tirsdag 10. desember 2019

Rehab-julekule


De som følger meg på Instagram har antagelig fått med seg at jeg brakk håndleddet i oktober. Ja, jeg sutra over min enarma tilværelse i over fem uker. Å klare seg med kun én hånd er ganske utfordrende når du er vant til å ha to. De første ukene trengte jeg hjelp til å vaske håret og greier. Kontaktlinser orka jeg ikke knote med, det ble briller i stedet. Og jeg hadde sånn cirka to gensere som gikk over gipsen, det var to mer enn antall jakker som kunne brukes da gradestokken sneik seg mot null. Om ikke annet så fikk jeg en forsmak på en eventuell framtidig tilværelse som sykehjem-beboer, der jeg satt småkald på sengekanten og venta på at 16-åringen kunne hjelpe meg. Stakkars barn, hun fikk muligens en forsmak på framtida hu også, enebarnet med eneansvar.

Men jeg bør jo ikke klage, jeg ville jo bli kvitt gipsen og etter hvert ha to fungerende armer igjen. Tanken gikk til de som er permanent uten en eller to hender.

Gipsen er endelig fjerna, men hånden er selvfølgelig ikke helt restituert. Den er stiv og småvond og jeg skal jo da liksom trene med sånn myk ball, strekke og gjøre øvelser.

Sånt er jo ærlig talt veldig kjedelige greier.

Så jeg har utvikla mitt eget treningsprogram.

Å klippe, brette og lime sammen en julekule føles mye mer meningsfylt og produktivt enn å trille ball mens man stirrer tomt ut i lufta.

Så i medfølelse med de som ikke kun er midlertidig enarma, laga jeg en julekule av gratiskortene fra Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag. Det syntes jeg passa så bra. Ikke minst at de fine kunstverkene kan "skinne" i vinduet mitt når jeg ikke har behov for å bruke dem på tradisjonelt vis.




Tre julekort ble supplert med sort og blå papp. Det krevde massiv bruk av sterkt lim, så rehab-øvelsen førte til at jeg klistra meg selv fast til det meste og måtte til slutt bruke stålull for å bli kvitt limet på fingrene. Men det var verdt det.





Om du ble inspirert og har lyst til å prøve deg på samme øvelse (med eller uten rehab-behov), finner du fremgangsmåte via denne linken. Julekort av denne typen er ypperlige til formålet, eller litt tykkere papir/papp da det kreves at det er litt hold i det for å unngå en slapp og slunken kule - litt som denne rehab-armen min.

Slapp hånd, men struttende julekule i vinduet her.


Elisabeth, rehab-julekuleutøver

lørdag 30. november 2019

Tiårstanker

I disse dager er det ti år siden jeg fikk en nokså spontan idé om å opprette en blogg, og handla deretter.

Ti år!

Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle fylle denne bloggen med, ingen aning hva den ville føre med seg, at jeg i flere år ville få så mange gode stunder, ved å både skrive og lese, hvor sosialt det skulle bli og at jeg ville oppnå varige vennskap gjennom denne nye hobbyen.

Mye er skjedd på ti år. Trollet, som da akkurat hadde begynt på skolen, går nå på videregående. De typiske barne-innleggene og mammarolle-innleggene ble etter hvert færre. Kake-innleggene flere. Bloggen har vist seg å være et praktisk arkiv for oppskrifter, både innen mat og kreative krumspring.

Nylig fikk jeg en melding fra en venninne. Hun hadde googlet etter idéer til hjemmelaga kalendere i filt og havna på min blogg. Artig.

Jeg har skrevet om mye forskjellig, både morsomme betraktninger og mer alvorlige ting. Det hender jeg leser litt her og der - om mimrer. Flere innlegg kan jeg ikke en gang huske å ha skrevet. Jeg skylder på mengden (i perioder postet jeg gjennomsnittlig 1,5 innlegg per dag), ikke begynnende aldersdement. Jeg har også blitt ti år eldre underveis, men SÅ gammel er jeg ikke.

Ja, i mange år var blogginga en kjær hobby. Så kom Instagram, livet, senebetennelsen og manglende skrivelyst i veien. Men jeg har ikke fått meg til å legge ned min egen plattform for ytring, det kan jo hende jeg får noe viktig på hjertet en gang i framtida.

Je ne regrette rien. 

Jeg angrer i alle fall ikke at jeg har holdt meg (nesten helt) anonym her. Hadde ikke orka å føle (innbilte) blikk i ryggen i kassakøen på nærbutikken. "Der står hun som ikke kan legge på bokbind, hun som nekta dattera si å selge vafler, hun som snakker åpent om rumpehull".

Akkurat det der synes jeg har endra seg mye på ti år. Jeg har aldri fått en surmaga spyklatt i kommentarfeltet. De som ikke hadde noe positivt å si, holdt kjeft. Bloggene var en arena for oppmuntring og heiing. Vi var blant venner. Nå er mitt inntrykk at mange bloggere er offentige skyteskiver og netttrollene boltrer seg i kommentarfeltene deres.

Så jeg er vel blitt en veteran, en pensjonist, som ser tilbake på storhetstida og gamle dager da alt var så mye bedre. Eller "en tidlig influencer", som en medblogger kalte oss her for en stund sida da hun skulle gjøre rede for hvordan vi to kjente hverandre. Det var kanskje å ta i, men sannheten var at vi var med på starten av den bloggbølgen som ga rom for helt vanlige folk - sånn jeg ser det.

Ti år.

Jeg er blitt eldre, katten er skiftet ut, men ikke Mannen. Huset er det samme, det ligger fortsatt innerst i veien.

Og de oransje crocsa er de samme.



Gratulerer med 10-årsdagen, Bloggen.

Elisabeth, jubileumsblogger


onsdag 19. juni 2019

- Her får du ikke bo!

Hva om du bodde på et sted hvor det var sure naboer, knotten irriterte vettet av deg eller det alltid var skygge på terrassen - rett og slett et litt kjipt sted?

Hva om du visste at på andre siden av sjøen var det helt andre forhold? Der levde folk i harmoni, sola skinte, gresset var grønnere.

Hadde du ikke hatt lyst til å flytte til det andre stedet?
Hadde du ikke hatt lyst til å skape en litt bedre tilværelse for deg og din familie?

Klart det - la oss bestille flyttebil!

Men så hadde du ikke LOV til å flytte dit. Dette området var forbeholdt de som hadde blitt født akkurat der, på den andre siden av sjøen. Og disse hadde bestemt at ingen andre skulle få varme seg under sola deres eller ligge i det grønne gresset deres.

Du hadde ikke lov til bo der. Selv om du lovte at du skulle oppføre deg, være grei mot naboene og klippe gresset. Du kunne ikke selv bestemme hvor du ville bo.

Hadde du blitt lei deg? Skuffa? Sint? Frustrert?

Det tror jeg at jeg ville blitt.

Verden, ass .....



Elisabeth, medmenneske








Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...