onsdag 23. desember 2015

Dagens oppdagelse #79

Det er utrolig vanskelig å finne en nydelig versjon av "Oh come all ye faithful" på Spotify!




"Alle" har visst laga en versjon av denne kjente hymnen, som jeg føler har en naturlig plass i jula.

Det finnes køntriversjoner, en haug med skrikende damer - og menn, rockeversjoner, Disney-kor og så videre, og så videre.

At du ender opp med å synes Boney M. er best av dem, sier litt.


Heldigvis kan man finne mer verdige versjoner på YouTube, for eksempel denne med Soundiva Classical Choir (lenke).




God jul da, folkens.


Elisabeth, som skal høre noen flere versjoner av "Oh come all ye faithful" for å komme i julestemning



fredag 18. desember 2015

Tomt i vinduskarmen


Det er gått en uke siden Tolvåringen fant sin beste venn, Rasekatten, død utenfor huset her. Det var en sånn fredag hvor lengselen etter sofa, pizza og gullrekka på nrk var stor. Det skulle bli en helg med kos, julebakst og julekortskriving. Sånn ble det ikke.

Det har vært en uke med gråt og lengsel, men det går bittelitt bedre hver dag. Bittelitt. Akkurat i dag kjenner jeg ekstra på savnet. Kombinasjonen sakral, vakker julesang fra radioen i vinduskarmen og savnet etter en varm pels å bore fjeset i, fører lett til klump i halsen og blanke øyne.

Ved siden av den radioen i vinduskarmen pleide hun sitte, vår nydelige pelsvenn. Nå er det en ledig plass der. Ingen potteplante eller lyslykt kan fylle det tomrommet. Akkurat i dag har jeg lyst til å skrike høyt. I morgen er det kanskje bittelitt bedre. Bittelitt.




Vi har kjent tomrommet etter et pelskledd familiemedlem tidligere (lenke til innlegg fra april 2012).  Den gangen var dyret 16 år og det var riktig å la Olme Beist få slippe. Det var vondt, men riktig.

Rasekatten ble bare 2,5 år. Hun ble brått borte. Det er en forskjell. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde. Hun var fortsatt varm da vi fant henne, ingen ytre skader. Veterinæren kjente heller ingen brudd. Mest sannsynlig påkjørsel, men hun ble funnet på stikkvei hvor bilene kjører sakte inn til husene for av- og pålessing, så det er litt merkelig. "Katt død ved ankomst" står det klinisk i rapporten. "Sønderknust famile", kunne det også stått.


Livet er urettferdig. Det er tomt i vinduskarmen.


Elisabeth, som savner pelsvennen 


søndag 13. desember 2015

Ett minutts julekreativitet

Det begynner å nærme seg jul og et av kravene, en av de tingene du selvfølgelig MÅ gjøre før du kan feire skikkelig jul, er å ha juleverksted. Det visste du vel? Desember er ikke bare måneden hvor du må utfordre deg selv med smakfull saus til juleskinka, egenprodusert surkål og sju slag julekaker. Desember er også måneden hvor du som ellers aldri setter sammen to stoffbiter, limer og klipper, sveiser eller broderer, skal være kreativ!

Fortvil ikke, Innerst i veien har som vanlig et råbra tips på hvordan du kan oppfylle samfunnets krav til deg på en kjapp og enkel måte:

Papirjuletrær på ett minutt!

Papirbretting er nemlig "the thing", det er faktisk så trendy at det slettes ikke heter papirbretting lenger, men origami.




Her finner du framgangsmåten (lenke). Ja, oppskriften viser en girlander med juletrær og baller, men vi trenger jo ikke overdrive. Et lite tre eller to holder fint til god julesamvittighet, det.

Om det juletreet til tross for din iherdige innsats blir litt skeivt og kanskje ikke så pent, hiv på litt glitter. Alt blir penere med glitter. I jula er det ikke noe som heter "for mye glitter". Mer er akkurat passe. Om du da ikke er som meg, som har bannlyst glitter i heimen etter gjentagende nærkontakt med barnehagelaget pynt. Jeg har visst nevnt det før (lenke).

Jeg har merka dette innlegget med "kreativt kvarter", men det kunne vært "kreativt minutt", men jeg gidder ikke opprette en ny etikett. Det er jo sannelig ikke sikkert muligheten for å bruke den byr seg igjen, for enklere lar det seg ikke gjøre å lage papirpynt, unnskyld origami.


Lykke til!


Elisabeth






tirsdag 1. desember 2015

Snakke med kidza


*ring ring*

-Hei, det er mamma. Hvordan gikk det hos tannlegen?

-Du kan jo bare sjekke Insta!

-Har du lagt ut bilde fra tannlegen på Instagram?

-Ja! Folk legger jo ut når de har vært hos frisøren. Da kan vel jeg legge ut når jeg har vært hos tannlegen!


Null hull



Jaha, sånn har det blitt.




Elisabeth, som håper mor og datter fortsatt kan kommunisere muntlig også

tirsdag 17. november 2015

Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.










I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?





I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner





lørdag 14. november 2015

Hat og kjærlighet


Så mye ondskap.
Brutalitet.
Håpløshet.
Meningsløshet.

Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke forstå.
Hvordan kan folk tro det kommer noe godt ut av å drepe uskyldige mennesker?
"Målet helliger middelet", er det noe som heter. Men hvilket mål har de?
Hvilket mål har de som sprenger seg selv i filler i Beirut, Paris og andre steder? Hvordan kan vold, blod og frykt føre til noe godt?

Om du kaller det krigføring eller terror, handlingene ser ikke ut til å føre fram til et bedre liv for oss alle. Hvor mange mødre må miste sine barn? Hvor mange barn må bli foreldreløse?

Personlig er jeg glad for at det var sist helg vår tolvåring var i Paris med idrettslaget, ikke denne.

Samtidig er det godt å se all den kjærligheten og samholdet som markeres med blomster og lys mange steder. Det viser at det fortsatt finnes godhet i verden. Men hvor lenge kan vi bevare håpet om at det gode skal vinne over det onde? Hvor lenge orker vi kjempe?





Elisabeth, som måtte gjøre et forsøk på å skrive av seg tristheten


onsdag 11. november 2015

Hvor skal en pirat ha mobilen sin?

Ja, sånne utfordringer kan man lett møte på. I alle fall om man skal på storslagent tema-party utkledd som pirat. 

Jeg liker å kle meg ut, jeg synes det er stas med temafester. Å sitte ved et av de dekkede langbordene i festsalen ved siden av en som er like maskert som deg, virker forløsende på konversasjonen. "Do you want to touch my gun?", kan lett bli kveldens artigste gjennomgangsfrase. Plutselig er det lov å skrattle av sidemannens utseende også, litt avhengig av tema selvfølgelig. Eller så blir du sittende å fundere på hvem som egentlig skjuler seg bak alt løsskjegget på andre siden av bordet.

Denne gangen skulle jeg altså innta rollen som pirat. 

Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut som han her.....


Bilde lånt fra fanpop.com

.....men sleit litt med å få med symaskina på den oppgaven.


Så i stedet sydde jeg meg skjørt og underskjørt, mekka et stramt belte, pimpa opp en ordinær hatt med fjær og stæsj.






Men litt rød fløyel og en pistol, var antrekket nesten komplett.

Men hvor skulle jeg oppbevare mobilen. Ja, en pirat anno 2015 møter på andre utfordringer enn sine originale helter. (Eller har de levd,  finnes denne type pirater kun på film?)

En liten falsk skinnbit, en snor og symaskin og vips var problemet løst.




En praktisk pose til beltet, inneholdende mobiltelefon og andre nødvendigheter en pirat måtte trenge en stormfull natt.





Komplett, kjempeskummel pirat med farlig "gun" som sidemannen altså utover kvelden stadig fikk lov til å ta på.

Ship o' hoi, splitte mine bramseil!


Elisabeth, pirat i sjølmekka habitt




lørdag 24. oktober 2015

Super dugnadskake - Kjærlighetskake

Bruker du Pinterest.com?

Noen kaller det et sosialt medium, jeg kaller det et arkiv. Det er der jeg henter inspirasjon og lagrer gode idéer. Det er der jeg samler matoppskrifter. Kokeboka hvor jeg skrev ned venners kakeoppskrifter og limte inn utklipp fra ukeblader, er blitt erstatta. Vi lever i en digital verden.

Denne måten å arkivere oppskrifter fordrer at oppskriften er publisert digitalt et sted. Det hender jeg må stå for den publiseringa sjøl. Derfor hender det at denne bloggen blir en kakeblogg.


Derfor presenteres i dag Kjærlighetskake, en veldig enkel kake med få ingredienser, ingen syltede aprikoser, fiberhusk eller kokosolje, som du ikke har liggende.

Nei, dette er en slik kakeoppskrift som redder deg når du lørdag kveld kommer på at du skal stille med kake til idrettslagets kafé søndag morgen. Ikke minst så  smaker den også fortreffelig.

Kjærlighet kommer og kjærlighet går, ingen vet vægen vi vandre, skrev Alf Prøysen i "Mitt hjerte er ditt". Jeg håper denne spiselige kjærligheta kommer til deg flere ganger, jeg har tydd til den ofte.
Om du trenger litt beroligende korsang til kakebakinga (om du altså akkurat oppdaga at du skal levere dugnadskake om noen få tmer), kan du trykke her. Korsang kan være saliggjørende, men det får vi drøfte en annen gang, nå skal det bakes.





  • Pisk 6 egg og 525 gram sukker
  • Smelt 375 gram smør eller margarin og bland det i eggedosisen
  • Bland 3 dl melk, 525 gram mel, 6 ts vaniljesukker og 6 ts bakepulver, og bland det sammen med det flytende
  • Hell røra i en stor, smurt langpanne
  • Stek 15 minutter på 180 grader
  • Ta ut kaka og dryss kanel og sukker på
  • Stek i ytterligere 10-15 minutter


Ferdig!




Det er lov å smake på dugnadskaker, man bør jo skjære bort kantene, sant?!

Håper du ble inspirert, kanskje lagrer du denne i ditt pinterest-arkiv også?


Elisabeth, dugnadskakebaker




torsdag 1. oktober 2015

Jeg kunne skrevet om....

Jeg kunne skrevet om kommunevalget, og ikke minst kirkevalget. Om hvordan jeg for første gang stemte ved et kirkevalg,  og hvor lite hemmelig det var siden hele køen av folk som skulle stemme på kommuneparti gikk langs glassveggen jeg sto bak og skulle velge mellom det hvite, gule eller grønne A4-papiret. Jeg synes forresten "Åpen kirke" skulle hatt rosa ark, med tanke på homoekteskap-debatten. Men det er litt seint å komme med det nå.

Jeg kunne skrevet om hvor deilig det var å sitte utendørs på Aker Brygge seint i september, men dette er ikke en sånn koseblogg.

Jeg kunne anmeldt den boka jeg leste i sommerferien, men nå husker jeg ikke lenger alt jeg mente om den.

Jeg kunne skrevet om alle selfiene jeg tok på fjellet sist helg, da svigerfar til slutt foreslo at jeg skulle legge meg ned i lyngen og knipse meg selv - hvorpå jeg overhørte den sarkastiske tonen og faktisk gjorde nettopp det - uten å få blåbærsøl på den dyre turjakka mi. Men jeg publiserer ikke identifiserbare bilder av meg selv på bloggen.





Jeg kunne ha skrytt av den gode kaka jeg bakte for en stund siden, men nå er det kanskje nok kakeinnlegg her?

Jeg kunne vist fram de fine putene jeg har sydd til den nye hyttesofaen, men det er for spesielt interesserte.

Jeg kunne skrevet om kongressen i Tyskland hvor de glemte å servere lunsj og det bare var kaffe å få to halvtimer per dag, men det hadde blitt et så sutrete innlegg.

Jeg kunne latterliggjort meg selv og fortalt om hvordan jeg ikke fant ut hva den bryteren på hotellbadet var, og at jeg til slutt måtte spørre i resepsjonen. Forklaringa var jo latterlig enkel.

Jeg kunne drodla litt om kristen versus borgerlig konfirmasjon og hvordan noen ungdommer velger det ene framfor det andre fordi "de har den kuleste campen", men jeg orker ikke starte noe krangel.

Alle disse innleggene har kun eksistert i mitt hode, ingenting er blitt skrevet.

Jeg kunne skrevet om siste tur i matbutikken hvor jeg måtte fram med wikipedia for å forstå innholdet i yoghurten. Det skal jeg skrive om. En annen dag.




Elisabeth, som har forsømt bloggen en stund




onsdag 9. september 2015

Dagens oppdagelse #78

Mobilprodusentene burde ha et tettere samarbeid med klesprodusentene.





Da hadde vi unngått slike katastrofer, men heller levd i vakker symbiose og harmonisk samspill med fiolinmusikk i øra og sukker på toppen....... I alle fall unngått at den lille, trange baklomma revna av den store mobiltelefonen.



Elisabeth, som beklager dårlig bildekvalitet, men det er faktisk ikke så lett å løpe etter en fremmed og fotografere rumpa hennes.





onsdag 26. august 2015

Bokbind omatt og omatt


Å legge bokbind på Trollets skolebøker har jeg slutta med for lenge sida. Hun har nesten slutta hu og. Joda, det er fortsatt krav fra skolen om å beskytte bøkene med bokbind, men vi har jo flergangsbokbind!

Hjemmesydde sådane.

Jeg er fortsatt stolt av de der bokbinda jeg sydde av voksduk for tre år siden (link til tidligere innlegg).


To bokbind. Og en voksduk som kan bli bokbind


Jeg blei ikke noe mindre stolt da Trollet kom hjem første skoledag i sjuende klasse og kunne fortelle at lærer'n hadde spurt: Du har vel med de bokbindene mamma har sydd?

Jada, det trenger ikke være de store bragdene som etterlater spor. Hurra for de praktiske små tingene.


Elisabeth, bokbindsyerske




torsdag 6. august 2015

Morder, massemorder, seriemorder

Hver kveld er jeg på tokt. Jeg er en soldat med et oppdrag, en drapsmaskin. Alle mener det er det riktige å gjøre, å drepe. Formaningene og oppmuntringene er mange.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har tatt livet av, hvor mange ganger jeg har vært på draps-raid.

Blikket sveiper vant over landskapet, på jakt etter nye ofre. Med salt i posen plukker jeg opp den ene etter den andre, uten å nøle.

Samtidig leser jeg "En av oss" av Åsne Seierstad. En bok om angrepet på Utøya, om gjerningsmannens bakgrunn, om noen av ofrenes bakgrunn. Det er sterk lesing. Jeg må ta pauser når klumpen i halsen blir for stor.

Jeg tar pauser og forsvinner ut i hagen på jakt etter nye ofre.

Snegler liker ikke salt. Tårer er salte. Det føles riktig på en merkelig måte.

Og i dag er det 70 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima og verden ble aldri den samme.





Elisabeth, brunsnegledrapsmaskin


søndag 2. august 2015

Sommerferierapport 2015

I ferien har jeg ikke:

  • Bada
  • Vanna gressplenen
  • Spist soft-is på torget


I ferien har jeg:

  • Hatt på ullsokker - opptil flere ganger
  • Vært turist i egen by
  • Omgjort et roterom til et ryddig kontor slæsj gjesterom



Rapport slutt.



For 590 kroner kan du slenge deg ut fra toppen av Holmenkollbakken. Du må være gæærn på flere plan for å gjøre det.


Elisabeth, som er lei av å vente på sola, og vender tilbake til kontoret

lørdag 25. juli 2015

Jeg blei ikke så veldig kåt, Aune

Aune Sand har gitt ut bok. Erotisk bok. "Jordbærmus". Noe annet var vel ikke å forvente.

Ja, nå som "halve verden" har  lest disse grånyanse-bøkene, så var vi kanskje klare for noe med enda mer trøkk? Noe med et bedre språk, noe som kunne pirre og inspirere, noe å bli kåt av?

Er Sand mannen som skal få oss kåte?


"Lårene, hoftene, ryggen når hun svaier og viser himmelen de 6 cm med rosa jordbær som glinser og glitrer som krystallene i en fjellside som når solen viser sin kraft."


Eh, nei.

Selvfølgelig ikke. Mannen som renner over av metaforer og svulstige beskrivelser av kvinners kropp og skjød, han som hemningsløst beskriver sin egen kjærestes kropp i beste sendetid på fjernsynet, som sågar har designet sjampisglass inspirert av denne kvinnens velformede bakdel, han var ikke mannen som skulle gjøre oss kåte.


"....som slikker gråsteinen din til den gir fra seg søte perler"


Lattermild, derimot.

Så takk for latteren, Aune, men kåt blei jeg ikke.


Elisabeth, som mener en god latter forlenger livet.


Død mus



fredag 17. juli 2015

Ferie, penger og småpenger

Retur fra ferie. En ferie som skulle være et rimelig alternativ, men som slettes ikke ble det siden man brukte uhorvelig mye penger på mat og drikke. Ikke fordi to store og ett litt mindre menneske spiser så sabla mye, men fordi man besøkte et høykostland. Billig reise, dyr mat.




Bil parkert på Gardermoen. Når den reduserte feriehjernen for én gangs skyld husker hvilket felt man har satt fra seg bilen på og klarer å komme seg av shuttle-bussen på riktig sted, så er det bare litt irriterende at man ikke finner den parkeringslappen man trenger for å få betalt for bilens opphold.

Det er bare en smule irriterende at man må betale 60 kroner ekstra i gebyr for mista parkeringslapp.

60 kroner er for småpenger å regne i feriesammenheng. Virkelig smått. I en annen sammenheng hadde de 60 kronene gitt grobunn for irritasjon og anklager, men ikke nå. Det er sommer, det er ferie. Stemninga er en annen. Man er bare glad for å kunne reise hjem med bilen.


Elisabeth, i feriemodus



tirsdag 7. juli 2015

Dagens oppdagelse #77


Du skjønner du er langt unna "Bikinikropp 2015" 
når dosetet brekker.....








God (kalorifattig) sommer.


Elisabeth




torsdag 2. juli 2015

Dagens oppdagelse #76



Ørepluggene til mobilen virker faktisk etter en omgang i vaskemaskina på 40 grader.






......men jeg ville ikke anbefale det.







Elisabeth, som anbefaler å sjekke alle lommer før vask



søndag 21. juni 2015

Forstadsjente

Oslo er fortsatt min by, selv om jeg flytta et steinkast utenfor bygrensa for noen år sida.

Trollet på 11 er oppvokst her ute i provinsen, mellom alle kjøpesentra og motorveien til Gardermoen.

At hun bærer preget av det ble tydelig da hele familien vandra på Grünerløkka forleden og vi foreldre messet om hvor populær den bydelen er med sine koselige spisesteder og småbutikker :

-Kan vi gå på Cubus?
-Cubus? Det er ikke Cubus her.
-Har de ikke Cubus her? Hvorfor vil folk bo her da? Da er det mye bedre på Metro (hjemmenært kjøpesenter).

Mora satte cappuccinoen i halsen. Faren rista på hodet.





Vi har oppdratt en forstadsjente som tror kjøpesentra er eneste område for å "henge" og handle. Huff, da.

Det blir definitivt flere turer til Günerløkka i sommer, i sosiologiens ærend. Dette må bekjempes.



Elisabeth



tirsdag 16. juni 2015

Småjustering på lekseplanen

Da Trollet kom hjem med denne dølle lekseplanen for siste uke i sjette klasse, kunne jeg ikke dy meg og måtte justere litt.

Trollet kan jo alt det der. Kan hvis hun vil.





Hvis noen stusser over disse litt merkelige leksene, så er det ment å være forberedelse til høstens leirskole. Det er sikkert noen som har behov for å øve gjennom sommeren. Trollet også, på sin justerte utgave.


Elisabeth

torsdag 11. juni 2015

Ei bok som røska i meg

Jeg har blitt skuffa tidligere.

Skuffa over bøker som de kulturelle forståsegpåerne har rost høyt i sky og delt ut priser til. Som "Ut å stjæle hester". Unnskyld, men den var en seig pine.

Skuffa over bøker noen mener man bare mååååå lese, bøker som "endret livet mitt, assa", som den der Spis, be, lev eller Et, pul, dø "Spis, lev, elsk". Jeg kom ikke lenger enn til den der etinga før jeg forkasta prosjektet. Livet er for kort til å brukes på å pine seg gjennom kjedelig skrift.

Så når "alle" mente jeg burde lese "Et helt halvt år" var jeg naturligvis små-skeptisk. Jeg mistenkte sterkt at det var en klissete dameroman, en sånn en som bare damer liker, med romanse og føling i fjæra.

Det som fikk meg til å endre mening var en mannlig bokhandelansatt på rundt tretti. Han hadde vært nysgjerrig på hvorfor boka var så populær. Han hadde lest den og likte den.





Jeg hadde begynt på en "anmeldelse" hvor jeg nevnte det enkle språket, at handlingen er nokså forutsigbar, at det ikke var åpenbart at  Treena var samme person som Katrine og  bla bla bla.

Men etter å ha avslutta boka føltes det smålig å henge seg opp i disse bagatellene, det er tross alt et aktuelt og interessant tema som tas opp: Skal kronisk syke mennesker ha rett til å avslutte sitt eget liv?

Boka gjorde noe med meg. Følelsesmessig. Jeg var så opprørt etter siste side at jeg publiserte denne statusen på facebook:


Har akkurat lest ferdig "Et helt halvt år" og er trist, sint, frustrert og irritert. Kanskje mest irritert. Irritert fordi jeg levde meg så inn i handlingen, irritert fordi jeg er aleine hjemme og ikke har noens skulder å gråte på, irritert fordi jeg tyr til fb for å formidle min irritasjon og irritert fordi jeg likte en slik bestselger. Æsj. Og hulk. Håper jeg føler meg bedre i morgen.



Det sier det meste.

Boka kan anbefales. Man skal ikke være redd for å føle.



Elisabeth, som har slutta å hulke nå

PS. Fikk overraskende mange likes på den fb-statusen. Folk er fine.


Bilde knabba fra norli.no

onsdag 3. juni 2015

Dagens oppdagelse #75

Sveler kan stekes i langpanne!

Etter å ha prøvd å steke sveler i vanlig stekepanne (man har jo ikke sånn takke), kun med svele-klumper og surt tryne som resultat, heiv jeg hele røra i en halv langpanne. Jeg har lært man kan steke pannekake på den måten - veldig praktisk og tidsbesparende.




Det funker med sveler også! Én giga-svele for hele selskapet. Godt smakte det også.


Lyst til å prøve?

5 dl kefir
1,5 ts natron
3,5 dl hvetemel
100 gr sukker
1/2 ts salt


Nam nam.


Elisabeth, svelemaker



onsdag 27. mai 2015

Suvenir rundt halsen - DIY tubeskjerf


Reiseminner trenger ikke henge på veggen eller stå i bokhylla til pynt. Vi har vel alle blitt grepet av gleden og øyeblikket og falt for fristelsen til å medbringe en eller annen unyttig suvenir hjem fra ferie? Når du kommer hjem til hverdagen lurer du på hva du egentlig skal med den perlebesatte elefanten eller du innser at den akvarellen fra han  kjekke gateselgeren slettes ikke passer hjemme hos deg.

Vi stoffgale samler reiseminner på annen måte. Det er ikke få steder hvor Mannen har måttet finne seg i at undertegnede er langt mer interessert i reisemålets beste stoffbutikker enn en eller annen gammel bygning. Vi har en u-uttalt avtale; Han følger meg i stoffbutikker, jeg ham til fotballstadioner.

Mine suvenirer kan omskapes til noe jeg kan bære med meg og vise fram. Som dette skjerfet. Jeg har blitt enn skikkelig skjerf-dame, sommer som vinter, og det er ikke få utgaver jeg har. Men det er alltid artig med et nytt skjerf. Ekstra artig når du kan skape det selv. Enda mer artig når stoffet er anskaffet på en reise.

I dette tilfellet er reisen min tur til Sri Lanka tidligere i år.

Det turkise, småblomstrede stoffet ble kjøpt for en billig penge i en butikk som utelukkende solgte varer fra kvinnene i området. Nå er det omskapt til et reiseminne som varmer meg og som jeg kan bære med meg, en praktisk suvenir.






Å sy et slikt skjerf er et  artig prosjekt med et raskt resultat, akkurat som vi liker det.
Har du lyst til å lage ditt eget skjerf? Her kommer en enkel forklaring, en såkalt DIY (Do IT Yourself). (Jeg liker den norske varianten, Skap Det Selv (SDS), men det begrepet har ikke fått samme fotfeste i språket så jeg har kapitulert.



DIY tubeskjerf


Klipp ut to stoffbiter på ca. 30x150 cm . Legg de to stoffene rette mot rette og sy sammen langsidene.





Glatt ut "tuben" du nå har, slik at sømmene du sydde langs langsidene ligger oppå hverandre.




Stikk hånda inn i "tuben"og vreng det halvveis slik at de to kortendene ligger i samme ende av "tuben". 





Sy rundt kortendene. Begynn midt på ett av stoffene, ikke ved skjøten. La det stå igjen en liten åpning.




Vreng skjerfet gjennom åpningen.





Sy igjen hullet for hånd, eller om du er lat som meg, med maskin. Brett inn stoffet i hullet og sy en søm helt mot kanten.






Voila, ferdig!

Så kan du laget et til. 






Og enda ett.






Stoffer og mønstre kan varieres i det uendelige.



Elisabeth, med reiseminner rundt halsen



fredag 22. mai 2015

På 17. mai er det greit å være tjukk


På 17. mai er det de litt runde kvinnene som er vakrest, synes jeg. De runde bunadskledde.

Ellers i året er idealet en lang og slank kropp med beskjeden stjert og smekre lår, men 17. mai er den dagen i året hvor de mer frodige kvinnene blir beundra.

Runde kvinner kommer til sin rett i bunad. Runde kvinner i bunad oser av stolthet og myndighet. Lange, skrinne fruentimmer med flate bryster viser ikke dette festplagget den respekten det fortjener.

Nei, et staselig plagg som bunad trenger noe annet, en bunad krever rundere former. Det er nærmest som kvinnebunaden skriker etter en  kropp som står støtt i vinden, en kropp med et staut frontparti som har diet en skokk med unger. En bunad bæres best av kvinner med runde kinn og havbris i håret, kvinner med pågangsmot, uredde øyne og never med trevler etter deig-elting og smør-kinning. Kvinner med faste lår etter mil etter mil med taktfast marsj til brønnen etter vann, muskuløse, senete overarmer etter timer med hesjing av høy og sterke tenner etter å ha bitt over navlestrengen på alle avkom født på kjøkkengulvet mellom slagene.



Rekonstruert bunad fra Romsdal, bilde lånt fra bunader.com
Ok, kanskje litt over toppen der, men jeg synes faktisk at bunad på en kvinne med former er penere enn på en skrinn dame.

Det må vel være en kompliment til alle kvinner som sist søndag ålte seg inn i ullstasen og følte seg som en babyhval? Dere er flotte!



Elisabeth, som dessverre fortsatt ikke eier en bunad


lørdag 16. mai 2015

Sløyfefin til 17. mai - DIY

Familien innerst i veien har en tendens til hver 17. mai-morgen virre rundt på leting etter syttendemaisløyfene. Det vil si, Madamen virrer, Mannen er meget likegyldig til sånn pynt, men ifører seg lydig sløyfa  om Madamen bare finner den.

I år har vi imidlertid full kontroll.

Det er klart man kan stikke på nærmeste butikk eller bensinstasjon og kjøpe seg en sløyfe til et par tiere, men det er mye morsommere å lage en selv.

Her er vår families nye sløyfer.




Jeg slenger ut noen (forhåpentligvis forklarende)  bilder, om du ønsker å kunne sprade rundt på selveste syttende mai med egenmekka sløyfe.


Nr. 1: Tradisjonell


Lange bånd legges lagvis. Sy gjennom alle lag før siste runde med båndet som går rundt (jeg gjorde det enkelt og tok ett av de lange båndene til dette). Sy så det fast bak og fest en sikkerhetsnål. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned.



Nr. 2: Rosett



Legg fire bånd på ca. 25 cm i stjerneform og sy fast med et par sting. Endene på båndene sikres ved å bruke flamme, se bilde lenger ned
.



Vri hver ende og fest i midten av stjerna med noen sting. .Dette er baksiden. Fest en knapp på forsiden og en sikkerhetsnål bak.





Nr. 3: Sløyfe



Brett bånd. Sy noen sting gjennom senter av sløyfa, snurp og surr.



Sy fast midtbåndet bak.







Snurr båndet rundt én gang og fest.



Klipp til endene på båndet og bruk flamme til å sikre at de ikke frynser.



Fest en sikkerhetsnål bak.

Klar for feiring.



God 17. mai!



Elisabeth, sløyfemaker


PS. Sløyfene tåler regn.


tirsdag 12. mai 2015

Dagens opdpagelse #74

Om du har mista stemmen og bare hvisker......





så hvisker folk tilbake.


Mandag morgen våkna jeg opp uten å kunne snakke. Om jeg pressa skikkelig, kom det noen merkelige pipelyder fra kaktus-halsen. Løsninga ble å hviske.

Å hviske er slitsomt. Jeg som vanligvis har en kraftig røst som sjelden tar pause, ble veldig frustrert og uten gjennomslagskraft. Jeg opplevde at folk gikk mens jeg snakka til dem, rett og slett fordi de ikke hørte meg og trodde samtalen var over. Jeg burde hatt en dommerfløyte for å tilkalle oppmerksomhet.

Men midt oppi denne elendigheta var det jeg gjorde en artig oppdagelse: Når man hvisker, hvisker folk automatisk tilbake. Vi mennesker er noen apekatter, altså, som speiler den vi snakker med.






Det hører oss med til erfaringen med stumhet at da jeg la ut følgende status på facebook: Gjør mitt for å bidra til et rolig arbeidsmiljø på kontoret. Har mista stemmen, ingen roping fra meg i dag, så var en av de aller første til å trykke liker, dirigenten i koret jeg synger i! Ok, takk for den, du.





Senere på kvelden fikk Mannen mange likes på sin fb-status: Både mor og datter i huset har vond hals og mistet stemmen. Veldig ubehagelig for dem, veldig behagelig for far.


Greit, jeg prater sikkert for mye, lager for mye lyd, men én dag i stillhet fikk holde. Heldigvis var stemmen tilbake i dag. Dog litt raspete, men fullt hørbar. Takk for det.



Elisabeth, med whiskey-røst

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...