Kulturopplevelser med latter og gråt

Det er saliggjørende å le. Det kan være godt å gråte også.

I det siste har jeg hatt to kulturopplevelser som har gitt meg begge deler. Begge handler om døden forsåvidt.


Opplevelse nr. 1
For et par uker siden var jeg i Nationaltheatret og overvar Else Kåss Furuseths forestilling "Kondolerer". Enmannsshowet handler om døden, selvmord, kanskje en av de siste tabuer. Temaet er alvorlig, men Else angriper det på din sedvanlige lite selvhøytidelige måte med skråblikk på våre holdninger og ritualer. Jeg fniste, jeg gapskratta, jeg kjente klumpen i halsen og tørka et par tårer. Det føltes godt.

Det blir også noe spesielt når Else etter endt forestilling setter seg ned på scenekanten og tar imot mer eller mindre intelligente spørsmål fra publikum. Hurra for den dama!

Opplevelse nr. 2
"En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman. Jeg digger Backmans skrivestil, hans kvikke vendinger uten overflødige adjektiver og hans humoristiske blikk. Debutboka hans skuffet ikke.

"Ove er 59. Han kjører Saab. Folk kaller ham "bitter" og "naboenes frykt". Men Ove er ikke jævla bitter, grynter han. Han går vel bare ikke rundt og gliser hele tiden!

Ove tror han ikke har noe mer å leve for. Han konstaterer fakta. Men hver gang han har rigga seg til for å gjøre slutt på det meningsløse og gjør seg klar til å møte sin kone i himmelen,  blir han forstyrra av irriterende naboer. Og en katt.

Jeg er helt enig med anmelderen i svensk P4, hvis deler av anmeldelse er trykket på omslaget: Jeg er litt forelsket i Ove. Jeg blir irritert, jeg blir glad, jeg gråter en skvett. Boken inneholder alt. Og språket flyter fram som en foss. Dette er en bok som passer for alle.

Av og til, når det er mye armer og bein og hektiske tider, når man egentlig ikke har tid til å ta seg ferie og slappe av med å lese en bok på en solseng, så er det akkurat det man bør. Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg er glad jeg hadde akkurat denne boka. Jeg trengte den. Det var godt med en dose refleksjon over livet, kjærligheten og døden - i humoristisk forkledning.

Kanskje han sure nabogubben der vi bodde før egentlig ikke var bitter, bare ensom og misforstått? Kanskje han bare trengte å føle seg nyttig?

Nei, jeg tror ikke det.

Alle er ikke som Ove.

Men alle bør lese boka om Ove.


Elisabeth