Jeg lar meg smigre - Grøn hæk nr. 2

Tusen takk for alle hyggelige kommentarer da jeg viste fram den grønne kjolen jeg hadde sydd til åtteåringen her for en stund sida.

Privat fikk jeg også en positiv tilbakemelding per chat. "Kjempefin kjole", balansert og litt forsiktig i første melding. Deretter: "Datteren min likte den også veldig godt" og "Hun har jo snart bursdag" i de neste meldingene. Neste melding lød: "Hun sa: Åååå, den var fiiin. Mamma, kan du kjøpe sånn til meg da hun så den". Ja innimellom her returnerte jeg meldinger som "Tusen takk, det var hyggelig" og "Gøy" og sånt.

Til slutt kom det: "Kan jeg spørre om du tar oppdrag". Jeg svarte kort "Ja, det kan du spørre om" *fnis*. ja, det fniset var  da og nå, stemning liksom, ikke skriftlig i meldinga. "Kunne du tenkt deg å sy en til datteren min?"

Selvfølgelig ville jeg sy en grønn kjole til! Klart jeg lar meg smigre av en søt lita jente som leser blogger over mammaens skulder og spontant roper at hun vil ha "en sånn kjole". Klart at jenta som snart hadde bursdag og greier skulle få det hun ønska seg mest i hele verden , en grønn Dånki Kål-kjole! Helt klart, ingen tvil.

Men jeg lager ikke to heeeelt like kjoler, det skal da være unikt og eksklusivt, sant?! Så jeg bytta litt rundt på stoffene.

Den ekstra volangen nederst var et resultat av at overlockmaskina spiste av overdelstoffet da jeg skulle sy på erme nr. fire. Det betydde avklipp av kappe og ny montering med det resultat av totallengden på kjolen blei litt snau en kreativ tanke hos designeren.

Og det var utrolig moro å motta gledelig melding fra mottakeren. Den passa, falt i smak og var helt perfekt. Da var all banninga over den lite samarbeidsvillige, stoffspisende overlockmaskina glemt. Jeg har gleda ei lita jenta, mora hennes og ikke minst meg selv. For det er veldig tilfredsstillende å vite at det jeg har sydd blir satt sånn pris på - veldig veldig gøy!

Grønn er vårens farge!

Ha en flott påskestart, folkens!

Elisabeth

Den lille løgnersken og den lettlurte mora

-Så Trollet har begynt å være hos "Eva" i stedet for på SFO om morgenene hun også, som de andre jentene?

Jeg ser fra denne andre mora over til Trollet (8), som plutselig finner fingrene sine verdig intens gransking, og tilbake til den andre mora igjen.

-Eller var det første dag i dag, fortsetter den andre mora.

Mer intens fingergransking fra Trollet.

-Var du hos "Eva" før skolen i dag tidlig, spør jeg og ser overrasket på Trollet, som nå suger iherdig på fingrene.

-Mmmmm, mumler Trollet og titter opp med de brune øynene på mora si.

-Var du der i går morges også?

-Mmmm. Trollets taleføre begrenses av fingerspisinga.

Jeg spoler tilbake i hukommelsen. Både i dag og i går hadde Trollet og jeg følge til skolen, som vanlig. Der nussa jeg den søte nesa, ønska henne en fin dag på SFO og skolen og så henne fortsette gjennom skogholtet, snu seg og vinke til sin mor. Som vanlig.

Men det som ikke var vanlig var at Trollet hadde vinka farvel til sin godtroende mor, en mor som nå trodde at barnet straks befant seg på SFO og ville oppholde seg der til det ringte inn til første time 45 minutter senere, og deretter, høyst uvanlig, hadde lista seg tilbake samme vei som vi hadde kommet og gått til klassevenninna "Eva". Og hadde slettes ikke vært på SFO.

Hva skal man si? Hvor skal man begynne? Her tror man at barnet befinner seg trygt på SFO i andre voksnes varetekt og så er hun et helt annet sted. I et hjem jeg ikke kjenner særlig godt. En åtteåring forstår tydeligvis ikke at foreldre trenger å vite hvor poden oppholder seg til enhver tid. Hun hadde faktisk spurt en morgen om hun kunne gå til "Eva" i stedet for SFO, og jeg svarte bare kort "nei". Jeg burde tatt meg tid til å forklare at jeg ville sjekke med "Evas" foreldre først, at jeg ikke bare kunne sende henne dit uten en avtale.

Mest overraska er jeg over den utspekulerte planen, hvordan det søte vesenet klarte å lure meg. Dette lover ikke bra for tenåra. Jeg synes jeg allerede hører "-Neida, jeg skal ikke på den festen, jeg skal ligge over hos "Thea". Eller "Neida mamma, det er ingen som drikker øl på klassefesten!"

Og jeg kommer vel til å tro på det. For de uskyldige brune øya vil sikkert fortsatt være der.

Elisabeth, lettlurt mor

Kul ukulele-uke

Ok, da så var det ikke en hel uke, men en helg....

Jepp, en helg med ukulelespilling på ukulelekurs! 


Fordi ukulele er et så kult ord.
Fordi jeg ikke har behersket andre instrumenter enn plast-blokkfløyte, triangel og rytmeinstrumenter.
Fordi jeg har hørt at ukulele skal være enkelt å lære seg.
Fordi jeg har hørt at man forebygger aldersdemens ved å tilegne seg ny kunnskap.
Fordi jeg er i en slags førtiårskrise.

Men mest fordi jeg var overbevist om at det ville være utrolig gøy.

Og det var det!

"Vi beklager teknisk feil"-tskjorta passer på flere måter

Etter to dagers kursing kan jeg jo bare en brøkdel. Men det er utrolig tilfredsstillende å kunne spille noen riktige akkorder mens jeg synger. Og er det en akkord jeg ikke kan eller rett og slett ikke rekker å slå fordi fingra skal flyttes til en unormal posisjon på veldig kort tid og så like fort til neste tone, nei da bare hopper jeg over den og synger heller litt ekstra høyt, he he. Synes forresten det å slå med høyrehånda er vel så utfordrende.

D - selv min korte ellers så asosiale lillefinger får være med å spille

Jeg egner meg kanskje best i orkester. I kor og orkester kan man gjemme seg bort på de partiene hvor man er en smule svak uten at det er så sabla tydelig. Gull!

Da jeg kom hjem etter første kursdag og skulle underholde familien med vakkert spill og overbevise om at det ikke hadde vært bortkasta å klare seg uten husets frue en hel lørdag, da jeg skulle spille Dylans "Knockin' on heaven's door", satte Mannen på originalen på cd-spilleren. Jeg velger å tro at det var for å spille låta for åtteåringen siden hun ikke kjente den, ikke i et forsøk på å overdøve ukulele-tonene mine.....Ja, for der er det et raskt skifte fra G til D som jeg ikke helt fikser ennå. Da blir det enten en lang, unormal pause eller ingen D i det hele tatt. Pytt pytt.

Dm - lillefingeren er asosial igjen

Men jada, noen sanger får jeg ganske godt til og rekker å flytte fingra på ukulele-halsen. Stjernenummeret er "Hvem kan segla". Den kan jeg i tillegg synge for full hals, så du kan tro det er vakker. Du får nydelige toner i hodet ditt nå, sant? Sant?!

Jeg ofra ikke bare en helg med familien i vårsola for denne egotrippen min. Jeg ofra neglene også. Så korte negler tror jeg ikke jeg har hatt siden ungdomsskolen. Vi snakker 25 år sida, folkens!

Men det er verdt det altså. Ukulele er utrolig moro! Anbefales det på det varmeste. Anbefaler å gå på et kurs for å komme i gang. Jeg hadde aldri fått det til på egenhånd. Spesielt ikke siden den læreboka jeg hadde var for ukulele stemt i D-dur, mens det meste annet er for ukulele stemt i C-dur. Ja, ikke visste jeg at det fantes to målføre, litt som nynorsk og bokmål. C-dur er selvfølgelig bokmålet. Ikke at jeg skjønner så mye av det der med C-dur og D-dur, men jeg har skjønt at grepene er helt forskjellige. Ikke rart "Fader Jakob" hørtes surt ut da jeg prøvde meg litt før kurset.

Ukulele ruler!


Spiller du ukulele eller et annet instrument? Fikk du lyst til å spille ukulele? Det er morsomt å spille sammen!


Elisabeth, ukulele lady

Supermamma

Trollet på åtte gumler på hjemmebakte kjeks, iført et hjemmesydd skjørt, sittende på en hjemmesnekra stol. Nei, det siste var ikke sant, bakst og skjørt holder for å oppnå heltestatus.

-Mamma, nå vet jeg det. Du trenger nesten ikke bruke penger. Ja, ost kan du kanskje ikke lage, men du kan bake og så kan du jo sy. Så da trenger vi jo nesten ikke bruker penger, bare på sko. For du kan sy alle klærne våre....ja du må bruke penger på stoff, da.


Takk for tilliten, men jeg tror jeg beholder min betalte jobb litt til.


Elisabeth, rik supermamma

Fin stjerne påsatt av åtteåringen

Vi illustrerer kjente ord og uttrykk...

Katta i sprekken.

Madamen med laptopen på fanget, katta mellom lår/pc og sofarygg.

Industristil

Ja, jeg er fryktelig opptatt av å følge interiørtrendene. Når har vi bestemt oss for å kjøre industristilen på kjøkkenet. Mens vi sparer til de harde, kjølige Tolix-stolene har vi begynt med å tilpasse belysninga.

Det skyldes selvfølgelig ikke at Ikea-lampa kjøpt for 198 kroner i 2002 plutselig gikk i stykker, nei nei.

Men jeg ser at de der Green Gate koppene og mugga i hylla, de må ut. Så vi er ikke helt i mål med industristilen riktig ennå, nei. Men på god vei.

Gøy at så mange vil være med på vårt uformelle treff uten rød løper 28. april. Hva, ikke hørt om? Fort deg inn og les HER.  Kanskje det vil bli loddet ut en industrilampe der?

God helg! Jeg skal noe spennende som jeg håper å kunne fortelle om senere.

Elisabeth

-Ikke jeg!

sakset fra forsida på dagbladet.no

Jeg har ingen forventninger. For min del kan du se ut akkurat som du vil, jeg aaaaaner ikke hvem du er og couldn't care less, baby!

Men ja, jeg blei nysgjerrig og måtte klikke med videre fra forsida til artikkelen. Så jeg kunne visst care likevel. Og så viser det seg at jentungen er en blogger. Å være blogger er tøft:

- Jeg får prestasjonsangst. Som blogger må man alltid overprestere. Man må vise at man faktisk har noe å komme med, samtidig som folk har visse forventninger til hvordan jeg skal se ut. Man vil jo ikke svikte noen. 

Nei, man vil ikke svikte noen.....ikke jeg heller.

Holder det med et amputert bilde av den nye skidressen min?

Særdeles flatterende skidressbilde. 
Nei, jeg er ikke tissetrengt, jeg prøver bare å komme med på gruppebildet der ute på kanten. 
En helt unødvendig manøver. 

Elisabeth

Å sniffe ananasen - et innblikk i kvinnelig lunsjsamtale

Lunsjpausene er veldig hyggelige på min arbeidsplass. Lunsjsamtalene de dagene vi bare er jenter, er ofte ekstra givende. Da endres på finurlig vis dynamikken i gruppa og det er høyt nok under taket for diskusjoner om bikinivoksing, trøblete spiraler og andre intime detaljer.

Ordvekslingen er kjapp i sånne samtaler. Det er kanskje derfor de foregår når det kun er kvins tilstede. De stakkars mennene takler ikke like godt denne øvelsen i kombinasjon med å spise sine to grove med brunost.

Noen ganger er vi skikkelige husmoraktige, deler kakeoppskrifter og den slags.  Mat er i grunnen et gjennomgangstema og personlig foretrekker jeg samtaler om kaker og desserter framfor lavkarbo, dr. Atkins eller en eller annen suppediett noen tilfeldigvis er på. Du kan riste det plastglasset med guffe så mye du vil, jeg tror ikke på deg når du påstår væsken med ubestemmelig farge smaker goooodt. 

Denne gangen pensa vi oss elegant fra ostekaker over til desserter og derfra til frukt.

-Mango er kjempegodt, med den er jo så vanskelig å dele!

-Vanskelig nei! Jeg skjærer bare rundt stenen så jeg får to store båter og så snitter jeg terninger og skjærer langs skallet sånn at bitene triller fint ned på tallerkenen. Er så lett, atte!

-Sånn gjør ikke jeg det. Jeg deler først opp som deg, men så deler jeg de to båtene i flere deler igjen og skjærer ut og  SÅ snitter jeg terninger og tar skallet av til slutt.

-Hæ, forklar en gang til.

*forklares og illustreres med tilgjengelige redskaper som saltbøsse og gaffel*

-Modnes mangoen om den ligger på kjøkkenbenken?

-Ja! (enighet blant resten av panelet)

-Jeg synes liksom de ofte går fra umoden til råtten.

-Sånn er det med ananaser og meg. Ananasen kan være fin og fast og neste dag er det mugg oppe ved stilken.


-Kjenner du ikke på bladene i butikken?


-Hæ?


- Ja, blad-trikset! Du kjenner på de nederste bladene. Om de løsner så er den moden. Visste dere ikke det? Å, flott, da kunne jeg noe jeg også, jeg som ikke visste noe om mangoer.


-Fint for deg, jeg visste ikke noe om verken mangoer eller ananaser, tydeligvis.


-Jeg lukter i bunnen på ananasen, jeg.

-Lukter!? (unisont fra resten)

-Ja, jeg lukter i bunnen for å kjenne om den er råtten.


-Ha ha, lurer på om de butikkansatte er så glade for alle som smører nesa si ned i varene i fruktavdelingen.


-Det er jo nesten som å sniffe i rumpa på smårollinger for å kjenne etter om de har gjort i bleia!

-Neiiiii, æsj! (unisont fra resten)

Og så videre og så videre. Samtaler som altså både er underholdende, artige og opplysende på en gang. Akkurat som en god lunsjsamtale skal være.


Hva slag samtaler har du rundt lunsjbordet?


Elisabeth

Bilde av snørrfri ananas lånt fra matlyst.samlaget.no

Bloggtreff for folk som ikke trenger rød løper for å synes at noe er stas

Lørdag 28. april kl. 17  vil bloggdamer fra hele Norges land valfarte til Hokksund, med nystemte skravletruter, sprekkferdige av nysgjerrighet, klare for å tilbringe timer med sine "ukjente venner". Garantert fritt for rød løper og paparazzier.

Prisen for en uforglemmelig aften med medbloggere er kr. 200, som dekker mat og andre smuler. 

Det er begrensa med plasser så førstemann til mølla-prinsippet gjelder. Vær rask på labben og meld deg på til  trine@trineh.com. Opplys både ditt eget og bloggens navn.

Mer detaljert informasjon om GPS-koordinater, overnattingsmuligheter osv. sendes per e-post etter påmelding.

Håper du kommer, det gjør kanskje noen norgesglass, vimpler, ugler og cupcakes fra resten av landet også.

Hilsen Bonka Rakka-Trine, Pias verden, Åshild i bestemors hage og Elisabeth innerst i veien

Spilling på hytta

På hytta spiller vi spill. Sånn er det. Det er liksom obligatorisk å spille spill når man er på hyttetur. Sånn har det vært fra tidenes morgen. Det er hyggelig og sosialt, noe som samler barn og voksne.

Dagens oppdagelse #28

Google Translate jobber mot oss!

Dagens oppdagelse #27

Når man er i førtiåra, er det slike annonser facebook mener man skal være interessert i:

Rynker, slanketips og sprettrumpe-jeans. Samt fjonge sko.

Ok.

Elisabeth (41)