Refleksjoner rundt 42

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å poste et bursdagsinnlegg for å hige etter gratulasjoner i kommentarfeltet.

Men i løpet av dagen har jeg reflektert over min nye alder og tenkt mange kloke tanker, og en sånn klokskap er det jo forferdelig egoistisk å ikke dele......sant?!

42. Det er heldigvis ikke IQ'n min. Heldigvis ikke skostørrelsen min heller, selv om det kunne jeg strengt tatt ha levd med.

42 er det jeg nå må svare når det spørres etter alder. Nå er det bare å innse at man er voksen. Det er liksom ikke noe å diskutere. 42 år betyr voksen. Og det er litt vanskelig, kjenner jeg.

Noen ganger tenker jeg at jeg er født for tidlig. For på den tida jeg var ung og forholdsvis slank og kunne kledd dagens ungdomsmote med trange jeans og mye hud, så var det slettes ikke sånt man kledde seg i. Nei, da var det svære plagg som ikke avslørte noen midje, som gjaldt. Og buksene var så vide i livet at beltet ikke kun var en  fiks accessory, men et helt nødvendig hjelpemiddel. For ikke å snakke om  nittitallet som var det mest kjerringaktige tiåret. Vi snakker blant annet om bluser med svære, blondebekledde krager og lange dressjakker uten innsving. Kjerringklær som nesten ville ha passa bedre nå når jeg er 42 enn da jeg var i tjueåra. Men det var jo sånn det var, vi syntes vi var fine med de blondekragene. Ja ja. Jeg synes jo til tider jeg er ganske hip og fiks nå, men kanskje jeg gjør tilsvarende analyse om tjue år igjen.

På nittitallet da jeg var ung og fast i fisken var det mest patetiske vi visste om kjerringer på over førti som ikke ville innse at de var godt voksne, som fortsatt kledde og oppførte seg ungdommelig. For hva hadde sånne damer ute på byen å gjøre, for eksempel? Sitte der og nippe til vin (æsj) og le alt for høyt? Nei fysj.

Og det er jo bare å erkjenne; Nå er jeg en sånn dame. En sånn som tror hun kler seg hipt og tror hun fortsatt er ung. Nå forstår jeg de kjerringene fra nittitallet (altså ikke oss som kun kledde oss som kjerringer, men de som faktisk var kjerringer), hjernen blir jo ikke slapp og rynkete, bare kroppen. Hjernen blir jo bare full av mer eller mindre nyttig kunnskap, klokskap og erfaring. Og sånn klokskap deler man over en flaske vin ute et sted, eventuelt gjennom en blogg. Så jeg antar dagens unge tenker det samme om meg som jeg gjorde den gangen. Men det driter jeg glatt i. Og det er det som er så fint med å være voksen. Man gir litt mer F og tar seg selv mindre høytidelig. Det er i alle fall min erfaring.

Så får resten av kroppen bare bli slapp, sliten, rynkete og grå. Vi kan le litt av det også.....etter at alle i syklubben har fått fortalt om slitne akilleser, uønska hårvekst og hud som begynner å ligne kebabkjøtt.

Én klar fordel hadde jeg ved å være født i 1971. Da jeg i 21 år senere skulle ut på boligmarkedet, holdt det å bla opp 135.000 kroner for en liten toroms i byen. Det var vel sånn litt mindre enn en årslønn på den tida.

Ha! En leilighet for en årslønn - det fikser ikke en gjennomsnittlig ung voksen anno 2013, nei!

Nei, man får ta det som det er, og takle det som kommer når det gjelder alderens luner, og fokusere på de positive tingene. Som min unge, søte kollega på under 30 så flott uttrykte det: -Men, Elisabeth, du er jo utrolig heldig. Tenk, 42 år og ikke ett eneste grått hår!

Jeg velger å dvele ved det.....

Elisabeth (42)