En personlig seier

3000 kvinnfolk på startstreken. Noen gleda seg, noen grua seg. Mange både grua og gleda seg. Jeg antar de fleste så fram til å bli ferdige, gleda seg til kilometerne var forsert.

Jeg hadde det i alle fall sånn da jeg sist lørdag skulle løpe kk-mila med start på Aker Brygge. Ja, den "mila" betrakter jeg mer som "dørstokkmil" eller et stort sprang for selvtilliten eller et massivt boost for mestringsgleden - eller noe sånt. Ja, for man kunne velge om man ville løpe/jogge/gå ti eller fem kilometer. Jeg valgte det siste. Det virka absolutt som en stor nok utfordring da en venninne foreslo det på seinsommeren. Skulle jeg løpe fem kilometer? Jeg som aldri hadde løpt? Jeg som alltid har hata å løpe? Jeg som alltid har syntes det har vært både kjedelig og vondt? Ja, jeg skulle visst det.

Felles oppvarming

Og så begynte jeg å løpe litt i smug i skauen, helst i skumringen. De første gangene var det ikke mange minuttene jeg orka bevege meg i et tempo som kunne kalles løping - eller jogging, altså ikke gange.

Men for hver gang ble det bittelitt bedre. Og bittelitt mindre vondt. Men fortsatt var det kjedelig. Og da jeg også fant ut at løpe-appen min viste miles i stedet for kilometer, ble det bittelitt artigere og mer motiverende.

Og nå sto jeg her og trippa på startstreken, dagen var kommet. Jeg merka jeg var utrolig tørr i munnen. Fikk lurt til meg en smaksprøve juice. Det hjalp sånn cirka fire sekunder så var jeg tørst igjen. Jeg var spent, jeg var nervøs, jeg kjente på de skranglete knærne som hadde skapt problemer for meg i det siste. Jeg var ivrig etter å komme igang, ivrig etter å bli ferdig.

Starten har visst gått der framme

Så ble det telt ned og vi var i gang. Ihvertfall nesten, det tar tid å få tusenvis av jenter til å bevege seg framover og over en smal bro.

En horde av kvinnfolk, en seig masse som ség framover den smale løypa langs motorveien mot Bygdøy. Noen starta friskt, andre gikk fra start. De fleste prøvde å finne sitt eget tempo og plass i feltet. Hei, dere som går fire stykker i bredden, unna vei her kommer jeg!

Dette er bare fint, dette blir en flott tur, neida, knærne er som på en unghoppe, snart er det over, tenk så deilig det blir. Tenk positivt, fokuser på det positive, det er oppholdsvær, tenk om det hadde striregna? Tenk positivt, for pokker. 

Fader, jeg må tisse! To valg; underholde med bleik rumpa eller knipe igjen. Det første var i grunnen ikke et reelt alternativ. Tenk for et kaos det kunne blitt. "Fire biler frontkolliderte da løpsdeltaker tissa langs E18". 


Har du prøvd å hoste samtidig som du løper OG kniper? Utfordringene ble stadig flere.

Men der kunne jeg se drikkestasjonen og rundinga på 2,5 km. Og jeg løp fortsatt, ikke gikk. Og jeg hadde fått hosta opp slimet i halsen.

Vann, vann, aaahhhhh, tjoho. Halvveis. Deilig. Dette går bra. Nå skal du bare tilbake sammen veien du kom.

Du er ikke sliten, du er ikke sliten. Ikke bry deg om de som løper forbi. Se, du løper forbi noen du også. Ja, de går, men du er i alle fall forbi dem. Du kommer ikke sist. Dette er bra, så flink du er, heia heia!


Kom igjen, du har god rytme, beina går av seg selv, dette klarer du fint. Heia, heia! Å, der kommer det en politimotorsykkel, kanskje man skal prøve å hoppe bakpå?


Se, der er den brua, da er du snart i mål, jada. Det er bare nedover her og så brått til høyre, da kan du legge inn spurten.


Spurt? Det var da utrolig så tunge de beina var. Nei, det går ikke fortere. Men du har løpt hele veien, du har ikke måttet gå, du får en bra tid, sola skinner, bare noen meter igjen nå, så er det over.


Og inn mot mål kom Elisabeth "løpende" med et bredt glis og en glad, glad følelse i hele kroppen, ja minus beina, kanskje. Til en tid som viste seg å være personlig rekord. Rekord med god margin.

En stor personlig seier!

Så glaaaaaaad

*Sett i gang noe svulstig musikk, legg til en dyp, amerikansk røst type "One woman, one big challenge"*
Jeg skriver ikke dette for å få ros og klapp på skulderen. Jeg skriver det i håp om at det kan inspirere noen. Om én person som misliker løping like mye som meg, om én person som tror hun eller han ikke kan klare å ta en slik utfordring, jobbe målretta og deretter gjennomføre, leser dette og tenker "kanskje jeg kan også". Da har jeg oppnådd noe. Da blir jeg utrolig glad! For jeg har bevist at det går, jeg har bevist det for meg selv.

Elisabeth, fornøyd mosjonist

.