Et annet syn

Jeg husker en periode da jeg var 12-13 år hvor jeg stadig vekk måtte hjelpe Modern med å træ i tråd i synåla, sjekke holdbarhetsstempelet på matvarer, lese vaskeanvisninger på klesplagg og proklamere innholdfortegnelser på kremtuber osv.

Jeg blei temmelig lei av det og mente dama burde skaffe seg briller.

Ohoi, man møter seg sjøl i døra sånn 30 år seinere.

Og jeg blir sur.

Ikke skamfull fordi jeg blei lei av at Modern måtte låne øynene mine, hu fikk seg briller etter hvert.

Men sur. Sur og irritert.

Går det ikke an å ta litt hensyn til oss litt eldre modne? Hvem i all verden er det som finner på å trykke sort tekst på blå bunn? Jada, når man har funnet opp sjampo og balsam for så mange ulike hårtyper, for fylde, mot flass og for slitt hår og for farget hår og for kort hår og langt hår og bla bla bla, og alle de ulike sortene skal ha ulik farge på flaskene, så må man vel bevege seg ned på fargeskalaen til mørk blå også.

Men det er klin umulig å lese det der, assa.

Det er det i alle fall nå. Mulig det ikke ville vært umulig for noen år sida, men det er umulig for meg nå. Jeg er 43. Jeg planlegger å bruke sjampo og balsam i mange år framover. Det er bare å innse at jeg framover ikke kommer til å vite eksakt hva jeg kliner på toppen av kroppen.

Skaffe briller? Jeg har kontaktlinser, for svarte! Likevel ser jeg ikke godt nok. Optikeren mener jeg må senke forventningene, at jeg er bortskjemt med å se godt, men at perioden med godt syn ved hjelp av hjelpemidler som linser eller briller nå er forbi. Framover vil jeg se dårligere og dårligere og kontaktlinser kan ikke utligne det totalt. -Det er sånn det er å bli eldre. Akkurat som hun optikeren som knapt nok er tørr bak øra, som kan se det hun vil, for eksempel sin egen slanke midje og spretne pupper, kan sette seg inn i den frustrerende situasjonen. Fnys.

Det er ikke først og fremst liten skrift som er problemet, det er kontrast og kontur som er utfordringen. Holdbarhetsdato stemplet inn i blanke lokk for eksempel. Det hjelper ikke lenger å stille seg under den skarpeste lampa heller. Det er like forbanna umulig å tyde skrifta. Men tar produsentene hensyn til det? Nei!

Heldigvis har jeg en elleveåring som kan hjelpe meg.

Jeg antar enkelte ting går i arv, enkelte tradisjoner overføres fra generasjon til generasjon. Sukk.


Elisabeth, sur og svaksynt