Forkastet drøm om beundrende strandblikk

Ingenting, eller i alle fall lite, skal være uprøvd. Men ofte, i alle fall av og til, går ikke alt helt etter planen.

Da jeg kom over noen rester voksduk i billigkurven på Stoff og Stil, og de til og med hadde sånne populære polkadots, tidligere kjent som rundinger, så fikk jeg den glupe idéen at jeg skulle forvandle det til en hendig pose. En hendig pose jeg lett og lystig kunne slenge over skulderen og frakte badetøyet til stranda i.

Ja, det var planen.

Første avvikende faktor i denne planen var en liten bagatell kalt sol. Sol og en viss temperatur er helt vesentlig for å hoppe lett og lystig med en praktisk badetøypose over skulderen på vei til stranda.

Sol og akseptabel temperatur uteble.

Men moderne, effektive kvinner av 2012 er jo forberedt og møter enhver situasjon på strak arm. Og når sola først kommer, så er det sjelden en myk overgang. 12 grader og regn den ene dagen, 28 og mangel på skygge den neste. Da gjelder det å være klar.

Så denne husfrua som strever sånn etter å ha tingene på stell og alltid ligge ett skritt i forkant, satte seg ved symaskina for å kreere den vakreste badetøyposen noen noen gang hadde spotta på en norsk strand. Ja, folk ville sende beundrende blikk og tenke at dette var ikke bare en smart dame som tenkte praktisk og benyttet fuktbestandig pose til vått badetøy. Nei hun hadde jo til og med designet OG sydd hele stasen selv. -Gud så imponerende!

Men det er altså noe med sånne lykkelige planer. De blir sjelden, nærmest aldri, en realitet.

For æsj så guffent  det var å sy i den polkadotten. Selv med klesklyper (som skulle være et lurt triks) for å holde delene sammen, så må det innrømmes at den vesentlige detaljen i planen om praktisk badetøypose, nemlig selve produksjonen, var noe ordentlig herk. Til og med jomfruforsøket med sånn hullmaskin og maljer funka dårlig. Og resultatet ble deretter.

Æsj. Drømmen om beundrende strandblikk måtte justeres. Forkastes.

Her gjaldt det å hive seg opp i salen igjen. Man skal aldri aldri gi seg på bånn. Man skal krumme nakken og fortsette kampen.

Og her mener sikkert mange at man skal sette seg på ryggen til den samme gærne hesten man ble kasta av. Men hvorfor det? Nei, da er jeg mye mer for å finne stallens laveste ponni for å komme seg opp i salen igjen.

Så jeg gikk rett på og sydde en stripete pose i ordentlig stoff. Et mye mer samarbeidsvillig materiale.

 

Og da jeg fiksa både frontlomme, for og snorer til ryggen, da var selvtillitt og humør igjen der det burde være; På topp!

Men noe strandtur har det ikke blitt ennå.

Elisabeth