks. 





Ja, den kjeksen er selvfølgelig ikke aleine nedi boksen. Under der er det brød med smør og servelat, fiskekake og pære. Om noen skulle lure.

Trollet er brødlei og vi prøver å finne andre godsaker til skolematen. Hadde hun likt salat så kunne jeg virkelig boltra meg i friske farger, men nei.

Her en dag hadde hun fiskepinner og rømmedressing. Om ettermiddagen fortalte hun følgende: -I kjøleskapet i klasserommet (ja, de har et kjøleskap, veldig praktisk) så er det en liten boks øverst, med en dør. Der var det helt ledig så der la jeg matboksen. Ingen hadde fortalt meg at det var en fryser!

Rømmedressingen hadde selvfølgelig vært steinhard ved lunsjtid og læreren hadde prøvd å hakke den løs med en skje! Ha ha ha, synes jeg ser det. Ingen skal fortelle meg at ikke læreryrket byr på varierte arbeidsoppgaver.

Synes du det er vanskelig å være kreativ med skolematen? Innfrir du  alle forespørsler?

Fin fredag!

Elisabeth

onsdag 9. mai 2012

Hva var nytt?


Tenk nytt, sier reklamen for Oslo City.
Kjøpesenteret mener det er andre regler som gjelder.

Det tok meg mange sekunder å oppdage det nye, det som var annerledes. Jeg var mest opptatt av det spesielle mønsteret på blusen og jeg må innrømme at jeg fokuserte på modellens bryster. *kremt*





Så du det som var annerledes med en gang?

Elisabeth, vanligvis ikke puppefiksert

tirsdag 8. mai 2012

En viktig dag som forbigås nokså stille

8. mai, frigjøringsdagen, offisiell flaggdag, en viktig dag i norsk historie.

Hvor er flaggene, fanfarene, hurraropene?

Nei vi jobber som vanlig, lager middag som vanlig, vasker tøy som vanlig. Ikke en gang en liten blomst i knappehullet, binders i jakkeslaget eller bløtkake til kaffen har vi spandert på oss. På denne viktige dagen.

Det er lov å være takknemlig her på berget. Det er lov å tenke over hvor godt vi har det. Framfor å klage på bensinprisene, matprisene og strømprisene. Det er lov å stoppe opp og kjenne på gleden over å ha en familie hvor alle er friske og i trygghet. Det er lov å sende en tanke til de som ikke har det like bra, de millionene rundt om i verden som opplever krig, sult, død, okkupasjon og fangenskap. Som nordmenn gjorde for så mange år sida.  Dagens barn kan ikke forestille seg sånne omgivelser. En hverdag med marsjerende soldater i gatene, sønderbomba nabohus, radioen gjemt i vedskjulet og
mangel på mat.




Det finnes fortsatt noen besteforeldre som kan fortelle historier fra den gang Norge var et okkupert land. Historien om hele familien med barneflokken på åtte som ble tvangssendt fra Finnmark. Om hvordan pikebarnet på to med de lyse krøllene ble vurdert adoptert bort til et pent ektepar fra Bærum med nazisympati fordi framtida var usikker for dem alle. Historien om den lille broren som døde underveis på ferden sørover. Og en annen bestemor kan fortsatt huske og levende gjenfortelle med skjelvende stemme og våte øyne hvordan de satt på andre siden av fjorden og så hjembyen bli bomba av tyskerne. Lyden av bombefly eller synet av en tysk militærhjelm vekker fortsatt minner. Vonde minner.

Vi har det heldigvis bra nå, vi er trygge, vi har ytringsfrihet, vi kan glede oss over at Norge er verdens beste land for mødre og vi kan bekjempe fremmedhat ved å ytre våre meninger.

Vi tar det gode for gitt, vi kjenner jo ingen annen hverdag. Men vi kan godt rope et lite hurra på denne dagen også, synes jeg. Vi trenger ikke vente til den syttende.

Hurra!

Elisabeth


Illustrasjon frekt og freidig rappa fra matoppskrift.no

søndag 6. mai 2012

Naiv eller kreativ familie?

Bor det en kreativ eller en naiv familie her? Ja det spørsmålet er det mulig at folk vil stille når de nå står utafor inngangsdøra vår og myser på det nye dørskiltet.

Utgangspunktet var godt, et skilt av stål og plexiglass. Man hadde alle muligheter for å skape et spennende velkomstskilt. Man kunne boltre seg i en lysfontene, rulle seg rundt i farger og drukne i strass og paljetter.




Planen min var noe mindre prangende enn paljetter. Jeg hadde tenkt å bruke en tysk avisside jeg hadde tatt vare på og stemple navnene våre. Men resultatet ble ikke så kult som jeg hadde tenkt meg. Dessuten kan jeg ikke tysk og ante ikke hva som sto i teksten. Det kunne jo være en artikkel om en voldtektsforbryter for alt jeg visste.

Vi lever og ånder ikke for papir og lek med saksa i denne heimen, men noe farget papir hadde vi liggende. Trollet var villig til å ofre et ark fra sin samling av rosa, røde og lilla ark, men mora syntes ikke det ville stå spesielt godt til den oransje husveggen og takka høflig nei.

Det endte med stempla røde (fordi det var den eneste fargen vi hadde) bokstaver på hvitt papir. Ohoi så kreativt liksom. Eller la oss kalle det bomull, narciss eller letthet så virker det ikke så kjedelig og fullstendig fantasiløst. Kremhvit er kanskje mest riktig. Jada, vi har spandert et litt finere papir enn et hvitt A4 80 grams fra printer'n.




Det er utfordrende å vise fram dørskiltet når man er såkalt anonym blogger så jeg har redigert litt. Likevel tror jeg man kan ane den naivistiske streken (eller stemplinga). Nei, det ble verken rett eller pent.

Vi kan jo bare si at det er åtteåringen som har laga skiltet....

Elisabeth

lørdag 5. mai 2012

Konspirasjon?

Når man går fra dette....




til dette......




er det ikke noe overraskende at man våkner opp og har behov for dette.




Kan det skiftende været og føret skyldes en konspirasjon mellom apoteksnæringa og værgudene? Er klimaforskerne også involvert? Straffes vi av Gud? Hvem har så mye imot det norske folk at de går til slike drastiske skritt i den hensikt å ødelegge dagens planlagte uteaktiviteter?

Har jeg muligens tatt for mye forkjølelses-dop?

Elisabeth


torsdag 3. mai 2012

Dagens oppdagelse #32


Det kan faktisk lønne seg å være treig og lat og ikke ha fått tatt av skistativet ved sesongslutt.





Veldig praktisk når man handler gulvlister på 4,4 meter.


onsdag 2. mai 2012

Bloggtreffet i bilder og ord


Åshild hadde lagt ut den grå løperen




Det var venta en flokk bloggere til gårds.

Det var selvfølgelig cupcakes i flere varianter. 
Til gapet og på den ustrøkne kjolen.





Det var kvizz og oppgaver for et framtidig blogginnlegg (dette, ja).






Man skulle ta bilder av bein i sko. No problem, det var bare å begynne med sine egne. Pluss Siris. Selv om hun strengt tatt hadde fjonge støvletter, ikke sko.





Etter inntak av nok drikke var det ikke noe problem å finne motiv til den oppgaven. Det falt seg helt naturlig fra mitt sted.





Like greit, for dette var et møte i Anonyme Bloggere.






Ja, ikke alle var anonyme, forsagte og stille. 
Noen må jo braute og stikke seg ut.





Her forsøker Pia å lodde ut myke, lommetørklær 
av den fineste cellulose.

Takk til alle de fine folka som gjorde sist lørdags uhøytidelige bloggtreff til en artig sak. Møter dere gjerne igjen.


Elisabeth







tirsdag 1. mai 2012

Dagens oppdagelse #31


Det er sabla hardt å komme i gang med joggesesongen.




Mars var for tidlig, april regna liksom bort, men 1. mai var en glimrende dag å starte årets joggesesong.

Og når jeg heiv meg ut tidlig på morran, altså tidlig for meg å være, så gir det en ekstra god følelse.

Og dette poster jeg selvfølgelig bare for at du kan kommentere "Å, så flink du er" eller "spreka!" sånn at jeg skal få press på meg til å fortsette å være like "flink".

Så værsågod, kom igjen. Overøs meg med positive kommentarer og superlativer. For jogging er utrolig kjedelig, pyton og slitsomt.

Elisabeth
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...