Veske uten trykknappknot

Antall vesker i undertegnedes besittelse er en vel bevart hemmelighet. Vesker er min greie liksom. Jeg er på konstant utkikk etter Oh Den Perfekte Veska. Jeg lar blikket sveipe erfarent over butikkstativ og over skjermen med ebay.

Jeg leker med tanken på å sy den perfekte taska sjøl, med riktig lengde på remmen, riktig antall praktiske lommer osv. Men inntil jeg har opparbeida meg nok trygghet og kunnskap til å konstruere eget mønster og sy noe vellykka etter det, øver jeg på å sy etter andres mønstre.

Og siden jeg selv strengt tatt ikke trenger så mange flere vesker, gis de bort. Det er eneste løsninga.

Sist ut er denne her.

Ganske ok mønster, Ikke vanskelig. I alle fall ikke etter å ha lagt til litt fornuft og forstått alle engelske ord i instruksene. Ja, for jeg kan jo ikke følge mønsteret heeeeelt til punkt og prikke. Neida. Og da må man lese instruksene nøye og vurdere om noe må gjøres annerledes.

I stedet for å stryke på forsterkning i form av vliselin eller noe, brukte jeg dette kule stoffet fra Ikea, som det er litt tykkelse på. Digg stoff, ikke første veska jeg syr av dette. Sikkert ikke siste heller.

I tillegg la jeg inn en liten, enkel lomme i foret. Andre variasjoner kan være å bruke to ulike stoff eller mekke en lukke-ordning. Trykknapp egner seg, men siden jeg hittil har knota sånn med trykknapper (hey, trykknappknot er et kult ord), så utelot jeg det denne første gangen jeg testa mønsteret. Skal vurdere trykknappknot trykknapp i neste forsøk.

Veska er fin til å ha med seg et par sko og en flaske i når du spaserer til selskap, tenker jeg. I den lille lomma kan du ha lebestiften.

Mottaker ble overraska og fornøyd. Da ble jeg glad. Husk, den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad, vet du.

Om du ble inspirert og vil teste ut samme mønster, så finner du det HER.

Ja, nei, det var i grunnen ikke noe mer jeg hadde på hjertet. Kun et ønske om å flæsje denne veska og håpe på litt skryt at noen andre også kan ha glede av mønsteret jeg fant på den store verdensveven.


Elisabeth

Dagens oppdagelse #63 - med 20-årsgrense

Pulverkaffe er helt ok om du bare blander det godt med Baileys....

....og det er en veldig ålreit blanding å få i hånda i det du kommer inn i hytta etter en frisk skitur.


Elisabeth

Støtte til støtteapparatet

Vår tiåring er aktiv langrennsjente. Hun freser avgårde og har det gøy i skisporet. Ski er først og fremst lek og moro.

Uansett talent eller nivå, barn trenger et støtteapparat. I den alderen faller den oppgaven naturlig på oss foreldre. Senere får landslagsapparatet overta. Inntil videre funker mor som administrator og utstyrssjef, og far som smøresjef og sjåfør.

Vi er et velsmurt maskineri. Ullundertøy, drikkebelte med varm saft, hodelykt, den riktige lua osv. trylles fram til rett tidspunkt, tilpassa vær og føreforhold.

Men så var det den skismøringa da....Alle fortjener godt smurte ski, altså ikke godt som i kladder med blå Swix, men godt som i riktig smøring i forhold til temperatur og snøtype. Dårlige ski kan drepe selv den ivrigste skiløper.

På dette punktet har støtteapparatet forbedringspotensiale. Selv er jeg av typen "Vi kjører blått" uansett. Bortsett fra i påsken, da er det "Vi kjører rødt klister". Mannen, som altså utgjør smøreteamet i tiåringens ski-karriere, ser ut til å følge samme rutine. Det finnes tydeligvis flere typer enn blå voks og rødt klister å velge mellom, har jeg skjønt, så det er bare å erkjenne at smørekompetansen kunne vært høyere.

Det er det visst flere som mener....

Her en ettermiddag sto Svigerfar på trappa med noe stort under armen.
-Hei, jeg har kjøpt et smørebord til dere!
-Hæ?
-Smørebord.
-Sånn til å smøre ski på?
-Ja! Kan jeg få nøkkelen så skal jeg sette det i uteboden.
-Ok. Bare gå rett inn etterpå, jeg holder på å støvsuge i annen etasje. (Heeelt sant assa, ikke noe jeg bare slenger inn for å vise at det hender jeg gjør nytte for meg!).

Jeg fortsatte med mitt. Jeg støvsugde både andre og første etasje. Svigerfar var fortsatt ikke kommet inn igjen.

Men så gikk det i døra. -Har du en hammer, ble det ropt inn.
-Hammer? Trenger man hammer for å sette et smørebord uti boden? -Er det ikke et sånt bord som kan slås sammen? Et som vi kan hente inn og stå her i gangen og smøre?
-Nja, joa, man kan kanskje det. Men jeg setter det opp ute i boden. 
-Er de plass der da?
-Jada, jeg har rydda plass.


Jada, det hadde han. Mellom putekasse, sykler, akebrett, malingspann, hengekøye, verktøy og gressklipper, der tronet det der smørebordet.

Som du ser har jeg prøvd å ta bilde av herligheta. Som du ser er det ganske mørkt uti den boden. Ja, det er ikke strøm i den boden. Det betyr ingen lampe....det betyr heller ingen strøm til et sånt smørejern Svigerfar også kom med.

Utstyret er på plass. Det ser unektelig proft ut.  Nå trenger vi noe mer enn blå voks og rødt klister.

Og til sommeren, når gressklipper, hengekøye og putekasse er ute i friluft igjen, da vil det være god plass til det smørebordet. Om vi klarer å lirke oss fram til de sakene og dra det fram, da.....


Elisabeth, støtteapparat med proft utstyr og press om å heve smørekompetansen

Operasjon Brun Saus - forsøk 1

Er det normalt å stå ved komfyren og røre i en gryte med brun saus sånn cirka klokka halv elleve en søndagskveld?

Ja, om du har som mål å lære deg å lage brun saus så!

Takk for alle velmente råd og heiarop ved kunngjøringen av mitt mål for 2014. Et år har som kjent 12 måneder, et hav av tid, så jeg tenkte vel at jeg ikke måtte sette i gang med den sauslaginga sånn akkurat med det samme, sånn samme måned som man hadde bestemt seg. Et så viktig prosjekt må gjennom alle nødvendige faser, å bygge seg opp motivasjon og mental styrke, er for eksempel essensielt.

Men så begynte det å hagle inn meldinger fra nord til sør, fra øst til vest: "Hvordan går det med sauseprosjektet?", "Har du laget saus ennå?", "Hatt kjøttkaker med hjemmelaga saus til middag i dag?".

Når man i tillegg opplever at noen  begynner å skryte hemningsløst over egne saus-ferdigheter og nærmest daglig sender meldinger av typen "I dag har jeg servert lammestek med en aaaaaaldeles nydelig rødvinssaus", så begynte det å bli svært irriterende.

Enda mer irriterende var det å få svar som "En dæsj smør og deretter melmengde tilpasset smørmengden", når man forsøkte å be om veien til sånne aaaaaldeles nydelige sauser.

Irritasjon kan faktisk fungere som utløsende faktor, viser det seg. Vips hadde jeg sist søndag  forflytta kroppen fra sofaens lune favn, og befant meg foran komfyren med gryte, visp, smør, mel og buljong. (Jada, det bør helst være kraft kokt på ei eller anna knoke, men ingen trodde vel ærlig talt at noe sånt fantes innerst i veien?)

Full konsentrasjon, røre hele tiden, ikke brenne smøret, ikke brenne melet, røre, røre, spe med varm buljong, unngå klumper, unngå klumper, spe litt til, røre mer, spe, spe, spe, rør, rør, rør, koke, koke, overhøre Mannens undrende spørsmål om hva i all verden jeg driver med, røre, krydre litt kanskje?

På 15 minutter hadde jeg mekka en saus!

Voila!

La meg få påpeke; en klumpefri saus!
ok, den blei litt lys i fargen, men det tar jeg igjen på den aaaaaaldeles nydelige framstillinga, eller hva?

Da fører vi inn i saus-journalen:
Prosjekt Brun Saus 2014, forsøk 1
Pluss: Uten klumper, ok smak
Minus: Litt lys

Veldig, veldig fornøyd, en strålende start, om jeg må si det selv. 

Man kan kanskje ikke tildele seg selv husmorpoeng hver gang man lager brun saus, men for dette første forsøket, på en søndag kveld, uten at det var noen kjøttkaker som venta på å bli omfavna av varm væske, så er jeg raus med meg selv. Hele 20 poeng....nei, la oss si 25, tildeles for bragden.

Om du også er en sause-vegrer, men ble inspirert nå. Om du også har venner som bare håner deg og ikke vil dele sause-kunnskapen sin, da finnes heldigvis internett og youtube, som kan fortelle deg mengdeforholdet mellom smør og mel. Hurra for Youtube og  MatPrat. Snurr film, lag saus. Vel bekomme.








Elisabeth, sausdebutant 

Glede seg til å vaske badet??? Og et tips som faktisk er nyttig

Det kommer vel ikke overraskende på noen at jeg ikke akkurat er superoverbegeistra for husvask.
Så derfor var jeg en smule skeptisk da jeg så denne overskriften på dagbladet.no.

Skeptisk og nysgjerrig, får jeg si. Glede seg til å vaske badet??!! Hallo?

Om Colin Firth satt på dasslokket og proklamerte kjærlighetsdikt så lenge jeg holdt på å gnikke gulvflisene, da....kanskje da, ville jeg ha styrta hjem fra jobb hver ettermiddag og gleda meg til å vaske badet. Muligens.

Men man må jo vaske badet, enda så kjedelig det er. Så jeg gjør det altså, en gang i blant. Kunne denne oppgaven gjøres mer effektivt? Alltid åpen for tips der, så jeg klikka meg inn på dagblad-tv.

Tabloidoverskrifter.....akk. Ok, det handla om noe nærliggende, men ikke flisskrubbing som jeg trodde. Nei, det dreide seg om rense dusjhodet! Åååååkei, det er nok et forsømt område innerst i veien, må jeg ærlig innrømme. Greit, vann og eddik over natta. Ok.

Her kan du se videosnutten.


Men helt skuffa blei jeg ikke, for lenger ned på sida fant jeg et tips som passa bedre inn i min hverdag.
Nemlig hvordan man får tørr neglelakk på 30 sekunder! Aha, genialt!

Man dypper rett og slett de nylakkerte fingrene ned i kaldt vann.
Jeg har testa det flere ganger, det funker!

Neglelakkeringa er typisk det siste jeg gjør før vi ramler avgårde til festligheter. Veldig ofte finner jeg ut at jeg ikke rekker å lakke OG vente på at det skal tørke før jeg drar på meg kåpa. Veldig ofte gjør jeg det likevel, fordi jeg tror at jeg skal klare å åle armene gjennom ermene. Veldig ofte mestrer jeg ikke det. Veldig ofte er jeg på fest med skrukkenegler. Og andre ganger lakker jeg neglene på vorspielet. Cava og neglelakk er flott kombo.

Men nå har jeg altså fanga opp dette trikset som gjør at jeg rekker den lakkeringa nærmest på vei ut døra. Aldri mer skrukkenegl-fest på meg!


Elisabeth, skrukkenegl-fri

Mål for 2014

Jeg liker ikke nyttårsforsetter. Ordet knyttes alt for ofte til selvdisiplin i form av mer trening og mindre mat, og man starter med dårlig samvittighet.

Nei, da er jeg heller tilhenger av å ha noen mål for året, noe nytt man skal lære seg, noe som kan gi en positiv opplevelse av mestring.

Så jeg pleier å ha mål for hvert nytt år. Det kan være store og små ting. Ett år var målet å vinne i kortspillet amerikaner. I 2011 bestemte jeg meg for å være mer egoistisk. Det er året Mannen senere har referert til som diva-året, men handla egentlig om å ta mer hensyn til meg selv og hva jeg ville, enn hva alle andre ville og forventa av meg. Det var året jeg begynte å sy. Angrer ikke.

I fjor hadde jeg et personlig mål om å være mer raus med komplimenter, å fortelle folk at de er viktige for meg, å glede andre med hyggelige meldinger og små gaver. Jeg skrev litt om det i dette innlegget fra juni. 

Ganske dyptfølende og sånn hjerte-smerte det der. Så i 2014 skal jeg bli mer overfladisk. Til høsten vil det bare være rosa tyggistygging og krig og fred og sånn....Neida, det var en spøk.

Målet for 2014 var ikke klart i det rakettene ble avfyrt forrige uke, men det stressa meg ikke. Jeg visste at det snart ville åpenbare seg. Et år består tross alt av tolv måneder, ingen hast.

Og i dag kom det dalende der jeg sto over dampende gryter mens familien gapte etter søndagsmiddag:

Jeg skal lage brun saus!

Sånn fra bunnen av. Jada, jeg har gjort forsøk før, men etter mye søl og klumper har jeg gitt opp. Men nå er jeg lei av å sponse Toro med 15,90 hver gang vi skal ha saus å mose poteten i. Nå skal jeg smelte noe smør og røre inn mel og noe greier. Saus skal bli!

Jeg kan være med på at sauslaging kan høres noe tynt og lite utfordrende ut, men jeg kan love deg at det er det ikke for meg.

På samme måte som å brette plastposer eller sy en rett søm er isi pisi for meg, men kanskje er utfordrende nok for andre. Vi er alle forskjellige. Jeg skal lage saus i 2014, hva skal du?

Ok, nå må jeg google litt. Snakkes!


Elisabeth 

Brun saus laget av noen andre, bilde frekt og freidig lånt fra klikk.no.