Sånn der lykke, liksom

I dag skjedde det noe rart. Det skjedde noe rart inni og utapå kroppen min. Helt plutselig kjente jeg en varm, sitrende følelse som spredde seg fra nederst i korsryggen, tungt oppover i brystet og videre gjennom nakken og helt ut i hårrøttene. Ja jeg tror faktisk jeg kjente det ut i armene, til fingertuppene og ned langs beina også. Et snev av denne bølgen nådde sågar helt ut til stortåa (eller rettere sagt den tåa ved siden av stortåa siden den strengt tatt er noen millimeter lengre).

Det var som en bølge av sol og positivitet skyllet gjennom meg og fikk meg til å strutte av energi, lyst og pågangsmot. Jeg kunne ikke stagge det. Munnvikende krøp ukontrollert oppover, leppene klarte ikke holde igjen og måtte blotte tennene.

Det ligna på sånn "Ååååååå, han liker meg også"-følelse fra ungdomstida. Ikke sånn frustrerende og usikker forelskelse, men sånn god, bekreftende forelskelse. Akkurat sånn føltes det.

Jeg tror det var sånn lykkefølelse!

Det kom så brått, uten forvarsel, uten symptomer. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor.

Jeg har ikke vunnet i lotto, jeg har ikke fått drømmejobben, arvet en rik onkel i Amerika, reddet et barn fra å drukne eller forsket fram en vaksine som gjør slutt på all sykdom i verden.

Men det kan ha vært at jeg endelig fikk i havn en arbeidsoppgave som har tynget meg, som har stått i stampe på grunn av uenighet om en setningsformulering, men som dagens forhandlinger løste på en finfin måte. Det kan være fordi vekta viste et halvt kilo mindre i dag tidlig, det kan være fordi venninne vant budrunden på akkurat det huset hun ønsket og fortjente. Det kan hende at jeg var påvirka av søte kollegaer, både de mannlige som ikke vil bli kalt søte og de kvinnelige som gjerne vil være det - i tillegg til dyktige, omsorgsfulle og morsomme. Det kan være fordi da en kollega distribuerte en filmsnutt fra jobbfesten sist uke, hvor jeg sammen med to andre sto for det musikalske innslaget, med lettelse kunne konstatere at jeg slettes ikke framsto så ukomfortabel som jeg følte meg bak mikrofonstativet. Det kan skyldes gladmeldingen om at mitt avhengighetsforhold til Pepsi Max for øyeblikket er friskmeldt av forskerne eller fordi niåringen fikk alt rett på lekseprøven. Det kan ha blitt påvirka av knall musikk i øretelefonene. Det kan ha blitt forsterka av at gangen var framkommelig da jeg kom hjem fra jobb, uten hinderløypa av skolesekk, gymbag, cherrox og boblejakke.

Ja, jeg tror faktisk at alle disse små, glade opplevelsene på en gang fikk begeret til å renne over. Renne over som en varm, deilig bølge av positivisme, optimisme og energi.

Jeg ble faktisk litt redd for meg selv. Kunne noen ha putta en skummel pille i tekoppen min? Kanskje Mannen hadde bytta ut allergitablettene mine med noe helt annet og nå så fram til helgekosen?

Who cares? Her gjelder det å smi mens jernet er varmt. Lykke-energien må utnyttes til fulle!

For dette er virkelig en fin fredag! 

Elisabeth 


PS. Jeg sprer gjerne litt moro og glede til deg også. Værsågod, et bilde å le av. Appen CamWow kan redde en trist og ensom kveld.