Gate closing

Noen ganger sier et bilde mer enn tusen ord, heter det. Og nå kunne jeg ønske at jeg kunne tegne et bilde av meg selv på Gardermoen i ettermiddag. Jeg er ikke innbilsk, men det tror jeg var et syn. Da kunne jeg ha tegna et heseblesende kvinnfolk med røde kinn og bustete hår. Et spurtende individ med kåpe som flagra og samtidig ség nedover venstre skulder og veske som ramla ned fra høyre skulder. Jeg kunne tegna denne dama med pc'n under armen, drassende på en trillekoffert med ødelagt hjul. Et hjul som derfor lager en brummende lyd. Jo fortere hjulet ruller, jo mer intens blir lyden, en lyd som folk snur seg etter og dermed oppdager dette heseblesende vesenet som desperat prøver å nå flyet sitt. Det går muligens ikke an å tegne lyd?

Har du noen gang lurt på hvor de har gjemt seg de der menneskene som åpenbart har sjekka inn, men som et sted på vei til gaten har blitt borte slik at de blir ropt opp gang etter gang? Det har jeg. Jeg har tenkt at sånne mennesker har starta charterferien tidlig og ligger døddrukne på en av flyplassbarene.

Vel, i dag var jeg en av disse menneskene. Og jeg kan forsikre om at jeg ikke lå døddrukken på en bar. Ikke hørte jeg oppropet heller, men kan tenke meg at det ikke var som på "Skal vi danse". Vil Elisabeth Innerst i veien og hennes partner komme til dansegulvet for sin rumba!

I dag var jeg en av disse menneskene som ble ropt opp gang på gang. Jeg var et menneske som beinfløy til gaten, som selvfølgelig var en av de innerste. De siste meterne så jeg at flyet fortsatt sto der og jeg øyna et håp om at jeg, kåpa, pc'n, veska og kofferten med ødelagt hjul skulle rekke å hive oss ombord.

Det gjorde vi ikke. Og om jeg hadde laget tegneserie, kunne neste rute vært bilde av den lille skrotten ved skranken som opplyste: -Du er for seint ute. Vi har ropt deg opp, for det er vel du som er Elisabeth? Og ruta skulle inneholde et bittelite kryp av et menneske som segna om med alt pikkpakket og fortvila holdt seg til hodet. Men hvordan man skulle tegna og formidla svetten, angeren over å ha iført seg ulltrøye under skjorta samt tørrheten i munnen, nei det veit jeg ikke. Jeg kan ikke tegne.

Og nå veit jeg at sånne mennesker som blir etterlyst gang på gang over høyttaleranlegget, de har kanskje sjekka inn via nettet og de har kanskje blingsa på klokka og de har kanskje til og med surra noe voldsomt med flybusstidene og tenkt helt feil når det gjelder reisetid ut til flyplassen. De kan ikke en gang skylde på at de allerede hadde stilt klokka etter bestemmelsesstedet, siden de reiste østover og dermed burde vært for tidlig, ikke for seint på flyplassen.

Heldigvis får sånne folk en ny sjanse, mot et økonomisk vederlagt forståss. Men i dette tilfellet med et annet flyselskap. Et flyselskap med sine egne ordninger slik at passasjeren må helt ut og starte på nytt med innsjekking og sikkerhetskontroll, ut med pc, av med beltet osv.  Og dermed måtte passasjeren rase nedover til gate 46 igjen og komme fram i det det blinka "Gate closing". Men denne gangen med marginene på sin side.

Elisabeth, svett flypassasjer

Oslo Lufthavn Gardermoen, foto lånt fra osl.no