Tre ting før vi begynner:
1) Vi hører stadig om norsk helsevesens lange køer og ineffektivitet. La meg presisere at jeg veit at
det finnes mange omsorgsfulle og engasjerte helsearbeidere der ute, jeg kjenner flere av dem. De fleste sykehusansatte er det lite galt med, men noe er likevel ikke helt rett med systemet.
2) Dette innlegget er langt.
(Fristende å slenge på "like lang som helsekøen", men det ville være en platt vits. Helsekøen er tross alt flere mil lengre.) Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet.
3) Dette er min historie og
mitt møte med den norske helsekøen. Det er ikke min intensjon å henge ut nevnte sykehus, navnene er tatt med for enkelthets skyld.
 |
| Ivrig pasient lurer seg til et bilde mens foten klargjøres på operasjonsbordet |
Min historie begynner her.
Årsskiftet 2011-2012: Henvisning fra min fastlege til ortoped samt til røntgen for vurdering av plagsom utvekst på tå.
Februar 2012: Røntgen tas på privat klinikk. Jeg betaler min egenandel på noen hundrelapper og får beskjed om at bildene sendes fastlegen.
Februar 2012: Ortoped på privat klinikk foreslår operasjon og sender henvisning til Akershus Universitetssykehus (AHUS).
Mars 2012: Får brev fra AHUS. Estimert ventetid på denne typen ortopedisk inngrep er cirka fire måneder, står det, men jeg tenker det nok vil ta minst seks. Jeg står nå i den berømte helsekøen, ventetida starter.
August 2012: Som den utålmodige pasient jeg er, ringer jeg AHUS
.-Jada, du er registrert her. Nei, vi har ikke telefonnummeret ditt. Ja, jeg kan prøve å få lagt inn det i systemet så vi kan ringe deg om noen avlyser operasjonen sin. Fint at du kan stille på kort varsel.
 |
| Lite imponerende bandasjevalg |
Begynnelsen av september 2012: Jeg er ikke helt overbevist om at damen jeg snakka med sist faktisk klarte å legge inn telefonnummeret mitt (en opplysning jeg mener burde være standard i alle pasienthenvisninger). Men joda, damen har visst klart det kan en annen dame ved samme avdeling opplyse.
Slutten av september 2012: De ringer fra AHUS.
-Nå har kirurgen tatt fram papirene dine og vi mangler røntgenbildene dine. Javel....ikke bare har det gått sju måneder før de åpner posten sin, men når de først gjør det så har de ikke grunnlag for å vurdere saken.
-Husker du hvor du tok røntgenbildene? -Eh, da må jeg tenke litt, det er jo så lenge siden og i mellomtida har jeg tatt både MR og røntgen av et kne og jeg tok det ikke på samme sted alt sammen..... Jeg beklager overfor helsesekretæren det ekstraarbeidet jeg har påført henne ved å lete etter mine bilder, men det virker som om dette er helt vanlig for henne.
-Ikke noe problem, jeg ringer til røntgeninstituttet og ber dem sende over bildene.
På dette tidspunktet innbiller jeg meg at en innkalling til operasjon er rett rundt hjørnet og at det heller ikke var tilfeldig at jeg ble kontaktet så raskt etter at jeg selv var på tråden og "maste". Akkurat det der har jeg et ambivalent forhold til. Det er
de resurssterke pasientene som "maser" som rykker fortest fram i køen. Hva med de mer tålmodige?
Høst blir til vinter og våren står for døra neste gang jeg hører noe.
Mars 2013: -Hei det er fra AHUS. Nå har vi kjøpt plasser på Lovisenberg for å få unna køen. Er du villig til å overflyttes dit? Nei, du havner ikke bakerst i køen. Du vil få en innkalling derfra i løpet av et par uker. Denne pasienten er mer enn villig til å overflyttes
April 2013: Brev fra Lovisenberg mottas og jeg blir mildt sagt oppgitt. "Time for konsultasjon for vurdering av eventuell operasjon er estimert til september 2013", står det. Da blir jeg irritert og hakket verre enn irritert, så allerede neste dag ringer den brysomme pasienten til Lovisenberg:
-Jeg tror dere har sendt meg feil standardbrev! AHUS har kjøpt operasjonsplass for meg, den vil jeg ha nå! Nei, jeg trenger ikke snakke med den som har formulert brevet, jeg vil ha time for konsultasjon nå! -
Et øyeblikk, sier den uheldige helsesekretæren i den andre enden av telefonrøret. Etter rundt 20 sekunder er hun igjen på tråden;
-Du kan få time neste fredag, passer det? -Ja takk, det passer fint. Takk for hjelpen.
Igjen får jeg vond smak i munnen av at det faktisk hjelper å "mase". Det er ikke sånn systemet burde vært.
Et par dager senere mottar jeg et brev med bekreftelse på avtalen. Det står også at jeg må
selv medbringe røntgenbilder. Jeg har ikke røntgenbilder, jeg har aldri hatt røntgenbilder, er aldri blitt tilbudt røntgenbilder, så jeg ringer Lovisenberg igjen.
-Har du ikke røntgenbilder, sier du? De sendes til fastlegen din og normalt skal de også tilby deg å kjøpe en cd med bildene. Når tok du bilder da? Februar 2012!? Ja, da er de bildene uansett alt for gamle, vi må ta nye bilder. Hun opplyser at røntgenbilder oppbevares i seks måneder før de destrueres. Det vil si at
da AHUS åpna posten sin og trengte røntgenbildene var de allerede utilgjengelige.
-Ja, du får bare komme til avtalen med kirurgen og forklare situasjonen. Damen er svært forståelsesfull og også opprørt på mine vegne og kanskje over systemet også.
Fredag 12. april 2013: Konsultasjon hos ortopedisk kirurg på Lovisenberg.
-Jeg opererer ikke uten å ha sett røntgenbilder. La meg sjekke om vi kan ta de med en gang nå. Ah, endelig litt framgang, tenker jeg. Endelig et sykehus hvor det handles med en gang. Dessverre har det kommet inn litt for mange akutte tilfeller denne dagen slik at røntgenavdelingen ikke kan ta meg i mot, men jeg får en time om ti dager. Jeg er likevel fornøyd. Nå skjer det noe. Dessuten går jeg derfra med en fastsatt dato for operasjon kun en måned fram i tid.
Krykker må skaffes og jeg finner ut hvor i kommunen man får utlevert sånt. Den første dagen jeg ringer, en mandag, får jeg beskjed om at det er stengt på mandager og blir bedt om å ringe tilbake neste dag. Neste dag ringer jeg og får beskjed om at jeg ringer ti minutter for seint for kontoret er kun åpent mellom åtte og ti....Ærlig talt, hvor mange kalorier hadde det kosta vedkommende å informere om denne viktige detaljen da jeg ringte første gang? Irritert.
Men jeg lykkes i å få utlevert et par låne-krykker selv med begrensa åpningstid, jeg får tatt de viktige røntgenbildene og møter til slutt opp for operasjon torsdag 16. mai. Kanskje ikke den gunstigste datoen å meisle litt på de nedre soldater, men når man har venta i halvannet år så sier man ja takk uansett tidspunkt. Dessuten ville det være en mer enn akseptabel grunn for å slippe unna syttendemaitogmarsjering, om det var sånn at man gjerne ville slippe unna det.....
16. mai 2013: Vellykka operasjon. Etter 17 måneder i helsekøen.
 |
| To dager etter operasjon; Nydelig søm, lite hevelse, dette virker lovende. |
Min historie er verken grell eller spesiell. Dessverre tror jeg mange pasienter opplever mye av det samme; En kø som stadig blir lenger og lenger og som gjør det vanskelig å planlegge reiser og andre aktiviteter som krever fysikken i orden. Jeg er i det minste glad for at min operasjon ikke var livsviktig eller at plagene var av en sånn art at jeg måtte sykemeldes i ventetida. Jeg kunne klare å leve med ubehaget. Mye mye verre synes jeg det for eksempel er med en jeg vet om som hadde røket noe i skulderen og fikk beskjed om at for å ha et håp om å bli helt frisk, var det
helt essensielt at operasjon ble utført innen tre uker. Ventetid på offentlig sykehus var fire måneder! Sånt er bare trist trist trist. I tillegg til lite samfunnsøkonomisk gunstig.
Du kan gjøre opp din egen mening.
Jeg sitter igjen med en irritasjon over et ineffektivt system. Å sende folk til røntgen i flere omganger fordi de første bildene er foreldet når det blir bruk for dem er mildt sagt misbruk av alle parters tid og penger.
Videre
gremmes jeg over et system som krever at du er en oppegående, ressurssterk pasient. Et "system" hvor du er nødt til å kjempe deg fram med spisse albuer eller kjøpe deg en plass ved et privat sykehus. Sånn synes jeg ikke det skal være. De tålmodige som stoler på et sånt system faller stadig lenger bak i køen.
Det burde også være i alles interesse at all informasjon gis til de som faktisk har bruk for informasjonen. Hvor mange timer per år tror du blir brukt til å ringe rundt etter for eksempel røntgenbilder? Jeg orker ikke en gang prøve meg på en kalkulert gjetning.
Sukk!
 |
| Å gå på krykker er slitsomt. Man burde bli oppfordra til å bygge muskler mens man står i helsekø. |
Elisabeth, pasient som faktisk klarer å le litt av egen historie
