Hverdagen trenger en fest!

Vi trenger virkelig en fest!


Vi trenger en fest, for dette er vår hverdag:

 

Barskapet er fullt.

Og når barskapet er fullt og det fortsatt kommer nye forsyninger i hus, da sprer ondskapen seg.

Den sprer seg blant annet til kjøkkenbenken.

Den delen av kjøkkenbenken som er synlig for alle som titter inn av inngangsdøra. De må jo lure på hva slags folk som bor her. Tydeligvis noen som trenger Baileys til havregrøten og Barcardi til ertesuppa.

"De kunne jo ha prøvd å gjemme flaskene bakerst i skapet, da", tenker de kanskje.

Jammen, vi har jo det!

Og se her da. Her har jo alkoholen fått følge av en annen party-ingrediens; Musikk. Her kan man jo bare sette i gang en fest med en gang.

Eller kanskje man rett og slett skulle valgt soverommet som festarena? Da er det bare å bikke over på sida når festen når sin naturlige slutt.

På tide med en fest!

Dette er mitt bidrag i utfordringen "Hverdag og/eller fest?" hos i I en Sving.

Fin fredag!

Farvel til rotet?

Da en venn sist vinter klaga på facebook over rotet i gangen og posta et bilde med to - 2 - par sko hensatt på de italienske flisene, da måtte jeg vise dama hva virkelig rot var.

Så jeg tok dette bildet av gangen vår og viste hvor ille det kan se ut. Hverdagsrealisme rett i fleisen.

Sånn kan det bli når Selvaagbygg mener at en familie skal fungere med en gang på størrelse med en spisebrikke.

Dette rotet har vi levd med i ti år. De første åra vi bodde her, da vi bare var to voksne og en katt, holdt vi det sånn noenlunde ryddig. Ikke at katta hadde så mange skopar eller jakker som skapte uorden,  hun bidro mest med å dra sanda si utover.

Etterhvert som det kom et barn inn i huset, eskalerte det. Det var votter, det var sko, det var luer, det var solbriller, det var hauger med jakker, parkdresser, regntøy og så videre og så videre. Kan du se for deg en parkert sportsvogn på denne spisebrikken av en entre? I tillegg til henslengte bagger, bleieposer, sekker og vesker?

Vi vurderte tidlig å sette inn skyvedørskap. Men prisen.....prisen var avskrekkende. 7000 kroner for to speildører. Det smakte beskt og vi unnlot å investere.

Jevnlig dukka ideen om skyvedører opp, som sure oppstøt, spesielt i lue/votte-sesongen, men hver gang landa det på at vi rett og slett syntes det var for mye penger for noe så "lite".

Men sist vinter, da var begeret fullt for Madamen. Da smalt det. Bonusen var kommet på bok. De skulle ikke brukes på reise, et lekkert smykke eller et designerplagg. Nei, de ekstra midlene skulle jammen meg brukes på noe så kjedelig som skyvedører, koste hva det koste ville.

Det ville koste 7000 kroner.

Og en vakker søndag, avsatt for formålet, lekte Mann og Madame Pompel og Pilt og slet seg gjennom jobben det var å sette opp herligheta. Da hadde dørene allerede ligget et unevnelig antall uker midt på stuegulvet i påvente av en felles fridag. Og det tok en hel dag....

Men se så flott det ble.

Ok da, det ser vanligvis mer sånn ut:

Greit, sånn da....minst:

Og rotet? Det er der fortsatt.

Neste prosjekt er å finne en god løsning for skoene inni skapet. I dette huset kan sånt fort ta ti år.

Ute av syne, ute av sinn.

Supermamma tar tyren ved hornene..

Jeg lar meg stadig imponere...av meg selv!

Ja, jeg skjønner at et sånt utsagn kan virke någet kåkki, men sånt bryr jeg meg ikke om. Jeg er nemlig blendet av min begeistring over egenbakte horn.

Lekre, hjemmebakte horn - grove åff kårs

Greia er den at jeg er så elendig på gjærbakst. Stort sett blir boller til biljardgkuler og brød til murstein når jeg skal bake. Siden jeg er alt for glad i søt gjærbakst som kanelsnurrer, rosinboller og kringle, så er det bare en fordel at jeg ikke er en kløpper på å bake dette. Det hadde ikke vært sunt rett og slett.

Nei, jeg har elendig statistikk og selvtillit når det gjelder gjærbakst. Men så er det det at man har blitt så gammel og klok (det skjer i det øyeblikket man runder 40) at ting skal ikke være uprøvd. Man skal ikke la seg stoppe av gamle meritter og fordommer.

Så da jeg kom over denne oppskriften på Matmisjonen, så slo jeg til og tok tyren ved hornene *ca-shok-pong* (dårlig poeng-trommelyd). Grove horn med ost og skinke. Selv det at noen hadde forsynt seg med skinka jeg skulle bruke i den tro at den var pålegg, kunne ikke stoppe meg. Ok, det er vel strengt tatt mer vanlig at skinkeskiver brukes til pålegg her i huset, så skinketyven ble tilgitt. Jeg fant nemlig en pakke til i kjøleskapet, men krydder-skinke, det funka fint.

Hjemmebakte grove horn klare til å tas ut av fryseren når som som helst, det fortjener jammen meg en pott husmorpoeng! 10 av dem har jeg unnet meg.

Det er ikke det at jeg har et horn i siden *ca-shok-pong*  til de flinke damene som konstruerer de lekreste matpakker med engler av fiskepudding og utstanset rødbet som sier "Ha en vakker dag", men jeg verken evner eller gidder å holde på med sånt.

Horn i siden - sorry, kunne ikke dy meg når jeg først hadde et horn tilgjengelig

Men da Matmisjonen i samme innlegg som horn-oppskriften, presenterte skivet vossakorv og agurk lagvis, da tenkte jeg at DET kan jeg også få til.

Og det gjorde jeg! Eller falukorv og agurk. To maule-favoritter hos åtteåringen.

Gud, det er så vakkert at jeg nesten må tørke en tåre.

Prakteksemplar av en innbydende og sunn matboks, eller hva?

Oj, oj, for et prakteksemplar av en mor jeg er! Nevnte jeg at jeg sydde bokbind til Trollet? Ja, jeg gjorde visst det....

Elisabeth, et øyeblikks supermamma

Kaffe-toll?

-Er du ikke sulten da, jenta mi? Skal jeg lage et knekkebrød med brunost til deg?

-Nei, jeg er ikke sulten. Jeg har hatt kaffe-toll.

-Kaffe-toll? Hadde åtteåringen begynt å interessere seg for tollsatsene på kaffe, og hva hadde dette med knekkebrød med brunost å gjøre?

-Ja, vi hadde kaffe-toll hos bestemoren til "Kari".....Eller toll-kaffe, eller noe sånt. Med saft og brownies.

Aha, tolv-kaffe!

Det er ikke så greit med nye ord. Uansett et helt ukjent begrep innerst i veien.

Ill. lånt fra forskning.no

Kompis på nett - Polarn O. Pyret

Du stoler på dine venner, du stoler på dine venners anbefalinger og råd. Også dine bloggvenner. Mer enn en reklame. Det er det mange kommersielle aktører som har forstått. Og drar nytte av.

Fra tid til annen får jeg henvendelser om å teste et produkt, med en vennlig forespørsel om jeg vil skrive om det i bloggen. Jeg takker ofte nei. Om jeg skal gi produktomtale, må det være både relevant og ærlig.

Som mange andre bloggere fikk jeg også en e-post fra Polarn O. Pyret med spørsmål om jeg ville teste ut deres nye nettbutikk. Denne gangen takket jeg ja.

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at dette er en rimelig form for markedsføring for P.O.P. Du er ikke dummere enn som så du heller. Ok, da er vi enige om det. Men jeg håper du også tror meg når jeg sier at jeg alltid skriver ærlig, akkurat hva jeg mener, ikke lar meg kjøpe for en liten slant.

Heldigvis for Polarn O. Pyret så hadde jeg en veldig positiv erfaring med å handle fra nettbutikken deres.

Da jeg opplevde tekniske problemer, med min datamaskin, ikke nettbutikkens skyld, under selve betalingsprosessen, så fikk jeg raskt hjelp fra P.O.P. Sånt setter man pris på.

Og håndteringen av min ordre gikk lynraskt. Bestilt på tirsdag, sendt på onsdag, hentelapp i postkassa mi torsdag. Så ja, absolutt en positiv opplevelse. Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale en sånn kjøpsopplevelse! Jeg håper P.O.P. behandler alle kompisene sine på samme måte.

Den eneste hindringen i prosessen, ja bortsett fra de omtalte tekniske, var åtteåringen som ikke var enig i hva den bestemte kjøpssummen skulle brukes på.

-Se på den fine buksa der, den så myk og god ut!
-Nei, jeg vil ikke ha bukse.
-Ja, men det er bukse du trenger.
-Nei, jeg vil ha kjole.
-Ja, men du trenger ikke kjole, du trenger bukse.

Dere ser hva vi endte opp med:

Trollet var strålende fornøyd og da jeg ba om å få ta et bilde måtte hun først bortom skapet og hente passende tilbehør.

Yo!

Fin fredag!

Elisabeth

Flæsjer rikdommen min

Nettopp.

Du finner meg som elisabethvo


Saksa fra vg.no

1000 husmorpoeng - minst!

Jeg slår til med nok et innlegg om bokbindlegging på skolebøker.

Det er enten bokbind eller matpakke-utsmykking som er høyaktuelle temaer i disse dager. Og gudene skal vite at jeg ikke lager antiloper av agurk og setter sammen pølsebiter til å ligne Taj Mahal, så da blir det bokbind det får handle om.

Jeg har forresten fått med meg at noen rødstrømper rasler med sablene og angriper disse mødrene som legger sin ære i en vakker matpakke, de som iherdig påstår at barnet vil spise skolematen bare du tilfører en dæsj farge eller en artig figur.

Men jeg gidder ikke å si noe negativt om disse energiske mødrene. De får jo styre med det de selv vil. Jeg velger heller å sy bokbind.

Jepp, SY bokbind.

I halv tolv tida i går kveld, etter å ha sittet nokså ineffektiv i sofaen i flere timer og skult på de tre skolebøkene til Trollet som fortsatt manglet bokbind, da tok jeg tyren ved hornene, og trakk opp på syloftet.

Med erfaringen med å sy i voksduk friskt i minnet, må jeg si at jeg er overraska over at jeg klarte å overtale meg selv til flere prosjekter med dette glatte, usamarbeidsvillige materialet. Men det gjorde jeg altså.

Idéen fikk jeg fra Lises myke pakker. Og jeg ser Lise er i gang med ny bokbindproduksjon i pvc i år igjen.

Jeg er utrolig fornøyd med meg selv! Dette kvalifiserer vel til tusen husmorpoeng - minst?! Og sikkert tusen foreldrepoeng også, eller hva?

Og jeg har benytta enhver anledning til å skryte av min bragd i dag:

Kollega (med tre skolebarn): Åh, jeg er så trøtt. Jeg satt oppe og la på bokbind til klokka ble.....

Meg (avbryter): Ja! Vet du hva jeg gjorde i går eller? Jeg SYDDE bokbind, jeg. Er ikke jeg en skikkelig husmor og en skikkelig god mor, er ikke jeg skikkelig flink?

Jada, jeg har skrytt på facebook og Instagram også. Jada, i alle kanaler. Full egendyrking.  Ingen begrensning.

I dag kom fjerdeklasse-trollet hjem med ytterligere fem nakne bøker, så nå er i alt åtte bind produsert.

Om Trollet ble fornøyd? SELVFØLGELIG! Noe annet ville blitt slått hardt ned på.

Elisabeth, bokbindprodusent

Du vet det er sommer når...

Du vet det er sommer når:

*Tv2 kjører dobbeltepisoder med  repriser av "Mord og Mysterier"


Så langt kom jeg på dette innlegget påstarta i juni.

Og vips var ferien fortært, skolestartmandagen her og man kunne heller skrive:

Du vet sommeren er over når:

*Du igjen sitter der med bokbindhelvetet.

Kred til fjerdeklasse-trollet som var godt i gang med bokbinderiet sammen med en venninne da jeg kom hjem i ettermiddag. Sjenerøs med bokbindet vi handla inn på lørdag, var hun også. Såpass sjenerøs at ut av 2,5 meter med Hello Kitty-papir ble én bok kledd. Venninnas bok.

Så da måtte papiret fra Nille fram, det jeg forutseende hadde kjøpt som reserve. Et helvete å få på det også.

Elisabeth

Oslo er min by

Når sola varmer asfalten og det lukter støv og eksos
Da kjenner jeg at Oslo er min by

Og dråpene fra fontena i Studenterlunden treffer et forelska par som deler en soft-is på en benk
Da tenker jeg at dette er Oslo

Når trikken skrangler forbi en kvinne som vugger sitt sovende barn tett inntil brystet
Da føler jeg Oslos puls

Og t-banestasjonen er deilig sval og lukter av fukt, som den alltid har gjort
Da kjenner jeg meg hjemme

Og så buldrer banen inn på stasjonen og den er GRÅ, ikke rød, som den pleide å være
Da skjønner jeg at byen har beveget seg videre uten meg. Min by.

Jeg er ingen poet, men disse tankene og orda slo ned i meg forleden. Som utflytta Oslo-jente, bare et steinkast utafor bygrensa altså, så er det de grønne bussene som nå frakter meg mellom hjem og jobb. En gang i tida, i mange år, tok jeg t-banen daglig. Ja helt siden jeg begynte i barnehagen fire måneder gammel. Gjennom årenes løp, flere flyttinger og jobbskifter, har flere t-banestasjonen vært "mine".

Selv om både t-banen, stasjonene og selve byen stadig oppgraderes og endres, selv om jeg ikke kjenner meg igjen enkelte steder, så føler jeg fortsatt en stor kjærlighet for Oslo, føler fortsatt at det er min by. Selv om jeg trives her jeg bor nå, så er det jo ikke mitt hjemsted. Mitt egentlige hjemsted.

Jeg har ikke flytta så langt og kan enkelt oppsøke min barndomsby. Det hadde vært annerledes om jeg hadde flytta til et annet sted i landet.

Har du flytta på deg, savner du hjemstedet ditt, føler du at hjemstedet ditt er blitt deg fremmed og hva skal egentlig til for at man kaller et nytt sted sitt?

Elisabeth

Dagens oppdagelse #43

Lakrispipene finnes sammen med tobakken i taxfree'n!

Ærlig talt.
Greit at det er forbudt med tobakksreklame.
Greit at den som skal ha snus, sigaretter, sigarer eller rulletobakk må oppsøke det hemmelige rommet innerst i taxfreesjappa for å finne dette.

Men at lakrisPIPENE også må plasseres her!? Ærlig talt, hva er poenget med det?
Ok, det er imitasjon av tobakksvare, men likevel.....Har det ikke gått litt for langt?

Hadde jeg vært produsent og markedsfører av lakrispipene så hadde jeg vært både frustrert og lattermild. Og jeg hadde definitivt rista på hodet av de rare nordmennene og lovverket deres.

Elisabeth

Forkastet drøm om beundrende strandblikk

Ingenting, eller i alle fall lite, skal være uprøvd. Men ofte, i alle fall av og til, går ikke alt helt etter planen.

Da jeg kom over noen rester voksduk i billigkurven på Stoff og Stil, og de til og med hadde sånne populære polkadots, tidligere kjent som rundinger, så fikk jeg den glupe idéen at jeg skulle forvandle det til en hendig pose. En hendig pose jeg lett og lystig kunne slenge over skulderen og frakte badetøyet til stranda i.

Ja, det var planen.

Første avvikende faktor i denne planen var en liten bagatell kalt sol. Sol og en viss temperatur er helt vesentlig for å hoppe lett og lystig med en praktisk badetøypose over skulderen på vei til stranda.

Sol og akseptabel temperatur uteble.

Men moderne, effektive kvinner av 2012 er jo forberedt og møter enhver situasjon på strak arm. Og når sola først kommer, så er det sjelden en myk overgang. 12 grader og regn den ene dagen, 28 og mangel på skygge den neste. Da gjelder det å være klar.

Så denne husfrua som strever sånn etter å ha tingene på stell og alltid ligge ett skritt i forkant, satte seg ved symaskina for å kreere den vakreste badetøyposen noen noen gang hadde spotta på en norsk strand. Ja, folk ville sende beundrende blikk og tenke at dette var ikke bare en smart dame som tenkte praktisk og benyttet fuktbestandig pose til vått badetøy. Nei hun hadde jo til og med designet OG sydd hele stasen selv. -Gud så imponerende!

Men det er altså noe med sånne lykkelige planer. De blir sjelden, nærmest aldri, en realitet.

For æsj så guffent  det var å sy i den polkadotten. Selv med klesklyper (som skulle være et lurt triks) for å holde delene sammen, så må det innrømmes at den vesentlige detaljen i planen om praktisk badetøypose, nemlig selve produksjonen, var noe ordentlig herk. Til og med jomfruforsøket med sånn hullmaskin og maljer funka dårlig. Og resultatet ble deretter.

Æsj. Drømmen om beundrende strandblikk måtte justeres. Forkastes.

Her gjaldt det å hive seg opp i salen igjen. Man skal aldri aldri gi seg på bånn. Man skal krumme nakken og fortsette kampen.

Og her mener sikkert mange at man skal sette seg på ryggen til den samme gærne hesten man ble kasta av. Men hvorfor det? Nei, da er jeg mye mer for å finne stallens laveste ponni for å komme seg opp i salen igjen.

Så jeg gikk rett på og sydde en stripete pose i ordentlig stoff. Et mye mer samarbeidsvillig materiale.

 

Og da jeg fiksa både frontlomme, for og snorer til ryggen, da var selvtillitt og humør igjen der det burde være; På topp!

Men noe strandtur har det ikke blitt ennå.

Elisabeth

Ikea, epla og penis

I forbindelse med utgivelsen av årets IKEA-katalog, hvor det er stor fokus på økonomisk overkommelige endringer i hjemmet med tekstiler, har IKEA innredet og åpnet dørene til lokaler på Grünerløkka i Oslo.

Tekstileriet er åpent for publikum fram til 21. august og samtidig arrangeres en rekke tekstilrelaterte workshops og foredrag. Du kan lese mer om det på deres egne sider tekstileriet.no 

Lørdag var det epla,no som i samarbeid med IKEA arrangerte festligheter.

Et utvalg epla-damer har vært kreative med IKEA-stoffer

Du finner sikkert noen seriøse rapporter fra arrangementet på andre blogger rundt omkring.....

Etter å ha deltatt på lærerik workshop med Gunn fra Maganda.

Og hørt på foredrag med Unni Strand.

Var det fingermat, vin i glasset og skravlings.

Og mens jeg sto der og snakka med Rikkefonsen så blei jeg plutselig oppmerksom på noe bak henne. Mulig de to glassene med vin var medvirkende til at jeg ikke kunne la være å flire høyt.

Hva i all verden hadde IKEA tegna på veggen?!

Ha ha ha, jeg innrømmer at det er platt og enkel humor. Han roer'n i OL som ble beskyldt for å være ekstra ekstatisk under medaljeseremonien blekner jo i forhold til dette, rent størrelsesmessig.

Men dette var slettes ingen ny trend fra IKEA.

Nei, det var visst en helt uskyldig sikkerhetsnål.....Ok.

Puh!

Elisabeth

Ta den ring og la den vandre....

...fra den ene til den andre.


Ok, det er ikke helt sånn, denne PIF-greia. Pay It Forward, eller Gi Det Videre på norsk.

Det er ikke sånn at det du får, det må du sende videre. Det du får, det får du beholde. Hva du får?

Ja, det kan ikke røpes. Ikke veit jeg det heller akkurat nå.

Men jeg liker å gi bort fine ting. Jeg liker å få fine ting også. Derfor slang jeg meg på da 3 prinser inviterte til PIF.


Reglene for PIF er som følger:

1. Du skal ha egen blogg så du kan vise hva du gir bort og hva du får. *check*
2. Du skal ha et ønske om å glede noen. *check*
3. Du skal sende gaven innen 365 dager. 

Jeg mangler altså noe for å innfri alle krav. Jeg mangler tre mottakere. 

Har du lyst til å være med og få en hyggelig* gave fra meg i posten, et alternativ til reklamen og vinduskonvoluttene, så skriv det i en kommentar til dette innlegget.

Og hvis ikke, så kan du kommentere hvor kul denne urtepotta jeg ga i gave til noen venner er. Men jeg sender ikke urtepotte og friske urter i PIF-en altså. Men kanskje PIFFI allkrydda? Hvem vet. Du kan ta sjansen og finne det ut.

God lørdag!

Elisabeth

*Forhåpentligvis hyggelig, noe du liker.

Sånne midlertidige saker....

Det er rart hvordan midlertidige løsninger blir så langvarige at de plutselig er blitt varige. Evigvarende.

Da vi heiv ut tjukk-tv'n ved juletider så måtte vi gjøre om på hyllene i seksjonen før vi hadde tenkt ut en lur løsning.  Sånn så det ut:

Og hvordan tror du det ser ut nå?

Ja, full pott på å gjette "akkurat det samme". Ja, bortsett fra at skiskytingsesongen er over og Liv-Grete har reist hjem igjen. Men det er fortsatt sport på tv.

For det er sånn med midlertidige løsninger. Det tar ikke lang tid før man blir blind for dem og vips har det jammen meg gått over et halvt år og man har slutta å la seg stresse av utsikten.

For en stund sida kjøpte jeg knall voksduk jeg tenkte skulle spre sommerglede på terrassebordet. Siden det regna den dagen, slang jeg bare duken ned ved verandadøra i påvente av sommer i annen form en på kalenderen.

Og hva skjer?

Jo, ganske snart hadde jeg funnet en praktisk bruk av duken på gulvet.

Matte for våte ute-crocks! (Ja, jeg har to par)

Så nå er jeg veldig spent på hvor lenge denne midlertidige løsningen blir værende. Den vil ikke se like velplassert ut ved juletider....

Elisabeth

Dagens oppdagelse #42

Min venstre rumpeball er større enn den høyre!

Stor rumpe får ikke plass innenfor fotoramma

Jeg har sjekka på flere bukser. Midtsømmen sitter ikke rett mellom rumpeballene, men litt mer utpå venstre side. Snodig.

Er det bare meg, eller har andre det sånn også? Jeg burde ordna en sånn stemme-greie her sånn at vi kunne foretatt en skikkelig undersøkelse. Er dine rumpeballer like store? Ja eller nei.

Jeg har hørt at det er ganske vanlig å ha en fot som er litt større enn den andre. Når jeg tenker meg om tror jeg det er den venstre foten hos meg. Hallo, kanskje aaalt er større på venstre side? Ører, nesebor, fingre. Oj, fram med målebåndet!


Elisabeth, uproporsjonert

I will survive!

Riktig utstyr på tur er viktig. Det trenger ikke være lange turen. Det trenger ikke være store utstyret heller.

Jeg er ofte på jobbreiser i Sverige. Det er tre ting som regel irriterer meg på disse turene:

1. De kan ikke det der med skikkelig grovt brød. Det er enten lyse rundstykker eller sånt vått rugbrød. Ok, knekkebrød er de gode på, men jeg savner altså skikkelig grovbrød på frokostbordet.
2. Det serveres Ramlösa til lunsj og i møter og jeg må BE spesielt om å få vanlig springvann. Burde være en enkel sak å fikse en mugge vanlig vann, men nei de skal liksom prakke på en dette salte brusevannet.
3. Det finnes sjelden suketter ved kaffe- og tebordet. 

Grovbrød og springvann kan jeg ikke kjekt frakte med meg på innerlomma eller i veska. Men suketter, det kan jeg enkelt medbringe.

Derfor har jeg alltid et "survival kit" i veska. Nå jeg kommer over enkeltpakkede suketter (som regel på norske hoteller) så rapper jeg med meg tre-fire pakker og fyller i en pung jeg har sydd.


Og pungen inneholder selvfølgelig ikke kun suketter! Nei, man trenger andre småting for å overleve.

Rakna søm? No problem, Elisabeth har sykit.
Spjæla bag? No problem, Elisabeth har sikkerhetsnål
Papirkutt i fingeren? No problem, Elisabeth har plaster.
Hodepine? No problem, Elisabeth har tabletter.
Brukket negl? No problem, Elisabeth har neglefiler.
Kom mensen overraskende? No problem, Elisabeth har tampong.

I tillegg har jeg mer personlige saker som et ekstra sett kontaktlinser og allergitabletter. Og alt får plass i en liten pung som ikke er større enn 12x10 cm eller deromkring og dermed fint får plass i veska mi.

Så jeg er forberedt, jeg takler de fleste situasjoner, I will survive!

Elisabeth

Slitsomme bryllupsforberedelser

Jeg får med meg at vordende bruder og brudgommer, mest bruder, synes det er så slitsomt å forberede bryllup. Jada jada. Det er sabla slitsomt å forberede seg som bryllupsgjest også, skal jeg si deg.

For det første er det antrekk. Her kan man jo ikke komme i hva som helst. Nei, man må dra sin slappe kropp av gårde i flere butikker før man finner noe sømmende å ikle seg. På veien har du svetta deg gjennom trange prøverom med sprikende gardiner, grell belysning og avslørende speil. Mens betjeningen enten står trippende utenfor og lurer på om du trenger hjelp. Eller om du faktisk trenger hjelp, er helt fraværende. Du finner dem tyggistyggende bak disken i en viktig samtale om helgas festligheter med sin tyggistyggende kollega.

Så er det tilbehøret. Tilbehøret er viktig. Det er tilbehøret, eller the accessories, som gjør hele antrekket, i følge de som kaster terninger i tabloidpressen og sladrebladene. Sko, smykker og veske skal matche kjolen du var så heldig å finne. Og det skal være riktige farger. Er det lyse strømper til mørke sko eller mørke strømper til lyse sko som gjelder denne sesongen? Eller er det helt feil med strømper i det hele tatt? Best å sjekke de glossy magasinene. Og det skal være passe mengde tilbehør, unnskyld accessoirer. Less i more, eller more is less eller less is best eller hvordan var det igjen? Prangende ørepynt betyr at du bør droppe halssmykke, var det sånn?

Puh, slitsomt å lese seg opp på dette området.

Når alt dette er på plass så skal kroppen groomes. Vi snakker tipp topp behandling fra topp til tå. Manikyr og pedikyr og lakk og hårruller og hårkurer og mer lakk. Alt sammen, takk!

Bare det å velge neglelakk kan jo by på problemer. Her må man kanskje også konferere terningkaster'n bak slottet eller de glossy magasinene. Og den neglelakken som er hottere enn hottest denne uka, er sikkert utsolgt overalt så du må ligge i telt foran et parfymeri noen netter for å sikre deg godsakene. Ja, kun det beste er best i et bryllup.

Og siden du var så dum å velge en ermeløs kjole, så må du for all del ikke glemme å trene tricepsen i håp om å bli kvitt grevinnehenget. Trøbbelet er at dette kommer du selvfølgelig på at du skulle gjort sånn cirka to dager før du skal iføre deg den ermeløse saken. Sukk. Så da blir løsningen et sjal over skuldrene. Offisielt er det fordi du fryser, men alle forstår jo at det er de bleike, dissende overarmene som skal skjules.

Og bleik er du fordi du har vært så redd for å få et ukledelig skille etter t-skjorteermet at du har gått med langerma hele sommeren. Eventuelt holdt deg innendørs. Eller reist land og strand rundt i den hensikt å unngå sola. Trøndelag ville vært et godt valgt i så måte.

Men endelig kommer dagen og du står der stivpynta. Stiv i kroppen av sånn hold-in og push-up og shake it up og anti-shake. Og du holder pusten av spenning. Spent på om alle sømmer holder eller om det du har holdt inn plutselig buler ut et helt annet sted på kroppen. Spent på om du klarer å sitte på kirkebenken eller om du klarer å få i deg mer enn to fingre krem fra bryllupskaka innenfor den trange saken du har ålt deg inn i.

Du står der i all din prakt, og så er det ikke deg folk ser på. Nei, det er noen andre festkledde, som har overgått deg i bryllupsforberedelsene som får all oppmerksomheten - makan!

Ok, det er kanskje like greit. Ref. grevinnehenget.