Ok, barn, jeg er klar!

Jada, her er vi klare for Knask eller Knep. Se så deilig knask vi har til dere, barn. Med ekte halloween-farge.

Det er delte meninger om halloween (skrives det med liten eller stor h, forresten? Ordboka foreslår hallofjes, fiffig.)

Frk. Virrum skal slukke lyset og stenge seg inne med godisen.

Igi er også skeptisk til denne skikken, men har møtt barna på halvveien.

Mor til 4 tar'n helt ut og graver i gresskar.

Jeg gidder ikke maltraktere et kostbart gresskar eller pynte inngangspartiet med skjeletter. Men Trollet skal få gå en rask tiggerunde i nabolaget - etter skitreninga.

Og jada, vi har ordentlig knask - SÅ kjip er jeg ikke.

Men om det går tomt før kvelden er omme, så tar jeg fram gulrøttene. 

Happy Halloween - eller noe sånt.

Elisabeth

Oppdatering: Kun åtte av 60 barn møtte på skitreninga i kveld. Det sier noe om hvilket feste denne halloweengreia har fått.

.

Dagens oppdagelse #16

Et sårt øye, hvilket betyr ingen kontaktlinser og null sminke, effektiviserer kveldsstellet. Tisse, pusse tenner, droppe å fjerne linser og sminke, går raskt.

Usminka torskeøye

Men i morra er det mandag og jeg kan ikke gjemme meg lenger, er nødt til å gå på jobb. Ille nok å vise seg med briller om jeg også skal dukke opp helt uten sminke. Greit at det er Halloween, men det var ikke sånn jeg hadde tenkt å skremme folk. 

Elisabeth, brilledame

Oktober i fjor

Vi er ikke kommet til romjula og den obligatoriske årskavalkaden ennå, men jeg ble sittende i går  kveld og lese mange av mine tidligere innlegg her Innerst i veien.

På facebook har du en sånn fin sak som forteller deg din status fra samme dato i fjor og i forfjor. Nå titta jeg litt på bloggens innlegg fra oktober 2010. Og vi kan oppsummere slik:

Trollet påsto hun kunne lukte meitemark. Jeg antar det regna mye i oktober i fjor også.

Mannen fikk lyskestrekk da han prøvde å gjøre freestyle danserekker som Trollet. Ingen god idé, han sliter fortsatt med den idrettsskaden.

Jeg rydda kjøkkenskapet og fant pepperkaker med utløpsdato 2003. Har jeg rydda i det skapet der på et år, mon tro?

Jeg var på "bli venn med symaskina-.kurs". Ohoi, var det en god beslutning i fjor høst. Syfus Symaskin, Sybilla Overlock og jeg har titt og ofte dater. For tida er det julegaver som står på agendaen. 

McDonalds fikk applaus fra undertegnede for å ha bytta ut de ubrukelige plastlekene med bøker. Sist fredag oppdaga vi at de har gjort det samme nå. Trollet var først litt skuffa over at de hadde slutta med smurfefigurene for hun hadde ikke rukket å få komplett samling. Sånn er det når foreldrene nekter å ta til seg utsagn som "Vi trenger ikke spise for å få smurf, man for lov å kjøpe bare smurfen". Men boka var fin så hun kom raskt over smurfenederlaget.

Allerede 22. oktober var det snø - og bilen hadde ikke vinterdekk. Men Trollet hadde nye Cherrox i beredskap. Bilen er klar for snø i år.

Torsdag var også da en fin tv-kveld med Dag og Torsdagkveld fra Nydalen.

Trollet hadde på det tidspunktet mista fire tenner. Nå har jeg kommet ut av tellinga og barnet spør dessuten stadig hvor mange tenner man egentlig skal miste og mora blir stadig svar skyldig. Må sjekke opp fakta her.

Pappskiva med avtrykk av Trollets fot som jeg har i veska for å kunne kjøpe sko når hun ikke er med, var ny oktober 2010. Øh, på tide å lage en ny med andre ord.

Bloggen er jammen meg et nyttig oppslagsverk og redskap for å huske ting. Mann og Madame er stadig uenige om når hendelser faktisk fant sted. -Det var da i januar, var det ikke? -Nei, det må være lenger sida. Vent litt så skal jeg sjekke i bloggen.

Hender det at du blar tilbake og leser dine gamle innlegg?

God søndag!
Du har vel huska å stille klokka tilbake en time?

Jeg har fått et sår på hornhinna og må droppe både kontaktlinser og sminke, så jeg gjemmer meg innendørs. Ja, der fikk jeg sutra litt på slutten også, gitt. Ja, ja.

Elisabeth

En skikkelig - og litt forundra husmor

Ja, nå haster det med å få utført planene for 2011 som jeg så kjekt satte i høyremargen i januar.

I dag kan jeg endelig huka av "Bli skikkelig husmor med hjemmebakt knekkebrød". Det tok meg ti måneder og to uker å skaffe ingrediensene.

Det tok meg ti måneder og tre uker før det var hjemmebakt knekkebrød å by på i heimen.

Og kanskje kan jeg ikke kalle meg skikkelig husmor heller, for jeg hadde to gode hjelpere til å måle og blande, Trollet og Kusine.

For det er jammen meg en del sunne saker som skal oppi den der knekkebrødrøra. Havrekli og kruskakli har forhåpentligvis lang holdbarhetstid.  Spellingen på pc'n foreslår her drektighetstid, men det må da være feil..?

Eller så får jeg bare blande til mer knekkebrødrøre og diske opp med flere knekkebrød framover. Og det er sikkert ikke utenkelig, for jeg må si at denne husmora er litt forundra over hvor enkelt og kjapt det var. Ja, om man ser bort fra de ti månedene og to ukene det tok å få skaffa til veie alle ingrediensene.

For det var jo "piece of cake" og jeg lurer på om det ikke burde stått "Bli skikkelig husmor med hjemmebakt bløtkake med marsipanlokk" der i høyremargen for at det skulle vært en skikkelig utfordring. Noe å tenke på for 2012?

Jeg har lest at man skal oppbevare knekkebrødet i papir. Andre har kommentert "nei, jeg har det i boks, går helt fint". Så jeg putta mine i papir, i en boks. Det må vel være greit.

Du finner glatt mange knekkebrødoppskrifter om du søker etter det. Jeg brukte sånn cirka oppskriften til min navnesøster med Ord over grind. De fleste oppskrifter har 2 dl. av i alt 7 ingredienser og 7 dl. væske. Så for den som er vågal er det bare å prøve seg fram og øke og minke det man ikke er så begeistra for eller er spesielt begeistra for. Jeg har vel ikke noe spesielt forhold til sånt som linfrø eller kruskakli, men solsikkekjerner er jeg forsiktig med. Eller er det bare meg som plages når de skal ut av kroppen igjen. Too much information? Beklager.

Om knekkebrødet smakte godt? Jada, i det minste smakte det veldig sunt. Men de to åtteårige bakehjelpene, nei de ville ikke ha. Vedder for at de hadde ville smake om det var hjemmebakt bløtkake med marsipanlokk, ja.

Og det vanker husmorpoeng her. Ja er'u gæærn, de skal jeg ha. Fem poeng har jeg innvilga meg for sunne, hjemmebakte knekkebrød.

Elisabeth, skikkelig husmor

.

Kroner en, kroner to, kroner tre....

Jeg har hatt glidelåsfobi. Ikke å bruke glidelås, noe som har hemma meg slik at jeg kun har hatt jakker med knapper. Neida, det er ikke fullt så gæli. Jeg har hatt fobi, angst, engstelse, what ever, når det gjelder å SY glidelåser. Og hva gjør man da? Jo, man tar tak i angsten og øver, øver og øver.

Jeg hadde prøvd meg på to puter med glidelås tidligere. 

Nå var øvelsen punger. Punger med glidelås og fór. Ohoi, det krever tankevirksomhet for å få dette riktig sammen. Hvis jeg syr der...og bretter rundt sånn....blir det riktig?

Og det ble raskt tre punger. Noen med liten innerlomme, en med vlieselin for å stive opp.
Jeg prøvde meg fram og var skikkelig i siget.

Så vips var det produsert tre punger til......

Men så mye penger har jeg ikke, at jeg trenger seks punger. Så nå prakker jeg på enhver som kommer på besøk hver sin pung.

Sånn, da har jeg øvd meg.

Nå er det fredag og da skal jeg og kollegaer øve oss på å drikke sjampis. Ja, øve og øve, forresten.....Uansett, tjalabing - ha en fin fredag!

Elisabeth, glidelåstrakterer

.

Skjerfdama

Jeg er blitt en skikkelig skjerfdame. Mitt motto er "det er mye god varme i et skjerf".

Jeg vurderte å ta bilde av den overfylte skjerf-skuffen min, men det får være måte på hva man skal blogg-fotografere...Dere får bare tro meg når jeg sier jeg har en mengde, vi snakker aldri antall når det gjelder accessoirer som vesker, sko og altså skjerf. Jeg har en mengde skjerf, som sagt.

Jeg er ikke avansert i skjerfsurringa rundt halsen, holder meg stort sett til to varianter. Etter å ha funnet denne kule skjerf-videoen, så har jeg identifisert den ene varianten som "European Loop". Da kan jeg slutte å kalle det Mette-Marit-knuta.



Fiffig laga, ikke sant? Jeg er jo normalt ikke den som blir sittende å glane gang på gang på videosnutter fra motebloggere. Men her ble jeg helt fascinert. Jeg aaaante ikke at det gikk an å surre skjerf på så mange forskjellige måter, og heller ikke at alle knutene hadde navn!

Men kjære moteblogger, Wendy, her skal DU få et tips av MEG. Jeg kan nemlig en knute du ikke kan. Denne finnes ikke blant dine imponerende 25 varianter:

Vi kan godt kalle den "The Modern Loop & Knot". Værsågod, Wendy, my treat.

Elisabeth, skjerfdama

Grunnen til at jeg stadig reiser...

...er selvfølgelig fordi jeg er hypokonder med dårlig råd.

Svar på knekkis-kvizz

Ref. forrige innlegg.


Etter å ha kasta den hostesaften øverst i skapet (jepp, utløpsdato juni 2006 *kremt*), så kunne jeg konsentrere meg om de avgitte svarene på hvem som spiser hvilket knekkebrød innerst i veien.

Vi skjønte lenge ikke hvilket knekkebrød Trollet spurte etter, hun ville ha det samme som de har på SFO og stakkaren prøvde fortvila å forklare sine foreldre hvordan både pakke og knekkis så ut.

-Er det frø på, prøvde jeg meg.
-Neiiiiiiii, ropte Trollet.
-Er det riller?
-Neiiiiiii, ropte Trollet

Det var bare å dra med seg barnet til nærmeste velassorterte matbutikk og be henne plukke ut den hun skulle ha. Det var Wasa Husmann! Det mest ordinære, det mest velkjente, det kjedeligste. Det skulle hun ha.

Wasa Havre er godt og både Mannen og jeg spiste dette lenge, helt til jeg fant ut at det slettes ikke var så sunt som jeg innbilte meg. Sunnere enn sjokoladekjeks, men ikke det sunneste knekkebrødet.

Så da gikk jeg over til Sport+. Det passer jo mitt image myyyye bedre. Mooahahahaha.

Løsningen er altså: Trollet spiser Husmann, Mannen spiser Havre og Madammen spiser Sport+. Alle spiser Wasa. Og skapet er fullt.

Helt riktig svar hadde:
Røsslyng, Dikt for dagen
Mormor Ikke min, men hun i Mormoruniverset
Guri, Livet i fjøset. (men jeg mistenker at hun bor i et hus)
Cecilie i Min tåkelagte verden, altså hennes, ikke min, selv om jeg kan være nokså tåkete...nei, forresten, jeg er alltid sharp og klarsynt.

Hurra og klapp klapp til dere.

Det var i grunnen ganske artig dette her, i alle fall for meg. Kanskje jeg trår til med en ny forbruker-kvizz en annen gang. Vi har jo hver vår sjampo også for eksempel.

Og til dere som synes at knekkebrød bråker for mye.....Ja, hva skal man si. Verden er ikke fullkommen.

Og til dere som skotter bort på høyremargen og leser planene for 2011 hvor det står "Bli skikkelig husmor med hjemmebakt knekkebrød", så kan jeg bare si: Jeg er klar over det, jeg er fullstendig klar over at det er knappe to måneder igjen å gjøre det på. Jada.

Elisabeth, med kjøpeknekkis

Knekkis-kvizz

Sånn ser det ut i kjøkkenskapet vårt. Vi trenger ikke ta noen håndsopprekning og stemme over om dette er et skap som kan betegnes som "overfylt, rotete og uoversiktlig".

La oss heller konsentrere oss om innholdet, eller noe av innholdet, knekkebrødet.

Ja, om du titter godt ser du at det finnes tre typer. Vi har Sport+, Husmann og Havre. Husets beboere, minus kattedyret, har hvert sitt favorittknekkis.

Dagens lille, uhøytidelige kvizz er: Hvem spiser hva? 

Klarer du å koble riktig mellom Sport+, Husmann, Havre og Trollet, Mannen og Madamen?

Elisabeth, knekkisgumler

Dagens oppdagelse #15

Man kan abonnere på PERSONER!

I alle fall på facebook.

Hm, lurer på om de kan bli levert på døra sammen med avisa....?


.

Usom fantasi? Oppgave for bergensere?

-Mamma, nå har jeg hørt etter mange ganger og det ER usom fantasi! Det er det hun synger, altså!


-Jammen, det er ikke noe som heter det, lille venn.

Trollet synger til stadighet på låta under her fra årets MGP Junior og mor og barn er uenige om hva som synges i refrenget.

Det spiller jo egentlig ingen rolle hva som er riktig tekst. Vi har vel alle sunget i årevis på en sang (ikke sammenhengende da, verdensrekorden for sammenhengende sang er 32 timer - nei, det bare fant jeg på, he he), men sunget på en sang og senere, mye senere, hatt en åpenbaring på teksten og kanskje blitt litt flau. Altså "Dirty Diana" kan godt høres ut som "There be no get one", kremt. Og "there be no get one" kunne jo fint ha vært et amerikansk uttrykk, sant?!




Men så er det sånn at jeg har hengt meg opp i denne sangen for hva er det jenta eeeeegentlig synger? Usom fantasi? Grusom? Ussel? Ustemt? Usett? Usamd?

Hva mener du?

Refrenget kommer første gang ca. 50 sekunder uti filmklippet.

Kan jeg skylde på at jeg er østlending? Bør jeg føle meg dum? Bør jeg vaske øra  mine? Kan noen bergensere eller andre vestlendinger kaste lys over mysteriet så jeg kan få ro i sjela her?

Takk.

.

Blant karsk, skinnvester og barter..

...lever denne kjolen nå.

på min fine trøndervenninne.....

som turde å gi meg frie tøyler, men hvisket at hun liker lilla.

Så det ble lilla kjole med blomsterpottelomme.

Og den beste tilbakemeldingen man kan få fra fornøyde "kunder", kom per mail:
Kjolen sitter som et skudd, - kjempefin lengde på den også! Og vet du, fargene og mønstrene er såååå fine! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Du er god på dette! :o)



Mønsteret er nok en gang Klinkekults "Sukkertøykjole" fra boka Made by me.

Elisabeth, som gjør sitt for moten i Trøndelag
.

Kunst eller kunststykke?

Se du klovnemaledama, om jeg luter ryggen tilstrekkelig, kan jeg også skjule puppa med håret og lage trutemunn samtidig.

Og du har rett, det er kunst, stor kunst, å få dandert lokkene så det ikke blir usømmelig. Mens man holder trutemunnen intakt.

Men en snakkende baby i magen, det har jeg ikke. Selv om det kan se slik ut, men akkurat det har sin naturlige forklaring. Ref. luta rygg.

Fin fredag, folkens!

Elisabeth, nå også som nakenmodell......eller var det kunstner?
.

Innerst i veien invaderer

Lenge har jeg irritert meg over all "reklamen" på facebook. Mange bedrifter har tydeligvis vært på kurs eller blitt fortalt at man må være på facebook for å henge med. Det har vært mye "liking" både her og der og forespørsler fra venner om å like både det ene og det andre. Jeg liker ting jeg ikke en gang veit hva er, bare fordi en venn har et enkeltmannsforetak jeg kan like. Og om noen liker en side og får andre venner til å like den samme sida, så kan noen bli den heldige vinner av krøllspenner, vortekrem eller noe annet "spennende".

Og vi hiver oss på. Også jeg.

Men så er det andre ting man kan like på facebook. Mer matnyttige, ikke-kommersielle saker, som blogger og nettsider med meningsytringer.
Det synes jeg ikke er forstyrrende, men heller en veldig grei måte å få tilgang til underholdning.

Jeg har fundert en stund, men konkluderte med at Innerst i veien vel ikke hadde noen misjon som facebookside, Men nå har jeg ombestemt meg. For jeg har sett nytten, eller behovet, eller jeg tror at det kan være greit for blogglesere som ikke selv har blogg, å enkelt oppdage oppdateringer på Innerst i veien, som en bloggroll for den bloggløse. Ja, kanskje er det kjekt for andre også.

Mulig jeg tar feil, mulig Innerst i veien sin facebookside bare blir et slitsomt element og påtrengende reklame. Men jeg er villig til å ta sjansen.

Så de som vil, må gjerne trykke på linken i høyre kolonne. Kanskje har jeg til og med klart å legge linken her, midt i fleisen på deg nå og du føler en trang til å trykke på den og vips har jeg invadert din facebook-vegg?

Men jeg lover dyrt og hellig, på tro og ære, at jeg aldri skal ha konkurranser på bloggen hvor du får ekstra lodd for å "like" og be vennene dine "like" så en av dere kan bli den heldige vinner av noe "spennende". Verken krøllspenner eller vortekrem.

Elisabeth, nå i flere kanaler.

.

Vi illustrerer gamle og kjære schlagere

Cheerio, cheerio, bye bye....

Originalen, dog i nyere versjon, finner du her. (ja, det er en link, ja.)

.

En personlig seier

3000 kvinnfolk på startstreken. Noen gleda seg, noen grua seg. Mange både grua og gleda seg. Jeg antar de fleste så fram til å bli ferdige, gleda seg til kilometerne var forsert.

Jeg hadde det i alle fall sånn da jeg sist lørdag skulle løpe kk-mila med start på Aker Brygge. Ja, den "mila" betrakter jeg mer som "dørstokkmil" eller et stort sprang for selvtilliten eller et massivt boost for mestringsgleden - eller noe sånt. Ja, for man kunne velge om man ville løpe/jogge/gå ti eller fem kilometer. Jeg valgte det siste. Det virka absolutt som en stor nok utfordring da en venninne foreslo det på seinsommeren. Skulle jeg løpe fem kilometer? Jeg som aldri hadde løpt? Jeg som alltid har hata å løpe? Jeg som alltid har syntes det har vært både kjedelig og vondt? Ja, jeg skulle visst det.

Felles oppvarming

Og så begynte jeg å løpe litt i smug i skauen, helst i skumringen. De første gangene var det ikke mange minuttene jeg orka bevege meg i et tempo som kunne kalles løping - eller jogging, altså ikke gange.

Men for hver gang ble det bittelitt bedre. Og bittelitt mindre vondt. Men fortsatt var det kjedelig. Og da jeg også fant ut at løpe-appen min viste miles i stedet for kilometer, ble det bittelitt artigere og mer motiverende.

Og nå sto jeg her og trippa på startstreken, dagen var kommet. Jeg merka jeg var utrolig tørr i munnen. Fikk lurt til meg en smaksprøve juice. Det hjalp sånn cirka fire sekunder så var jeg tørst igjen. Jeg var spent, jeg var nervøs, jeg kjente på de skranglete knærne som hadde skapt problemer for meg i det siste. Jeg var ivrig etter å komme igang, ivrig etter å bli ferdig.

Starten har visst gått der framme

Så ble det telt ned og vi var i gang. Ihvertfall nesten, det tar tid å få tusenvis av jenter til å bevege seg framover og over en smal bro.

En horde av kvinnfolk, en seig masse som ség framover den smale løypa langs motorveien mot Bygdøy. Noen starta friskt, andre gikk fra start. De fleste prøvde å finne sitt eget tempo og plass i feltet. Hei, dere som går fire stykker i bredden, unna vei her kommer jeg!

Dette er bare fint, dette blir en flott tur, neida, knærne er som på en unghoppe, snart er det over, tenk så deilig det blir. Tenk positivt, fokuser på det positive, det er oppholdsvær, tenk om det hadde striregna? Tenk positivt, for pokker. 

Fader, jeg må tisse! To valg; underholde med bleik rumpa eller knipe igjen. Det første var i grunnen ikke et reelt alternativ. Tenk for et kaos det kunne blitt. "Fire biler frontkolliderte da løpsdeltaker tissa langs E18". 


Har du prøvd å hoste samtidig som du løper OG kniper? Utfordringene ble stadig flere.

Men der kunne jeg se drikkestasjonen og rundinga på 2,5 km. Og jeg løp fortsatt, ikke gikk. Og jeg hadde fått hosta opp slimet i halsen.

Vann, vann, aaahhhhh, tjoho. Halvveis. Deilig. Dette går bra. Nå skal du bare tilbake sammen veien du kom.

Du er ikke sliten, du er ikke sliten. Ikke bry deg om de som løper forbi. Se, du løper forbi noen du også. Ja, de går, men du er i alle fall forbi dem. Du kommer ikke sist. Dette er bra, så flink du er, heia heia!


Kom igjen, du har god rytme, beina går av seg selv, dette klarer du fint. Heia, heia! Å, der kommer det en politimotorsykkel, kanskje man skal prøve å hoppe bakpå?


Se, der er den brua, da er du snart i mål, jada. Det er bare nedover her og så brått til høyre, da kan du legge inn spurten.


Spurt? Det var da utrolig så tunge de beina var. Nei, det går ikke fortere. Men du har løpt hele veien, du har ikke måttet gå, du får en bra tid, sola skinner, bare noen meter igjen nå, så er det over.


Og inn mot mål kom Elisabeth "løpende" med et bredt glis og en glad, glad følelse i hele kroppen, ja minus beina, kanskje. Til en tid som viste seg å være personlig rekord. Rekord med god margin.

En stor personlig seier!

Så glaaaaaaad

*Sett i gang noe svulstig musikk, legg til en dyp, amerikansk røst type "One woman, one big challenge"*
Jeg skriver ikke dette for å få ros og klapp på skulderen. Jeg skriver det i håp om at det kan inspirere noen. Om én person som misliker løping like mye som meg, om én person som tror hun eller han ikke kan klare å ta en slik utfordring, jobbe målretta og deretter gjennomføre, leser dette og tenker "kanskje jeg kan også". Da har jeg oppnådd noe. Da blir jeg utrolig glad! For jeg har bevist at det går, jeg har bevist det for meg selv.

Elisabeth, fornøyd mosjonist

.

Rosa invasjon

Jeg er en Buzzador! Kult navn på en nysgjerrigper som er interessert i alt som er gratis. Jeg får tilbud om å teste ut ulike ting og så "buzzer" jeg det. Akkurat det å buzze høres ikke så kult ut, altså navnet, for det minner meg om et irriterende insekt som forstyrrer nattesøvnen....

Men altså, nå har jeg fått muligheten til å teste Vanish og huset ble invadert av rosa emballasje. Jeg må glatt innrømme at den rosa emballasjen nok er grunnen til at jeg ikke har prøvd dette merket før. Rosa gir meg ikke assosiasjoner til noe som er verken rent eller kraftfullt. Og den reklamen de kjørte for noen år siden, med en skrukkete dame i alt for kort, alt for ungdommelig og alt for rosa kjole, hun syntes jeg ikke var en pålitelig ambassadør for effektiv fjerning av vanskelige flekker.

Men jeg var ikke forutinntatt, jeg ville gi de rosa en sjanse. Første utfordring var å finne ut av alle de flaskene og burkene jeg fikk. Og jeg lurer på om det virkelig er nødvendig med alle de ulike. Jeg hadde vel heller ønska meg ett vidundermiddel som kunne brukes på alle flekker.

Og så var det å finne noen egnede forsøksflekker. Å vise før- og etterbilde av en litt blodig truse, ville neppe være særlig delikat i bloggen, tenkte jeg. Nei, jeg måtte finne noe annet.Saken løste seg da Trollet kom hjem en ettermiddag og så ut som hun hadde stått foran en gjødselspreder ute på et jorde. Den fine, hvite Kari Traa-buksa var verken hvit eller fin, men heller brunspettet. Trollet hevda hardnakket at det kun var sand og vann.

Før første vask

Dette burde være lett match for Vanish Oxi Action Powder og Vanish Oxi Action Spray. Det var det ikke. Vi kunne ikke si farvel til flekkene.

Så da prøvde vi med Vanish Oxi Action Crystal Powder.
Det hjalp heller ikke.

Etter første vask

-Det kan ikke bare har vært sand og vann, konfronterte jeg buksas eier med.

-Mmmm, kanskje det ikke bare var det...., svarte åtteåringen nølende.

-Hvor på skolen er det så møkkete? Det må være olje eller noe det der...

-Ja, det var olje!

-Var det olje? Hvordan vet du det? Og hvordan fikk du spruta det oppover hele buksa? Her skal det inrømmes at Madamen ikke brukte sin kjærligste moder-stemme.

-Det var en sølepytt med sånn blankt på toppet, sånn med flere farger. Og så hoppa vi bare litt i den.

-Jaha, ja, akkurat. Du hoppa i en oljedam i den hvite, fine Kari Traa-buksa!? 

Ok, Vanish kom til kort på oljesøl på hvit bukse.

Jeg roper ikke akkurat hurra, jeg slår ikke kollbøtte i begeistring, men det betyr ikke at jeg har mista troa på de rosa flaskene og burkene. Jeg tester videre. Og jeg har hørt mange andre fortelle om sine gode erfaringer og effektiv flekkfjerning, så jeg er positiv. Jeg har jo Vanish Oxi Action Gel og Vanish Oxi Action Crystal White Gel også. Jeg må bare finne ut hva som skal brukes på hvilke flekker.

Om du ønsker å bli buzzador, så send meg gjerne en e-post. Jeg trenger ikke fullt navn og adresse av deg, kun en e-postadresse. Min e-postadresse finner du i høyremargen.

God vask!

Elisabeth, med rosa på vaskerommet (som også er badet da vi ikke har eget vaskerom, dessverre)

.

Et aldringstegn?

Er det et aldringstegn når man strener rett bort til de mest komfortable støvlettene i butikken?





I såfall bryr jeg meg ikke om det. For de er ganske kule å se på også, synes jeg. Uansett føler man seg litt gammel og uhip fordi man ikke forstår at det SKAL se sånn ut på tuppene, de er IKKE ført gjennom snøslaps.

Noen andre som også har gjort endringer på prioriteringslista
når det gjelder skoinnkjøp? Har komfort rykket foran utseende?

God helg, gjerne med nye, komfortable støvletter.

Hvordan selv bli en turistattraksjon

Her følger en enkel oppskrift på hvordan du kan bli en turistattraksjon. Ja, temmelig enkel, kun to steg:

1. Reis til Berlin med andre lystige damer
2. Hiv deg på en Trabi-Safari

Simple as that.

Da jeg var på jentetur i begynnelsen av september, var en av de lureste tingene vi foretok oss, bortsett fra å spise på "blinde-restaurant", å oppleve Berlin fra en gammel, rød Trabant.

Det arrangeres turer med disse gamle klassikerne av noen skranglekasser. Man må selv være sjåfør og kjører på rekke og rad med en guide foran i følget som på gebrokken engelsk og gjennom sprakete høyttalere loser deg gjennom Berlins gater.

Det er klart et sånt opptog vekker oppsikt. Såpass oppsikt at turistene (de andre turistene) drar fram kameraet og tar bilder.

Og japanske Moko kan vel hjemme igjen fortelle under sitt lysbildeshow fra Europa-turen 見て、これは本当に楽しいパレードでした！面白い車、そのように自分の空き時間で走り回ると仕事を持つことができない本当の金持ちでなければならないものを参照してください。


Han guiden var en skikkelig tullebukk. Vi hadde bestilt engelsk guiding, men det foregikk stort sett på tysk og så slang han inn noen fraser på engelsk.

Jeg kan ikke tysk og oppfatta kun. "You drive so good, thank you very much" mens de 8-9 Trabantene hosta og harka seg framover og de første titt og ofte måtte vente bak neste sving på de siste.

Mens min gode venninne, vår nøye utvalgte sjåfør, snakker og forstår tysk utmerket og kunne avsløre at guiden på tysk sa noe ala: "Kan dere jentene bakerst prøve å finne tredjegiret, takk."

Det må nevnes at det ikke var vi som var jentene bakerst, men at vi brukte et kvarter før vi fant tredje hakk på rattgiret, det stemmer.

Men alle var helt enige om at det hadde vært en fin tur, jepsi pepsi.

Elisabeth, passasjer

.

Gate closing

Noen ganger sier et bilde mer enn tusen ord, heter det. Og nå kunne jeg ønske at jeg kunne tegne et bilde av meg selv på Gardermoen i ettermiddag. Jeg er ikke innbilsk, men det tror jeg var et syn. Da kunne jeg ha tegna et heseblesende kvinnfolk med røde kinn og bustete hår. Et spurtende individ med kåpe som flagra og samtidig ség nedover venstre skulder og veske som ramla ned fra høyre skulder. Jeg kunne tegna denne dama med pc'n under armen, drassende på en trillekoffert med ødelagt hjul. Et hjul som derfor lager en brummende lyd. Jo fortere hjulet ruller, jo mer intens blir lyden, en lyd som folk snur seg etter og dermed oppdager dette heseblesende vesenet som desperat prøver å nå flyet sitt. Det går muligens ikke an å tegne lyd?

Har du noen gang lurt på hvor de har gjemt seg de der menneskene som åpenbart har sjekka inn, men som et sted på vei til gaten har blitt borte slik at de blir ropt opp gang etter gang? Det har jeg. Jeg har tenkt at sånne mennesker har starta charterferien tidlig og ligger døddrukne på en av flyplassbarene.

Vel, i dag var jeg en av disse menneskene. Og jeg kan forsikre om at jeg ikke lå døddrukken på en bar. Ikke hørte jeg oppropet heller, men kan tenke meg at det ikke var som på "Skal vi danse". Vil Elisabeth Innerst i veien og hennes partner komme til dansegulvet for sin rumba!

I dag var jeg en av disse menneskene som ble ropt opp gang på gang. Jeg var et menneske som beinfløy til gaten, som selvfølgelig var en av de innerste. De siste meterne så jeg at flyet fortsatt sto der og jeg øyna et håp om at jeg, kåpa, pc'n, veska og kofferten med ødelagt hjul skulle rekke å hive oss ombord.

Det gjorde vi ikke. Og om jeg hadde laget tegneserie, kunne neste rute vært bilde av den lille skrotten ved skranken som opplyste: -Du er for seint ute. Vi har ropt deg opp, for det er vel du som er Elisabeth? Og ruta skulle inneholde et bittelite kryp av et menneske som segna om med alt pikkpakket og fortvila holdt seg til hodet. Men hvordan man skulle tegna og formidla svetten, angeren over å ha iført seg ulltrøye under skjorta samt tørrheten i munnen, nei det veit jeg ikke. Jeg kan ikke tegne.

Og nå veit jeg at sånne mennesker som blir etterlyst gang på gang over høyttaleranlegget, de har kanskje sjekka inn via nettet og de har kanskje blingsa på klokka og de har kanskje til og med surra noe voldsomt med flybusstidene og tenkt helt feil når det gjelder reisetid ut til flyplassen. De kan ikke en gang skylde på at de allerede hadde stilt klokka etter bestemmelsesstedet, siden de reiste østover og dermed burde vært for tidlig, ikke for seint på flyplassen.

Heldigvis får sånne folk en ny sjanse, mot et økonomisk vederlagt forståss. Men i dette tilfellet med et annet flyselskap. Et flyselskap med sine egne ordninger slik at passasjeren må helt ut og starte på nytt med innsjekking og sikkerhetskontroll, ut med pc, av med beltet osv.  Og dermed måtte passasjeren rase nedover til gate 46 igjen og komme fram i det det blinka "Gate closing". Men denne gangen med marginene på sin side.

Elisabeth, svett flypassasjer

Oslo Lufthavn Gardermoen, foto lånt fra osl.no

Takk, Britney!

Den britiske regjeringen skal bruke uretusjerte bilder av Britney Spears til å lære ungdommer om kropp og idealer, kan vi lese i Dagbladet.

Uretusjert bilde av Britney, den nakne, grusomme sannhet

Takk, Britney. Takk for at du viser den nakne sannhet, det virkelige, den jevne kvinne der ute. Takk for at du gir et ansikt til cellulitter, strekkmerker og slappe rumper. Takk for at at du viser fram dine grevinneheng og barter. Takk for at du fronter fotballegger og skeive knær. Nå kan vi alle føle oss normale.

Tusen takk, Britney.

Oh, hit me one more time.


Foto: Stella Pictures, lånt fra dagbladet.no

Kiss and make up, please

Kjære Blogger og Internet Explorer

I det siste, ja faktisk over lang tid, har jeg merka at forholdet dere i mellom har kjølna. Kjølna betraktelig. Nå er det kaldt som den isposen jeg har måttet legge på panna for å dempe hodepinen dere har påført meg.

Hvorfor er dere ikke venner lenger? Hvorfor boikotter Blogger IE, hvorfor vil dere ikke leke sammen mer?

Er IE sjalu fordi du, Blogger, leker så mye bedre med Safari, Firefox og Google Chrome? Er du, Blogger, lei av at IE er så populær?

Jeg liker IE, jeg liker Blogger, men uvennskapet dere imellom påvirker meg. Jeg vil gjerne bruke IE som nettleser. Vi kjenner hverandre, jeg vet hvordan jeg skal håndtere utfordringer og oppgaver i IE. Vi har et forhold som går langt tilbake. Ja, det har vært meg og IE alltid, bestandig, fra første nettkontakt. Lenge visste jeg kun om deg, IE. Og jeg liker deg, som sagt.

Jeg liker deg også, Blogger. Du har vært min eneste, den fineste og greieste bloggplattformen for meg. Jeg liker de mulighetene du kan tilby, nuligheter andre ikke kan by på.

Men nå er dere tydeligvis blitt uvenner. Hvorfor? Hvorfor ser jeg ikke visse blogg-elementer når jeg åpner blogger i Internet Explorer? Hvorfor får jeg ikke kommentert i andre Blogspot-blogger når jeg er pålogga i IE?

Hvorfor tvinger dere meg til å velge mellom dere? Du sitter på et godt kort der, Blogger. Du veit at det er enklere å skippe IE til fordel for f.eks. Firefox. Men du, den peisreven er ikke like grei mot meg. Han vil ikke en gang gi meg et enkelt linjeskift noen ganger.

Jeg hadde et nydelig, passende illustrasjonsbilde fra iStockphoto jeg kunne brukt. Hadde, i fortid. I stedet har jeg lånt dette fra et sted som hadde lånt fra et annet sted osv. Han typen her så litt sinna ut han også....

Hvorfor kan ikke alle sammen være venner, da? Jeg synes det er slitsomt å bruke den ene nettleseren til de og de sidene, og den andre til noen blogger og den tredje til noe annet. Jeg blir sliten av sånt, jeg får vondt i hue av sånt. Jeg orker ikke holde rede på all sånn informasjon. Jeg har nok med å huske alle koder og passord i hverdagen.

Hører dere? Kiss and make up, bli venner igjen for pokker!

Og dessuten har pc'n min kræsja og nei, jeg hadde ikke tatt back up i det siste. Så nå er alle sparte linker, bilder og dokumenter nok en gang borte. "Æsj" og verre uttrykk til det.

Takk, det føltes godt å få sagt det.

Elisabeth, lei av tull

.

Julestress

Det meldes at marsipanen lå i hyllene hos Nille og julenissepynten var på plass hos Plantasjen allerede før vi runda oktober. Plantasjen svinger jeg ytterst sjeldent innom og Nilles julegodis kan jeg nok også styre unna, det er ikke det som stresser meg.

For det er jo snart jul. I alle fall når man i januar så kjekt proklamerte i høyremargen her at et av målene for 2011 var å sy et julete teppe som kunne passe under årets gran sånn en gang i desember. Og ikke et hvilket som helst juletreteppe, men et som skulle ta pusten fra alle og enhver, et som ville gjøre folk stumme av beundring. Kremt. Så eplekjekk. I januar hadde man all verdens tid til dette prosjektet. Desember, jul og edelgran var ekstremt langt borte.

Hadde man vært lur så hadde man begynt på juletreteppet allerede ved påsketider. Men hey, hvem syr røde hjerter og pepperkaker da? Da er man jo opptatt med alt det gule....eller de skikkelige sydamene som følger sesonger og har kolleksjoner og sånt, de syr sikkert i gult....eller grønt....eller lilla. Jeg sydde gult i sommer, jeg, men ikke særlig påskete. For man syr jo ikke påsketing i juni heller. Ja, mange av oss syr ikke påskepynt i påsken heller.

Hvor var jeg? Jo, nå nærmer det deg faretruende jul. Ja det gjør faktisk det, særlig om man har ropt ut disse juletreteppeplanene med store bokstaver, sort på hvitt. Søren.

Og da blir denne kjerringa stressa for hun har jo ikke begynt å en gang tenke på dette breathtaking teppet. Farger, form, design og så videre.

Så nå sitter jeg her og venter på den store aha-inspirasjonen og motivasjonen.

Og så er det de der julekalendergavene....

Har du begynt å tenke på jula?

.

Interiør: Vi skaper høststemning i stua

Sånn....

Ferdig!

Deilig med alt som er gjort.

God fredag, folkens!


.

Ensom mor til åtteåring

Jeg nyter alenetilværelsen, et stille hus og kun mitt eget rot, men i dag er det ikke fritt for at jeg snufser litt og synes en smule synd på meg selv. Selv om det egentlig er en gledens dag. I dag fyller Trollet åtte år!

Trollet feirer dagen sin sammen med pappa og bestefar på en strand i Sør-Frankrike, heldiggrisen. Mora føler seg en smule ensom hjemme på berget og for å virkelig gni det inn har jeg de siste dagene sett på gamle bilder av den kvikke jenta vår, under påskudd av å rydde i bildearkivet. Det blei så som så med den ryddinga. Der var dåpen, toårsdagen, isspising på trappa, badenymfen, Trollets første møte med snø, Trollet som mater en geit og Trollet som prøver å klappe en hest. Det var jo liksom i går alt sammen, men på samme tid uendelig lenge siden.

Trollet møter sand 17 måneder gammel

Og så har jeg lest "fødselsinnlegget" fra i fjor en gang til, om da vi en novemberdag ble foreldre til en snørrete kinajente med fremmed lukt - og snufsa litt mer.

Og så har jeg ledd høyt av den snufsende Elisabeth, som jo er den aller heldigste mora i verden. Ja helt objektivt sett, selvfølgelig...

.

Hektisk

Det var noen som ble bittelitt bekymra for meg som skulle være hjemme mens resten av familien reiste sørover til sol og strand. Ja, hva skulle Madamen gjøre med all denne egentida?

Slapp av, ingen grunn til bekymring. Jeg har knapt vært hjemme de siste tre dagene. Det har vært syklubb, det har vært trening og det har vært kafebesøk. Jeg har ikke krampekosa med kattekreket. Jeg har ikke lukta på Mannens hodepute og jeg har ikke strøket hånda over Trollets kjoler.

Hey, jeg har ikke en gang tatt ut av oppvaskmaskina!

Elisabeth, sjef over eget rot

Ny hals på 1-2-3

Ja jeg snakker om en ny strikka hals, selv om det nok er mulig å fikse en ny hals på 1-2-3 ved hjelp av noen kilo løsgodis fra Svinesund også.

En sikkelig bloggdame hadde sikkert skifta til en mer passende overdel før fotoshooten. Jeg har ingen sånne ambisjoner.

Jeg elsker kjappe prosjekter. Denne kan strikkes på en kveld, mykt garn på pinne 7. Jeg la opp 30 masker og strikka opp et garnnøste. Det blei ca. 25x35 cm.  Grei skuring. Nevene kan gå mens man ser på nyhetene på tv, roper at barnet må dempe MGP Junior 2010 som går på heavy rotation, konverserer med mannen om strømpriser og reiseforsikring og hyler strengt til kattebeiset som forveksler skinnsofaen med klorebrettet.

Slenger inn dette bildet også for å vise konstruksjonen. Klorebrettsofa i bakgrunnen.

Om det er kaos i heimen, så er jeg i alle fall varm om halsen. Det er i alle fall noe. Man skal ikke være storforlangende.

Elisabeth

.

Matbokskorrespondanse

En kveld (ja, hadde glemt å tømme og sette Trollets matboks i oppmaskina tidligere, ikke heng deg opp i det a. Og ja, Trollet tar selv ut matboksen fra sekken, men er ikke like flink til å frakte den hele veien til maskina. Ikke heng deg opp i det heller...)

En kveld fant jeg denne søte lappen i Trollets tomme matboks.

Mamma du er snill

*smelt*. Trollet liker å få brev, hun har jo en egen rød Bruka postkasse på rommet sitt. Som hun støtt klager over er tom...Og jenta er ikke dum, hun har forstått at for å få brev, må man skrive brev.

Og mora svarer med lapp i matboksen neste dag:

Husk å gi ut bursdagsinvitasjonene

Kanskje ikke helt det svaret hun ønska, men hey ingen er perfekte!

Nå er det høstferie og ingen matbokser som kan brukes til korrespondanse. Det er heller ikke noe troll som kan fortelle mamma at hun er snill, alternativt dum. For Trollet og Mannen er dratt på ferie og Madamen later som hun synes det er stas med et stille hus, kommando over fjernkontrollen, mindre klesvask og ingen som klager over middagsgrønnsakene.

Herregud, vi er på dag 1 av min gressenketilværelse, jeg har vært hjemme sånn cirka 38,5 minutter og er litt ensom allerede....Hvordan skal dette gå?
.

Mor kupper feriekofferten

Verken Mannen eller sjuåringen er like opptatt av at klærne skal matche som Madamen. Nei, de synes liksom stripete shorts og rutete skjorte er helt fint. Ingen av de to reagerer på rosa, blomstrete genser til rødstripete tights.

Sånne koblinger får jo jeg allergisk reaksjon av.

Nå skal far og datter på høstferie - aleine, de to. Uten mor. Fordi mor ikke har flere feriedager å ta ut. Til sydligere strøk.

Hvis vi ser bort fra det faktum at jeg kommer til å synes et tomt hus er deilig sånn cirka to timer, at jeg kommer til å savne en god klem og sjuåringens blide ansikt. Ja, hvis vi ser bort fra sånne ting, så er det kun en ting som uroer meg: Feriegarderoben!

Men mor vet råd. I allefall barnets feriegarderobe kan jeg styre. Her er mors slue plan for å unngå sprøe antrekk i ferien:

Fy søren, jeg er smart, assa!

Elisabeth

.