Snakke med kidza

*ring ring*

-Hei, det er mamma. Hvordan gikk det hos tannlegen?

-Du kan jo bare sjekke Insta!

-Har du lagt ut bilde fra tannlegen på Instagram?

-Ja! Folk legger jo ut når de har vært hos frisøren. Da kan vel jeg legge ut når jeg har vært hos tannlegen!

Null hull

Jaha, sånn har det blitt.




Elisabeth, som håper mor og datter fortsatt kan kommunisere muntlig også

Blogging og smult

Denne bloggen ligger tidvis i koma, stakkar, men litt pust er det fortsatt igjen. Det har ikke alltid vært sånn. For noen år siden var jeg veldig aktiv og posta periodevis mer enn ett innlegg om dagen.

Jeg kan diskutere lenge med meg selv hvorfor den tida er forbi, hvorfor ting er annerledes nå, men det som er sikkert er at den perioden i livet mitt har fått konsekvenser. Positive konsekvenser.

Vi var en hel gjeng med bloggdamer, mange en motvekt til de pene, glansede, som fikk god kontakt. Vi levde i en egen bloggsfære og ble etter hvert godt kjent. Noen av disse bloggvennene ble også venner IRL, som kidza sier. (Eller sier kidza virklig det, eller er det noe vi kjerringer tror, og hvor lamt er det egentlig å skrive kidza med z? Whatever.)

En av disse bloggvennene som jeg også har kontakt med i virkeligheta, er Åshild (Bestemors Hage).
Hu er et skikkelig kvinnfolk med orden i sakene, pedagogiske evner og et stort hjerte.

Da flere av oss kommenterte hennes smultring-innlegg et år, og bekjente vår smultskrekk, gikk det ikke upåakta hen. Åshild merka seg dette og huska det, for så å året etter invitere oss på smultringsteking hjemme hos henne.

I en alder av 42 fikk jeg altså endelig lov til å steke smultringer, les om debuten her (link).

Så tre år på rad har Pia (Pias verden) og jeg fått lov til å leke husmødre hjemme hos Åshild. Etter tre år kan det vel kalles en tradisjon, eller hva?

I år blei det rundt 350 deilige, velsmakende (ja, vi smaker litt en del underveis) smultringer. Jeg føler meg aldri så huslig som når jeg sitter på toget hjemover osende av smult og med snippsekken full av hjemmelagde ringer. Ah, herlig mestringsfølelse, takket være snille Åshild.

Fryser'n er full av smultringer, nå føler jeg liksom jeg er i rute til jul. Ha ha, den følelsen endres snart når jeg finner ut at jeg ikke har bestilt nok julekort. Det er også tradisjon, serru.



Elisabeth, glad i smultringer og tradisjoner

Hat og kjærlighet

Så mye ondskap.
Brutalitet.
Håpløshet.
Meningsløshet.

Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke forstå.
Hvordan kan folk tro det kommer noe godt ut av å drepe uskyldige mennesker?
"Målet helliger middelet", er det noe som heter. Men hvilket mål har de?
Hvilket mål har de som sprenger seg selv i filler i Beirut, Paris og andre steder? Hvordan kan vold, blod og frykt føre til noe godt?

Om du kaller det krigføring eller terror, handlingene ser ikke ut til å føre fram til et bedre liv for oss alle. Hvor mange mødre må miste sine barn? Hvor mange barn må bli foreldreløse?

Personlig er jeg glad for at det var sist helg vår tolvåring var i Paris med idrettslaget, ikke denne.

Samtidig er det godt å se all den kjærligheten og samholdet som markeres med blomster og lys mange steder. Det viser at det fortsatt finnes godhet i verden. Men hvor lenge kan vi bevare håpet om at det gode skal vinne over det onde? Hvor lenge orker vi kjempe?

Elisabeth, som måtte gjøre et forsøk på å skrive av seg tristheten

Hvor skal en pirat ha mobilen sin?

Ja, sånne utfordringer kan man lett møte på. I alle fall om man skal på storslagent tema-party utkledd som pirat. 

Jeg liker å kle meg ut, jeg synes det er stas med temafester. Å sitte ved et av de dekkede langbordene i festsalen ved siden av en som er like maskert som deg, virker forløsende på konversasjonen. "Do you want to touch my gun?", kan lett bli kveldens artigste gjennomgangsfrase. Plutselig er det lov å skrattle av sidemannens utseende også, litt avhengig av tema selvfølgelig. Eller så blir du sittende å fundere på hvem som egentlig skjuler seg bak alt løsskjegget på andre siden av bordet.

Denne gangen skulle jeg altså innta rollen som pirat. 

Jeg hadde mest lyst til å kle meg ut som han her.....

Bilde lånt fra fanpop.com

.....men sleit litt med å få med symaskina på den oppgaven.

Så i stedet sydde jeg meg skjørt og underskjørt, mekka et stramt belte, pimpa opp en ordinær hatt med fjær og stæsj.

Men litt rød fløyel og en pistol, var antrekket nesten komplett.

Men hvor skulle jeg oppbevare mobilen. Ja, en pirat anno 2015 møter på andre utfordringer enn sine originale helter. (Eller har de levd,  finnes denne type pirater kun på film?)

En liten falsk skinnbit, en snor og symaskin og vips var problemet løst.

En praktisk pose til beltet, inneholdende mobiltelefon og andre nødvendigheter en pirat måtte trenge en stormfull natt.

Komplett, kjempeskummel pirat med farlig "gun" som sidemannen altså utover kvelden stadig fikk lov til å ta på.

Ship o' hoi, splitte mine bramseil!

Elisabeth, pirat i sjølmekka habitt

Super dugnadskake - Kjærlighetskake

Bruker du Pinterest.com?

Noen kaller det et sosialt medium, jeg kaller det et arkiv. Det er der jeg henter inspirasjon og lagrer gode idéer. Det er der jeg samler matoppskrifter. Kokeboka hvor jeg skrev ned venners kakeoppskrifter og limte inn utklipp fra ukeblader, er blitt erstatta. Vi lever i en digital verden.

Denne måten å arkivere oppskrifter fordrer at oppskriften er publisert digitalt et sted. Det hender jeg må stå for den publiseringa sjøl. Derfor hender det at denne bloggen blir en kakeblogg.


Derfor presenteres i dag Kjærlighetskake, en veldig enkel kake med få ingredienser, ingen syltede aprikoser, fiberhusk eller kokosolje, som du ikke har liggende.

Nei, dette er en slik kakeoppskrift som redder deg når du lørdag kveld kommer på at du skal stille med kake til idrettslagets kafé søndag morgen. Ikke minst så  smaker den også fortreffelig.

Kjærlighet kommer og kjærlighet går, ingen vet vægen vi vandre, skrev Alf Prøysen i "Mitt hjerte er ditt". Jeg håper denne spiselige kjærligheta kommer til deg flere ganger, jeg har tydd til den ofte.
Om du trenger litt beroligende korsang til kakebakinga (om du altså akkurat oppdaga at du skal levere dugnadskake om noen få tmer), kan du trykke her. Korsang kan være saliggjørende, men det får vi drøfte en annen gang, nå skal det bakes.

• Pisk 6 egg og 525 gram sukker
• Smelt 375 gram smør eller margarin og bland det i eggedosisen
• Bland 3 dl melk, 525 gram mel, 6 ts vaniljesukker og 6 ts bakepulver, og bland det sammen med det flytende
• Hell røra i en stor, smurt langpanne
• Stek 15 minutter på 180 grader
• Ta ut kaka og dryss kanel og sukker på
• Stek i ytterligere 10-15 minutter

Ferdig!

Det er lov å smake på dugnadskaker, man bør jo skjære bort kantene, sant?!

Håper du ble inspirert, kanskje lagrer du denne i ditt pinterest-arkiv også?


Elisabeth, dugnadskakebaker

Jeg kunne skrevet om....

Jeg kunne skrevet om kommunevalget, og ikke minst kirkevalget. Om hvordan jeg for første gang stemte ved et kirkevalg,  og hvor lite hemmelig det var siden hele køen av folk som skulle stemme på kommuneparti gikk langs glassveggen jeg sto bak og skulle velge mellom det hvite, gule eller grønne A4-papiret. Jeg synes forresten "Åpen kirke" skulle hatt rosa ark, med tanke på homoekteskap-debatten. Men det er litt seint å komme med det nå.

Jeg kunne skrevet om hvor deilig det var å sitte utendørs på Aker Brygge seint i september, men dette er ikke en sånn koseblogg.

Jeg kunne anmeldt den boka jeg leste i sommerferien, men nå husker jeg ikke lenger alt jeg mente om den.

Jeg kunne skrevet om alle selfiene jeg tok på fjellet sist helg, da svigerfar til slutt foreslo at jeg skulle legge meg ned i lyngen og knipse meg selv - hvorpå jeg overhørte den sarkastiske tonen og faktisk gjorde nettopp det - uten å få blåbærsøl på den dyre turjakka mi. Men jeg publiserer ikke identifiserbare bilder av meg selv på bloggen.

Jeg kunne ha skrytt av den gode kaka jeg bakte for en stund siden, men nå er det kanskje nok kakeinnlegg her?

Jeg kunne vist fram de fine putene jeg har sydd til den nye hyttesofaen, men det er for spesielt interesserte.

Jeg kunne skrevet om kongressen i Tyskland hvor de glemte å servere lunsj og det bare var kaffe å få to halvtimer per dag, men det hadde blitt et så sutrete innlegg.

Jeg kunne latterliggjort meg selv og fortalt om hvordan jeg ikke fant ut hva den bryteren på hotellbadet var, og at jeg til slutt måtte spørre i resepsjonen. Forklaringa var jo latterlig enkel.

Jeg kunne drodla litt om kristen versus borgerlig konfirmasjon og hvordan noen ungdommer velger det ene framfor det andre fordi "de har den kuleste campen", men jeg orker ikke starte noe krangel.

Alle disse innleggene har kun eksistert i mitt hode, ingenting er blitt skrevet.

Jeg kunne skrevet om siste tur i matbutikken hvor jeg måtte fram med wikipedia for å forstå innholdet i yoghurten. Det skal jeg skrive om. En annen dag.




Elisabeth, som har forsømt bloggen en stund

Dagens oppdagelse #78

Mobilprodusentene burde ha et tettere samarbeid med klesprodusentene.

Da hadde vi unngått slike katastrofer, men heller levd i vakker symbiose og harmonisk samspill med fiolinmusikk i øra og sukker på toppen....... I alle fall unngått at den lille, trange baklomma revna av den store mobiltelefonen.



Elisabeth, som beklager dårlig bildekvalitet, men det er faktisk ikke så lett å løpe etter en fremmed og fotografere rumpa hennes.

Bokbind omatt og omatt

Å legge bokbind på Trollets skolebøker har jeg slutta med for lenge sida. Hun har nesten slutta hu og. Joda, det er fortsatt krav fra skolen om å beskytte bøkene med bokbind, men vi har jo flergangsbokbind!

Hjemmesydde sådane.

Jeg er fortsatt stolt av de der bokbinda jeg sydde av voksduk for tre år siden (link til tidligere innlegg).

To bokbind. Og en voksduk som kan bli bokbind

Jeg blei ikke noe mindre stolt da Trollet kom hjem første skoledag i sjuende klasse og kunne fortelle at lærer'n hadde spurt: Du har vel med de bokbindene mamma har sydd?

Jada, det trenger ikke være de store bragdene som etterlater spor. Hurra for de praktiske små tingene.


Elisabeth, bokbindsyerske

Morder, massemorder, seriemorder

Hver kveld er jeg på tokt. Jeg er en soldat med et oppdrag, en drapsmaskin. Alle mener det er det riktige å gjøre, å drepe. Formaningene og oppmuntringene er mange.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har tatt livet av, hvor mange ganger jeg har vært på draps-raid.

Blikket sveiper vant over landskapet, på jakt etter nye ofre. Med salt i posen plukker jeg opp den ene etter den andre, uten å nøle.

Samtidig leser jeg "En av oss" av Åsne Seierstad. En bok om angrepet på Utøya, om gjerningsmannens bakgrunn, om noen av ofrenes bakgrunn. Det er sterk lesing. Jeg må ta pauser når klumpen i halsen blir for stor.

Jeg tar pauser og forsvinner ut i hagen på jakt etter nye ofre.

Snegler liker ikke salt. Tårer er salte. Det føles riktig på en merkelig måte.

Og i dag er det 70 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima og verden ble aldri den samme.

Elisabeth, brunsnegledrapsmaskin

Sommerferierapport 2015

I ferien har jeg ikke:

• Bada
• Vanna gressplenen
• Spist soft-is på torget

I ferien har jeg:

• Hatt på ullsokker - opptil flere ganger
• Vært turist i egen by
• Omgjort et roterom til et ryddig kontor slæsj gjesterom

Rapport slutt.

For 590 kroner kan du slenge deg ut fra toppen av Holmenkollbakken. Du må være gæærn på flere plan for å gjøre det.

Elisabeth, som er lei av å vente på sola, og vender tilbake til kontoret

Jeg blei ikke så veldig kåt, Aune

Aune Sand har gitt ut bok. Erotisk bok. "Jordbærmus". Noe annet var vel ikke å forvente.

Ja, nå som "halve verden" har  lest disse grånyanse-bøkene, så var vi kanskje klare for noe med enda mer trøkk? Noe med et bedre språk, noe som kunne pirre og inspirere, noe å bli kåt av?

Er Sand mannen som skal få oss kåte?


"Lårene, hoftene, ryggen når hun svaier og viser himmelen de 6 cm med rosa jordbær som glinser og glitrer som krystallene i en fjellside som når solen viser sin kraft."


Eh, nei.

Selvfølgelig ikke. Mannen som renner over av metaforer og svulstige beskrivelser av kvinners kropp og skjød, han som hemningsløst beskriver sin egen kjærestes kropp i beste sendetid på fjernsynet, som sågar har designet sjampisglass inspirert av denne kvinnens velformede bakdel, han var ikke mannen som skulle gjøre oss kåte.


"....som slikker gråsteinen din til den gir fra seg søte perler"


Lattermild, derimot.

Så takk for latteren, Aune, men kåt blei jeg ikke.


Elisabeth, som mener en god latter forlenger livet.

Død mus

Ferie, penger og småpenger

Retur fra ferie. En ferie som skulle være et rimelig alternativ, men som slettes ikke ble det siden man brukte uhorvelig mye penger på mat og drikke. Ikke fordi to store og ett litt mindre menneske spiser så sabla mye, men fordi man besøkte et høykostland. Billig reise, dyr mat.

Bil parkert på Gardermoen. Når den reduserte feriehjernen for én gangs skyld husker hvilket felt man har satt fra seg bilen på og klarer å komme seg av shuttle-bussen på riktig sted, så er det bare litt irriterende at man ikke finner den parkeringslappen man trenger for å få betalt for bilens opphold.

Det er bare en smule irriterende at man må betale 60 kroner ekstra i gebyr for mista parkeringslapp.

60 kroner er for småpenger å regne i feriesammenheng. Virkelig smått. I en annen sammenheng hadde de 60 kronene gitt grobunn for irritasjon og anklager, men ikke nå. Det er sommer, det er ferie. Stemninga er en annen. Man er bare glad for å kunne reise hjem med bilen.


Elisabeth, i feriemodus