Suvenir rundt halsen - DIY tubeskjerf

Reiseminner trenger ikke henge på veggen eller stå i bokhylla til pynt. Vi har vel alle blitt grepet av gleden og øyeblikket og falt for fristelsen til å medbringe en eller annen unyttig suvenir hjem fra ferie? Når du kommer hjem til hverdagen lurer du på hva du egentlig skal med den perlebesatte elefanten eller du innser at den akvarellen fra han  kjekke gateselgeren slettes ikke passer hjemme hos deg.

Vi stoffgale samler reiseminner på annen måte. Det er ikke få steder hvor Mannen har måttet finne seg i at undertegnede er langt mer interessert i reisemålets beste stoffbutikker enn en eller annen gammel bygning. Vi har en u-uttalt avtale; Han følger meg i stoffbutikker, jeg ham til fotballstadioner.

Mine suvenirer kan omskapes til noe jeg kan bære med meg og vise fram. Som dette skjerfet. Jeg har blitt enn skikkelig skjerf-dame, sommer som vinter, og det er ikke få utgaver jeg har. Men det er alltid artig med et nytt skjerf. Ekstra artig når du kan skape det selv. Enda mer artig når stoffet er anskaffet på en reise.

I dette tilfellet er reisen min tur til Sri Lanka tidligere i år.

Det turkise, småblomstrede stoffet ble kjøpt for en billig penge i en butikk som utelukkende solgte varer fra kvinnene i området. Nå er det omskapt til et reiseminne som varmer meg og som jeg kan bære med meg, en praktisk suvenir.

Å sy et slikt skjerf er et  artig prosjekt med et raskt resultat, akkurat som vi liker det.
Har du lyst til å lage ditt eget skjerf? Her kommer en enkel forklaring, en såkalt DIY (Do IT Yourself). (Jeg liker den norske varianten, Skap Det Selv (SDS), men det begrepet har ikke fått samme fotfeste i språket så jeg har kapitulert.

DIY tubeskjerf

Klipp ut to stoffbiter på ca. 30x150 cm . Legg de to stoffene rette mot rette og sy sammen langsidene.

Glatt ut "tuben" du nå har, slik at sømmene du sydde langs langsidene ligger oppå hverandre.

Stikk hånda inn i "tuben"og vreng det halvveis slik at de to kortendene ligger i samme ende av "tuben". 

Sy rundt kortendene. Begynn midt på ett av stoffene, ikke ved skjøten. La det stå igjen en liten åpning.

Vreng skjerfet gjennom åpningen.

Sy igjen hullet for hånd, eller om du er lat som meg, med maskin. Brett inn stoffet i hullet og sy en søm helt mot kanten.

Voila, ferdig!

Så kan du laget et til. 

Og enda ett.

Stoffer og mønstre kan varieres i det uendelige.

Elisabeth, med reiseminner rundt halsen

På 17. mai er det greit å være tjukk

På 17. mai er det de litt runde kvinnene som er vakrest, synes jeg. De runde bunadskledde.

Ellers i året er idealet en lang og slank kropp med beskjeden stjert og smekre lår, men 17. mai er den dagen i året hvor de mer frodige kvinnene blir beundra.

Runde kvinner kommer til sin rett i bunad. Runde kvinner i bunad oser av stolthet og myndighet. Lange, skrinne fruentimmer med flate bryster viser ikke dette festplagget den respekten det fortjener.

Nei, et staselig plagg som bunad trenger noe annet, en bunad krever rundere former. Det er nærmest som kvinnebunaden skriker etter en  kropp som står støtt i vinden, en kropp med et staut frontparti som har diet en skokk med unger. En bunad bæres best av kvinner med runde kinn og havbris i håret, kvinner med pågangsmot, uredde øyne og never med trevler etter deig-elting og smør-kinning. Kvinner med faste lår etter mil etter mil med taktfast marsj til brønnen etter vann, muskuløse, senete overarmer etter timer med hesjing av høy og sterke tenner etter å ha bitt over navlestrengen på alle avkom født på kjøkkengulvet mellom slagene.

Rekonstruert bunad fra Romsdal, bilde lånt fra bunader.com

Ok, kanskje litt over toppen der, men jeg synes faktisk at bunad på en kvinne med former er penere enn på en skrinn dame.

Det må vel være en kompliment til alle kvinner som sist søndag ålte seg inn i ullstasen og følte seg som en babyhval? Dere er flotte!



Elisabeth, som dessverre fortsatt ikke eier en bunad

Sløyfefin til 17. mai - DIY

Familien innerst i veien har en tendens til hver 17. mai-morgen virre rundt på leting etter syttendemaisløyfene. Det vil si, Madamen virrer, Mannen er meget likegyldig til sånn pynt, men ifører seg lydig sløyfa  om Madamen bare finner den.

I år har vi imidlertid full kontroll.

Det er klart man kan stikke på nærmeste butikk eller bensinstasjon og kjøpe seg en sløyfe til et par tiere, men det er mye morsommere å lage en selv.

Her er vår families nye sløyfer.

Jeg slenger ut noen (forhåpentligvis forklarende)  bilder, om du ønsker å kunne sprade rundt på selveste syttende mai med egenmekka sløyfe.


Nr. 1: Tradisjonell

Lange bånd legges lagvis. Sy gjennom alle lag før siste runde med båndet som går rundt (jeg gjorde det enkelt og tok ett av de lange båndene til dette). Sy så det fast bak og fest en sikkerhetsnål. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned.



Nr. 2: Rosett

Legg fire bånd på ca. 25 cm i stjerneform og sy fast med et par sting. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned
.

Vri hver ende og fest i midten av stjerna med noen sting. .Dette er baksiden. Fest en knapp på forsiden og en sikkerhetsnål bak.





Nr. 3: Sløyfe

Brett bånd. Sy noen sting gjennom senter av sløyfa, snurp og surr.

Sy fast midtbåndet bak.

Snurr båndet rundt én gang og fest.

Klipp til endene på båndet og bruk flamme til å sikre at de ikke frynser.

Fest en sikkerhetsnål bak.

Klar for feiring.

God 17. mai!



Elisabeth, sløyfemaker


PS. Sløyfene tåler regn.

Dagens opdpagelse #74

Om du har mista stemmen og bare hvisker......

så hvisker folk tilbake.


Mandag morgen våkna jeg opp uten å kunne snakke. Om jeg pressa skikkelig, kom det noen merkelige pipelyder fra kaktus-halsen. Løsninga ble å hviske.

Å hviske er slitsomt. Jeg som vanligvis har en kraftig røst som sjelden tar pause, ble veldig frustrert og uten gjennomslagskraft. Jeg opplevde at folk gikk mens jeg snakka til dem, rett og slett fordi de ikke hørte meg og trodde samtalen var over. Jeg burde hatt en dommerfløyte for å tilkalle oppmerksomhet.

Men midt oppi denne elendigheta var det jeg gjorde en artig oppdagelse: Når man hvisker, hvisker folk automatisk tilbake. Vi mennesker er noen apekatter, altså, som speiler den vi snakker med.

Det hører oss med til erfaringen med stumhet at da jeg la ut følgende status på facebook: Gjør mitt for å bidra til et rolig arbeidsmiljø på kontoret. Har mista stemmen, ingen roping fra meg i dag, så var en av de aller første til å trykke liker, dirigenten i koret jeg synger i! Ok, takk for den, du.

Senere på kvelden fikk Mannen mange likes på sin fb-status: Både mor og datter i huset har vond hals og mistet stemmen. Veldig ubehagelig for dem, veldig behagelig for far.


Greit, jeg prater sikkert for mye, lager for mye lyd, men én dag i stillhet fikk holde. Heldigvis var stemmen tilbake i dag. Dog litt raspete, men fullt hørbar. Takk for det.



Elisabeth, med whiskey-røst

La oss feire freden

Det er fortsatt ikke fred i verden. Styggdom foregår på daglig basis. Uskyldige mennesker rammes.

I dag er det 70 år siden Norges frigjøring. 5 år med verdenskrig var over. Det bør feires.

Siden det er jubileum, regner jeg med at dagen får litt ekstra oppmerksomhet, at litt flere flagg vaier, men dette innlegget jeg skrev for tre år siden er fortsatt aktuelt:

Repriseinnlegg:


En viktig dag som forbigås nokså stille


8. mai, frigjøringsdagen, offisiell flaggdag, en viktig dag i norsk historie.

Hvor er flaggene, fanfarene, hurraropene?

Nei vi jobber som vanlig, lager middag som vanlig, vasker tøy som vanlig. Ikke en gang en liten blomst i knappehullet, binders i jakkeslaget eller bløtkake til kaffen har vi spandert på oss. På denne viktige dagen.

Det er lov å være takknemlig her på berget. Det er lov å tenke over hvor godt vi har det. Framfor å klage på bensinprisene, matprisene og strømprisene. Det er lov å stoppe opp og kjenne på gleden over å ha en familie hvor alle er friske og i trygghet. Det er lov å sende en tanke til de som ikke har det like bra, de millionene rundt om i verden som opplever krig, sult, død, okkupasjon og fangenskap. Som nordmenn gjorde for så mange år sida.  Dagens barn kan ikke forestille seg sånne omgivelser. En hverdag med marsjerende soldater i gatene, sønderbomba nabohus, radioen gjemt i vedskjulet og
mangel på mat.

Det finnes fortsatt noen besteforeldre som kan fortelle historier fra den gang Norge var et okkupert land. Historien om hele familien med barneflokken på åtte som ble tvangssendt fra Finnmark. Om hvordan pikebarnet på to med de lyse krøllene ble vurdert adoptert bort til et pent ektepar fra Bærum med nazisympati fordi framtida var usikker for dem alle. Historien om den lille broren som døde underveis på ferden sørover. Og en annen bestemor kan fortsatt huske og levende gjenfortelle med skjelvende stemme og våte øyne hvordan de satt på andre siden av fjorden og så hjembyen bli bomba av tyskerne. Lyden av bombefly eller synet av en tysk militærhjelm vekker fortsatt minner. Vonde minner.

Vi har det heldigvis bra nå, vi er trygge, vi har ytringsfrihet, vi kan glede oss over at Norge er verdens beste land for mødre og vi kan bekjempe fremmedhat ved å ytre våre meninger.

Vi tar det gode for gitt, vi kjenner jo ingen annen hverdag. Men vi kan godt rope et lite hurra på denne dagen også, synes jeg. Vi trenger ikke vente til den syttende.

Hurra!

Elisabeth


Illustrasjoner lånt fra nrk og idefull.

Små endringer kan også være nyttige

Endringer trenger slettes ikke være store for at de skal være nyttige og avgjørende. Det trenger ikke være de omfattende justeringene for at ting ser helt annerledes ut og får en ny mening.

Det trenger ikke handle om en ny livsstil, ny jobb, ny hverdag.

Nei, det kan dreie seg om ørsmå justeringer, fiksa på få minutter, som endrer kursen, som er helt avgjørende.

Som de små justeringene jeg gjorde med denne kjolen.

Ok, bortsett fra at den åpenbart trengte en omgang med strykejernet, så var det ermene jeg ikke takla.

Jeg liker ikke ting som er halvveis. 3/4 ermer er halvveis. Det er ikke korterma for varme dager og det er ikke langerma for kjøligere dager. Nei, det går ikke an å hive på seg en cardigan eller bolero med lange ermer, alt det der stoffet i kjoleermene samler seg som en klump innafor og det er ingen som tror på at det er velutvikla biceps.

Kjolen ellers er ok, den er løs i passformen uten at den ser ut som et telt og det er litt lengde på den. Så den var verdt å prøve å justere.

For man har da en symaskin. Saks og symaskin og en celle løsningsorientering (heter det det når man er løsningsorientert?) i kroppen.


Og vips, et kreativ kvarter senere:

Fullt brukbar kjole som kan brukes med og uten temperaturavhengig cardigan.
Ah, jeg elsker det når ting kan løses så kjapt og enkelt. Kjole redda fra Fretex.

Omsøm kan også handle om bittesmå justeringer.


Litt trist er den kanskje, men derfor er den også et godt utgangspunkt for pyntestæsj.

Ei lita rose i utrigningen, kanskje? Starks framstår du som en danseglad senorita.

Eller et smalt sløyfebånd, om du vil virke uskyldig og søt?

Oj, nå fikk jeg lyst på en blomsterkrans i håret.


Bortsett fra krans, trengs nå kun en rask justering med strykejernet så er vi klare.



Elisabeth, endringselsker