tirsdag 31. mars 2015

Dagens oppdagelse #72


Mental trening er like utfordrende som fysisk trening.






Hver dag i en uke nå har jeg hatt utsikt til dette egget på kontoret, en gave fra arbeidsgiver, uten åpne det.

Det har vært hard mental trening.

Men nå er det straks påskeferie, da er det lov å endelig bryte forseglinga, det har den samme hjernen som har vært sterk en uke bestemt. Nå er hjernen bløt.

God påske!


Elisabeth, nå med sjokoladebart




lørdag 28. mars 2015

Vil du være med å redde verden bittelitt?

Spenstig overskrift, men det er mulig å gjøre noe for å "redde verden".


Sola skinner på de snille. Blogger foran Sigiriya. 


Det er så mange skjevheter her i verden.

Mens vi her på berget klager over skatt og høye bensinpriser, at vi ikke har tid til å dra ofte nok på spa-opphold eller  at  hverdagen blir så hektisk med alle fritidsaktivitetene, strever mennesker andre steder i verden med å skaffe seg et næringsgrunnlag for å fø familien, bruker krefter på å dyrke karrig jord som kan gi et ekstratilskudd og går milevis for å hente vann.

Mens norske kvinner bruker tusenvis av kroner på kirurgiske inngrep for å få symmetriske kjønnslepper, kjemper andre kvinner for retten til å bli betrakta som selvstendige individer med ytringsfrihet på linje med mennene.

Mens 11-åringen klager over at hun ikke får lov til å opprette en Instagram-konto og mener at det er "sykt urettferdig" at hun ikke får ha på seg mascara på skolen, finnes det jevngamle i andre land som er superfornøyde med å endelig ha en skolebygning å samles i.

Temmelig skjev verden, ja.

Om vi ikke skal legge om vår egen livsstil, så kan vi jo hjelpe bittelitt resten som ikke har det like godt, synes du ikke?

Nylig var jeg på studietur til Sri Lanka med bistandsorganisasjonen FORUT. Det var en utrolig spennende, lærerik og givende opplevelse det er vanskelig å beskrive med ord.

 Jeg vil ha deg med på laget. Jeg vil at du skal bli FORUT-fadder du også.

FORUT har jobbet for utvikling og solidaritet i over 30 år og du kan lese mer om deres prosjekter  i seks land på hjemmesidene, men pilarene er:

  • Barnerettigheter
  • Kvinner og likestilling
  • Rus som utviklingshinder


Og jeg har sett at dette arbeidet gjør en forskjell. Jeg har sett den lille familien som mistet hjemmet og de fleste familiemedlemmene da tsunamien slo til i 2004, eller i borgerkrigens kamper, stolt vise fram huset sitt. Et hus Forut sørget for å bygge i en tid da det var mangel på materialer og det var vanskelige forhold for hjelpeorganisasjonene i området.

Forut-finansiert hus i tsunamirammet område


Jeg har sett kvinner som stolt viser fram sin egen enmannsbedrift som de har fått oppstartsmidler til, som har lært å føre regnskap og som nå har sin egen inntekt å forvalte.


Kruttsterk krydder handlet hos stolt kvinne med egen bedrift

Koster laget av kvinner med egen inntekt

Jeg har sett glade barn opptre med sang og dans i "klubbhuset" sitt hvor de lærer at de er verdifulle, at de har rettigheter.







Jeg har sett ungdommen som har fått et opplæringstilbud som vil gi dem arbeid ved en nærliggende fabrikk.

Studenter som snart vil være rustet for jobb



Jeg har sett hva mitt beskjedne månedlige bidrag på 200 kroner kan være med å utrette, hva det kan bety for noen andre.

Nå ønsker jeg at Forut skal få flere støttespillere. Ja, jeg jobber aktivt ned å verve nye faddere. Om jeg klarer å verve hele 15, får jeg en studietur tilsvarende den jeg var på. Den har jeg tenkt å gi bort til en av de nye fadderne.

Høres dette fristende ut? Tenker du at dette er en mer fornuftig forvaltning av egne midler enn å være støttemedlem på det lokale treningssenteret eller at du kan ta med matpakke enkelte dager framfor å handle i jobbkantina? Flott! Send en e-post til elisabethsin(a)live.no så skal jeg guide deg videre til god samvittighet og solskinn. Kanskje er det du som blir den heldige vinneren av en tur neste år? 


Elisabeth, støttespiller på frierferd

PS. Jeg har vurdert lenge om jeg skulle publisere bilder av disse barna, jeg har jo ikke spurt dem direkte (selv om jeg spurte pent om jeg fikk ta bilde), men jeg kom til at jeg ønsket å vise deres glade ansikter. Jeg har i samme slengen posta et bilde av meg selv, det er det sjelden jeg gjør, så det veier vel litt opp for bildene av de andre, gjør det ikke?














torsdag 26. mars 2015

Ja, dere får bare le av oss søringer

Dere nordlendinger (og andre bygdefolk) ler av oss østlendinger i dag. Dere morer dere over kaoset som det kraftige snøfallet har forårsaka. Dere flirer bredt over oss som ikke takler litt snø og at "alt" stopper opp. Det er like sjarmerende hver gang.






Det må dere gjerne gjøre, men dere "nord for Sinsenkrysset" har vel ikke flere hundretusen trafikanter som skal ta buss, t-bane og trikk i løpet av noen morgentimer? Oslo har landets største andel kollektivreisende,  hele 295 millioner påstigende passasjerer i 2012.

Dere er vel heller ikke knutepunkt for tog- og tungtransport som frakter varer til provinsen? Tenker dere flirer litt mindre når det blir tomt for blandevann og tacokrydder på S-laget deres, jeg.

Alt er større i Oslo. Også andel idioter. Idioter med sommerdekk. Så når disse idiotene ikke skjønner at de ikke skal ut og kjøre på en dag som denne, så skaper de desto større problemer enn de to-tre bygdetullingene dere har andre plasser. Men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Vi var sikkert mange som trengte en styrketreningsøkt i morges. Å dytte buss er ikke for pyser.



Noen av disse idiotene er bare på besøk og jeg skal si meg enig i at besøkende bør ta skikken dit de kommer, det er vanlig høflighet. Likevel ser det ut som det er vanskelig å stoppe alle besøkende på grensa og vennligst be dem legge kjetting på trailer'n sin før de får besøke oss.

Har vi høyere arbeidsmoral her sørpå, kan jeg driste meg til å påstå det? Eller er det ren vane at vi til tross for snøkaos bare MÅ forsøke å komme oss på jobb når det eneste fornuftige er å bli hjemme, når vi burde la varebilen, som arbeidsgiver har lagt sommerdekk på, stå parkert? Noen ledere burde åpenbart tatt kollektivt ansvar i dag og gitt sine håndverkere og servicearbeidere beskjed om å legge ned arbeidet.  Vi burde ta lærdom av Tromsøs innbyggere som har ferie når snøkaoset rammer, i følge denne artikkelen fra 2012. 

Vi er også noen naive romantikere her østpå. Når veiene er tørre, krokusene blomstrer og blodet bruser, ja så tror vi det er vår. Da parkerer vi brøytebilene og tar fram feiebilene. Unnskyld. Vi skal straks gå inn i oss selv, finne det dystre og kalde og dyrke det framfor det lyse og vakre.




Så dere får bare le, dere nordlendinger. På samme måte som vi ler av dere når dere stenger butikken når gradestokken viser over 20, kaster klærne og hiver dere i sjøen i pur lykke over å kjenne et blaff av sol og sommer. Det er greit.



Elisabeth, som måtte gi opp å komme seg på jobb i dag




tirsdag 24. mars 2015

Jeg er pokker ikke SÅ gammel!

Kollega(30) til Elisabeth(44): Ha ha, du er toooooo generasjoner eldre enn meg!

Jeg har kjent litt på det med alder i det siste. Når man er 44 har kroppen begynte å endre seg. Synet er for eksempel ikke hva det en gang var (link) og jammen har du ikke oppdaga at det er noe som heter noe så guffent som aldersvorter også (link).

Jeg har kjent på det der at jeg er erfaren, at jeg er den som blir spurt om ditt og datt på jobben bare fordi jeg har så lang arbeidserfaring. Man burde jo ta det som en kompliment, og det gjør jeg forsåvidt også når den nyutdanna assistenten på 26 forteller at hun har lært så mye av meg, men jeg kjenner også på at jeg ikke lenger er "ung og lovende".

Men jeg er for pokker ikke to generasjoner eldre enn kollegaen på 30!


Hvor mange år er egentlig en generasjon? 

Spørsmålet kom ved lunsjbordet på kontoret i dag.

-Syv år! Kom det kjapt fra en.

-Sju år? Repliserte flere av oss andre unisont?

-Nei, det kan da vel ikke stemme?

-Jo, det har jeg hørt.

-Nei, det nekter jeg å tro.

-Jeg trodde det var rundt 30, jeg, sa en annen. Eller er det en mannsalder?

-Nei, det er syv. 

-Å, jeg trodde det var 15, mente en annen.

-Nei, det ER syv! 


Jeg kunne ikke la den bestemte dama vinne diskusjonen. Jeg kunne ikke finne meg i at jeg var både to og tre generasjoner eldre enn enkelte kollegaer (forsåvidt en-to yngre enn noen andre, men jeg fokuserte mer på det der med eldre).

Jeg måtte få ro i sjela og søkte "Oh Store Web" etter svar.

Store Norske Leksikon kunne fortelle at en generasjon var sidestilt med en menneskealder, det vil si 1/3 århundre. For å være helt sikker slo jeg opp "menneskealder" også, og ble beroliget av "Tidsrom mellom to generasjoner, 30-33 år"

Så det så!

To generasjoner eldre enn deg a dø....Fnys!



Elisabeth(44), mellomgenerasjonen



søndag 22. mars 2015

Raske og enkle eplepaibiter

Her om dagen fant jeg en oppskrift på "apple pie bites" på en amerikansk blogg. De så gode ut, og da vi hadde igjen mye frukt på kontoret og ble bedt om å ta med noe hjem før helga, sikra jeg meg noen epler og så mitt snitt til å lage sånne eplepaibiter. Man kan jo ikke la mat/frukt gå til spille, sant?




Men som det ofte er med amerikanske oppskrifter inneholdt også denne noe jeg ikke fant på min lokale matbutikk: Ferdig søt deig. Over there finnes det visst et stort utvalg av ferdige kakedeiger, sånne rør med masse som man bare kan skjære skiver av, steke og skryte på seg hjemmebakt. Jeg er litt usikker på om dette er fremskritt eller om det tvert i mot er en fordel at vi fortsatt må blande sammen ingredienser selv her på berget. Jeg syntes det var merkelig da de ferdige posene med mel til brødbaking kom på markedet. Likeså posene med vaffel- og pannekakerøre. Nå, etter en stund, virker det ikke så merkelig lenger.

Men lage sin egen deig? Nei, man trenger jo ikke det. Jeg vurderte å bruke ferdig pizzadeig, men fant kun for langpanne og siden mitt hode sa "rund", gikk jeg tomhendt fra kjøledisken.......og endte opp med butterdeig i stedet. Jada, ferdig butterdeig er heller ikke rund i formen. Artig hvordan hjernen kan svitsje om ved forflytning fra kjøledisk til frysedisk.

Nok om det.

Butterdeig, epler, brunt sukker, smelta smør og kanel: Klar for eksperimentering på kjøkkenet.





Det ferdige produktet kan i sjeldne tilfeller bli noe annet enn summen av de gode ingrediensene.


Heldigvis ikke denne gangen.




Resultatet ble ikke sånn glansapapir-estetisk, men godt smakte det. Det er jo det viktigste. En lun sånn en med en dæsj vaniljeis, mmmmmmm høres ikke dumt ut. Kjekke å frakte med seg på tur er de også. Eller som et alternativ til langpannekaka til neste dugnad.


Oppskriften er enkel og grei, akkurat sånn jeg liker det:


  • Kjevle litt ut butterdeigplater som har ligget framme til tining ca. 20 minutter.
  • Del hver plate i tre trekanter.
  • Pensle med smelta smør, strø sukker og kanel på.
  • Rull inn en eplebit (skallet beholdes på).
  • Pensle med smelta smør og dryss kanel.
  • Stekes på 200 grader i 25 minutter.
  • Servér.



Bon appétit!
Eller "dig in", sier de kanskje over dammen?

Elisabeth, eplepaibiter-baker



lørdag 14. mars 2015

5 ting om Sri Lanka

De som følger meg på Instagram (elisabethhvem) har fått med seg at jeg nylig har vært i Sri Lanka.
Det var en fantastisk rundreise full av opplevelser og inntrykk og jeg kommer nok til å skrive mer om dette.

I første omgang nøyer jeg meg med fem oppdagelser:


1. Det er behov for stor lommebok
Om du tar ut  20000 rupees, som er sånn cirka 1200 kroner, så kan det hende du får 40 500-lapper. Det tar plass i lommeboka! De fleste sedlene er også velbrukte og slitte. I tillegg til den romslige lommeboka, kan det være greit med antibac for oss turister som er livredde for at fremmede bakterier skal forsure oppholdet.


Varm dag for topptur


2. Unøyaktig
Det kan virke som om de innfødte ikke er så opptatt av riktig måleenhet eller verdi. De er i alle fall ikke opptatt av vær og temperatur. På en dag hvor svetten silte på oss tilreisende (det gjorde det forsåvidt hver dag) spurte jeg en lokal guide om hvor mange grader han trodde det var. -Sånn 18-19 grader, var svaret hans. Yeah right, mer 35 tror jeg - celsius. Lokal definisjon er vel hot, hot hot og hot hot hot?
En annen fikk forklart veien til et sted, som viste seg å ligge på andre siden av fjellet i horisonten;
-How far is it?
-One meter!


Tuk.tuk og kjør


3. Ingen sier nei
Som mange andre steder i Asia sier de ikke "nei, det vet jeg ikke" eller "nå forstår jeg ikke hva du mener".
Som da vi skulle ta en trehjuling (kalt tuk-tuk i Thailand) i hovedstaden Colombo og ba om å bli kjørt til restauranten The Cricket Club. Vi visste hvilken retning det lå og at det ikke var så langt, så etter hvert ante vi at vi var på helt ville veier. Vi spurte igjen og sjåføren hevda fortsatt at han visste hvor vi skulle. Det visste han ikke. Ferden endte på cricketstadion utenfor byen.... Ny runde med forklaring fra oss, sjåføren spurte enda flere innfødte om veien, enda mer humpete ferd. Heller ikke denne gangen mot riktig mål. Da sjåføren stoppa en annen trehjuling for å nok en gang spørre etter veien, så vi vårt snitt til å bytte til denne nye trehjulingen etter at den sjåføren hadde svart bekreftende på vårt spørsmål "Do you know where The Cricket Club, the restaurant is?" Vi hoppa inn og den første sjåføren sto forundra igjen på fortauet og måpte med sine to tenner "Are you not gonna pay me?" Det hadde de irriterte (og nå små-engstelige) turistene ikke tenkt til, nei. Han skjønte vel at han ikke kunne hamle fysisk opp med to svære kvinnfolk fra det ytterste nord, og lot oss dra. Vi trodde vi var berga, at nå var det like før vi var ved bestemmelsesstedet og kunne møte resten av reisefølget vårt. Men neida, den nye sjåføren visste likevel ikke hvor restauranten lå og vi var blant annet innom Cricket Association House.  Etter 2,5 mil i et ubehagelig baksete, i kveldsmørket, i den tette, crazy biltrafikken, kom vi endelig fram, en halv time forsinka. Der og da var vi litt vasne i knærne og småredde, men var enige om at vi sikkert kunne le av historien på et senere tidspunkt. Det viste seg heldigvis å stemme. Det hadde vært såååå mye bedre om disse sjåførene bare kunne vært ærlige og sagt at de var usikre på veien. Dette var ikke det eneste eksempelet på nei-vegring vi opplevde. Jeg skjønner ikke greia med det der.


Ingen PM her


4. Ingen Pepsi Max
Sri Lanka ser ut til å være kjemisk rensa for Pepsi Max. Det er utfordrende for er PM-avhengig, men ikke en uvanlig situasjon på reise utenfor Norge. I Sri Lanka viste deg seg fort at Cola Zero eller Light, som er nødløsningen ellers, heller ikke var så utbredt. Noen steder var det Cola Light å få, i slike tilfeller hadde vi stående ordre om å varsle resten av gruppas lettbrusdrikkere: - Hey, her er det Cola Light, kom og kjøp! 


En varan kom marsjerende...



5. Fordel å være glad i dyr
I det minste ikke redd for dem. Det var varaner i veien, kuer i veien, aper rundt om kring, ekorn i trærne, elefanter langs veien,  slanger i buskene, moskitos, sommerfugler og andre flygende saker, og ikke minst kakerlakker og gekkoer på hotellrommet. Du var sjelden alene.


I pur lykke over å finne varmt vann i dusjen la jeg ikke merke til at jeg drukna romkameraten.


Dette var noen små oppdagelser. Mer om turens formål og innhold senere.


God helg!


Elisabeth



søndag 8. mars 2015

I dag går mine tanker til....

I dag, den 8. mars, kvinnedagen, går mine tanker til alle kvinner som blir undertrykt, slått og mishandla. Mine tanker går til alle de  jenter som lever i land hvor de systematisk blir nekta utdannelse og rett til å gjøre det samme som gutta, til alle kvinner som må finne seg i å bli behandla som annenrangs, de som lever i ekteskap hvor de mer fungerer som en tjener enn som enn likeverdig partner. Til alle kvinner som blir tvunget inn i ekteskap, til alle jenter som blir gifta bort mens de ennå er å betrakte som barn. Til alle småpiker som blir kjønnslemlestet.


Kvinne i niqab, etter min mening et undertrykkende plagg


Mine tanker går til alle de kvinner verden rundt som strever med å få endene til å møtes, skaffe mat på bordet og skape trygghet for sine barn. Til de som har ektefeller som sløser bort familiens inntekt på alkohol, som kommer dritings hjem og banker opp kona eller knuser de få eiendelene de har.

Mine tanker går til alle de jenter som blir voldtatt og deretter igjen straffes for gjerningsmannens overgrep. Til alle de som blir nekta abort og som blir tvunget til å bære fram et uønska barn. Til kvinner som mister livet i forbindelse med graviditet eller fødsel på grunn av manglende helsetilbud.

Min tanker går til Trollets biologiske mor som fødte henne, men ga henne fra seg i håp om et bedre liv for barnet. Kanskje var hun et offer for Kinas ettbarnspolitikk? Vi vet ikke, vi kommer aldri få vite, men jeg tenker på deg ofte og kunne ønske du hadde få se hvilken flott jente det er blitt av barnet du bar i ni måneder og hvor takknemlige vi er over å være hennes foreldre.

Mine tanker går til alle kvinner som blir forbigått i jobbsammenheng, som må se forfremmelsen gå til en mannlig kollega fordi sjefen er redd du skal bli gravid igjen og det er jo så "irriterende og plagsomt". Til alle kvinner som får mindre betalt enn sine mannlige kollegaer for samme utførte arbeid.

Kvinner på landbygda i Sri Lanka som har starta egen bedrift og lager koster

Mine tanker går til alle tenåringsjenter som hater kroppen sin og som tror de må se ut som modellene på de photoshopa plakatene og i de glansede magasinene.


Mine tanker går til alle de sterke kvinner som reiser seg, som nekter å tie, som står på barrikadene for et bedre samfunn, en positiv utvikling og har et håp om likeverd og likestilling. Hurra for dere!


Gratulerer med dagen, jenter!


Elisabeth, feminist




torsdag 5. mars 2015

Unnskyld, men hva er galt med krokus?


Fra dagens vg.no





Hadde det ikke vært like greit å bruke et vårlig bilde av blomstrende krokus, for eksempel, som illustrasjon?

Jeg bare spør......



Elisabeth, som er lei av tabloidavisenes undøvendige behov for å vise nakne kropper.

søndag 1. mars 2015

Om du syntes trusepose var sært...

Om du syntes det var sært med trusepose på tur.

Hva synes du da om denne?





Hva det er?




En dorullpose, vel!


Elisabeth, med turutstyret i orden.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...