Tomt i vinduskarmen

Det er gått en uke siden Tolvåringen fant sin beste venn, Rasekatten, død utenfor huset her. Det var en sånn fredag hvor lengselen etter sofa, pizza og gullrekka på nrk var stor. Det skulle bli en helg med kos, julebakst og julekortskriving. Sånn ble det ikke.

Det har vært en uke med gråt og lengsel, men det går bittelitt bedre hver dag. Bittelitt. Akkurat i dag kjenner jeg ekstra på savnet. Kombinasjonen sakral, vakker julesang fra radioen i vinduskarmen og savnet etter en varm pels å bore fjeset i, fører lett til klump i halsen og blanke øyne.

Ved siden av den radioen i vinduskarmen pleide hun sitte, vår nydelige pelsvenn. Nå er det en ledig plass der. Ingen potteplante eller lyslykt kan fylle det tomrommet. Akkurat i dag har jeg lyst til å skrike høyt. I morgen er det kanskje bittelitt bedre. Bittelitt.

Vi har kjent tomrommet etter et pelskledd familiemedlem tidligere (lenke til innlegg fra april 2012).  Den gangen var dyret 16 år og det var riktig å la Olme Beist få slippe. Det var vondt, men riktig.

Rasekatten ble bare 2,5 år. Hun ble brått borte. Det er en forskjell. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde. Hun var fortsatt varm da vi fant henne, ingen ytre skader. Veterinæren kjente heller ingen brudd. Mest sannsynlig påkjørsel, men hun ble funnet på stikkvei hvor bilene kjører sakte inn til husene for av- og pålessing, så det er litt merkelig. "Katt død ved ankomst" står det klinisk i rapporten. "Sønderknust famile", kunne det også stått.


Livet er urettferdig. Det er tomt i vinduskarmen.


Elisabeth, som savner pelsvennen