tirsdag 17. november 2015

Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.










I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?





I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner





lørdag 14. november 2015

Hat og kjærlighet


Så mye ondskap.
Brutalitet.
Håpløshet.
Meningsløshet.

Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke forstå.
Hvordan kan folk tro det kommer noe godt ut av å drepe uskyldige mennesker?
"Målet helliger middelet", er det noe som heter. Men hvilket mål har de?
Hvilket mål har de som sprenger seg selv i filler i Beirut, Paris og andre steder? Hvordan kan vold, blod og frykt føre til noe godt?

Om du kaller det krigføring eller terror, handlingene ser ikke ut til å føre fram til et bedre liv for oss alle. Hvor mange mødre må miste sine barn? Hvor mange barn må bli foreldreløse?

Personlig er jeg glad for at det var sist helg vår tolvåring var i Paris med idrettslaget, ikke denne.

Samtidig er det godt å se all den kjærligheten og samholdet som markeres med blomster og lys mange steder. Det viser at det fortsatt finnes godhet i verden. Men hvor lenge kan vi bevare håpet om at det gode skal vinne over det onde? Hvor lenge orker vi kjempe?





Elisabeth, som måtte gjøre et forsøk på å skrive av seg tristheten


onsdag 11. november 2015

Hvor skal en pirat ha mobilen sin?

Ja, sånne utfordringer kan man lett møte på. I alle fall om man skal på storslagent tema-party utkledd som pirat. 

Jeg liker å kle meg ut, jeg synes det er stas med temafester. Å sitte ved et av de dekkede langbordene i festsalen ved siden av en som er like maskert som deg, virker forløsende på konversasjonen. "Do you want to touch my gun?", kan lett bli kveldens artigste gjennomgangsfrase. Plutselig er det lov å skrattle av sidemannens utseende også, litt avhengig av tema selvfølgelig. Eller så blir du sittende å fundere på hvem som egentlig skjuler seg bak alt løsskjegget på andre siden av bordet.

Denne gangen skulle jeg altså innta rollen som pirat. 

Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut som han her.....


Bilde lånt fra fanpop.com

.....men sleit litt med å få med symaskina på den oppgaven.


Så i stedet sydde jeg meg skjørt og underskjørt, mekka et stramt belte, pimpa opp en ordinær hatt med fjær og stæsj.






Men litt rød fløyel og en pistol, var antrekket nesten komplett.

Men hvor skulle jeg oppbevare mobilen. Ja, en pirat anno 2015 møter på andre utfordringer enn sine originale helter. (Eller har de levd,  finnes denne type pirater kun på film?)

En liten falsk skinnbit, en snor og symaskin og vips var problemet løst.




En praktisk pose til beltet, inneholdende mobiltelefon og andre nødvendigheter en pirat måtte trenge en stormfull natt.





Komplett, kjempeskummel pirat med farlig "gun" som sidemannen altså utover kvelden stadig fikk lov til å ta på.

Ship o' hoi, splitte mine bramseil!


Elisabeth, pirat i sjølmekka habitt




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...