torsdag 24. mai 2012

Gravplasser og minnesmerker

Noen trenger en gravplass å gå til. Et sted for å minnes de døde. Et sted hvor man fortsatt kan snakke med den døde, dele historier fra hverdagen, fortelle siste nytt fra familien. For noen er det eneste rette å stelle en grav, plante blomster og tenne lys for å vise respekt og hedre.

Jeg er ikke sånn. Min sorg blir ikke annerledes, jeg minnes ikke den døde på en annen måte om jeg gjør det ved en gravsten.

Noen synes det er rart at det kan gå år mellom hver gang jeg besøker faren min sin grav. Ja noen mener det er en skam. Vel, jeg betaler Oslo kommune for å luke, plante og vanne. Så den skammen er i så fall ikke synlig på den måten. Det finnes ingen synlig ustelt grav som kan irritere den andre sorten mennesker, de som har det i seg å jevnlig besøke sine døde familiemedlemmers graver.

Jeg trenger ikke en grav for å minnes pappa, jeg kan tenke på ham i helt andre sammenhenger. Sånn av og til. Akkurat når det måtte passe, akkurat så lenge jeg selv ønsker. Jeg trenger ikke finne en ledig ettermiddag, svinge innom hagesenteret og deretter kjøre til gravlunden. Jeg kan steke ribbe og pynte bordet i ro og mak på julaften og andre merkedager hvor det visstnok er tradisjon å besøke gravplasser.

Ikke bare derfor var det helt uaktuelt å gravlegge Aurorapusen i hagen da vi måtte ta livet av henne for noen uker sida. Å gravlegge kjæledyr i hagen er ikke min stil. Hvorfor skulle vi betale en tusenlapp ekstra for separat kremering for å få en urne som skulle graves ned utafor huset?

Åtteåringen ønsket dette. Kanskje var vi voksne egoistiske og lite fintfølende da vi unnlot å fortelle at det faktisk var mulig å få asken etter  Aurora etter at hun ble brent. Vel, vi hadde nok med å forklare dette med kremering i seg selv. At både dyr og mennesker brennes etter sin død. Vi hadde ikke behov for å se resultatet av det, syntes vi. Altså i tillegg til at jeg synes det er litt koko med nedgravde dyr under plena.

Men et minnesmerke kan vi ha. Åtteåringen fikk velge stauder. Valget falt på Bakkestjerne, for den som måtte være opptatt av sånt.  Den ser litt ut som en blå variant av Løvetann og sånn sett vil den skli rett i inn i miljøet her. Og så fikk en fin stor stein markere at her bor det folk som savner og tenker på pusekatten sin.




Vi plantet, Trollet satte ned steinen, vi snakka om at her likte Aurora å sole seg.  At vi savna den gode pelsen hennes. Og så gråt vi en skvett igjen. Men særlig høytidelig var det ikke. Og det trengte det absolutt ikke være.





Det ligner en gravplass, jeg innrømmer det. Men det ligger ikke noe aske fra et dødt dyr i jorda. Spørsmålet nå er hvor lenge vi skal savne pelsdotten vår. Er det uklokt å ha slike gravplasser eller minnesmerker? Suller vi oss bare inn og nekter å gi slipp på savnet etter dyret vårt?

Jeg veit ikke. Jeg håper bare at den blå løvetannvarianten vil blomstre, at de har et snev av overlevelsesgenet til sin gule søster, for det ville være veldig trist om de ikke gjorde det. Og vi kan ikke skylde på Oslo kommunes gravstellhjelp heller.

Hvor jeg vil hen med dette innlegget? Aner ikke. Kanskje høre hva du mener om gravplasser, minnesmerker, kremering eller blomster?


Jo, en ting til, jeg synes det er skammelig når det blir krangling om plassering ut av noens gode tanke og idé om å hedre noen med et minnesmerke. Skammelig!

Elisabeth


30 kommentarer:

  1. Jeg er litt som deg, tror jeg. Trenger ikke et spesielt sted å gå til. Eller det vil si, når jeg er på hjemlige trakter på julaften blir jeg gjerne med når familien går på kirkegården. Er liksom blitt tradisjon. Men minnes de døde kan jeg likevel gjøre hvor som helst. Men jeg har ikke mistet noen som står meg kjempenær. Bortsett fra besteforeldre da. Men de var gamle, det å miste dem var akseptabelt (selv om det selvsagt var fryktelig trist). Om jeg mister enten foreldre, søsken eller noen i egen husstand (måtte det aldri, aldri skje) kan det hende jeg tenker annerledes. Jeg vet ikke.

    Jeg opplever også at noen er veldig opptatt av det materielle når noen går bort. Og da tenker jeg ikke på å krangle om arven. Men å ta vare på ting. Alt! Man blir opphengt i at boligen til den avdøde må bli i familien, selv om ingen har verken behov for eller lyst på den. Man pakker eske på eske med høyst ordinære bruksgjenstander og setter dem i en allerede overfylt bod, i stedet for å gi bort til andre som kan ha nytte av det (eventuelt kaste det som er regelrett "mainnskit"). Jeg forstår det ikke. Jeg knytter ikke minner til det materielle. Men men, man er ulike. Det må man bare respektere. Selv om man innimellom tar seg i å stusser over andres valg. Andres følelser.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du sier noe. Vi har flere esker med skjøre krystallglass etter mannens bestemor på loftet. Men nå har vi skikkelig opprydning og jeg tenker det er på tide å kvitte seg med dem. Ofte opplever jeg at det er mye enklere når det har gått en tid, ikke rett etter et dødsfall.

      Samme med klær, leker og utstyr fra Trollet var lita. Herremin så mye jeg har spart på. Nå har jeg tatt en skikkelig rens i det og gitt bort og kasta og sitter igjen med én eske...en stor eske riktignok.

      Slett
  2. Vi har hatt mange begravelser her i hagen, men det er mange år siden. Hamstere er i overtall ;) Men det ble aldri noen sørgeplass, det var en kort periode det var litt stas å stelle litt med den grava..
    Når det gjelder gravsteder av mennesker er jo dette helt individuelt, så gjør som du vil og ikke bry deg om hva andre sier!
    Jeg er "gravnemmeske" og må innom noen ganger, men jeg forstår godt de som ikke er sånn. Dessuten har jeg ikke noe med hva andre gjør :)
    Fin opplevelse for Trollet ser det ut som det var da ♥

    SvarSlett
    Svar
    1. haha... menneske, ikke nemmeske!

      Slett
    2. Bare så det er nevnt; Jeg mener IKKE at alle skal tenke som meg, jeg respekterer de som "trenger" en gravplass å gå til.

      Å ikke ha en gravplass fordi man ikke har funnet den forsvunne døde kroppen etter ulykker på havet og lignende, det må være vondt.

      Slett
  3. Jeg er som deg. Graven til mamma føler jeg nesten at vi har for alle andre sin skyld. For meg er det ikke stort mer enn en sten, og selv om asken hennes er der, så er ikke hun der, om du skjønner hva jeg mener. Jeg er, som du skjønner, sjelden på gravlunden. Det blir mest når keg "må".
    Hva Truls angår, så ligger han ved siden av en busk i hagen. Ubrent. Å kaste en liten venn i søpla var ikke et alternativ, ei heller å betale for å få ham kremert da han døde hjemme her.
    Og kondolerer med Aurora. Det er leit å miste kjæledyr. At man bruker litt tid på sorgen, for det er det jo faktisk, er da bare naturlig?

    God pinsehelg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg skjønner akkurat hva du mener!

      Og klart det var mest naturlig å legge Truls under en busk, å kaste i søpla er ikke et alternativ.

      Slett
  4. hmm.. jeg er litt motsatt jeg da.. jeg liker å ha en grav å gå til.. ikke at jeg MÅ det for å minnes noen, men føler enda mer nærhet på en grav faktisk.. har bestemor, oldeforeldre, onkel og svigermor på gravplassen, men den mest spesielle - den jeg reiser dit for å besøke er min beste venninde som døde av kreft da vi var 16... er vel egentlig bare henne jeg har et behov for å besøke... være nær.. men jeg tenker masse på denne ellers også. Hver dag faktisk.

    Ellers har jeg opplevd å miste en fugl en gang da jeg var liten. Han ble gravd ned i hagen i en eske, og vi plantet en fin liten plante oppå. Nå har foreldrene mine solgt huset vi bodde i, men vi er ofte forbi der, fordi det er rett ved barnehagen til snuppa. Og den planta er der fortsatt. Kjempestor er den nå. Mange fine hvite blomster på den om våren. Litt rart.. de som bor der vet ikke at planten hadde spesiell betydning for oss..

    Sånn ellers med minnesmekerker, så er vel det eneste jeg kan komme på disse som skal settes opp etter terrorangrepet. Og jeg mener det er høl i huet å krangle om sånt. Både at folk skal uttale seg om prosessen med hvilken kunstner og plassering de skal ha er helt håpløst. Men vet ikke helt hvem som skal bestemme den plasseringa heller.. Det at den hemmelige giveren har bestemt kunstner ser jeg som helt naturlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Slenger på et svar fra min blogg her... Det var nok ikke i min hage de 4-5 gressklipperne var.. ikke en av de engang... så noen må nok til pers her i morgen.. og jeg er stygt redd for at det blir meg, siden mannen skal jobbe på huset..

      Slett
  5. Åh, på en måte godt å høre at vi er flere. Jeg besøker heller ikke min pappas grav og får mye pes for dette av resten av familien. Jeg har pappaen min i hjertet mitt, jeg. Der har han en fin plass og jeg tenker på ham hver dag. Man må gjøre det som er mest riktig for seg selv, ikke alle andre.
    Fin torsdag!

    SvarSlett
  6. Jeg må innrømme at jeg ble litt lei meg da moren min valgte å slette faren min sin grav etter 20 år, men det gikk nok mer på det at jeg ikke ble spurt enn at jeg trengte en grav å gå til. Jeg var der veldig sjelden. Begge søsknene mine ligger i minnelund og det vet jeg at moren min også ønsker når den tid kommer. Det krever jo ikke noe stell overhodet, men jeg var der med roser nå i mai på det som ville ha vært min søsters 55-årsdag.

    Jeg synes det er vakkert på kirkegårder, men jeg har ingen behov for en grav å gå til selv. Ikke har jeg bilder jeg tenner lys ved siden av heller. Mine små øyeblikk med sorg tar jeg der og da og så rusler livet videre som vanlig etterpå uansett. :o)

    SvarSlett
  7. Vanskelig tema... jeg besøker sjeldent pappas grav, mye fordi jeg ikke bor lenger i barndomsbyen, og fordi jeg ikke nødvenigvis trenger ett sted å gå til. Men jeg ser at mamma får en sinnsro ved å pusle med å plante nye blomster som pappa likte, og stelle litt der.

    Jeg har og tenkt på worst case om et av barna dør nå, for det er ikke sikkert vi blir boende her i årevis. Hvor gravlegger man da? Ugne tanker som kommer om natta en sjelden gang i blant.

    SvarSlett
  8. Jeg tror jeg må gå for gal. ;) Men nå er ene delen ferdig, og lekkert ble det, så jeg går på med friskt mot i andre delen. :)
    Venter bare på regnvær. ;)

    Jeg er ikke flink til å besøke graver. Likevel reagerte jeg da min mor lanserte at hun ville ha sin aske spredd over fjellet. Jeg forstår på en måte... og likevel er det en litt skremmende tanke at jeg ikke vil ha en grav å gå til om jeg ville trenge det. For det kan jo hende at det vil være en trøst, når den tiden kommer, at jeg KAN besøke et sted der jeg vet restene av henne ligger. Spesielt ettersom min far ønsker tradisjonell begravelse. Litt rart også at de ikke skal ende side ved side etter et langt ekteskap!

    Klem

    SvarSlett
  9. Jeg trenger en grav å gå til, sette blomster på og "prate" med henne. Det er for meg hennes plass, som jeg fikser og ordner for henne. Jeg trenger ikke å gå dit for å minnes hennes, det gjør jeg i hverdagen. Det er nesten litt vondere å minnes henne i hverdagen, for da er jeg likssom ikke helt forberedt når sorgen kommer på. Når jeg går på hennes grav da er det nesten forventet at tårene kommer.
    Det er terapi for meg å ha en plass å gå til, og av og til se at det er andre som også har vært innom hennes grav og satt lys eller en blomst.

    SvarSlett
  10. Jeg mista pappaen min da jeg var 17 år, og fikk stor trøst i å besøke grava hans. Nå er det 23 år siden han døde, og jeg er ikke lenger så ofte der - men jeg tenker ikke mindre på han av den grunn. Det viktigste er nok å respektere den enkeltes løsninger på hva som er riktig for den enkelte. Syns dere lot Trollet få markere på en fin måte jeg :-)

    Ha det godt - klem Siv (som skal stå streikevakt i morra)

    SvarSlett
  11. Jeg har dyr i hagen. Det var fordi det døde her hjemme. Jeg har også dyr som ble med i den store ovnen. Fordi det døde hos dyrlegen. Jeg er absolutt ikke noe gravmenneske, og er helt enig med min mor som sier hun heller vil betale for stell av gravene til mine besteforeldre enn å stelle de selv. Ingen i min familie er gravmennesker, men gravene må se litt skikkelige ut likevel. Siden de nå først er der. :-)
    Godt å lese det var mange flere som oss. Man føler seg til tider litt rar. (Vel, det kan jo ha mange andre grunner. :-D )
    Syns minnesteinen deres var skikkelig fin. :-)

    SvarSlett
  12. Jeg har ju min slekt 70 mil unna, så for meg er det ikke mulig å besøke en ev grav ofte. Derfor har mine foreldre valgt å bli gravlagt i en minneslund, den er underbart vakker, så det er helt ok. Minnena är det viktigste, og jeg tenker ofte, ofte på de som ligger der.

    SvarSlett
  13. Jeg lurer på om det er et generasjonsskifte når det kommer til grav som minnesplass. I dag har vi så mange andre steder og måter å minnes på og jeg tror det kommer til å vokse i årene som kommer. Jeg tenker da på nettsteder der man aldri dør eller nettsteder som blir omgjort til minneplasser. For noen vil nettet være en naturlig plass å "treffe" den de savner, mens for andre er det en fysisk plass som trengs.

    Det er vel ikke slik at alle må ha en fysisk plass etter sin død?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, godt mulig det er et generasjonsskifte her og at forskjellene bare blir større og tydeligere med den digitale verden som barna nå vokser opp med.

      Slett
  14. Til nå har jeg ikke trengt et sted å gå til, men så har jeg ikke mista noen som står meg veldig nær. Har besøkt farfars grav en gang, og tok med meg ungene. Men minnes han best i hodet mitt, om du skjønner hva jeg mener.

    SvarSlett
  15. Heisann! Setter stor pris på dine ærlige kommentarer inne hos meg.

    Når det kommer til gravplass så har jeg ikke mer erfaring enn at besteforeldre er det nærmeste som har dette...
    De besøker jeg så og si aldri da gravplassen er et stykke unna. Klarer å minne de uten som du sier.
    Når det kommer til dyr, så vet jeg ikke om jeg ville begravd det i hagen akkurat. Men dette kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke liker dyr og derfor vil det aldri bli aktuelt heller.... :)

    SvarSlett
  16. Jeg tror nok at alle har forskjellig syn på dette, og jeg syns det var et godt skrevet innlegg.
    Jeg for min del syns at farmors grav er et flott sted å dra, litt for å minnes henne, og ha med storebror for å fortelle litt om oldemoren hans og om hva som skjer med mennesker etter de dør.
    Jeg har nok også et spesielt forhold til denne graven fordi farmor var veldig opptatt av og glad i å stelle graven til farfar. Jeg har vært så mange ganger der ute sammen med henne, at jeg syns nesten jeg ser henne stå med handsker på og plante der, hver gang jeg kommer ut.

    Katten min ble begravet i hagen i barndomshjemmet mitt, men det var mest min eks stemor som var veldig glad i katten, som bestemte det.

    Jeg tror det er sunt å ha et slags minnesmerke / grav å gå til, iallefall så lenge man måtte ønske det. De små skjønner jo ikke helt det med døden, men det er nok godt å ha noe konkret som minner dem om katten / kjæledyret tror jeg.

    God torsdagskveld videre!
    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  17. Jeg er glad for at den forrige hunden ikke fikk grav i hagen i byen. Jeg hadde ikke likt å kjøpe en eiendom med dyregraver.

    Når det gjelder familiemedlemmer så hører mange av gravene til gården. Jeg er forberedt på å overta stellet når den tid kommer, men jeg har ikke noe behov for gravene i noen prosess. Kommentarene her viser at vi har forskjellige behov.

    SvarSlett
  18. Man har da lov til å minnes sine akkurat slik man ønsker det, uten å måtte gjøre rede for hvorfor til alle og enhver. Alle er forskjellig og godt er det :)

    Vi har et kjempestort SommerBloggLotteri på gang. Kom innom oss og bli med da vel :)

    Ha en solrik og deilig helg.

    SvarSlett
  19. Vi har et minnesmerke etter en hund i hagen. Et skilt med navnet tilhunden på. barna ønsket det slik. Vi savner ikke hunden lenger, men hver gang vi går forbi skiltet minnes vi hunden. Hunden og de gode, morsomme stundene. Blir veldig fine samtaler av det.
    Ønsker deg en fin helg!

    SvarSlett
  20. Jeg er av de som synes minnelunder er det beste. Da kan man gå dit ved behov og ikke etter "påtrykk" fra andre.
    Mette S

    SvarSlett
  21. Jeg er farløs som deg..men besøker sjelden graven hans. Jeg tenker helt likt deg der.. Jeg minnes ham ikke bedre ved å stå ved gravsteinen hans.. Jeg minnes ham ved å se på bilder..tenke tilbake etc.

    Synes minnesteinen til Aurora var koselig jeg.
    Vi gravla heller aldri kattene våre i hagen (ja når de ble påkjørt da altså).Så egentlig..veldig veldig enig..
    Godt innlegg. God pinse!

    SvarSlett
  22. Jeg synes det er fint med en grav, men det er for meg som et minnesmerke, og jeg trenger heller ikke besøke det stedet for å minnes mine foreldre.....de er i tankene mine uansett! Fint minnesmerke for Aurora, syntes jeg. Gode ønsker sendes din vei!

    SvarSlett

Kult, du har trykka på "kommentarknappen"! Du skal vel ikke bare lese hva andre har skrevet, vel? Håper ikke det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...