3 grunner til å ikke blogge

Tida da jeg posta minst ett innlegg per dag er definitivt over. Livet går videre.


3 grunner til at jeg ikke blogger:


1. Har ikke tid

Vel, alt her i livet handler vel om prioriteringer. Jeg har visst prioritert å ikke blogge det siste halve året. Har jeg hatt et annet altoppslukende prosjekt gående? Har vi pusset opp huset, begynt med en ny, tidkrevende hobby, lest 300 bøker, gjennomført et hardt treningsopplegg for å oppnå "sommerkroppen 2017"? Svaret er nei. Jeg har lest kun et par bøker og sommerkroppen 2017 er like dvask som 2016-versjonen.


2. Har ikke noe å skrive om

Jeg har begynt på flere innlegg. Noen kom aldri lenger enn et par velformulerte setninger i hodet mitt, andre er halvferdige skriblerier uten sluttpoeng og har blitt liggende som utkast. 87 stykker faktisk. Noen av dem er faktisk ganske bra, men jeg kom aldri så langt som å publisere dem. Litt seint med "Elisabeth kommenterer sommermoten 2016" nå, kanskje? Mulig ingen hadde merka at det var fjorårets mote, alt er jo lov innen moteverdenen.

Om man ikke har noe å skrive om, så er alternativet å bli en lekker fotoblogg med bilder av kaffekopp på et rustikk hagebord med noen blåbær tilsynelatende vilkårlig spredd rundt mens man ønsker alle leserne sine en skjønn dag. En sånn blogg har jeg ikke prioritert å investere tid og penger i.  En fotoblogg må ha proffe bilder. Jeg gidder ikke kjøpe dyrt fotoutstyr og gå på kurs, og ikke minst dandere blåbær for å ta bilde av det.


3. Ingen leser det likevel, så

Nå man poster et innlegg sånn hvert jubelår, så er det klart at antall faste, trofaste lesere daler betraktelig. Det var en tid da blogg-familien var viktig for meg. Det var en fin gjeng som leste og kommenterte hverandres blogger. Vi oppmuntret hverandre og følte vi kjente hverandre,  selv om vi aldri hadde møttes. Det var en herlig tid. Jeg kan lengte tilbake dit. Nå har de fleste beveget seg over til andre kanaler, som Instagram. IG er ok det, men det var først og fremst tekst som var min greie, ikke bilder. Jeg er på Instagram jeg også, selvfølgelig er jeg det, og følger mange av de som jeg før i tida fulgte bloggen til. Men det er ikke det samme.


Så hvorfor takker jeg ikke bare for meg og stenger bloggen?
Jeg vet ikke. Selv om storhetstida for lengst er over, så føles det for brutalt å skulle fjerne alle spor fra en så positiv og sosial periode av livet mitt. Det blir som å kappe av seg armen bare fordi lillefingeren har blitt ubrukelig - eller noe sånt.

Hvorfor jeg skriver dette? Antagelig for å forklare for meg selv, unnskylde hvorfor jeg ikke skriver, hvorfor jeg ikke bare lukker butikken for godt. Og for å holde et svakt, svakt pust av liv i denne delen av "O det store internettet" som bare er min, med et ørlite håp om at noen fortsatt leser.

GOD SOMMER!


Elisabeth , blogg-pensjonist

Mote går i bølger

-Før eller siden blir det moderne igjen, pleier Modern å si.

Argumentet har særlig blitt brukt til å hindre kassering av klær og sko.  Dette har irritert meg sinnsykt tidligere. Nå, sånn 30 år etter, må jeg muligens gi den gamle rett. Nå har jeg levd lenge nok til å selv erfare at det stemmer. Mote går i bølger. Det er begrensa hvor mye motestæsj det går an å finne på. Noen tror kanskje de finner på noe helt nytt, kaller det hot, for deretter å oppdage at vi som har levd litt lenger allerede har opplevd denne "moten" før.

Dette med SOKKER I PENSKOA - det trodde jeg vi hadde drept og begravd. At det finnes ikke pent, var vi vel enige om for lengst?

Bloggerens eget illustrasjonsbilde - bevis 1 av 1000 på at dette ikke er pent

Jeg ga denne viktige saken spalteplass her i bloggen allerede i januar 2010 (link), det er neste sju år sida, det!

Nå hevder Minmote.no at dette er supertrendy. Ærlig talt. Det der er bare gjengs blant femåringer som kler seg ut med mammas alt for store pensko.

saksa fra vg.no

Toppen av kransekaka er at det er tjukke sokker med tekst....

Hold opp, a! 

-Alle trenger ikke følge alle moter, kommenterte en venninne da jeg akka meg over disse sokkene i skoa. - Hun Makeupmalin kan følge all mote, men ikke vi.  Jeg hadde ikke kjennskap til denne sminkemalin, men etter 30 sekunders research så tror jeg jeg er enig.

Uansett, det er vel mest moderne for kvinner 40+ å ha sin egen stil, å drite i all denne motegreia? Vel, om mascaramalin eller en annen ungdom dukker opp med tennissokker i penskoa, så kommer jeg til å himle med øya - sikkert på samme måte som folk som var på min alder på 60-tallet himla med øya over de langhåra Beatles-gutta. Nuvel.

Nok om det.


Elisabeth, motepoliti

Skeptisk

Det er tre typer mennesker jeg sånn generelt er skeptisk til:

1.  Menn med langt hår
Hva er greia? Du er gutt, det er samfunnsmessig akseptert at du kan ha (og kler) kort og lettstelt hår. Hvorfor i all verden vil du ha et hår som krever mer jobb, lettere ser uflidd ut, og som i mange tilfeller gjør at du ser mer feminin ut? Pistrete hestehale i kombinasjon med snaublåst isse er ikke pent, ei heller en samurai-knute på toppen.  Beklager om jeg støter noen, men jeg har til gode å se en mann som jeg faktisk synes kler langt hår.

2. Personer uten Facebook-profil
Det er helt i orden at man ikke ønsker kontakt med klassekamerater fra et tidligere liv eller ikke har behov for innsikt i bekjentes hverdag, men fb er jo så mye, mye mer enn det å dele skrytebilder fra treningssenteret eller kjøkkenbenken! Fb har blitt den viktigste og kjappeste kanalen for kommunikasjon innenfor lukkede grupper (f.eks. podens fotballlag), verdifull informasjon (f.eks. om løypeforholdene rundt hytta) og tilgang til spennende nyheter og artikler. Dessuten trenger man ofte en fb-profil for å benytte seg av andre sider og tjenester, som kommentarfelt i avisartikler. For meg er personer uten fb-profil personer som ikke ønsker å kommunisere med andre, personer som stenger resten av verden ute. Bemerkelsesverdig ofte er det de mest høylydte motstanderene av fb de samme som like høylydt klager over at de ikke har fått informasjon om det ene eller andre. Spissfindig kommunikasjon er det som skiller oss mennesker fra dyra. Hvilken art ønsker du å tilhøre?

3. Donald Trump-tilhengere
Skal man le eller grine? Nå er alt mulig her i verden. USA, verdens mektigste nasjon, har valgt en ostepopgul klovn med et spesielt kvinnesyn til president. Jeg antar intelligens og evne til å se lenger enn sin egen nese er avlegs. Jeg er redd verden beveger seg i feil retning - og har gjort det lenge. Bort fra dugnadsånd, likeverd og samhold til fremmedfrykt, misunnelse og klasseforskjeller. La moroa starte.

God helg.


Elisabeth 


Illustrasjon lånt fra politifact.com

SKAM: Du vet du er gammel når....

...du ser teaseren til neste sesong og du tenker:

"Sløsing med melk. Hvem har den guttevalpen tenkt skal tørke opp det sølet"?

Link til trailer

Men sånn ellers så gleder jeg meg til neste sesong av SKAM, og jeg har ikke tenkt å bry meg om de kidza som mener at vi voksne bør holde oss unna. LOL ass.

BFFE


Fin fredag!


Elisabeth


Skjermdump fra nrk

Melding til sandalmafiaen: "Tær mot hav"-sesongen er over

Ja, da er vi inne i september, den første høstmåneden.
Høst kan være fint, det. Det er deilig å ikle seg myk ull, fyre i peisen og holde seg innendørs med god samvittighet.

Men det aller deiligste med høsten er nok at sandalmafiaen innser at de må dra på seg sokker og sko og slutte å bombardere folk rundt seg med "Tær mot hav"-bilder i alle tilgjengelig kanaler.

Du veit hva jeg snakker om. Alle disse bildene av nakne tær mot hav, tær mot basseng, tær i sand, tær ved bringebærbusk, tær mot rosebusk, tær mot båtripe, tær i gress, tær mot solnedgang, og ikke å glemme den nydeligste av dem alle: tær mot himmel.

Hvem er det som mener at å  legge seg ned, strekke beina mot himmelen og knipse er en helt normal aktivitet? Hva er det som får folk til å anstrenge seg slik for å få med tærne sine på pene motiver som det? 

Har alle disse i sandalmafiaen så eksepsjonelt pene tær? Nei, det kan vi vel fastslå ikke er tillefellet.

Jeg frastår å lime inn bildeeksempler fra Instragram og Facebook for å bevise denne konklusjonen, men som illustrasjon til dette innlegget kan jeg bruke et av bildene jeg sendte en venninne tidligere i sommer. Hun har nemlig tå-allergi, hun vemmes av å se nakne tær og har vært så opprørt i flere måneder at hun nesten ikke har våget å logge seg på Facebook, hvor disse ekle tærne stadig strutta mot henne.  Som den gode vennen jeg er, sørger jeg for å gi næring til denne aversjonen.

Tær mot kontainer

Én positiv ting har kommet ut av dette fenomenet, sånn rent personlig for meg, jeg har innsett at mine egne tær slettes ikke er så stygge som jeg har innbilt meg. Hurra for åpenheten, hurra for bortfall av tå-kompleks og hurra for at "tær mot hav"-sesongen er over.

God høst med sokker på.


Elisabeth, som selvfølgelig også selv har vært sandalmafiamedlem 

Vg har løsninga på flykaoset

VG.no er alltid så løsningsorienterte, de har alltid tips til hva du kan gjøre med kropp, fritid, skatt og ferie og sånt.

Vi skal snart avgårde sørover med fly. Med et Norwegian-fly. Eller, akkurat det er vi veldig spente på, om det blir en vanlig hvitt og rødt fly eller et mer skranglete innleid et med mindre lasterom. Om det i det hele tatt går et fly i riktig retning.

Uansett hva framtida bringer, om Norwegian tuller til flyturen vår, VG vet råd. Det er bare å dra til nærmeste strand, låne et par barn og ta pushups. Vips, så er ferien redda.

Ah, deilig å ha en plan, assa.

Faksimile fra vg.no

Elisabeth, snart ferieklar

Vrang, dum eller for gammel?

Jeg skjønner ikke denne reklamen.

Nyhet. Popstjerner til leppene.

Er jeg vrang og reagerer på merkelig språkbruk?
Er jeg helt dum?
Eller er jeg bare for gammel til å fatte et ungdommelig budskap?

Popstjerner til leppene?? Ja, det er vel en eller annen popstjerne jeg kunne tenkt meg å smøre utover leppene mine, men han er ikke allergitesta og helt sikkert ikke uparfymert. 

Vrang, dum eller for gammel? Jeg vet i alle fall en ting jeg er: Irritert.

Tullereklame.


Elisabeth, opptatt av de virkelig viktige tingene

Endelig er ferien over

I dag er siste feriedag. Eller siste feriedag var vel egentlig på fredag, men i dag er siste dag før jeg skal på jobb igjen. Det er siste dag i en tre-ukers periode hvor jeg har blitt stadig sløvere.

Det er derfor jeg sier endelig. For hvem vet hvor denne sløvheten ville endt om den fikk fortsette enda noen uker. Antagelig i komatøs tilstand.

For det er ikke sunt å sove til et klokkeslett som normalt betyr lunsjtid. Det er ikke sunt med kontinentale vaner med middag etter Dagsrevyen og alkoholholdig drikke av ymse slag. Det er ikke sunt med lørdagsgodt uansett ukedag bare fordi du har gått helt surr og ikke aner hvilken ukedag det er.

Så i morgen setter jeg vekkerklokka på 06:35, ikler meg langbukse for første gang på 21 dager (belte unødvendig), setter meg på den grønne rutebussen med folk jeg gjenkjenner utseendet på, men slettes ikke kjenner, og dumper ned på kontorstolen foran pc-skjermen.

Og det er alt du kan forvente av meg første arbeidsdag etter ferien. Jeg har selvfølgelig glemt passordet mitt. Som vanlig ble det krevd endra rett før ferien. Jeg må endre passord sånn hver tredje måned er det vel, men du kan banne på at den øvelsen alltid inntreffer sånn dagen før jeg skal ut i langvarig ferie. Er det for å holde medarbeiderne på it-support busy? Totalt unødvendig , jeg har inntrykk av at de vanligvis har nok av oppgaver selv uten horder av folk som trenger hjelp etter ferien til å låse opp pc'ene sine. Men jeg kan alltids rydde posthylla mi mens jeg går og venter på at det nye passordet dumper ned i hjernen. Og jeg kan mekke kaffe. Kaffemaskina tror jeg jeg fortsatt husker hvordan skal betjenes.


God ukestart!


Elisabeth 

Livet, muffin-mage og thigh gap

-Se hva som har skjedd med livet mitt, skal en ung tenåringshelt ha uttalt til en fotograf, mens livvakten hans visstnok slo litt på noen andre fotografer.

fra dagbladet.no

Ja, det er slitsom å bli så kjent at du aldri får gå i fred. Jeg er jammen meg glad jeg er anonym her på bloggen. Hadde vært slitsomt om fotografene lå i buskene her mens jeg forsøkte å snike meg inn i eget hus, eller fansen kom hylende etter meg på Meny og skulle hatt autografer. Akk ja.

Nei, mitt liv er heldigvis ikke like dramatisk som stakkars Justins. Riktignok har jeg slitt med en lei forkjølelse et par uker, og det å ferdigstille det forrige oppussingsinnlegget tok visst såpass på kreftene at jeg har brukt en hel uke på å komme meg. Dessuten har pc'n min slutta å samarbeide. Den virker i sånn cirka sju minutter, og så blir den svart og død. Veldig slitsomt. Og irriterende.

Ellers har jeg fundert på dette med muffin-mage, som nå ser ut til å være et innarbeida begrep siden flere reklamer spør om jeg vil bli kvitt det og tilbyr ulike løsninger. Heldigvis er det ikke så innarbeida at det er oppretta en forklaring for ordet på wikipedia. Verken med eller uten bindestrek. Ei heller med en S i midten. Jeg har spist mer vafler og boller enn muffins, men jeg har vel en sånn muffin-mage jeg også, da.

Det jeg definitivt ikke har, er thigh gap. Heller ikke dette begrepet finnes på wikipedia. Jeg tar det som et sunnhetstegn. Jeg er jo en gammel røy, en klok en, så jeg forstår jo glatt at jeg aldri vil få et sånt gap mellom låra. Jeg håper mange unge jenter også innser det, at de finner fram til denne nettsida for eksempel, "How to get a thigh gap".  Første leksjon er Understand that a thigh gap is not physically possible for most people. Takk.

Toe gap er nok mer utbredt, men jeg har Ikke noe særlig av det heller. Det gjør ikke noe.

Men jeg pynta meg med rosa lakk på tåneglene. Uvant.

Ja, sånt går jeg og tenker på mens jeg forbereder meg til ferie, forsøker å reparere doen og symaskina, som i likhet med pc'n har brutt sammen og ellers svetter i varmen som plutselig slo inn over Østlandet.

Så ja, jeg er glad jeg ikke er kjendis og fotografene spretter opp bak thujaen på terrassen mens jeg bruner flesket, for så å publisere bildebevis på at jeg ikke har det der thigh gapet. Veldig glad.

Uansett om du er kjent eller ukjent, har gap og muffins her og der, ønsker jeg deg en herlig sommer!


Elisabeth