Noen har flytta inn

Jeg er ikke så tilhenger av dagbokblogging i form av "I dag har jeg myst på sola, spist en agurk, hengt opp en vask og kjefta på nabogutten", men enkelte hendelser bør jo vies oppmerksomhet. Som familieforøkelse.

Det ville kanskje være rart om jeg ikke gjorde oppmerksom på endringen i husstanden...? Anyway, slik er ståa:

Vi har blitt fire innerst i veien. Heldigvis krever ikke sist ankomne bleieskift, hun er renslig og gjør sitt fornødne i en kasse med sand. Hun kan være aleine hjemme, selv om null tilsyn tærer på sofaen, og nattevåk for foreldrene kan forekomme.

Etter at Olme Beist i en alder av 16 ble sendt til krematoriet kattehimmelen i fjor vår, så tok det oss noen måneder å venne oss av med rollen som katte-foreldre. Hver morgen gikk jeg i lang tid automatisk bort til der kattedoen hadde stått for å sjekke den. Og vi ble oppmerksomme på alle lydene som finnes i et hus. Knirk og smådunk som vi tidligere forklarte med bevegelser fra kattedyret, måtte vi etterhvert innse var naturlige knirkelyder i treverket.

Etter noen måneder ble vi vant til å bare være tre; mor, far og barn. Det var deilig å slippe raptusanfall om natta som holdt oss våkne, det var flott å slippe bæsj som skulle fjernes, det var befriende å kunne takke ja til spontane overnattingsturer uten å måtte skaffe kattevakt.

Ja, vi levde fint uten dyr i huset.

Men så....

Men så hadde det seg jo slik at noen fikk kattunger, noen prøvde  å minne oss på hvor berikende det er å leve med dyr, noen prøvde å friste overtale overbevise oss om hvor lurt det var å gi Trollet, den dyrekjære, en eget katt. En søt, lodden kattunge med myk pels og et fjes til å smelte av.

Bæsj, oppklora sofa, ødelagte kurver, istykkerrevne doruller og bajas i juletrær var glemt.

Og dermed flytta Zero inn til oss. En vaskeekte rasekatt-kattunge på 12 uker.

Og vi kom på det der med bæsj, oppklora sofa, ødelagte kurver og istykkerrevne doruller og gruer oss til juletresesongen.

Men det tåler vi. For hver dag møtes vi at denne søtnosen, som elsker å "prate", som er nysgjerrig på livet, som gir niåringen ansvar, som leker med tærne våre under dyna når hun mener det er på tide å dra seg opp og som gir oss lov til å bore fjeset i den myke pelsen hennes.

Og det er veldig greit i grunnen.


Elisabeth


PS. Ser at utvalgte bilder kan gi inntrykk av et svært rolig og bedagelig anlagt dyr. Det er ikke tilfelle.....