I det siste er det skrevet og snakket mye om mobbing - igjen. Temaet blir aktuelt hver gang media skriver om bakgrunnen til en tragisk hendelse, som den i Valdres nyttårsaften. Det finnes alt for mange triste hendelser media ikke skriver om, hver dag.
Debatten minner meg om
et av de det dystreste kapitlene i min egen oppvekst.
Vi voksne roper høyt "Hvordan kan dette skje, hvordan kan barn bli mobba år etter år?" Noen foreldre fortviler og lurer på hvorfor deres barn ikke liker seg på skolen eller hvorfor akkurat deres barn blir hakka på, hvorfor hun ikke blir invitert i bursdager.
Hvorfor blir noen mobba?
Jeg lurer på om disse foreldrene ikke husker sin egen barndom. Mobbing foregikk da vi var barn også. Vi kalte det kanskje ikke mobbing, men det var samme mekanikk som nå. Erting, latterliggjøring, fnising bak ryggen, utestengelse. Handlinger som gjorde hverdagen utfordrende for den som ble ramma.
Husker du ikke?
Jeg var også en mobber en gang, ikke lederen, men absolutt delaktig. Og det finnes ingen unnskyldning, ingen bot som kan gjøre det godt igjen.
Da jeg gikk på barneskolen på åttitallet, hadde vi en jente i klassen, la oss kalle henne Trine, som ble ledd av, erta og utestengt. Hvorfor? Fordi vi kunne. Fordi hun var
et lett offer. Hun var lang og tynn, keitete i framtoning, gråt lett og strevde dessuten med skolearbeidet. Hun hadde også en mor som slet med sine egne problemer, og som i tillegg sydde klær til dattera si og fletta håret hennes i to lange fletter med store sløyfer. Ingen av oss var noen moteløver på den tida, men hjemmesydde bukser og fletter var ikke en hit. Det var enkelt å le av de buksene.
Grep ikke de voksne inn? Hva med læreren? Joda, de forsøkte. Jeg husker blant annet en gang det skulle være idrettsdag på skolen og klassen skulle stille med to stafettlag. Ingen ville ha Trine på laget. Læreren prøvde å argumentere med at "Trine har jo så lange bein, hun løper fort", men alle vi elevene visste godt at de lange beina klarte Trine slettes ikke stokke og få til noe fart med. De som til slutt endte med å få Trine på stafettlaget sitt, stønna og klaga høylydt. Alt mens Trine satt stille og så ned i pulten sin.
Jeg grudde meg til den idrettsdagen. Jeg var rask til å løpe, men helt håpløs i grenene "liten ball" og "kulestøt". Kristin i klassen var heller ikke særlig god med ball. Vi kasta såkalt jentekast på den tida, og hu kasta ballen rett opp - og rett ned. Jeg lurer på om Kristin satte skolerekord i "liten ball" det året, det korteste kastet noen gang registrert, 1 meter og 24 centimeter. Men Kristin var søt og pen og kunne le av seg selv. Så ingen mobba Kristin for den bragden. Trine derimot, var lang, tynn og keitete og sørga for at laget sitt tapte stafetten. Det ble det ikke ledd godhjerta av.
Noen var mer ivrige enn andre i å gjøre Trines år på barneskolen utrivelige. Noen er naturlige ledere, men de fleste bidro. Han som hadde en far som drakk, hun som hadde en annen religion, han som bodde i en liten toroms med mora si, hvor vi aldri hadde hørt om noen far, han som hadde en bror det gikk rykter om var narkoman, hun som var alt for skoleflink, jeg som var dårlig med ball og gikk i arva klær, vi mobba også Trine. Hvorfor?
Fordi da unngikk vi å bli mobba selv. Fordi da kunne vi tilhøre en gjeng, et fellesskap. Vi slapp ikke helt unna selv, men så lenge det fantes et svakere individ i flokken, kunne vi overleve. Ikke ulikt noe man har sett i et naturprogram om livet på savannene i Afrika. Trine var den svakeste. Eksperter på gruppepsykologi kan sikkert gi en forklaring på mekanikken. Jeg kan kun snakke om erfaring.
Er det noe annerledes i 2016? Nei, jeg tror ikke det. Noen blir fortsatt valgt sist på laget. Noen sliter med å lese høyt i klasserommet, hører fnisinga bak seg og kjenner ørene blir varme. Noen har fortsatt "feil sko" eller "rart hår". Hva som avgjør hva som er "feil" eller "rart"? Nei, det
føler og
vet flokken, det avgjør den sterkeste, mest populære gutten eller jenta. Og det er gruppa som igjen avgjør med ord og handlinger hvem som er mest populære. Gruppepsykologi igjen.
Noen blir fortsatt betrakta som et lett offer. Noen blir fortsatt mobba. Jeg tror det fortsatt handler om å overleve ved å ofre det svakeste individet. Dessverre så enkelt.
Det gikk heldigvis godt med Trine. Det er jeg inderlig glad for. Løsningen for henne var en ny skole og et nytt miljø da vi skulle over til ungdomsskolen.
Jeg skammer meg over hva jeg bidro til på barneskolen. Det finnes ingen unnskyldning. Jeg vet hvorfor det ble sånn, forstår hvorfor jeg var med på det, men det finnes ingen unnskyldning.
Det eneste snev av positivitet i dette, er at
erfaringen har gitt meg et innblikk i mobbemekanismen, en mulighet til å forstå nå som jeg selv har en tolvåring, en alder hvor det handler mye om å være populær og pen, ha de rette klærne og så videre.
Løsningen på mobbeproblemet? Det finnes neppe ett enkelt svar. Noen ønsker å si opp rektorer som ikke får bukt med mobbing på sin skole. Andre (eller kanskje de samme?) ønsker å tvangsflytte mobberne til andre skoler. Jeg er enig i at det føles uriktig at mobbeofferet er den som må flyttes på, men det kan sikkert ofte være den enkleste og beste løsningen.
Bevisstgjøring er bra, at temaet settes på dagsordenen og prates om i klasserommene er bra. Jeg tror man må begynne enda tidligere. Bøllene må stoppes og de antatt svakeste må tas vare på allerede i barnehagen. Dette er et felles ansvar.
Det handler om respekt.
Ord som samhold, dugnad og fellesskap bør bli moderne igjen, framfor
individualisme,
rettigheter og begrep som "fordi jeg fortjener det". Det bør bli kult å være snill og grei og ikke plage andre. Klarer menneskearten det, mon tro, eller er instinktet om å undertrykke andre når vi har mulighet for sterkt i oss?
Vi voksne har ikke bare et ansvar i å formidle at mobbing er ugreit, gripe inn om vi oppdager urettferdighet og lære barna våre å oppføre seg. Jeg mener vi også har et ansvar i å
bygge selvtillit hos barna, få de til å tro på seg selv og bli tøffe nok til å takle motgang, Slik kan de bli som Kristin og kan le av seg selv om de setter skolerekord i korteste kast i "liten ball".
En som ler av seg selv er vanskeligere å mobbe enn en som viser svakhet og gråter. Så kan vi bare håpe at det går dem bra, at de takler eventuell motgang, at de overlever de antatt vanskeligste åra. Absolutt ingen enkel oppgave, men vi er nødt til å forsøke.
Elisabeth, en angrende mobber
Illustrasjonsfoto lånt fra Jysk_rejseburau
