Når du halvannet år før antatt konfirmasjonsdato undersøker potensielle selskapssteder og finner ut at det aller meste allerede er booket - da begynner du å kjenne på stresset.
Når du til slutt finner en mulighet på det stedet dere aller helst ønsker, men det er på en helt annen dato enn det som ellers passet kirkens konfirmasjonsopplegg - da kjenner du på frustrasjonen.
Når du finner et annet selskapslokale, men konfirmanten selv ikke er fornøyd med dette - da begynner du å føle på håpløsheten.
Når du ringer til kateketen i kirken og hun er uventet fortsåelsesfull og løsningsorientert i forhold til å tilpasse konfirmasjonsundervisning og -dato for ungdommen som må ta hensyn til trening og viktige konkurranser på elitenivå - da kjenner du en lettelse og jubler for en fleksibel kirke.
Når alt til slutt ordner seg med dato, lokale og kirkens opplegg - da føler du en indre ro og en glede over å kunne starte planleggingen for alvor.
Når den løsningsorienterte kateketen slutter og erstattes av en du må lage ny spesialavtale med - da føler du deg litt satt tilbake i planene.
Når konfirmanten til slutt bestemmer seg for hvilken bunad hun vil ha og du kontakter bunadsleverandør ni måneder før den store dagen og oppdager at de har venteliste på ett år - da kommer klumpen i magen.
Når du finner et menneske på Finn som er villig til å brodere, og en annen som vil montere - da begynner du å glede deg til å se din vakre ungdom i bunadstas.
Når du etter å ha diskutert med deg selv fram og tilbake i over ti år, og til slutt gjør det store valget at du også skal ha samme bunad som konfirmanten på den store dagen - da føles det så deilig å endelig å ha tatt en beslutning.
Når bunaden, som skal være ferdig brodert i januar, i februar fortsatt ikke er påbegynt grunnet utsolgte materialpakker fra leverandør - da kjenner du på uroen og engstelsen over at du kanskje likevel ikke vil kunne stå stolt ved siden av konfirmanten og skinne i bunad.
Når den andre kateketen erstattes av en tredje, og du må ta en ny runde og forklare forholdene, da kjenner du at du er litt lei.
Når du ser igjennom tusenvis av bilder av konfirmanten, fra søtt barn til flott ungdom - da lurer du på hvor det ble av det lille trollet ditt med hull på kneet og is på haka, og må tørke en rørt tåre.
Når pc-en din med fotoboka du har jobbet med gjennom hele vinteren krasjer tre uker før konfirmasjonen, og backupen selvfølgelig kun inneholder en tidlig versjon av verket - da får du mest lyst til å legge deg ned i fosterstilling og hulke.
Når god venn forstår alvoret og redder både pc og fotobok - da gråter du av takknemlighet.
Når du ringer blomsterbutikk for å bestille blomster i riktige farger og de mener at det ikke er nødvendig, du kan bare komme og handle dagen før - da tenker du at "nei, det kan jeg ikke ta sjansen på".
Når annen blomsterbutikk tar i mot din bestilling - da er det tilfredsstillende å kunne krysse av et nytt punkt på gjørelista.
Når kollega tilbyr seg å bake en kake til festlighetene - da føler du deg som verdens heldigste omgitt av rause mennesker.
Når begge bunadene er ferdige to dager før konfirmasjonsdagen - da kjenner du en enorm lettelse og glede i hele kroppen.
Når konfirmasjonsdagen kommer og værgudene ombestemmer seg i siste lita og viser seg fra sin beste side, opphold og ikke for varmt for de bunadskledde - da trekker du et lettelsens sukk.
Når du på dagen skal holde tale til "ditt livs lys" uten å bli svulstig og falle i gråt - da kjenner du stemmen dirre, men klarer å komme deg gjennom (den alt for lange for det er så mye du gjerne vil få sagt) talen.
Når den store konfirmasjonsdagen er gjennomført og ble en strålende og vellykka dag på alle vis - da kjenner du en enorm tilfredshet og lettelse, og ikke minst glede over at du slipper å gå igjennom den mentalt krevende prosessen en gang til.
Elisabeth, fornøyd konfirmant-mor
