Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.

I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?

I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner