Vinterutgave og ubrukelige fotografer

Snøen er smelta, det er liv i bekken og gjøken. Det er vår, på tide å slenge ut dette halvferdige innlegget om vinterkolleksjonen før det virker alt for malplassert. Det burde jo absolutt ha vært et artig aprilsnarr-innlegg i dag, men jeg kom virkelig ikke på noe som var artig nok! Beklager på det sterkeste. 



Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på bilkjolen og kamuflasjekjolen min fra i fjor.

Det å sy underdel på en allerede eksisterende overdel er veldig praktisk og jeg kaller det likevel hjemmesydd, uten blygsel. For det er ikke bare å snurre på en skjørt-del. Jeg brukte faktisk litt tid på å utforme det mønsteret.

De to sommerkjolene er blitt mye brukt og jeg føler meg både fin og komfortabel i dem. Men det er jo sommerkjoler og siden jeg er en frossen sjel, meldte behovet for en vinterutgave seg.

Det er jo litt nervepirrende å klippe i en ny, ubrukt genser. Litt mindre nervepirrende blir det om man har kjøpt den genseren på salg type "halv pris av halv pris". På Lindex betalte jeg 75 kroner for en sort strikka genser, perfekt til formålet.

På ebay fant jeg den perfekte match til genseren, et jerseystoff med solnedgang bak et tre. Ja, helt perfekt var det ikke. Stoffet viste seg å være mye tynnere enn forventa og krevde rett og slett et underskjørt for at ikke Madamen skulle framstå som meget lett på tråden. Gjennomsiktig skjørt på en 43-åring er ikke lekkert. Vi kan diskutere om det er lekkert på en gjengs 23-åring også, men det er definitivt ikke lekkert på denne 43-åringen.

Så underskjørt måtte til. Hadde jeg egna stoff i riktig struktur og farge? Tro det eller ei, men svaret var nei. Til tross for et stort nok stofflager, fantes intet egnet til formålet. Men i klesskapet fant jeg et langt, sort underskjørt som ble ofra. Det ble kutta i lengden og forma ved hoftene, og sydd sammen med jerseystoffet og genseren og nesten vips var vinterkjolen klar.

Deretter starta jobben med å få tatt bilde av stasen.

Mannen gjorde et halvhjerta forsøk, men gadd ikke reise seg fra kjøkkenstolen hvor han satt og leste avisa.

Så kom kattedyret rekende og ville gjennom den stengte døra, lukka for å få en nøytral bakgrunn til kjolen.

Glem små veske-bikkjer, nå er det rasekatter som er riktig tilbehør!

Her nytta det ikke med å klippe til bildet eller legge på et filter (om man visste hvordan). Bare å skrinlegge fotograferingsprosjektet.

Kjolen skulle brukes i en sosial jobbsammenheng og jeg gjorde et forsøk på selfie på hotellrommet. Grelt gulvteppe i rødsjatteringer er heller ikke spesielt dekorativt som bakgrunn.

Noen timer senere, da jeg lett bedugga tok heisen opp til hotellrommet, gjorde jeg nok et forsøk.

Litt på skeive, gitt. Det er selvfølgelig en del av kunsten.

Ok, definitivt på tide å gi opp hele fotograferinga av den kjolen.

Men kjolen funker, den. Det er det viktigste.


Elisabeth