Utebursdag i oktober

Det var igjen tid for planlegging av bursdagsfeiring for hun som denne gangen skulle fylle elleve år, og vi oppsummerte situasjonen:

1. De er 19 jenter i klassen,
2. Vi var lei av alle "kjøpe-bursdagene" med bowling, lekeland, sjokoladefabrikk osv, selv om det er utrolig deilig og lettvint.
3. Vi ønsket å finne på noe spesielt.
4. Vi har ikke så stort hus.

Konklusjonen ble: Utebursdag

Man trenger ikke være sporty fjellgeiter som stikker til skogs med tollekniv i beltet og øks i sekken for å bygge gapahuk. Neida, hagen duger. Det er tross alt praktisk med do og kjøleskap i nærheten.

Hageselskap i oktober kan være risikabelt værmessig, men vi tok sjansen. Vi skulle jo ha en lavvo og det ville vel ikke bøtte ned heller?

Eller?

Jo.

En time før selskapet skulle starte, sto jeg med hetta på regnjakka godt trukket ned i panna og hang opp ballonger. Det var ikke akkurat hurra-stemning.

Våt lavvo utenpå

Var 2,5 timer med våte, sure barn og en misfornøyd jubilant det vi hadde i vente? Våte muffins, våte gaver og barn som nekta å være med på lekene vi hadde planlagt?

Heldigvis ikke.

Sånn omtrent da de første gjestene ankom i sitt peneste regntøy, forbarma værgudene seg over oss og regnet avtok. Tusen, tusen takk.

Tørr lavvo inni

Det ble feststemning. Blide jenter gumla pølsehorn i lavvoen.  De var ivrige på å lage seg ertepistoler av dorullkjerne, ballong og tape, for deretter å skyte på grytelokkene vi hadde hengt opp.

Bursdagsbarn med skytetillatelse

Vi hadde en form for rebusløp hvor lagene skulle finne og memorere bildene på fem poster for til slutt svare på spørsmål som "Hvor mange kattunger var det til sammen bilde av på alle postene". Neste gang skal vi gjøre det enda vanskeligere, med enda flere bilder det ikke er spørsmål om. Imponerende god hukommelse på disse elleveåringene, altså.

Øvelsen "Stille lengde for lag" fikk fram konkurranseinstinktet hos mange og det ble diskutert hvem som hadde lengst bein av sjetteklassingene, men den øvelsen som vakte størst begeistring var definitivt "Svampekast på en pappa". Pappaen til bursdagsbarnet stilte sitt fjes til disposisjon. Heldigvis for ham, var det ikke så mange som traff innerblink, men våt blei han.

Svampekasting, rebus og alt for mange pølsehorn

Deretter fulgte muffins i lavvoen, annonsering av vinnerlaget, bursdagssang og åpning av gaver. Og vips var 2,5 timer gått.

2,5 timer med moro. Med glade festdeltagere, et veldig fornøyd bursdagsbarn og to stykk letta foreldre (den ene litt våtere enn den andre).

Ok, det er litt jobb, men ikke mer enn et par lekne voksne takler. Vi fikk i tillegg til lavvoen lånt et solid party-telt (uten vegger), som viste seg å være et praktisk sted å ha et bord med drikke og tørt påfyll av potetgull og seigmenn for å holde stemninga oppe under øvelsene.

Lavvoen var ikke helt selvforklarende hvordan man satte opp heller, men med pågangsmot og hjelp fra gode venner, fikk vi den til å se sånn ganske riktig ut, selv om vi sto igjen med noen ubrukte deler.

Men denne jobben er jo absolutt verdt det når bursdagsbarn og festdeltakere er fornøyde, så det er ikke helt utenkelig at vi tar sjansen på utebursdag i oktober neste år også.

Nei, se sola!

Elisabeth, fornøyd festgeneral som venter på at lavvoen ska bli tørr nok til å tas ned.

Skisesongstart og trekning av almanakk

I helga har familien vært til fjells og sesongdebutert på bortoverskia. 

Mens jeg lørdag morgen glei innover skauen med for mye festesmørning, sur vind i fleisen og ble forbigått av gubber på 60+ med nydelig teknikk og helt riktig smørning under skia, sola titta fram og det spratt en hare over løypa , tenkte jeg at samla antall kilometer unnagjort med ski på beina denne helga, skulle være vinnerloddet i almanakk-giveawayen min. 

Det hadde jo vært stas om jeg hadde nådd dette skiltet i skiløypa på vei fra Dokka, men akk nei.

Jeg gikk fire kilometer hit og snudde.

Dagen etter skulle jeg plusse på ytterligere ski-kilometere, men da så det sånn ut utafor vinduet:

Altså, 10 kalde minus, sterk vind og snøføyk.....Jeg beslutta at det var i alles interesse at jeg droppa skituren denne dagen. Jeg hadde bare blitt kald og sur, og en kald og sur Elisabeth er en byrde for mine nærmeste og er det noe man ikke vil være, så er det en byrde!

Så jeg sto over, valgte heller bok og peis. Smart.

Men da ble resultatet fra dagen før stående. Kun åtte kilometer på ski. Ikke spesielt imponerende, men lykke for MereteN, som hadde lodd nr. 8!


GRATULERER, MereteN!

Du er den heldige vinneren av en almanakk fra PersonligAlmanakk.

Du må sende meg en mail (du finner adressen min i høyre kolonne) med fullt navn, så skal jeg instruere deg videre. Om du er rask i vendinga kan du rekke å få almanakken før julaften.

Takk til alle som deltok. Beklager til dere med høyere lodd at jeg ikke liker å gå på ski i drittvær. Jeg gidder ikke skamme meg over det.

Elisabeth 

Vi holder....

Mens andre folk slanger seg ved bassengkanten under fremmed sol, reiser familien innerst i veien rundt i hjemlandet og holder.....

Trollet holder en kattunge...

Trollet holder en annen kattunge.....

Trollet holder nyfødt gris...

Trollet holder litt forsiktig på en sau.....

Trollet holder en stor krabbe.....

Mor holder på barnet......

Kompis holder Mannen så han ikke plumper med de hvite Conversa...

Og vi holder munn og nyter utsikten....

...og stillheten......

...og tenker at Norge er et vakkert land og at vi er jammen meg heldige.

Elisabeth, som til tross for fin ferie kunne godt tenkt seg mer oppholdsvær og høyere temperatur.

PS. Du finner meg og andre bilder på Instragram, som elisabethvo

Dagens oppdagelse #38

Du veit det har vært en dårlig sommer.....

For lite benytta grill

..når Klematisen har slynga seg rundt understellet på grillen!


Og i skrivende stund kom en skikkelig regnskur og det buldrer i det fjerne.

Varme dager på terrassen? 

God sommer! *ironismilefjæs*.

Elisabeth

Min spreke facebook-plan

På facebook kan man dele folk inn i to grupper: De som oppdaterer statusen sin hver gang de har vært spreke og klatra opp på et fjell, sykla Trondheim-Oslo, gått Birken på ski, jogga i regnvær, deltatt på Zumba-maraton og så videre, og så videre.

Og den andre gruppa er de som irriterer seg over den førsta gruppas skryte-statuser...........men som innerst inne kunne ønske at de hadde samme treningsiver, pågåenhet og utholdenhet som gruppe 1.

Jeg er av og til ute og rører på meg. Men jeg vil aldri se flott ut i treningstights, synes at jogging i duskregn er "herlig!" eller elske å sykle i kuppert terreng.

Men jeg har en plan.

På de to siste skiturene jeg har hatt i marka, har jeg tatt en rekke bilder i løypa. Det er bilder med dagslys og bilder med kveldslys. Disse planlegger jeg å poste på facebook sånn ett etter ett utover uka. Kveldsbildene på ukedagene og dagslysbildene selvfølgelig i helga. For i helga så er det klart at jeg har vært på en skikkelig fem-milstur! Og så skriver jeg: "Deilig med kanelboller og solbærtoddy på Kikutstua", selvfølgelig før klokka ni en søndag. Eller nei, det går kanskje ikke an å poste statuser planlagt sånn som på bloggen...?

En god plan for omdømmebygging, synes jeg. Så kan alle de andre i gruppe 2 tro at jeg nå tilhører gruppe 1, de ivrige og alltid positive, og irritere seg og gremmes.

Tror du folk lar seg lure?
Irriterer du deg over sportslige statusoppdateringer, eller kanskje du selv tilhører gruppe 1?

Elisabeth

På villspor

Næmmen heisann. Denne kompisen satt på dørkarmen vår en kveld.

Hva i all verden skal en liten sneglefyr oppover veggen for?

Helt åpenbart en mann ja, ingen menn vil spørre om veien og derfor havner de feil også. Eller? Min mann hevder menn generelt har bedre stedsans enn kvinner.  Mulig det, men vi er ikke for stolte til å spørre etter veien og det er tross alt mer effektivt og tidsbesparende..

Og han krabaten her er i alle fall helt på villspor.

Har du god retningssans eller er du stadig på villspor?

.
PS. Kommer minst ett, muligens to og kanskje til og med tre Berlin-innlegg etterhvert, men jeg kan ikke bli helt enspora tysk her heller....Andre viktige temaer må også få spalteplass. Moahahahahaha.
.

På den andre siden av kloden

Her sitter jeg trygt på berget og ser de uvirkelige bildene fra andre siden av kloden. Jeg ser menneskers desperate flukt fra tsunamien i Japan.

Jeg stirrer vantro på bilder av små biler som prøver å kjøre fra giagantbølgen som skyller innover land og drar med seg store tankbåter fra havet, bygningsmasse og leire. Inne i disse bilene sitter det mennesker, fortvila, desperate mennesker i sjokk. Jeg kan ikke forestille meg....

Veksler mellom vg-nett, CNN og BBC og mine arbeidsoppgaver blir så uvesentlige. Må bare prøve å skrive det litt av meg.

Et atomkraftverk står i brann. Bølgen vil treffe stadig nye land og legge død bak seg. Det snakkes om Indonesia, Taiwan, Filippinene, Australia, New Zealand, Alaska, Russland med flere.

Det er helt uvirkelig, som en amerikansk, påkosta dommedagsfilm og snart dukker Bruce Willis opp og redder verden. Men Bruce kommer ikke. Dette lar seg ikke redde.

Og her sitter jeg trygt, måpende, med ståpels og klump i halsen.

Elisabeth

Ill. lånt i beste mening fra vg.no


12:13 Jeg må bare skrive av meg litt til og håpe at sjefen tilgir og forstår:

Det er som i begravelser, når du ikke bare gråter for personen i kista og alle pårørende. Du gråter over minnene fra tidligere begravelser og frykten for kommende begravelser.

I dag tenker jeg på 11. september 2001 da jeg satt på jobben og hørte på radioen at et fly hadde styrta i WTC. Jeg trodde det dreide seg om et småfly med motortrøbbel, helt til minutter senere da meldingen om at ytterligere et fly hadde truffet det andre tårnet. Da skjønte vi at noe alvorlig hadde skjedd, noe fryktelig, noe vi ikke forsto og ante konsekvensene av - der og da.

Jeg tenker på 4. januar 2000 da jeg satt på flyplassen i Helsinki og så bilder fra Norge på CNN, et kjent norsk ansikt rapporterte, men jeg hørte ikke hva han sa, bare leste nyhetsoppdateringen som rullet nederst på skjermen. En togulykke i Norge fikk massiv dekning på CNN og jeg satt der på en flyplass i utlandet og følte meg urolig. Ikke var jeg sikker på hvor Åsta var heller.


.

Kunst i forbifarten

Kunst kan være berikende, inspirerende eller kanskje provoserende. Særlig verk i siste kategori får spalteplass i media. Denne bloggen ønsker å vise kunst i en annen kategori; Den humoristiske.

Det kan være at kunstneren selv ikke mener at verket er humoristisk, men det er jo det med kunst - det kommer an på øyet som ser.

Denne installasjonen har dukka opp ved trappa vår.

Jeg får assosiasjoner til gassmasker

I følge kunstneren selv så illustrerer verket en dame....

Identifiserbart ved gigantiske hengepupper..

Ut i naturen og lag kunstverk!

Elisabeth

Gassmaske fra colourbox.com

Døde dyr på min vei

Mus rett utafor trappa. Offer for en av nabolagets katter, brukt som lekemus til katta gikk lei og gikk hjem for å spise dyrt veterinærfor med alle de riktige næringsstoffene.

Due like ved jobben. Ligget mange dager.

Nå kunne jeg drodlet om livet og døden eller satt i gang en diskusjon om humanitære avlivningsmetoder, men velger å la være.

Se der, jeg klarte å skrive kort!

Elisabeth

Oss og dyra

-Mamma, jeg så mange maur sammen. Kanskje de hadde sånn treff som vi skal på?

-Du mener slektstreff?

-Ja, de var nok på slektstreff.

Og når vi skal på slektstreff i Finnmark senere i sommer, så er det horder av andre små dyr jeg frykter...Svigermor sverger til hvitløkstabletter mot myggen. Noen som har noen andre god tips?

Elisabeth

Bilder  lånt fra Maurex.no og villmark.nu

Kveldsbesøk

Tusle, tusle, rundt huset.
Koselig kveldsbesøk av denne karen her. Eller er det en hun? Ikke godt å si. Kan man se forskjell på hunn- og hannpinnsvin? Noen kan sikkert det.

Jeg kom overraskende nært innpå ham, eller henne. Ok, vi sier det er en herremann, så slipper jeg å skrive hun/han hele tida. Kanskje ble han blenda av blitzen? Er pinnsvin litt som strutsen med hodet i sanda, "om jeg står helt stille så synes jeg ikke"?

Husvarm liten kar på jakt etter noe morsomt å bli underholdt av. Så fant han meg, på huk med kameraet. Er det et smil vi aner over leppene?

Elisabeth

Farvel Fakkelmann

1994 - Det norske folk arrangerte de vakreste olympiske vinterleker i manns minne. 

Det var vetter og troll, det var pictogrammer og det var Fakkelmannen. 

Nå har vissnok skogeieren bestilt store maskiner som skal felle trærne i fjellsida på Kvitfjell. Fakkelmannen, dette landemerket, må vike.

...men han kan la være for noen hundretusen.

Er vi ferdige med OL på Lillehammer, har Fakkelmannen gjort sitt, kan han pensjoneres?

Kjør debatt.

Elisabeth

Kvinner på huk

Et sikkert vårtegn er kvinner sittende på huk. Ikke Huk, badestranda, men den fysiske øvelsen å sitte på huk.
I dag gikk jeg meg en rask tur og spotta noe hvitt mellom trærne. Det var ikke plast og annet søppel, men nydelige hvitveis.

Jeg ville selvfølgelig ha med meg en liten bukett, så jeg satte meg ned på huk og plukket. Litt etterpå observerte jeg en annen dame, også hun sittende på huk. Heldigvis var hun ute i samme ærend, ingen bukse på knærne der heller. Så satt vi der på huk og plukket og vekslet noen ord om hvitveisen....

Tenk om det hadde kommet flere til? En hærskare av kvinner på huk i skauen, et morsomt bilde i hodet. For jeg er sikker på at om jeg hadde sittet lenge nok, hadde det kommet flere hvitveiselskere og inntatt samme stilling.

Jeg observerte en annen kvinne på huk også, et annet sted. Hun holdt på med noe i et blomsterbed. I ført høye støvletter, trange jeans og stringtruse....Henne hadde det vært morsomt å hatt med i hukhærskaren i hvitveisskauen.

Fortsatt god søndag!

Elisabeth

Vårmøkk

Mange har lengtet lenge etter våren og nå som snøsmeltinga har begynt, lurer jeg på om det er dette vi har ventet slik på.

Etter som snøen forsvinner mer og mer fra terrasssen innerst i veien, blir det klart at en eller annen katt har brukt stedet som do gjennom vinteren. Så madamen er ute med spade og graver og hakker fram etterlatenskapene. Mens andre hageentusiaster snakker om stiklinger og planlagte rosebed, driver jeg og hakker løs kattebæsj i min hage. Dette er ikke en særlig fornøyelig aktivitet uten at jeg skal gå i detaljer.

Jeg mistenkte den nærmeste naboens katt. En stilig fyr i oransjstripet pels. Dette er hans første vinter og han liker veldig godt å luske rundt hos oss, sitte på trappa vår, trone på gjerdet vårt og pile under trappa.

Vi har et godt forhold til naboen og jeg nærmet meg temaet forsiktig ved å spørre om herremannen har kattedo inne. Det hadde han. Så måtte jeg spørre om fortypen. For hvilket for en katt får vises godt på avføringen og kattepusen som hadde tatt i bruk terrassen vår så ut til å livnære seg på noe som ikke var bra for magen. Naboens katt får godt for. Naboen og jeg måtte le, for det er litt av et tema for naboer,  sånn helt naturlig snakk over hekken, konsistens, lukt og farge på katteavføring. ☺

Vår egen katt, Olme Beist, som ikke er mistenkt i saken, men kun brukes som illustrasjon i dette innlegget

Langs fortau og veier er det hundemøkka som dominerer. Møkk som hvit snø hittil har kamuflert. Nå kommer det til syne og gjør den korte veien mellom hjem, skole og bussholdeplass til en utfordring. Oh, odør! En ting er katter, der er det en vanskelig oppgave for eieren å holde koll på en eventuell tømming på et uegnet sted. Hunder derimot, ærlig talt, skjerpings hundeeiere. Om du ser at kjøteren din tømmer seg i veikanten, plukk det opp for svarte!

Da jeg henta seksåringen på SFO fredag, kunne hun opplyse at "vottene mine lukter tåfis". Og ja, det gjorde de. Det er noe råtten i skolegårdens snø.

Hundebæsj, tåfislukt og skitten snø - er det disse vårtegnene vi har lengtet slik etter? Jeg er veldig glad for at vi har skikkelige årstider i dette landet. Det er bare disse mellomperiodene som ofte er litt vanskelige å like. Så nå gleder jeg meg til dugnadene rundt i nærområdet er i gang og vi kan gå tørrskodd til skolen.

Mer om dovaner i et senere innlegg, menneskelige sådane. Men frykt ikke, det er ikke så ille som det høres ut som.

God fredag!

♠ Elisabeth

Sjokolade og stygg fugl

Freia tok 1915 i bruk bildet av en Marabou-stork som logo. Storken ble brukt allerede 1908 på kakaobokser, senere også i gull på Freias varebiler. Den gav dessuten navn til datterbedriften Marabou i Sverige. (Store Norske Leksikon)

Jeg lurer på HVORFOR?
Hvorfor i alle dager? Hvordan henger det sammen? Kakao og Marabou-storken?

Bilde fra wildlife-photo.org

Dette må være en av de styggeste fuglene som finnes. Ikke bare av utseende, men også i oppførsel.

Marabou-storken er en åtselseter. Siden nebbet er lite egnet til å flå åtsler stjeler den mat fra andre åtselsdyr som f.eks. gribber. På menyen står også fiskeavfall og andre herligheter fra mennesker søplekasser. Sjarmerende fyr.....Denne stygge saken kan faktisk bli opp til 152 cm høy!
 
Jeg har lett, men kan ikke finne svar på hvordan ideen om å bruke Marabou-storken som illustrasjon på sjokoladeplater og kakao oppsto. Som strektegning er den jo helt ok, men her kan vel ikke de ansvarlige hos Freia ha gjort særlig research....

Takk til min gode venninne som etter fire måneder i Afrika kunne berette om dette vesenet og som gjorde meg nysgjerrig. Marabou sjokolade har jeg i grunnen aldri brydd meg så mye om, men en kopp kakao blir aldri det samme igjen....selv om storken er forsvunnet fra pakken.
 
♠ Elisabeth

Vår?

I dag er det 1. mars. Mars er første vårmåned i kalenderen, men.....

Under her hviler krokusen vår, tror det er lenge til de titter opp, gitt

Jeg synes forsåvidt det er greit med vinter og snø, jeg. Det jeg ikke liker med vinteren er all klaginga over snøen.

På tunet vårt er vi 14 selveiere. Siden vi forvalter noen felles verdier som garasje og en veistubb, har vi dannet en beboerforening. Denne foreninga har et lite styre bestående av en styreleder og to styremedlemmer. Og hvem er styreleder i dene veien? Jo, moi! (I følge seksåringen er mammaen hennes sjefen i veien...)

Jeg har ikke forlystet meg med å finlese statuttene våre, men jeg kan uansett ikke huske å ha lest at en av styrelederens oppgaver er å fungere som klagemur. Ja, det er mye snø nå og ja, det begynner å bli trangt om plassen for lagring av alt det hvite. Men kjære nabo, jeg er ikke ansvarlig for klimaet! Jeg gjør så godt jeg kan med å være på firmaet som måker, men de stakkars bøndene som kjører plog hver natt har mange veier å måke. Våre 30 meter vei er neppe førsteprioritet, det må vi bare innse. Det finnes motorveier, fylkeskommunale veier og kommunale veier som langt flere enn vi 14 familier skal ferdes på.

Prøv å se litt positivt på snømakinga utenfor trappa di. Du får trim og frisk luft samtidig som du kan skravle litt med naboen som er ute i samme ærend.

Ha det godt i snøen! Sukk.

/Elisabeth

Vellykka test av nye ski

I dag har den kvinnelige delen av familien innerst i veien vært skikkelige nordmenn og vært i skisporet. Mannen valgte å svette på Sats.

Jeg måtte teste ut mitt nye utstyr, har skaffet meg nye ski, sko og staver. Seksåringen hadde nye staver som skulle testes. Det eneste som fantes i butikkene var rosa!

Samstemte på utstyrsfronten, mor og datter med Madshus ski, Fischer sko og Swix staver. Helt tilfeldig, vi har handlet det som har vært på salg. Mine ski var minst 15 år gamle og bindingene litt ødelagte. Nå har jeg nye, med fungerende bindinger slik at turkameratene slipper å vente i 5 minutter hver gang skiene skal på.

Det var nydelig føre og kameraet kom fram fra sekken.

Vi gikk ikke så langt, var mest en kosetur og test av utstyret, som forøvrig fungerte utmerket.

Utrolig hvor godt en skive med baconost kan smake når man har gått noen meter på ski.

Det er deilig å komme sge ut på ski, men jeg må si det lett blir litt styr før man kommer til den egentlige aktiviteten.

Først er det å finne skitøyet, dette er en prøvelse om det er første skitur for sesongen. Særlig om man også leter etter noe man faktisk ikke har, men bare trodde man hadde. Veldig kjekk måte å kaste bort mye tid og skape mye frustrasjon på. Og når man har sett seg nødt til å finne fram skibildene fra sist sesong og konstatert at man faktisk ikke har det man trodde man hadde, man hadde bare tenkt man skulle skaffe seg det - ja, da har du ikke bare kasta bort mye tid og blitt frustrert, da er du blitt skikkelig irritert også, irritert på deg selv og kanskje på andre og resten av verden også.

Å pakke sekken kan gå ganske raskt om man ikke har ambisjoner om den helt store rasten med grilling av pølser osv. En vannflaske, noen kjeks og en skive med baconost fungerte fin-fint for oss i dag. To sitteunderlag, kamera, ekstra smørning og ekstra sokker, papirlommetørkle, rosiner, pastiller, husnøkkel - ja, det blir jo litt pikkpakk likevel...

Så skal man da ha på seg alt dette tøyet, det skal stappes, snøres og knytes og før man har kommet seg ut er man gjennomsvett.

Men så kommer man seg avgårde og får betalt for innsatsen. Velpreparerte spor, nydelig landskap med snø på trærne og riktige smurte ski - GLEDE!

Og etterpå kan man kose seg med den gode samvittigheten.

Fortsatt god søndag.

/Elisabeth

Naturfotograf

Jeg har blitt en naturfotograf! Ikke en sånn som ligger en uke bak en busk ventende på det rette øyeblikket. Nei, en sånn som tar seg en liten runde rundt huset og prøver å forevige det vakre vinterlandskapet.

Vi har et ganske ok kamera som jeg skrur og trykker på, men ender som regel tilbake på "auto".

Slik ser det altså ut rundt huset i dag.