Nød lærer naken kattemor å sy, eller hvordan det var...?

Kattepusen vår er operert. For andre gang. Det som skulle være et enkelt inngrep, sterilisering, ble noe mer. For å gjøre en lang historie kort, det ble infeksjon i såret og det endte med re-operasjon en fredag kveld på veterinærvakta. Det var ikke billig, men enkelte ganger må man bare lukke øya og dra kortet.

Men siden halve feriebudsjettet gikk med på et tidspunkt da mange store, planlagte utgifter står foran oss, er det greit å være en smule kostnadsbevisst framover.

Men det var ikke det som først og fremst førte til at jeg satte meg ved symaskina, det å slippe å betale 150 kroner for enda en "body" til katta. Nei, det var vel først og fremst det at 1) jeg var lei av å vaske den blodtilsølte bodyen nok en gang og hårfønertørke saken mens Mannen overvåka dyret så hu ikke skulle bite av bandasjen, og 2) den bodyen var begynt å bli frynsete i kantene, pluss 3) det var raskere å sy en sjøl enn å fikse hår og ansikt og dra til den dyreklinikken vi ikke er så glade i for tida siden vi delvis bebreider dem for sårinfeksjonen som kosta katta smerte i kroppen og oss i lommeboka.

Her er den originale bodyen fra veterinæren. Inni den, en ikke helt fornøyd katt.

Så altså, jeg slang meg ned ved symaskina, raska fram noe jerseystoff som jeg sikkert hadde en plan med en gang i tida, og satte i gang.

Fort og gæli tråkla jeg sammen denne saken. Ikke brøy jeg meg om hvilken vei mønsteret havna. Ikke brøy jeg meg med å finne den svarte borrelåsen jeg har i en eller annen boks, når den oransje lå lettere tilgjengelig. Men hey, hvem bryr seg om mætsjing på sykehusklær? Resultatet blei jo ikke så umætsjende som jeg frykta. Det var jo bare å velge en oransje snor i halsen, så så jo det hele veldig planlagt ut.

Mannens første reaksjon var -Hadde du borrelås også, sånn liggende? Stakkar, han har visst ingen anelse om hva jeg har i skap og bokser på syloftet. Ja, noen ganger har jo ikke jeg det heller, så....

Den nye, fænsi bodyen ble selvfølgelig mottatt med stor glede av hu som skulle bruke den...

Men etter litt gymnastikk satt tvangstrøya på. ....

....og pusen kunne fortsette å se misfornøyd ut.

Matmora, syersken, var imidlertid veldig fornøyd med seg selv. Både med oppfinnsomhet, utførelse, bruk av tilgjengelig materiale og fordi hun slapp å fikse hår og ansikt for å dra til den upopulære dyreklinikken og betale 150 kroner for et simpelt tøystykke med borrelås.

Jepp.


Elisabeth 

Liebster award - Elisabeth svarer

For noen år sida florerte det av awarder i bloggverdenen, i alle fall i min del av den verdenen. Det gikk sport i å dele ut koz og klemz, ros og lovord, nuss og suss. Nå har vel Instagram overtatt som arena for utfordringer? Jeg er like dårlig på å ta de utfordringene der...

Nå er det lenge siden sist jeg har svart på en lang liste mer eller mindre interessante spørsmål om meg selv, så nå når jeg har fått en "Liebster award" fra Avdeling Holt, skal jeg nok klare å svare, ja.

Tysk? Det kan jeg ikke, men det er et hjerte der så jeg tolker det positivt. Eller handler det om organdonasjon?

Ok, her er spørsmålene, besvart etter beste evne.

1. Hvorfor blogger du?

Fordi jeg har så utrolig mye vettugt på hjertet, og det ville vært særs egoistisk om jeg ikke dele det med folket....


2. Du skal på en øde øy, hva tar du med deg?

For det første ville jeg aldri funnet på å dra til en øde øy, om det med en øde øy menes et sted uten wifi, eller i det minste 3G-dekning, men ok jeg kunne tatt med med Øystein Sunde så kunne vi sittet og jodla litt sammen. Eller kanskje jeg burde tatt med meg Knut Nærum? Da kunne vi utveksla tørre vitser.


3. Hva drømte du om å bli da du var barn?

Operasanger! Det så så fint ut å bukke og bukke mens folk jubla og kasta roser til deg. Så jeg begynte å øve for å bli operasanger. Øve på å ta imot applaus.

Elisabeth som operasanger illustrert av Surresilje

4. Om du hadde ubegrenset makt en dag og kunne endre noe, hva ville du endre?

Det måtte bli at jeg slapp å dra til den øde øya i spørsmål 2.


5. Hvilke opplevelser skilte seg positivt ut i 2013?

Da jeg sang (dog ikke opera) for et publikum og fikk applaus (dog ikke roser). Det var i det minste én opplevelse. Og den var positiv.


6. Hva skal bli annerledes for deg i 2014?

I det minste at jeg skal mestre kunsten å lage brun saus.


7. Hva liker du best ved deg selv?

Oj, er det bare lov å velge én ting assa? Ok, da er det at jeg er lite sjølhøytidelig og evner å le av meg selv.


8. Hvordan ville vennene dine beskrive deg?

Ja det trenger jeg ikke spekulere i. Jeg har tross alt noen vekttall fra NMH, jeg har selvfølgelig fortatt en kvalitativ markedsundersøkelse.  Ord som kreativ, upretensiøs, morsom, smart og snill går igjen hos respondentene. Jeg forstår det om du nå mistenker at jeg har funnet på det der selv, men det er faktisk helt sant. Vi markedsførere lyver aldri.


9. Hva er din beste side?

I tillegg til å få venner til å si fine ting om meg? Se svaret på spørsmål 7.


10. Hvordan ser en drømmedag ut?

Vel, den må i det minste inneholde mye humor og latter. Humor og latter delt med venner som ler av det samme som meg. Og god mat. Og sofaligging. Der er jeg god.


Sånn, da var det besvart. Kanskje ikke som forventa, men det er så slitsom å leve opp til andres forventninger. Da kan man bli sånn flink-pike-syk, har jeg hørt. Farlige greier.
Det forventes kanskje også at man skal sende denne awarden og utfordringa videre, men der svikter jeg også. Må holde meg frisk. Ingen vits å bli liggende syk på sofaen nå som OL straks er over. Veldig bortkasta. Ja, jeg hopper over det.

God helg!


Elisabeth

Dagens oppdagelse #64

Om du ikke er skiproff....

Helt uretusjert stemningsbilde

...ikke forsøk å oppføre deg som en.

Om du for eksempel forsøker å lene deg fram på tærne for å få skikkelig kraft i stavtaket, sånn som han Northug junior gjør når han vil parkere konkurrentene på oppløpssida, da kan det hende at du har enda dårligere smøreteam enn OL-troppen slik at skia dine står bom fast og du fyker rett på snørra og treffer skisporet med haka først.

Da kan det hende at du blir lidderlig sår rundt truten og din eneste trøst er at det ikke var skareføre.

Det kan også hende at det i likhet med nevnte skiløper også rundt deg finnes noen som står klare med kameraet.

I det minste får du et foto å illustrere dagens blogginnlegg med.

Men du har fortsatt vondt i truten. Og i stoltheten.


Elisabeth, ikke skiproff

Smittsomme korssting

Nylig broderte jeg dette til en sy-venninne. 

Det var vel en femten år siden sist jeg broderte noe som helst, men det er vel litt som å sykle, har man lært det én gang......

Ja helt smertefritt gikk det jo ikke. En ting er å bruke to kvelder på å utarbeide mønsteret, regne fram og tilbake, finne midtpunkt....En helt annen ting er det å følge dette mønsteret til punkt og prikke, eller til korssting og korssting.

For da jeg siste kvelden før gaven burde være ferdig for overrekkelse til førtiårig sy-venninne, endelig skulle slutte ringen, altså rammen, viste det seg at jeg hadde gjort en feil i motsatt hjørne. En skjebnevanger feil. For da stemte jo ikke det siste hjørnet heller....Akk og ve.

Da gikk det en kule varmt i stua kan du si. Tiåringen prøvde å trøste og foreslo at det var jo bare å gjøre den samme feilen i siste hjørnet også. Ingen ville se det, mente hun. Vel, jeg ville i alle fall sett det. Æsj og fysj. Det er tidkrevende nok å brodere korssting etter korssting. Om mulig er det enda mer tidkrevende å ta opp korssting etter korssting. Men det var altså det som måtte til.

Og da ble det selvfølgelig en rød stripe og spor i stoffet etter den bølgeramma. Bæsj, assa. Ja, du ser den stripa horisontalt på øverste bildet, ja.

Gaven ble litt forsinka, men den gledelige mottakelsen var overveldende og veide opp for sen ankomst. Sy-venninne ble utrolig glad for bildet, som selvfølgelig skal henge på veggen i syrommet hennes.

Du skjønner, dette er sy-mantraet vårt. Vi har ikke lov til å sy etter midnatt. Etter midnatt er hode og øyne for trøtte og det blir bare bal og tull. Å rekke opp en overlocksøm er omtrent like festlig som å ta opp korssting. 

Jeg inspirerte tydeligvis tiåringen, for plutselig ville hun brodere også. Ivrig satte hun i gang med å konstruere sitt eget mønster og deretter brodere korssting etter korssting. Riktig så flink var hun.

Så korssting, det er smittsomt! Pass deg! Kanskje du fikk lyst til å brodere også? Geriljabroderier er jo kult. Kanskje Trollet smitter meg tilbake så jeg setter i gang med dette:

Bilde rappa av noen som hadde rappa det av noen, antagelig

Best å passe seg.


Elisabeth, korsstingsmitta

Operasjon Brun Saus - forsøk 2

Jada, jeg fortsetter med krumma rygg og pågansmot i det store sauseprosjektet mitt.

Her gjelder det å finne middager som krever brun saus. Og hva er det mest nærliggende da? Jo, kjøttkaker selvfølgelig!

Vi kan jo ikke servere noe blandingsprodukt fra frysedisken på Spar, nei hjemmelaga saus krever hjemmelaga kjøttkaker!

Forrige forsøk resulterte i en helt grei saus, men litt lys i fargen, så ved forsøk nummer to var jeg spesielt skjerpa på dette punktet. Her gjelder det å ha is i magen og brune, brune, brune så lenge man kan før krafta helles i. Det er i alle fall det jeg har konkludert med etter å ha angrepet saken med hjernecellene og et forsøk på logisk tenking. Brune, ikke svi. Jada, jeg har hørt om sukkerkulør, men det anses som juks i de indre sausekretser. Og det er jo i de kretser jeg ønsker å bevege meg inn i.

Full fokus ved komfyren, med forkle, hårnett, alle redskap i beredskap og alle ingredienser parat. Brune, brune, brune, ikke svi. Brune, brune, brune, ikke svi. -Uææææ, svir det seg nå? -Nei, litt til......Nå? Ja, nååååå, hvor er krafta?

Som du skjønner så kan det være en nervepirrende affære å koke saus!

Forsøk nr. to ble veldig ganske så vellykka, synes jeg.

God på både smak og farge. Litt tykk. Muligens fortsatt litt lys, men det kommer seg, det kommer seg.

Vi fører inn i saus-journalen:
Prosjekt Bruns saus 2014, forsøk 2
Pluss: Uten klumper, ok smak, godkjent farge
Minus: Litt tykk


Hvilke andre middager krever brun saus, mon tro? Forslag mottas med takk. Etter litt avslappende meditasjon eller yoga er jeg straks klar for et nytt forsøk.


Elisabeth, på sauskjøret

-Så det var sant det du skrev på facebook?!

Det er noe nydelig med å bli stående i gangen hos gode naboer i et kvarter fordi de muntlig kommenterer mine facebook-statuser fra de siste to uker. Det mener jeg oppriktig, ikke sarkasme i det hele tatt.

For selv om man er særdeles sosial med tastaturet og noterer seg hvem som trykker liker, så er det ekstra hyggelig og mer hjertelig når noen ansikt til ansikt ønsker å formidle at de moret seg over noe jeg publiserte.

-Ha ha, så det var sant det du skrev om han på Sats?
-Ja, alt jeg skriver er sant....nesten helt. Jeg finner jo ikke på sånne ting som det der!

Så følger en lengre dialog med utveksling av observasjoner av muskuløse menn i singletter, som er glade i kroppene sine og ikke er flaue over å vise det.

-Og det du skrev om de ungdommene på bussen, finnes de i virkeligheten?
-Ja, selvfølgelig! Og så kan jeg gjenfortelle mer av samtalen enn det det var plass til på nettet, utbrodere og etterligne.


Jeg blir små-erta av venner, familie og kollegaer for at jeg er så online. Er det noe rart til da? Det er jo en hurra meg fin inngangsport til småprat! IRL, assa.

For det er fortsatt viktigst å være sosial på den tradisjonelle måten. Jeg har ikke glemt det.

Jeg har danske venner også.

Men hurra for et godt hjelpemiddel facebook er når det kommer til å holde kontakten med folk i andre landsdeler eller verdensdeler. Folk du vil ha i livet ditt. Mennesker som betyr noe, de som er verdt å spare på.

Da jeg er vårdag i 1991 sto gråtkvalt utenfor en folkehøyskole og tok farvel med de menneskene som hadde utgjort hele samfunnet mitt det siste året, da hadde det vært trøst i å ha hatt facebook. Vissheten og tryggheten om at vi fortsatt ville ha jevnlig kontakt. 

På den annen side; At noen du trodde du ikke kunne leve uten, viste seg etter hvert å  være noen du helt fint kunne leve uten, kunne vi få sjansen til å oppdage i 1991. Det hadde vi ikke skjønt om vi hadde hatt facebook antagelig.

Dagens ungdommer som avslutter studier, starter studier, flytter fra hjemtraktene osv, kan fortsatt holde kontakten. Om de vil, da.

Så kan vi fortsette å slenge ut statuser som vi deretter kan diskutere videre. Sånn i gangen hos naboen.

Strålende!


Elisabeth