Jeg ønsker meg....

Jeg ønsker meg en mariusgenser!

Det eneste fornuftige klesplagget i dag. I tillegg til regnjakke...

God 17. mai i rødt hvitt og blått!

Elisabeth


Bilde lånt fra woolme.no

Cool or rude?

Når en halvgammal kjerring er hipp blant hippiene på Camden Markets i London, kan det hende at halvgammal kjerring synes denne hettegenseren er tøff. Ikke minst fargen faller i smak. Så da kan det hende at den halvgamle kjerringa kjøper den tøffe hettegenseren.

Men så begynner den halvgamle å lure på hva dette symbolet betyr. For det er sikkert noe som noen forbinder med noe, noe noen gjenkjenner.

Men kjerringa veit ikke hva det symboliserer, hun er jo halvgammal og tror hun er hipp og kul. Kanskje hun derimot er Ukul, ja rett og slett nokså frekk med denne saken på brystet. Cool eller rude?

For kanskje 1up betyr en finger i været? Ikke sånn "kan jeg få regningen for min afternoon tea, kjære servitør"-finger, men den midterste, den man ikke skal slenge opp i fjeset på folk.

Men den halvgamle har en åtte år gammel datter som uoppfordra kunne opplyse moder'n: -Det er jo han fra Super Mario, nå har du ett liv til!

Yap, coooool, not rude. Thank God.

Elisabeth

Dagens oppdagelse #33

Noen savner nok parasollen sin etter det siste døgnets friske vindkast.

Den kan hentes på dette taket. 

Elisabeth, ikke bortblåst

Livet er spennende etter fylte 40

Nylig var jeg hos fastlegen for å sjekke en føflekk. At jeg hadde venta i sju uker på den timen kunne vært grobunn for et hett helsepolitisk innlegg, men det får bli en annen dag.

Jeg er ikke av den engstelige typen så jeg kunne vente sju uker med den snodige føflekken, jeg.

Forrige gang jeg hadde en føflekk å sjekke ut, satt den mellom vingene bak. Klin umulig å se i speilet, men jeg kjente godt på den. Den var glatt, blødde litt og var i ferd med å ramle av. Så jeg satte på et fint og dyrt plaster og venta til jeg hadde legetime for en annen skavank fire dager senere.

Plasteret ble dratt av og jeg vendte legen ryggen for å få dommen.
-Dette er ikke en føflekk, konstaterte legen raskt.
-Er det ikke?
-Nei, en føflekk har ikke åtte bein!

Uææææææææ! Jeg hadde gitt næring til en flått der under plasteret. Jeg hadde hjulpet det ekle dyret så det kom riktig godt til med blodsuginga si, jeg hadde servert ryggflesket på et fat til uvesenet. Det endte med antibiotikakur for meg.

Så da jeg denne gang kom med min nyeste føflekk, denne gangen lettere tilgjengelig på siden av puppen, kan du tro jeg ble skeptisk da legen igjen raskt konstaterte:

-Nei, dette er ikke en føflekk!
-Hæ, er det ikke?
-Nei, det er *ett eller annet på latinsk*        
-Og det er?
-Det er, det er.....legen nølte og jeg begynte å bli en smule engstelig. Jeg så jo denne føflekken, det var ingen bein på den. Kunne det være noe skumlere enn en flått?
-Det er det vi på norsk kaller aldersvorte.

WHAT?!

ALDERSVORTE?!

Smak på ordet. Alder og vorte, omtrent de to styggeste ordene i norsk vokabular. Sammensatt temmelig gyselig.

Etter å ha kommet over det første sjokket, måtte jeg jo undersøke dette fenomenet nærmere og googla. "De er hyppige etter at du har fylt 40 år..", uttaler en hudlege. Jeg fylte 40 i fjor. Det syntes jeg var stas, jeg var blitt voksen og klok. Men hvor lenge var Eva i Paradis? Ikke lenge.

Det hjalp ikke nevneverdig at mine svigerforeldre begge kjente godt til disse vortene da jeg fortalte den rystende historien. De er 70 år gamle. Jeg sier ikke mer...Nå baller det antagelig på seg her. Hva blir det neste? Grå hår, gikt, furer, ørehår, nedsunken livmor eller inkontinens? Livet er spennende etter fylte 40.

Ai ai ai. Alderen tynger.



Elisabeth, med bortfryst vorte

Mamma sier ikke alltid nei

Denne mammaen avslår titt og ofte forespørsler fra den unge damen på åtte. Man trenger ikke en tredje saftis en regnfull torsdag for eksempel.. Og man må ikke ha overnattingsgjester hver helg. Og jeg tror heller ikke på at "alle andre" har kaker og søte kjeks i matboksen hver dag.

Men det er klart, når man får en forespørsel som dette.....da er det ingen grunn til avslag.

Ønsker Kornmo i matpakken uten noen ting

Ønsket om Kornmo-kjeks i matboksen ble innfridd sporenstreks. 

Ja, den kjeksen er selvfølgelig ikke aleine nedi boksen. Under der er det brød med smør og servelat, fiskekake og pære. Om noen skulle lure.

Trollet er brødlei og vi prøver å finne andre godsaker til skolematen. Hadde hun likt salat så kunne jeg virkelig boltra meg i friske farger, men nei.

Her en dag hadde hun fiskepinner og rømmedressing. Om ettermiddagen fortalte hun følgende: -I kjøleskapet i klasserommet (ja, de har et kjøleskap, veldig praktisk) så er det en liten boks øverst, med en dør. Der var det helt ledig så der la jeg matboksen. Ingen hadde fortalt meg at det var en fryser!

Rømmedressingen hadde selvfølgelig vært steinhard ved lunsjtid og læreren hadde prøvd å hakke den løs med en skje! Ha ha ha, synes jeg ser det. Ingen skal fortelle meg at ikke læreryrket byr på varierte arbeidsoppgaver.

Synes du det er vanskelig å være kreativ med skolematen? Innfrir du  alle forespørsler?

Fin fredag!

Elisabeth

Hva var nytt?

Tenk nytt, sier reklamen for Oslo City.
Kjøpesenteret mener det er andre regler som gjelder.

Det tok meg mange sekunder å oppdage det nye, det som var annerledes. Jeg var mest opptatt av det spesielle mønsteret på blusen og jeg må innrømme at jeg fokuserte på modellens bryster. *kremt*

Så du det som var annerledes med en gang?

Elisabeth, vanligvis ikke puppefiksert

En viktig dag som forbigås nokså stille

8. mai, frigjøringsdagen, offisiell flaggdag, en viktig dag i norsk historie.

Hvor er flaggene, fanfarene, hurraropene?

Nei vi jobber som vanlig, lager middag som vanlig, vasker tøy som vanlig. Ikke en gang en liten blomst i knappehullet, binders i jakkeslaget eller bløtkake til kaffen har vi spandert på oss. På denne viktige dagen.

Det er lov å være takknemlig her på berget. Det er lov å tenke over hvor godt vi har det. Framfor å klage på bensinprisene, matprisene og strømprisene. Det er lov å stoppe opp og kjenne på gleden over å ha en familie hvor alle er friske og i trygghet. Det er lov å sende en tanke til de som ikke har det like bra, de millionene rundt om i verden som opplever krig, sult, død, okkupasjon og fangenskap. Som nordmenn gjorde for så mange år sida.  Dagens barn kan ikke forestille seg sånne omgivelser. En hverdag med marsjerende soldater i gatene, sønderbomba nabohus, radioen gjemt i vedskjulet og
mangel på mat.

Det finnes fortsatt noen besteforeldre som kan fortelle historier fra den gang Norge var et okkupert land. Historien om hele familien med barneflokken på åtte som ble tvangssendt fra Finnmark. Om hvordan pikebarnet på to med de lyse krøllene ble vurdert adoptert bort til et pent ektepar fra Bærum med nazisympati fordi framtida var usikker for dem alle. Historien om den lille broren som døde underveis på ferden sørover. Og en annen bestemor kan fortsatt huske og levende gjenfortelle med skjelvende stemme og våte øyne hvordan de satt på andre siden av fjorden og så hjembyen bli bomba av tyskerne. Lyden av bombefly eller synet av en tysk militærhjelm vekker fortsatt minner. Vonde minner.

Vi har det heldigvis bra nå, vi er trygge, vi har ytringsfrihet, vi kan glede oss over at Norge er verdens beste land for mødre og vi kan bekjempe fremmedhat ved å ytre våre meninger.

Vi tar det gode for gitt, vi kjenner jo ingen annen hverdag. Men vi kan godt rope et lite hurra på denne dagen også, synes jeg. Vi trenger ikke vente til den syttende.

Hurra!

Elisabeth


Illustrasjon frekt og freidig rappa fra matoppskrift.no

Naiv eller kreativ familie?

Bor det en kreativ eller en naiv familie her? Ja det spørsmålet er det mulig at folk vil stille når de nå står utafor inngangsdøra vår og myser på det nye dørskiltet.

Utgangspunktet var godt, et skilt av stål og plexiglass. Man hadde alle muligheter for å skape et spennende velkomstskilt. Man kunne boltre seg i en lysfontene, rulle seg rundt i farger og drukne i strass og paljetter.

Planen min var noe mindre prangende enn paljetter. Jeg hadde tenkt å bruke en tysk avisside jeg hadde tatt vare på og stemple navnene våre. Men resultatet ble ikke så kult som jeg hadde tenkt meg. Dessuten kan jeg ikke tysk og ante ikke hva som sto i teksten. Det kunne jo være en artikkel om en voldtektsforbryter for alt jeg visste.

Vi lever og ånder ikke for papir og lek med saksa i denne heimen, men noe farget papir hadde vi liggende. Trollet var villig til å ofre et ark fra sin samling av rosa, røde og lilla ark, men mora syntes ikke det ville stå spesielt godt til den oransje husveggen og takka høflig nei.

Det endte med stempla røde (fordi det var den eneste fargen vi hadde) bokstaver på hvitt papir. Ohoi så kreativt liksom. Eller la oss kalle det bomull, narciss eller letthet så virker det ikke så kjedelig og fullstendig fantasiløst. Kremhvit er kanskje mest riktig. Jada, vi har spandert et litt finere papir enn et hvitt A4 80 grams fra printer'n.

Det er utfordrende å vise fram dørskiltet når man er såkalt anonym blogger så jeg har redigert litt. Likevel tror jeg man kan ane den naivistiske streken (eller stemplinga). Nei, det ble verken rett eller pent.

Vi kan jo bare si at det er åtteåringen som har laga skiltet....

Elisabeth

Konspirasjon?

Når man går fra dette....

til dette......

er det ikke noe overraskende at man våkner opp og har behov for dette.

Kan det skiftende været og føret skyldes en konspirasjon mellom apoteksnæringa og værgudene? Er klimaforskerne også involvert? Straffes vi av Gud? Hvem har så mye imot det norske folk at de går til slike drastiske skritt i den hensikt å ødelegge dagens planlagte uteaktiviteter?

Har jeg muligens tatt for mye forkjølelses-dop?

Elisabeth

Dagens oppdagelse #32

Det kan faktisk lønne seg å være treig og lat og ikke ha fått tatt av skistativet ved sesongslutt.

Veldig praktisk når man handler gulvlister på 4,4 meter.

Bloggtreffet i bilder og ord

Åshild hadde lagt ut den grå løperen

Det var venta en flokk bloggere til gårds.

Det var selvfølgelig cupcakes i flere varianter. 

Til gapet og på den ustrøkne kjolen.

Det var kvizz og oppgaver for et framtidig blogginnlegg (dette, ja).

Man skulle ta bilder av bein i sko. No problem, det var bare å begynne med sine egne. Pluss Siris. Selv om hun strengt tatt hadde fjonge støvletter, ikke sko.

Etter inntak av nok drikke var det ikke noe problem å finne motiv til den oppgaven. Det falt seg helt naturlig fra mitt sted.

Like greit, for dette var et møte i Anonyme Bloggere.

Ja, ikke alle var anonyme, forsagte og stille. 

Noen må jo braute og stikke seg ut.

Her forsøker Pia å lodde ut myke, lommetørklær 

av den fineste cellulose.

Takk til alle de fine folka som gjorde sist lørdags uhøytidelige bloggtreff til en artig sak. Møter dere gjerne igjen.

Elisabeth

Dagens oppdagelse #31

Det er sabla hardt å komme i gang med joggesesongen.

Mars var for tidlig, april regna liksom bort, men 1. mai var en glimrende dag å starte årets joggesesong.

Og når jeg heiv meg ut tidlig på morran, altså tidlig for meg å være, så gir det en ekstra god følelse.

Og dette poster jeg selvfølgelig bare for at du kan kommentere "Å, så flink du er" eller "spreka!" sånn at jeg skal få press på meg til å fortsette å være like "flink".

Så værsågod, kom igjen. Overøs meg med positive kommentarer og superlativer. For jogging er utrolig kjedelig, pyton og slitsomt.

Elisabeth