Noen trenger en gravplass å gå til. Et sted for å minnes de døde. Et sted hvor man fortsatt kan snakke med den døde, dele historier fra hverdagen, fortelle siste nytt fra familien. For noen er det eneste rette å stelle en grav, plante blomster og tenne lys for å vise respekt og hedre.
Jeg er ikke sånn. Min sorg blir ikke annerledes, jeg minnes ikke den døde på en annen måte om jeg gjør det ved en gravsten.
Noen synes det er rart at det kan gå år mellom hver gang jeg besøker faren min sin grav. Ja noen mener det er en skam. Vel, jeg betaler Oslo kommune for å luke, plante og vanne. Så den skammen er i så fall ikke synlig på den måten. Det finnes ingen synlig ustelt grav som kan irritere den andre sorten mennesker, de som har det i seg å jevnlig besøke sine døde familiemedlemmers graver.
Jeg trenger ikke en grav for å minnes pappa, jeg kan tenke på ham i helt andre sammenhenger. Sånn av og til. Akkurat når det måtte passe, akkurat så lenge jeg selv ønsker. Jeg trenger ikke finne en ledig ettermiddag, svinge innom hagesenteret og deretter kjøre til gravlunden. Jeg kan steke ribbe og pynte bordet i ro og mak på julaften og andre merkedager hvor det visstnok er tradisjon å besøke gravplasser.
Ikke bare derfor var det
helt uaktuelt å gravlegge Aurorapusen i hagen da vi måtte ta livet av henne for noen uker sida. Å gravlegge kjæledyr i hagen er ikke min stil. Hvorfor skulle vi betale en tusenlapp ekstra for separat kremering for å få en urne som skulle graves ned utafor huset?
Åtteåringen ønsket dette.
Kanskje var vi voksne egoistiske og lite fintfølende da vi unnlot å fortelle at det faktisk var mulig å få asken etter Aurora etter at hun ble brent. Vel, vi hadde nok med å forklare dette med kremering i seg selv. At både dyr og mennesker brennes etter sin død. Vi hadde ikke behov for å se resultatet av det, syntes vi. Altså i tillegg til at jeg synes det er litt koko med nedgravde dyr under plena.
Men
et minnesmerke kan vi ha. Åtteåringen fikk velge stauder. Valget falt på Bakkestjerne, for den som måtte være opptatt av sånt. Den ser litt ut som en blå variant av Løvetann og sånn sett vil den skli rett i inn i miljøet her. Og så fikk en fin stor stein markere at her bor det folk som savner og tenker på pusekatten sin.
Vi plantet, Trollet satte ned steinen, vi snakka om at her likte Aurora å sole seg. At vi savna den gode pelsen hennes. Og så gråt vi en skvett igjen. Men særlig høytidelig var det ikke. Og det trengte det absolutt ikke være.
Det ligner en gravplass, jeg innrømmer det. Men det ligger ikke noe aske fra et dødt dyr i jorda. Spørsmålet nå er hvor lenge vi skal savne pelsdotten vår. E
r det uklokt å ha slike gravplasser eller minnesmerker? Suller vi oss bare inn og nekter å gi slipp på savnet etter dyret vårt?
Jeg veit ikke. Jeg
håper bare at den blå løvetannvarianten vil blomstre, at de har et snev av overlevelsesgenet til sin gule søster, for det ville være veldig trist om de ikke gjorde det. Og vi kan ikke skylde på Oslo kommunes gravstellhjelp heller.
Hvor jeg vil hen med dette innlegget? Aner ikke.
Kanskje høre hva du mener om gravplasser, minnesmerker, kremering eller blomster?
Jo, en ting til, jeg synes det er
skammelig når det blir krangling om plassering ut av noens gode tanke og idé om å hedre noen med et minnesmerke. Skammelig!
Elisabeth
